Bondepeon ikke bare for bønder

Foto: Kow d.e. 16062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Den nye, selvsådde, røde bondepeonen har valgt å stå skyggefullt, men blomstrer som sine aner på "fastsatt" dato.

Jeg liker planter med tradisjoner.
Bondepeonen (paeonia x festiva) er en slik plante. En vakker blomst - og plante - som i enkelte miljøer ufortrødent omtales som rose. Bonderose,er det også noen som sier.
Peon er en gammel kulturplante i Norge, og vår røde bondepeon er bærer av familietradisjoner fra min kones barndomshage hvor den - så å si uansett værforhold - blomstret på min svigerfars fødselsdag 16. juni.
Hvert år hadde min kone som ung jente, med en fyldig bukett røde peoner fra hagen til skoleavslutningen foran sommerferien.
Et par av de opprinnelige, tradisjonsbærende plantene i vårt staudebed har gått ut. Dessverre.
Men heldigvis sådde de seg selv og sikret etterslekten - og førte tradisjonen videre - før de ble borte.
Nå står de nye litt bortgjemt og skyggefullt - men på selvvalgt sted - bak busker og i trengsel hvor de må kjempe om næring, lys og oppmerksomhet med andre stauder.
I blandete rabatter bør peoner ha god plass og slippe å konkurrere med nære naboer, sier "Alt om hagen" (Idé-forlaget a/s, 1988) som også mener at jorda bør være dyp og næringsrik og holde godt på fuktigheten.
Alt sammen, dessverre, det stikk motsatte av hva som er tilfellet hos oss. Noe som ikke usannsynlig er årsaken til at de opprinnelige plantene har dødd ut.
De selvsådde, nye plantene får - trass i den ikke akkurat ideelle plasseringen - stå der de har valgt å stå. Hvis peoner uroes med flytting, kan det gå mange år før de blomstrer igjen. Kanskje 8-10 år sier hagelitteraturen. Så lenge har imidlertid vi aldri måttet vente. Men lang kan ventetiden bli for en utålmodig hobbygartner.
Dødd ut har ikke de hvite eller lett rosa bondepeonene. De representerer imidlertid en helt annen familietradisjon. Dem skal jeg derfor komme tilbake til.

Se også tidligere innlegg:
Sjenert bondepion og Peoner med familietradisjon

Vakkert så lenge det varer

Foto: Kow d.e. 18062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ettårige valmuer: Vakre, men kortvarige.

Valmuer - eller papaver - er så mangt.

Vi har to sorter store, imponerende papaver orientale.

Og så har vi "vanlige" ettårige.

Felles for alle sammen er at de sikrer etterslekten ved hjelp av frø. Som de sprer selv. Over alt.

Det har vi for så vidt ikke noe i mot. Valmuer er vakre blomster. Også de såkalte 1-årige.

Bare så synd at hver enkelt blomst varer så kort.

Til gjengjeld kommer det stadig nye. Både fra samme rot, og fra nye røtter som vokser opp med rekordfart.

Blomsterprakt er det derfor egentlig ingen mangel på.

Problemet - om man kan si det sånn - er å begrense spredningen. Det gjør vi ved å klippe av noen av frøhodene før frøene får sjanse til å falle til jorda og spire.

Men det krever nitid overvåking om det skal lykkes. For omdanningen fra blomst til modent frøhus med nesten usannsynlig spirevillige frø, går fort. Det gjelder derfor å passe på.

Men skulle det dukke opp en valmueplante her og der på steder hvor de egentlig ikke var påtenkt, er ingen stor skade skjedd.

Man kan la naturen gå sin gang og nyte blomsterprakten.

Eller man kan luke. Plantene har grunne røtter, så luking er lett som "fot i hose".

Slik sett skiller valmuer seg fordelaktig fra andre planter med overdrevne spredningstendenser.

Slirekne med fart i

Foto: Kow d.e. våren 2010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

"Her skulle du ente ha vøri .." Vi har prøvd med hagesaksa og med Roundup, men like lite hjelper det. Skuddene fra slireknene dukker opp på de mest uønskede steder. "Ideligen og atter ideligen," som 91 Stomperud sier.

Dette bildet er tatt i dag, 16. juni. Slireknene er blitt kjempestore. Dessverre dukker det stadig opp rotskudd i bedet i forkant. Vi prøver å dra dem opp "med rota", men de kommer raskt igjen. Nesten mens vi står og ser på. For å overdrive litt.

Slik så slireknene ut 13. mai. På temmelig nøyaktig én måned har de altså utviklet seg fra de spinkle stilkene vi ser på dette bildet, til de høye, kraftige og bladrike "trærne" vi kan se på bildet ovenfor.

Denn 22. april var veksten over bakkenivå ennå ikke kommet i gang. Men nede i bakken var nok aktiviteten i full gang. Både med sikte på opprett vekst, og utvikling av rotstengler til nye områder.

