Pink Grootendorst

Foto: Kow d.e. 030708 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Over: Denne vakre buskrosen ble framavlet av F. J. Grootendorst i 1923. Hvordan den kom i vår hage, er en spesiell historie.

T.v.: Rosen er frodig og dekker godt, men har skarpe torner og danner et nesten ugjennomtrengelig klunger. Men rådyra går rett igjennom.

Roser er nesten alltid vakre.
Både foredlede gamle duftroser, vildroser, buskroser - og alle de andre.
Noen er vakre og se til. Andre dufter i tillegg godt.
I vår hage har vi flere roser. Uten at vi har noen rosenhage. Bl. a. har vi den villige og hardføre, men "ublide" Pink Grootendorst med de tettsittende, skarpe tornene.
Denne rosen kom i vår eie, ved en tilfeldighet.

Fra Nesparken i Moss
Jeg skulle en gang på 60-tallet gi en beskjed til en person som arbeidet i den grønne etaten i Moss kommune. De var akkurat i ferd med å ta opp roser for å få plass til et nytt bygg i Nesparken. Rosene skulle de kjøre på fyllinga.
Jeg tigde til meg en del - både Pink Grootendorst og Rosa Rugosa, klipte dem helt ned og stablet dem inn i den helt nye Folkevogna hvor jeg hadde tatt ut baksetet.
Fangsten plantet vi ved vår rekkehusleilighet på Refsnes.
Da vi i 1970 flyttet til Spydeberg, tok vi med rotskudd og noen roser for å ha noe å formere ut i fra. Resten lot vi stå igjen.

Rundreise
Da vi etter 5 år flyttet fra Spydeberg til Heer i Frogn, gjorde vi på samme måten. Nå stod det roser fra Nesparken på Refsnes, i Spydeberg og i rekkehushagen på Heer.
I 1983 flyttet vi inn i nybygd enebolig med stor tomt på Skorkeberg - også i Frogn, eller Drøbak som folk gjerne sier. Da var det å dele og sikre seg planter på ny. I den nyanlagte hagen fikk de omreisende plantene plass i en skråning som løper langs med innkjørselen. Og der har de stått siden.
Men noen frøformerte eksemplarer har dukket opp her og der. De er helt like "foreldrene".

Utsatt for vær og vind
Skråningen ligger utsatt til for sønnavind fra Oslofjorden. Om vinteren ligger den ofte bar, eller har lite snø. Likevel klarer plantene seg.
Tilbakefrysing er ikke noe problem for hvert år blir de klipt helt ned. Enten til 10-15 cm eller kortere. Det sikrer foryngelse og tilvekst.
Pink Grootendorst er i følge Norsk Hageleksikon en hybrid av rynkerose (Rosa Rugosa), og blir opptil 120 cm høye. Våre busker, som vokser omtrent fra rota hvert år, blir ikke på langt nær så høye. Heller ca 60-70 cm.
Buskene er frodige, tette og fine, og blomstene mange. De fleste rosa, men noen litt mørkere røde dukker opp inne i mellom.
Blir de avblomstrede klasene fjernet, setter plantene raskt nye blomster. Lar man klasene sitte på - noe som er fristende p.g.a. de "ublide" tornene - remonterer den noe seienere, eller kanskje ikke.

Erigeron

Foto: Kow d.e. 030708 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Erigeron er villig og vakker. Dette er hybriden "Rosa Jewel" som blomstrer fra juni til august. Eller lenger, hvis været tillater det.

Oppslagsverket "Norsk Hageleksikon" mener at rene arter av Erigeron (Compositae) - eller Bakkestjerne, som den kalles på norsk - neppe fins i kultur lenger.
Det er synd. Skulle noen likevel ha gamle, ekte Erigeron, håper vi at de blir delt og spredd. Eller formert ved hjelp av frø.
Det siste kan kanskje være litt risikabelt om man vil beholde det opprinnelige genmaterialet, for erigeron blir lett utsatt for hybridisering. Det gjelder i alle fall nyere arter, sier leksikonet.
Vår "Rosa Jewel" står i full sol og trives og blomstrer rikt selv om jorda er tyngre enn det den egentlig ideelt sett skal ha.
Opplysningene man får på navnelappen som følger plantene, er ikke alltid til å stole på. Våre eksemplarer blir ikke bare 60 cm høye, men både 10 og 20 cm mer. Det bør man være forberedt på, når man velger plass i staudebedet.
Og i steinbedet passer de ikke. Der bør man nok velge betydelig lavere sorter.
Men vakker er "Rosa jewel" bare den får nok vann. Den tåler tørke, men blir lett blass og blomstrer tidligere av.
Og en ting til: Man må passe på at den har jord over røttene. Den har en tendens til å "gro opp".

Hagens fiender

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Hva dette er? Moderne kunst? Eller installasjoner, som det kalles? Nei, det er utslag av fortvilte forsøk på å holde grevlingen vekk fra plenen.

Slik ser det ut når grevlingen får boltre seg. "Se på grevlingen som en venn og nyt at du har en interessant og spennende venn i hagen," sier romantikerne. Venn?



Slik har vi hatt det i flere somre. Gjerdet skal verne roser og stemor mot rådyrenes glupske appetitt. Ikke akkurat vakkert. Og ikke helt effektivt heller.

Den som bygger i skogkanten, må regne med at naturen setter seg til motverge. Og med et visst dyreliv. Men det må være måte på.

I flere år har rådyr og grevling gjort hva de kan for å ødelegge hagegleden for oss. Grevlingen har "frest" opp plenen. Gang på gang på gang. Og rådyrene har beitet ned roser og blomsterplanter.
Og snilene har hjulpet til så godt de formår, og det er ikke lite, men det skal vi komme tilbake til.

Problemene som grevlingen skapte var uutholdelige, men så grep viltnemnda inn. For første gang på flere år, kan vi nå bruke tiden til mer meningsfulle sysler enn å tette hull etter grevlingens herjinger.

Og rådyrene har - som vi har nevnt annet steds -ikke vist seg på en stund. Vi slipper derfor å sette opp gjerdeelementer, hagemøbler og annet for å hindre at de spiser de gule rosene, stemorsblomstene - og det de ellers måtte ønske å smake på akkurat i øyeblikket.

Og så har vi maurene. Som undergraver steinbelegget i innkjørselen og på gårdsplassen, men i likhet med snilene er også de verdt en egen omtale.

Gressavklipp

Foto: Kow d.e. 240608 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Gressavklippet bruker jeg som "mulch", dvs. bunndekke der hvor jeg ikke vil ha ugress - f.eks. i bringebæråkeren og mellom hekkeplantene.

Jeg er tilhenger av resirkulering. F.eks. av å benytte de ressursene som hagen produserer. Jeg har både varm- og kaldkompost, og jeg bruker gressavklippet som "mulch".

"Mulch" er egentlig begrepet for fuktig halm som man bruker å dekke med, men omfatter vel i dag i hagelitteraturen dekking med all slags plantemateriale. Og jeg bruker altså gresset, som jeg får i oppsamleren, når jeg slår plenen. Før gikk det i komposten, men nå bruker jeg det til bunndekke.

Før jeg går i gang med klippingen, fjerner jeg løvetann og annet frøugress fra plenene. Så lar jeg motorklipperen gjøre jobben. Og samler opp avklippet.

Å gjødsle plenen med avklipp, har jeg dårlig erfaring med. Det blir for tett og surt ,og mose og lavtvoksende urgressplanter trives bedre enn gresset. Dessuten blir plenen mindre brukervennlig. Tørre, små gressbiter fester seg til pledd og tepper. Noe både barnebarn og voksne - og ikke minst vi som skal holde rent - misliker.

Nei, da gjør gressavklippet mer nytte for seg mellom bringebærbuskene, der det gjelder å holde hvitveisen i sjakk, og under sibirkornell og berberis, som danner hekk mot naboen.

Og så blir det jord. Smått om senn. En slags kompostavdeling i miniformat. Det vet både plantene og hagedyrkeren å sette pris på.

Stemor på verandaen - for å unngå rådyrene

Foto: Kow d.e. 030708 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Stemor på verandaen sammen med noen av de pelargoniene som var stiklinger i vinter.

I år satte vi stemorsblomstene på verandaen. Det er det eneste stedet de erfaringsmessig har fått stå i fred for rådyrene som har snytt oss for gleden ved blomstrende stemor i mange år. Så snart det er blitt blomster og knopper, har rådyrene forsynt seg.

Men akkurat i år har rådyrene ikke vist seg. Verken gamle "travere", ungdyr eller nyfødte kalver. Vi er vant med å ha besøk av enkeltdyr og flokker. Først beiter de hos naboen slik at vi kan se dem gjennom kjøkkenvinduet. Deretter tar de desserten hos oss.

Men i år har de ikke vært å se. Ikke de sørgelige resultatene av besøkene heller.

Hva kan ha skjedd, mon tro?

I svake øyeblikk er det nesten som man savner dem.

Peoner med familietradisjon

Foto: Kow d.e. 090608 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Dette er en bondepeon eller hagepeon med fortid. Den kommer fra min kones barndomshjem hvor de hadde fått morplanta fra hagen til hennes besteforeldre, hvor den hadde stått så lenge noen kunne minnes.

De hvite hagepeonene kommer fra mitt barndomshjem men har en langt kortere og mindre mangfoldig historie enn de røde. Felles for begge er at de formerer seg ustyrlig og ustoppelig.

Ved den årlige skoleavslutningen hadde min kone med en bukett røde, avskårne peoner. De hadde da akkurat sprunget ut. Den første blomsten kom den 16. juni hvert år. Den datoen er familien sikker på, for da hadde min svigerfar fødselsdag. Deretter kom det nye blomster i dagene som fulgte.

Peonen, som opprinnelig kommer fra Skjeberg, har flyttet med oss fra Jeløya, til Spydeberg - og siden til Drøbak. Ikke samme planta, men ektefødte barn. Nye planter som morplantene har avlet fordi vi har latt dem stå med frøkapslene på.

Morplantene har vi latt stå igjen i hagene vi har flyttet fra, men avkommet har vi tatt med. Og de har i sin tur avlet nye. Nå har vi rene peonbedet med røde og hvite gammeldags peoner som har sådd seg, og som selv bestemmer hvordan de vil ha det.

Pelargonium av egen avling

Foto: Kow d.e. 290608 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Pelargonium har fått stå i fred for snilene. Hittil. La oss håpe at det varer.

I år har vi satset på Pelargonium. Fordi det er fine planter og blomster, men mest på grunn av snilene.

Tagetes og Georginer - eller Jørginer som man sa der jeg opprinnelig kommer fra - har vi måttet slutte med. De ble spist. Og bidro til å holde snilene store, livskraftige og produktive. Hvite Margeritter har vi heller ikke i år. Derimot spanske. De ser ut til å få stå i fred.

Men altså Pelargonium. Som vi har avlet selv. De to på bildet laget vi i fjor. I år har vi laget bortimot 20 stykker ved hjelp av stiklinger fra disse to og et par andre av fjorårets avling. Og de nye av året trives tydeligvis, for de er frodige. Noen står i potter, men de fleste er plantet ut i blomsterbedene. Enkelte blomstrer for fult, mens andre står i knopp.

Noen formerte vi med stiklinger i fjor høst, andre i løpet av vinteren og og et par-tre i februar mars. Alle satte rot. Nå blomstrer de i tur og orden.

Å få til Pelargonium er lett. Man må bare ikke ha stiklingene for lenge i vann. Da kan stilkene råtne. Et døgn klarer seg. Så settes de i jord. De trenger ikke dekke av plastposer eller annet fiksfakseri. Bare jevn vanning til de har slått rot og fått noen nye skudd. Deretter kan de godt "tørke" litt mellom vanningene. Men ikke tørke ut, selvfølgelig. Hold øye med bladverket. Det sier i fra.