Rosespirea

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

 Dekorativ, nøysom spirea som trives over alt. Her som hekk langs innkjørselen til gårdsplassen.

Den som vil hjelpe humlene å overleve, bør skaffe rosespirea. Men prøv å begrense frøspredningen.

 

Har man rosespirea (Spiraea japonica) i hagen, har man den over alt. Den danner mengder av frø og sprer seg ustoppelig. 

 

Godtar det meste

Vi fikk noen planter av en nabo i Spydeberg der vi bodde på 1970-tallet. Derfra fulgte den oss til rekkehushagen i Drøbak, for så å bli med oss til villahagen da vi bygde egen bolig i 1983.

 

På vegen hit har den vokst i flere slags jord og under flere skiftende vilkår uten at det ser ut til å ha affisert den. Blomstret har den gjort hele vegen. Av dette trekker vi den konklusjonen at rosespirea godtar det meste.

 

Beskjæring

Spireabusker må beskjæres hvis de ikke skal bli forvokste, pistrete og miste bladene nederst på de eldste stammene. På nettet blir det spurt om når man kan - eller bør - beskjære rosespirea.

 

Mitt svar er enkelt: Rosespirea kan man beskjære når som helst. Også midt i vekstsesongen, men går man for hardt til verks med hagesaksa etter at plantene har dannet blomsterknopper, mister man selvfølgelig blomstringen. Men plantene lider ingen skade. De tar sitt monn igjen.

 

"Familiens gartner" forsøker å begrense frøspredningen ved å beskjære forsiktig etter blomstring. Det vil si at han fjerner frøstandene, men lar knopper og blomster i fullt flor stå til det er deres tur til å falle for saksa.

 

Med hovedbeskjæringen skjer om våren. Da brukes den elektriske hekksaksa og plantene kuttes til omlag 30 cm høyde og gis en fasong som er mest mulig lik fri og naturlig utemmet vekst.

 

Plantene langs innkjørselen beskjæres i tillegg i bredden slik at bilen kommer fram uten å måte "subbe" langs utstikkende grener.

 

Uansett hva vi gjør - eller ikke gjør - vokser og blomstrer vår rosespirea frodig og rikt, år etter år under skiftende forhold.

Prøving og feiling

Man skal imidlertid være oppmerksom på at det fins forskjellige arter. Vår rosespirea er gjennomsnittlig omlag 1 snau meter høy. Det fins høyere arter - og visstnok også lavere. Om alle tåler samme røffe behandling som den arten vi har, kan vi ikke garantere. Man får prøve seg fram. Det er er det hagearbeid består av: Prøving og feiling og samling av erfaring og oppbygging av kunnskap.

En fare?

Rosespirea går også under navnet japanspirea. Det forteller at den er en langveisfarende innvandrer i norsk natur. Med den spredningsevnen den har, står den nok i fare for å havne på lista over invaderende planter som kan representere en trussel mot "stedegen" norsk natur".

Vi får behandle den med kløkt og forstand for å hindre uønsket spredning - og nyte den så lenge det er tilatt. For flott er den. Og humlene elsker den og kan ikke la den være i fred. Og det er i seg selv et kvalitetsbevis i en tid hvor humler og andre insekter er å betrakte som truede arter.

 

Gresstjerneblom - vakkert "ugress"

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

En dag så det uklipte området i hagen slik ut. Det usedvalig vakre ugresset gresstjerneblom satte sitt preg på det uryddige området som plutselig var omdannet til en blomstereng.

 

  

De stjerneformede blomstene er kritt-hvite med ørsmå innslag av gult og rødt.

 

Ugress, hva er nå det?

Jeg har tidligere definert begrepet ugress som planter som vokser på et sted hvor de ikke skal være. Ugress kan altså være både "ville" planter og "hageplanter". Når man unntar cultorum-varianter og domestiserte arter, er også "hageplanter" egentlig "ville" og vokser i vill tilstand et eller annet sted på kloden.

 

Egentlig er mange av de såkalte "hagerømlingene"  opprinnelig ville planter som rømmer fra "fangenskap" i hagene til et fritt og ukontrollert liv utenfor hagedyrkernes strenge kontroll. 

Hvite, vakre stjerner

En solrik morgen la vi merke til et vakkert "ugress" som preget - og prydet! - en ubearbeidet del av hagen. Kritt hvite små stjerner lyste mot gressets og bladenes dypt grønne og gjorde det rufsete området til en stjerne-eng.

 

Stjernene viste seg - ved hjelp av "Spør en biolog" - å være gresstjerneblom, eller gresstjerneblomst, (Stellaria graminea) som i følge "Store norske leksikon" er "av våre vanligste planter og vokser i eng, beite og skogkanter over hele landet, men går sjelden over  tregrensen".

Helt vanlig, altså.

 

Aldri sett den før

Men merkelig nok hadde "familiens gartner" - som er mer enn alminnelig glad i og interessert i blomster, aldri sett - eller lagt merke til - denne planta før. Verken på Hafslund i Sarpsborg hvor han vokste opp, på Jeløya i Moss hvor han bodde i 10 år, i Spydeberg hvor han også bodde en del år, eller i Frogn hvor han har bodd og ferdes i mer enn fire tiår. 

 

Ugress eller ikke. Og vanlig eller ikke. For ham var den en helt ny opplevelse som han ønsket velkommen i hagen der han satte foten forsiktig ned for ikke å tråkke ned de vakre stjerne som naturen hadde velsignet hans ustelte hagestykke med.

Burde vært hageplante

Hvorfor ingen - til nå - har tatt denne skjønnhetsåpenbaringen av en plante og en blomst under sine vinger, tatt den inn i blomsterbedet og gjort den til en "ærbar" staude, er uforklarlig.

 

Kanskje ligger forklaringen snublende nær? Kanskje er den for vanlig? For alminnelig?

Mange hagedyrkere - og gartnere som skal selge - er ensidig opptatt av det spesielle. Det spektakulære og fremmedartede.

Det gjengse og hjemlige blir liksom for beskjedent og hverdagslig.

Velkommen i hagen

"Familiens gartner" fikk imidlertid en "øyeåpner" da han så gresstjerneblomen - uttalt med lang o - utfolde seg i hans hage. Det vanlige er ikke å forakte.

Gresstjerneblomstjernene er en skjønnhetsåpenbaring som heretter har sin selvskrevne plass på den hageflekken på jorden som han forsøker å holde så noenlunde i stand.

 

Ustoppelig parkslirekne

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Parkslirekne har voldsom livskraft og ødeleggelsespotensiale. Den har rotstengler som ikke lar seg stoppe verken av treverk eller mur - i alle fall ikke av lettmur. 

 

Vil man ha en pen terrasse, må man rense fugene i alle fall en gang i uka. Kanskje flere.

 

Såpass vokser slirekneskuddene i fugene på terrassen på en uke.

Vi har gjort en megastor tabbe. Vi har sluppet parkslirekne (Fallopia japonica) inn i hagen. Det skulle vi aldri ha gjort. Men for sent skal synderen angre!

Høy og tett, men ...

Da vi anla hagen for omlag 35 år siden, så vi oss om etter en plante som kunne bli høy og tett, og som ville skygge for sola og gjøre det levelig å sitte på verandaen.

Det fant vi. Men det vi satset på, er dessverre en plante med et utall alvorlige ulemper. Den sender sine utløpere ut i alle retninger og dukker opp på steder hvor den ikke skal være. Den er meget vanskelig - for ikke å si umulig å begrense. Og tilsvarende vanskelig å bli kvitt.

Fra marknivå hver vår

Parkslirekne er en staude.  Den visner ned til rota om høsten og om vineren, og på våren vokser den så raskt og mye at den i løpet av en sesong kan bli 3-4 meter høy. Og mens den selv har vokst, har den dannet utallige rotskudd som har etablert seg, og som opererer som egne, selvstendige planter året etter.

 

Svartelistet

Parkslirekne er ikke en prydplante - og ikke en nytteplante. Det er rett og slett en skadeplante.

I dag er parkslirekne - og slektningene hybridslirekne og kjempeslirekne - svartelistet i Norge, men ingen advarte oss på 1980-tallet. Tvert i mot. De fleste lot seg imponere av den voldsomme vekstkraften og tempoet. Men det var da det, og ikke nå.

 

Hagerømling

I vår kommune har vi en mottaksplass hvor kommunens innbyggere kan levere hageavfall. På plassen er det en container hvor man kan kaste "hagerømlinger" og andre svartelistede planter. Der kaster vi alle deler av parkslirekne slik at alt kan bli destruert.

Holde hovedplanta litt i tømme, kan vi klare. Men om vi ville fjerne hovedplanta og alle rotskuddene måtte vi antakelig tatt i bruk traktor. Eller gravemasking. Og vi måtte gravd dypt - og vidt omkring. For parkslirekne stikker dypt og famner vidt under bakken.

Bitter erfaring

La oss slå det fast: Parkslirekne er en pest og en plage. La deg for alle del ikke imponere av den voldsomme veksten. Og tenk ikke at det vel ikke kan være så farlig. Du skal nok klare å holde den stangen.

Det klarer du ikke. Slipp aldri parkslirekne inn i hagen din. 

 

Dette rådet kommer fra en som vet hva han snakker om. Og som har lært av bitter erfaring!

 

Akkeleie - stauden alle kan lykkes med

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

 Vi har lyse akkeleier ...

 

 

... og vi har blå.

 

Akkeleie (aquilegia vulgaris) er en grei staude og ha i hagen. Vi har masser av dem. 

 

Jeg skriver uttrykkelig i hagen, ikke i blomsterbedene, for akkeleie sprer frøene sine, spirer og slår rot over alt.

 

Spredning er OK

Det godtar vi. Ja, ikke bare godtar, vi ønsker den litt spede planta med de vakre nikkende klokkene velkommen over alt hvor den ønsker å glede oss med sitt nærvær.

 

Og skulle det bli for mange av dem, tar rådyrene seg av det. Det vil si: Rådyrene spiser knopper og blomster, mens stenglene står nakne igjen og spriker. Planter uten blomster setter ikke frø. Rådyrene bidrar derfor til å begrense spredningen. 

Ulike farger

Vi har hatt akkeleier i mange farger i årenes løp - noen sterke og noen "duse". I år har vi svak, svak rosa - nesten hvit - samt blå. Altså idel enkle, slik som de kunne beskues i forfedrenes hager. Ingen "fancy" eller moderne og spektakulære. Ingen colturum.

 

Det er vanskelig å forstå hva som bestemmer fargen på akkeleier. Det er neppe surhetsgraden på jordsmonnet for vi har ofte hatt blå, rosa og nesten hvite i samme "tue".

Det må være arvestoffet som bestemmer. Trolig ligger fargebestemmelsen recessivt i genet og slår ut når det blir dominant. Akeleieplanter har en sterk tendens til å krysspolinere. Krysninger kan opptre med spennende farger

 

Tradisjonsplante

Selv liker vi akkeleier i alle farger - også de bleke, fargesvake. Så for oss spiller ikke fargen noen særlig rolle. At den den er en tradisjonsbærer er langt viktigere.

Akkeleie har vært brukt som prydplante i norske hager i uminnelige tider. Den var - i likhet med f.eks. lupin - en plante som formerte seg lett ved frø og derfor enkel og billig å skaffe, selv for menigmann. Frø var noe man fikk - eller tok. Akkeleie kan man ofte finne  på gamle hustufter. F. eks. tufter etter husmannsplasser. Eller ved kirkegårder og klostre.

Kristent symbol

Akkeleie har nemlig tradisjonelt hatt en plass i kristendommen. I middelalderen ble den betraktet som en Maria-urt og ansett som hellig. Wikipedia forteller at honningsporene i blomsten ble sett på som fem vanndrikkende duer, noe som ble tolket som et bilde på Den hellige ånd. 

 

Farlig, farlig!

Akkeleie har - som Wikipedia også forteller - tradisjonelt vært brukt som legeurt. Nyere forskning har vist at planta inneholder cyanid - altså blåsyre, en meget dødelig gift selv i små doser.

Ethvert inntak av deler av, eller avtrekk fra, akkeleie frarådes derfor på det sterkeste!

Akkeleie er en fryd for øyet. Vi som har livet kjært, lar det bli med det.

Livets hjul

Nå har våre akkeleier blomstret ferdig for i år. Nå står de med frøhus sprenggfulle av frø som de ved hjelp av vind og vær og insekter og fugler skal spre i vår hage. Slik at masse nye akkeleier i ulike farger kan glede oss neste år.

 

Livets hjul ruller.

Stemor koser seg på terrassen

Foto: Kow d.e. 2021 ©

 Stemorblomsten trives åpenbart på terassen.

 

Midt ute på terrassen av støpte heller med elvestein på, står det en stemorsblomst. Den er blå og utgjør et vakkert skue mot den grå bakgrunnen.

 

Vi har vår fulle hyre med å fjerne ugress som løvetann og skudd fra parkslirekne og snøbærbusk som forsøker å finne livsrom i sprekkene mellom hellene. Vi bruker kniv og hagesaks og går grundig til verks så snart noe uønsket titter fram. Ja, enkelte ganger tyr vi sågar til Round Up.

 

Går utenom

Men stemorsblomsten lar vi stå. Midt i "trafikkfeltet". Vi går pent utenom og passer på at vi ikke skader eller ødelegger den med tråkk eller stoler eller andre gjenstander som hører hjemme på terrassen.

 

Stemorsplanter er erfaringsmessig ikke pene lenge. De "blomstrer av", som man sier, og blir hengslete og strantne - eller rett og slett dør. Men ikke stemorplanta på terrassen.

 

Stått lenge

Den dukket opp sent i mai og har blomstret fra tidlig i juni til nå. Og: Den er like frisk og fin ennå enda vi har gått inn i juli.

 

Det er sand mellom og under hellene, og sand har lite næring, men drenerer godt. Så hva lever den av? Det har regnet en del i sommer, men også vært perioder med steikende sol og tørke. Hvor får den vann ifra? Ikke av oss.

Hva lever den av?

Og hvor får den næring fra? Bladene er friske, saftspente og grønne som hos en plante som står i næringsrik jord. Hvor har den røttene sine? Og hva finner den der?

Vi har hatt stemorplanter i urner og potter på terrassen tidligere, men ikke i år. I år har vi bare denne ene - samt en annen liten stemorsplante, foreløpig uten blomster, i en av de andre sprekkene mellom terrassehellene.

Maurene gartner?

Men vi har maur. Masse små, iherdige jordmaur som lever og arbeider under og på vår terrasse. At maur frakter frø er velkjent. Vi mistenker maurene for å være de egentlige gartnerne i dette tilfellet. De har sikkert sikret seg frø fra tidligere sesonger og fraktet dem hjem. Trolig har de blitt overrasket når ett av frøene hverken lot seg spise eller var bruktbart som bygningsmateriale, men ble en plante. En vakker blå blomst som vokste opp til glede for menneskene på terrassen.

Levende matfat?

Og kanskje til nytte for maursamfunnet. For hvem vet hva en maur kan ha nytte - eller glede - av. Skjønt, estetisk sans kan de vel ikke ha. Men mat og sunne safter forstår de seg åpenbart på. Så kanskje er den blå stemorsblomsten midt på terassen er et levende matfat for maurene.

Men for de tobente som redde for å ødelegge, går forsiktig utenom er den en blott og bar skjønnhetsopplevelse. En romantikkens blå blomst og et lite naturens under midt på terrassens steinørken.
 

Kryptimian - en glede for øyet og ganen

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

 

En timianplante har blitt til et bed foran bregnene og bjørnebærbuskene. Men hvor er ganghellene som vi skulle gå på?

Timianplantene foretrekker å bekle bedkantene og overlater gangfeltet til markjordbærene.

 

 

Vi har kryptimian. Mye kryptimian. Den trives åpenbart i vår hage. Både der den er plantet, og der den vel egentlig ikke skulle være.

Både smak og utseende

Timian er en krydderurt, men den er samtidig så dekorativ at vi velger å beholde den der den danner et helt eget staudebed foran bregnene og bjørnebærbuskene. Den er så vakker der den står med et vell av rosa blomster, at vi heller får finne oss i at den helt dekker ganghellene som vi skulle gå på. At vi tråkker på den når vi høster bær, ser den ut til å tåle.

 

I sol og skygge

Som krydderurt hører timian hjemme i kjøkkenhagen, og vi har den også der.

 

Kjøkkenhagen ligger på nordsiden av huset. Sola slipper først til et stykke ut på dagen. Det kan lyde som en merkelig plassering, men det har sin forklaring. I vår kommune var det da vi anla hagen, forbudt å vanne. Vi valgte derfor å dyrke i halvskygge framfor full sol.

Timianplantene ser ikke ut til å savne sollyset. De vokser og blomstrer i det skyggefulle urtebedet, akkurat som på andre mer sollyse steder der den fins. Sin vane tro sender de sine lange utløpere ut over de støpte bedkantene og tar seg til rette slik at de får det lyset de trenger.

 

Kryptimian går under to latinske navn på nettet. Den kalles både (Thymus serpyllum) og (Thymus vulgaris). Det gjør det litt vanskelig å vite hva du skal spørre etter, hvis du vil ha en kryptimian som er like hardfør, velsmakende - og med like vakre blomster - som vår.

Godt i maten

Timian kan brukes til mye i matlagingen. Den kan brukes fersk rett fra bedet, eller tørket. 

 

Blader og blomster gir en velsmakende te. Vi "skreller" også de treaktige kvistene og bruker blader og blomster  i grønne salater. Timianblader fungerer også godt som smakstilsetning på smørbrød sammen med f.eks. tomat eller påleggssalater. 

 

Timiangele kan brukes både som pålegg og til kjøttretter og fiskeretter. I kokevannet til poteter med eller uten skall, bidrar timian med en pikant smaksvri. Vi bruker noen timianblader i ferske supper og andre grønnsakretter, og i sauser. Ikke bare som del av suppekvaster (bouquet garni) som fjernes når de har avgitt smak, men som en smakfull ingrediens som spises. I - eller på - ertesuppe er timian et "must". Ertesuppe uten timian, er som egg uten salt.

 

Beroligende og søvndyssende

Timian har i likhet med andre urter tradisjonelt også vært brukt i "folkemedisinen! Te trukket på timianblader skal etter sigende virke beroligende og søvndyssende og lindre hodepine og luftvegsproblemer. Avtrekk skal virke desinfiserende. Timian blandet med olje er i følge tradisjonen virksom mot "uren hud".

 

Selv drikker vi timian-te  og bruker timian i matlagingen fordi vi liker smaken. Hvis det også skulle ha en velgjørende virkning av et eller annet slag, betrakter vi det som en bonus. 

 

Gaver fra fuglene?

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

I kanten av spireahekken ved den nedre plenen har det vokst fram en buske med blanke grønne blader og vakre hvite blomster. Den minner om skjærsmin, men har ikke samme duft som skjærsminen på den øvre plenen. 

 

 

Den vokser fort med lange greiner for å komme ut i lyset. Beskjæringen tar rådyrene seg av.

 

 

Fra tid til annen dukker det opp nye busker i vår hage. Noen er uglesett, mens andre er mer enn velkomne.

"Familiens gartner" mener at det er fuglene som kommer med disse gavene. Formodentlig spiser de bær med frø i andres hager, og gir dem fra seg igjen ferdig gjødslet,  mens de oppholder seg i vår hage. 

Ikke alle "gaver" velkomne

I årenes løp har vi fått mange nye planter som åpenbart kommer fra hager i nærheten. For en del år siden dukket det uanmeldt opp bulkemispel på den nedre plenen og i steinbedet som ligger inntil. Vi vet hvor de kom fra.

Da gjorde "familiens gartner" en generaltabbe. Han lot noen av dem stå. Nå er de kuttet ned alle som en, men har etterlatt seg mange planter som "familiens gartner" har sin fulle hyre med å klippe ned eller rive opp.

Skjærsmin?

Andre gaver fra "oven" er mer velkomne - som f.eks. den hvitblomstrende buska i kanten av spireahekken. Den har pent, eggformet bladverk og vakre, hvite, meget svaktduftende blomster, som minner om skjærsmin.

Vi har skjærsmin fra før, men den dufter særdeles sterkt og umiskjennelig. Sannsynligheten for at det er vår plante på den øverste plenen, som har laget seg en underavdeling på nedre plen, er derfor ikke stor - tror vi.

Vi har også et annet kjennetegn å holde oss til. Rådyrene har aldri, så vidt vi vet, spist av den store skjærsminen. Den nyankomne har de imidlertid "beklipt" både i år og tidligere år. Det må vel derfor være en forskjell på de to buskene som får rådyrene - som ikke er kresne - til å spise den ene, men la den andre i fred.

Frigjøres fra hekken

Når tiden - og dagsformen til "familiens gartner" - strekker til, skal spireahekken som dekker og skygger for, men også skjermer, den vakre buska, klippes. Da vil den få lys og luft slik at den kan vokse mer i samsvar med sin egenart.

Men da vil den selvfølgelig også bli lettere tilgjengelig for de langbente, firbente gartnerassistentene som beskjærer våre planter etter forgodtbefinnende. Vi får håpe at de viser magemål og ikke snauer buska helt ned når de får lettere adgang.

I motsetning til bulkemispel og annet "ugress" er denne buska velkommen i vår hage. Vi takker fuglene for gaven, og håper at de fortsetter å komme med nye spennende planter. Med de erfaringene vi har høstet hittil, vet vi at slike gaver kan være hyggelige, men også utfordrende. 

 

Vi holder derfor øynene åpne.