Her ligger "stammene" fra i fjor. Da vi kuttet dem ned i våres og la dem her, var det vann i hulrom-mene. Når sommersola har tørket dem, klipper vi dem i passende biter og fyrer i ovnen med dem. De brenner raskt opp og varmer ikke stort, men duger til å tenne opp med. De minste og tynneste delene males til kompost.
NB: Når de er tørre! Da har flisene ingen spireevne. Grønne biter av stenglene kan imidlertid danne opphav til nye planter og må ikke spres.

Myndighetene har svartelistet både det ene og det andre.
Noen av avgjørelsene er jeg ikke enig i. De virker ubegrunnede.
Men de tre slirekneartene som er oppført, hører så avgjort hjemme på svartelista.
Dessverre har jeg en av dem.
Akkurat hvem er jeg nå usikker på. Jeg har tidligere fått hjelp til å artsbestemme den som parkslirekne (fallopia japonica), men lurer nå på om det kan være kjempeslirekne (fallopia sachalinensis) vi har. Eller hybridslirekne (fallopia x bohemica).
Kjempestor er den i alle fall.

Neppe frø, men rotskudd
Vår slirekne setter blomster, men eventuelle frø ser ikke ut til å modne og bli spiredyktige.
Takk og lov.
Det er ille nok med rotskuddene og de nye plantene som stikker opp fra dem. I blomsterbed og mellom steinene i steinbelegningen på gårdsplassen. Og mellom steinhellene på terrassen.
Jordstenglene kan vokse 0,5 m per år, forteller heftet "Hagerømlinger - Fra prydplanter til svartelistearter".
Kanskje vel så det også, svarer jeg. Dessuten går de dypt.

Tåler det meste
Å fjerne slireknerøtter, er derfor ikke gjort med et spadetak eller to.
Ikke med litt Roudup eller andre giftstoffer heller.
Jeg har sprayet uønskede skudd både i blomsterbedet, på gårdsplassen og på terrassen, men selv om skuddet visner, dukker det snart opp et nytt. På samme sted. Sannsynligvis fra samme rot.
Og giftstoffene når ikke fram til morplantene. De er like uforskammet friske. De får ikke gule blader en gang.
Stadig nedkutting kombinert med Roundup er anbefalt av enkelte. Men trolig er gravemaskin det eneste som monner.

På nåde
Hos oss lever slireknene på nåde. Enn så lenge.
De gir så deilig skygge på verandaen at de har fått leve.
Men så er det disse hersens rotskuddene da.
Og de eventuelle skadevirkningene som vi ikke ser.
Derfor garanterer vi ingen ting.
Men én ting kan vi love: Spredning bidrar vi ikke til!

Vanlig alperose

Foto: Kow d.e. 10062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Vanlig alperose trenger sur jord og mye lys for å utvikle sine vakre blomster.

Etter at vi fjernet et stort grantre, har våre to Rhododendron catawbiense - også kalt vanlig alperose - begynt å blomstre.

Grantreet stod riktignok i bakkant, og bak en liten fjellskrent, men skygget åpenbart nok til at rhododendronbuskene ikke fant det bryet verdt å sette blomster.

Lysforholdene er nå betraktelig bedre. Noe plantene åpenbart setter pris på. Men paradoksalt nok springer blomstene helt nederst - bak bordet og stolene hvor det er mørkest - ut først. Nå er imidlertid samtlige knopper omsider sprunget ut.

Fjerne rester etter blomster?

I fjor fjernet vi blomsterrestene på omtrent halve den ene busken etter blomstring for å se om det påvirket blomstringen.

Resultatet er ikke åpenbart, men jeg tror jeg kan si at det er dannet flere nye knopper der restene etter blomstene ble fjernet.

Det stemmer med det deler av hagelitteraturen sier.

I år skal vi derfor fjerne restene etter alle blomstene.

Så å si like forhold, men ...

De to buskene står helt inntil hverandre. Og altså med en fjellvegg i bakkant. Den er kledd med klatrehortensia. Som har hovedrøttene i samme "surjordbrønnen" som rhodendronbuskene står i.

Jordsmonnet for begge alperosene er det samme. Vi fyller på med barnåler. Både fra naboens furuer i tomtedelet ved kjøkkenhagen, og granbar fra juletreet. Forhåpentlig gir det etter hvert god, sur jord.

Lysforholdene er også de samme. Stort sett.

Ved siden av den ene busken står det imidlertid et syrintre som filtrerer det mest intense sollyset og kaster litt skygge en kort stund før sola kommer rundt og når helt fram.

Mer skal det øyensynlig ikke til. For denne rhododendronbusken bærer betydelig færre blomster - og er noe seinere - enn nabobusken som står én meter unna.

Vi kan vel derfor trekke den konklusjon at "vanlig alperose" er usedvanlig lyshungrig.

Vil man ha blomster, må den settes på et sted med direkte sollys.

Rhodendronblomster i skyggen

Det er i grunnen litt overraskende.

Både på Risøbank ved Mandal og i Bergen - ja, andre steder også - har jeg sett meget omfangsrike rhododendronbeplantninger omgitt av store trær hvor selv de delene som befinner seg bakerst og får minst lys, har blomstret frodig. I enkelte tilfelle overdådig.

Det samme er tilfellet i hagen hos en av våre døtre.

Der er ulike rhododendron plantet sammen i en stor klynge slik at arter som blomstrer til ulike tider, avløser hverandre i en lang blomstringsorgie i forskjellige farger.

Slik er det, og slik var det før flere store trær, som kastet skygge over tomta, ble felt for et par-tre år siden.

Bra tilvekst

Etter å ha "sturet" i skyggen av grantreet i mange år, vokser våre to vanlige alperoser nå bra.

Trolig søker de enda mer lys. Og streber oppover.

At de setter langt flere bladknopper enn blomsterknopper oppfatter vi derfor ikke negativt.

Når buskene får de lysforholdene de ønsker, vil de forhåpentlig - og trolig - svare med enda flere blomster.

Og gjøre det enda mer behagelig å nyte en rolig stund etter dagens dont på sitteplassen ved inngangen.

Ja visst gör det ont när knoppar brister

Foto: Kow d.e. 10062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

En bristende knopp av orientvalmue illustrerer livets fornyelse, og at det "gör ont när knoppar brister".

Den svenske lyrikeren Karin Boye er vel den som mest innsikts- og effektfult har problematisert vårens under. Og satt ord på forløsningens - og forandringens - smerte.
I første verset av diktet "Ja visst gör det ont" skriver hun:


Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.


Bildet over disse linjene kan stå som en illustrasjon til Karin Boyes ord.
Og til den realiteten de beskriver. At det nye "tär och spränger". Ikke bare i naturen omkring oss. Men også i menneskets sinn.
Både ved puberteten - og ellers i livet. Både tidligere og senere. Som barn og voksne søker vi tilflukt i det tilvante. Det trygge.
Forandringen er en utfordring. Og volder smerte.
Vi som jobber i hagen - i nær kontakt med naturen - ser forandringene på nært hold. Vi burde derfor bedre enn de fleste være kjent med naturens gang og stadige skiftninger. Liv og død.
Og med at bristende knopper er forutsetning for utvikling. For nytt liv. Og livets fortsettelse.
Kanskje gir vår erfaring oss større innsikt.
Men det befrir oss ikke for smerten ved forandring. Smerten når det nye trenger seg fram.
Uansett alder, erfaring og intellektuell innsikt gjør det fortsatt "ont när knoppar brister".
Den smerten kommer vi aldri i fra.
Den er en del av det å være menneske.

Oh, I'll kill that cat!

Foto: Kow d.e. 10062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Her har en av nabolagets katter rotet rundt i det nysådde bedet og spredd frø og spede spirer rundt omkring.

Av berettiget frykt for nattefrost, kom vi seint i gang med såingen i kjøkkenhagen.
"Gartneren" tok seg dessuten tid til en grundig jordforbedring før han sådde. Mye av den litt tunge leirholdige jorda ble byttet ut, og erstattet med en blanding av innkjøpt plantejord og egenprodusert kompost som har ligget i friluft og ettermodnet fra i fjor.
Denne prosessen har gjort jorda lettere og mer porøs. Og trolig mer næringsrik.
Noe frøene og plantene tydeligvis har satt pris på.
Selv om alle frøene var gått ut på dato i september 2009, er spireprosenten og tilveksten upåklagelig.

Avtrede for katter
Men så kom altså katten. Eller kanskje kattene.
Litt kattemøkk i bedet er ikke uten videre av det onde, men så er det jo det at kattene skal grave over møkka si. Og dermed "herper" de det nysådde bedet. Ettertrykkelig.
De ødelegger spirene der de graver og sprer spirer og frø samtidig som de begraver spirene og frøene der jorda lander.
Altså dobbelt skade. Eller vel så det.
Jeg har egentlig ikke noe i mot katter. I prinsippet.
Men disse ødeleggelsene skulle jeg gjerne vært spart for.
Jeg sier derfor som tjeneren James i filmen "Tjeneren og grevinnen" - eller hva den nå egentlig heter - som forlyster oss ved juletider: "Oh, I'll kill that cat!"

Honningknoppurt

Foto: Kow d.e. juni 2010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Honningknoppurtens blomster er et lite under av former og farger. Enkle, men vakre.

Knoppurt sprer seg som ugress og fyller godt opp i staudebedet - og over alt ellers hvor de spirevillige frøene finner aldri så lite grann jord.

Honningknoppurt (centaurea montana) er en frodig plante som tåler det meste.
Den formerer seg ved frø, slår rot og vokser til over alt hvor det er den minste antydning til jord.
Tilsynelatende uten å trenge tilførsel av vann. Selv på de tørreste og mest skrinne voksesteder. F. eks. mellom belegningssteinene i innkjørselen.
Honningknoppurt finnes i flere kulturformer. Bl. a. i forskjellige farger.

Holdes i sjakk
Honningknoppurt remonterer og blomstrer frodig på ny hvis plantene klippes helt ned etter blomstring.
Skal man begrense utbredelsen, bør man uansett fjerne flest mulig av de avblomstrede blomsterhodene før de får anledning til å sette frø.
Honningknoppurt har dessuten underjordiske teger. Det kan svare seg å plante den slik at den ikke har mulighet til å "krype" til steder i hagen hvor man ikke vil ha den.