Foto: Kow d.e. 24052010 ©Klikk på bildene for å se større versjon
Vår blåpute - eller puteblom som noen kaller den - betenkte seg lenge før den fant det for godt å etablere seg for alvor, men nå blir den større og finere for hvert år.
Hver enkelt blomst er et under i seg selv. Her er fargen tilnærmet lik den riktige.
Jeg har skrevet om vår hageblåpute (aubrieta cultorum) tidligere.
Bl.a. om hvordan den kom inn i vår hage hvor den lenge stod og sturet.
Nå sturer den ikke lenger, men breier seg slik at naboplantene må slåss om livsrom ved å kjempe seg opp igjennom det tette teppet av blå - eller helst er de vel lilla - blomster i alle sjatteringer.
I fjor skrev vi at vi skulle formere - og dermed sikre blåhageputa et liv i framtiden - ved å ta stiklinger.
Det ble det ikke noe av.
Forhåpentlig husker vi bedre og gjennomfører forsettet i år.
Får vi det til, kan vi både få et par planter til vårt - for tiden akk så traurige - steinbed.
Og få laget noen planter som vi kan spandere på barna våre. Som alle har hager hvor hageblåpute vil få en fin virkning - i skråninger og i steinbed.
Ja, hos vår yngste datter til og med i en tørrmur.
Trolig får plantene i barnas hager bedre jordsmonn enn hos oss.
Her vokser de - mot alle odds - i relativt tung, leireholdig jord, mens jorda hos alle våre tre barn nok er lettere med mer innblanding av sand.
Det er slik jord hageblåpute egentlig skal ha. I følge hagelitteraturen.
Nå gjelder det - som nevnt - å huske sine forsetter. Og få tid til å realisere dem. I august en gang.
Det er da aubrieta egentlig skal deles.
Hevder ekspertisen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar