fredag 8. juli 2011

Roser er røde ...

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Ingen duft å snakke om, og kun én blomst, men en fryd for øyet.












Små bilder: Rosene er nesten like dekorative når de står i knopp, som når de er sprunget ut.

Vi hadde ikke så mange roser i min barndoms hage.
Vi hadde et stort staudebed.
Dessuten sådde min far sommerblomster i kasser inne, priklet, satte i potter - og lot en overflod av planter, dufter og farger komme hele hagen til gode.
Det gav hageglede nok.
Roser var trolig ikke hans interesse. Og ikke hadde han plass til så mange av dem heller.
Men noen hadde vi.
Et par klatreroser på espaliér på veggen og et par rosebusker.

Fruen og rosene
Hageinteressen ligger nok delvis i genene, og kommer delvis som resultat av det "gode eksempel" - altså miljøet.
Det må være forklaringen på at jeg har glødende interesse for hage og hagearbeid, men aldri er blitt noen "rosemann".
Selv om vi har rosebed.
Og dessuten et par roser andre steder i hagen.
De to rosene utenfor rosebedet, har husets frue en gang for mange for siden fått av gode kolleger.
Det er i det hele tatt fruen som har ansvaret - eller æren - for at vi har roser i hagen.
Rosebedet er opprettet etter ønske - eller ordre - fra henne.
Noen ganger er forskjellen vanskelig å definere.

Verst tenkelige sted
Rosebedet står over dreneringen, innunder takskjegget, langs sørveggen på huset.
Altså hagens minst egnede sted for et blomsterbed.
For å kompensere for ulempene fjernet familiens gartner endel av steinfyllingen før han systematisk bygde opp et bed med leire i bunnen, et tjukt lag av gressklipp og deretter jord blandet med gjødsel.
Og der har det nå vokst roser - og en del annet - i 25-26 år.
Noen roser er gått ut i ekstra harde vintre - selv om gartneren er påpasselig med å dekke dem med snø - men erstatterne har etablert seg og synes å trives utmerket i det karrige bedet.

Både det ene og det andre
Så i vår hage har vi roser.
Til og med familiens gartner, som har ansvaret for rosenes pleie, ser hvor vakre de er.
Vi hadde en gang tre dyprøde klatreroser. Nå har vi én igjen. Den er nok 25 år.
Den frøs kraftig tilbake i vinter, men har kommet seg godt i løpet av våren og sommeren. Og den blomstrer
Dessuten har vi rosa klatrere av nyere dato, tre rosa stilkroser som alle er minst 25 år gamle, en rød stilkrose med flere blomster, en gul rose, som rådyra har et spesielt godt øye til - og to flotte, røde roser med én blomst hver på toppen av en 50-60 cm høy blomsterstilk.
De store, røde skjønnhetene remonterer, men tar seg god tid før de gir seg ut på en ny blomstring. Gjerne et godt stykke ut på høsten.
Bildene over disse linjene viser den ene av disse rosene.
Navnet?
Det har familiegartneren sin vane tro, somlet bort.
Men skjønnhetsopplevelser er ikke avhengig av navn.
Er de vel?

Ingen kommentarer: