Klikk på bildene for å se større versjon
Stikk i strid med alle gode råd står prydbuskene utsatt til midt i trekken fra Oslo-fjorden.
Skjærsmin-busken så pjuskete ut tidlig på våren, men nå er den friskt grønn og full av blomster.
Jeg lurte lenge på hvordan prydbuskene som står midt i trekken fra fjorden, hadde klart den kalde vinteren.
Weigela-buskene bør stå på en lunt sted, sier hagelitteraturen.
Og kolkwitziaen og skjærsminen har sikkert ikke godt av altfor mye kald vind de heller.
Lenge så de pjuskete ut.
Weigela-buskene - altså klokkeblomstene - så mistenkelig tørre og brune ut.
Men heldigvis lot vi dem være og gav dem en sjanse.
Nå står de i sin fagreste blomstring og har gjort våre bange anelser ettertrykkelig til skamme.
De har tålt både kulde, vind og barfrost.
Det samme har duftskjærsminen gjort.
De nederste greinene var tørre og sprø og tilsynelatende døde, men nå står den der frisk og grønn frå topp til tå.
Blomstrer gjør den også.
Og dufter himmelsk.
Rett som det er må vi legge en tur oppom den øverste plenen for å nyte duften.
Og synet av de vakre hvite blomstene mot den grønne bakgrunnen.
Kolkwitziaen var det en del døde kvister på.
Men den har det jo med å "gå ut" år om annet.
Om det er den ekstraordinære vinteren som har skylda, er vanskelig å avgjøre.
Død er den imidlertid langt i fra.
Den blomstrer fint, men er noe "glissen" etter å ha fått en omgang med hagesaksa.
Forhåpentlig tar den seg opp igjen neste år uten at vi må klippe den helt ned og satse på at den kommer fra rota- slik vi har gjort et par ganger før.
Jeg er glad i stauder og utplasserte blomster i potter og urner, men syns at hagen er på sitt peneste når de store prydbuskene blomstrer.
Buddleiaen overlevde ikke, men de andre prydbuskene har klart seg - alle som en.
Det er vi meget takknemlige for.
Såpass utsatt som vi bor, var vel det egentlig mer enn vi kunne vente.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar