Sørgelig syn

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 Klikk på bildet og se større versjon!  

 

Trærne lider av mangel på vann. De kaster bladene for å leve så sparsomt som mulig, men vil de overleve? 

 

 

Hagen lider i tørken.

På nordøst- og øst-siden av huset har vi bevart den skogvegetasjonen som er igjen av den skogen vi ryddet tomt og bygde i.

Noen av trærne og buskene der, står relativt grunt. Det er kort vei ned til grunnfjellet.

Disse buskene og trærne lider av tørke nå.

De kaster bladene for å redusere avdunstingen, og lever på sparebluss.

Men er det nok? Vil de overleve? Eller bukker de under?

Vi håper det beste, men det er også alt vi kan gjøre. Å vanne denne vegetasjonen har vi verken kapasitet eller råd til. Vannet er dyrt på våre kanter. Vi har vann som kommer i rør på bunnen av Oslofjorden, og som hentes fra Glitrevannverket i det gamle Buskerud.

Alt vi kan gjøre er å håpe på regn og håpe på at de trærne og buskene som nå utsettes for ekstremtørke, overlever.

"Familiens gartner" liker frodighet. Og grønne omgivelser. Derfor har han bevart en del av tomta som "skogstomt". For ham vil det derfor være et sårt tap om den mest utsatte vegetasjonen ikke skulle klare påkjenningen, men dø ut av mangel på nedbør.

Han håper. Men det ser mørkt ut. Værkartet er fortsatt preget av store gule sol-symboler. Og lovende skyer på himmelen, seiler stadig vekk forbi.

Han er derfor ikke optimist.

Roser

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

    Klikk på bildene og se større versjon!  

 

 Da vi fjernet de skjemmende og hemmende rådyrstengslene, ble denne roseknoppen stående ubeskyttet. Ville den overleve og slå ut i blomst?

 

 

Den overlevde! Slik ser den ut nå. Til glede for mennesker og insekter.

 

 

Skuddene og knoppene på den nederste delen av denne rosa, ble snauspist på forsommeren. Bak sperrer har den vokst seg til og dannet nye knopper og blomster.

 

 

 

Denne gule rosa er øyensynlig rådyras favoritt. Den ble beitet ned i våres og kommer nå i september med sesongens første blomst. Måtte den bare få stå i fred!

 

Roser er vanligvis busker med en viss høyde. Denne blomstrer på en rosestamme som ikke stikker særlig høyt over bakken fordi den er beitet på av rådyrene.

 

Klatrerosene remonterer og blomstrer lenge. Noen ganger - når det ikke er for kaldt - har de knopper og blomster ved juletider.

 

"Familiens gartner" er egentlig en "staudemann". Han liker stauder, og han dyrker stauder.

Men han har også andre blomster i hagen. For eksempel roser.

 

Fruen i huset ville ha rosebed

Det vil si: Egentlig er det fruen i huset som har roser, eller sørget for at de ble anskaffet da hagen ble anlagt.

Fruen bestemte også at det skulle være et rosebed langs husveggen mot gårdsplassen fra garasjen til trappa.

"Gartneren" hadde motforestillinger. Rundt huset har man det mest grundig drenerte området på tomta. Der er det steinfylling og grunt jordlag, og planter som settes der, vil visne eller trenge uforholdsmessig mye påfyll av vann.

Argumenet ble avvist. "Gartneren" måtte kunne lage et fungerende bed hvor rosene ikke bare kunne overleve, men trives.

Og "familiens gartner", som vet hvem som bestemmer når alt kommer til alt, langde bed.

Rosene ser ut til å trives

Han fjernet et lag med stein, la et lag med leire i bunnen, så et tjukt lag med gressavklipp fra plenen, og så jord på toppen. Jorda har han seinere forbedret med årlig tilførsel av hjemmelaget kompost.

Og nå har det vært rosebed på det stedet som "familiens gartner" anså for å være så lite egnet, i cirka 35 år. Noen av rosene - som f.eks. klatrerosa med de røde blomstene, som står nærmest trappa -  har faktisk stått der hele tiden, mens andre har bukket under i kalde vintre og er blitt erstattet.

 

Bunnbeplantning

Etter hvert har rosene fått selskap. Blomsterplanter er plassert mellom rosene - delvis for å gjøre bedet penere, og delvis for å skape skygge rundt roserøttene.

 

Rosene må ha likt omgivelsene, jordsmonnet og varmen fra den mørkbeisede veggen for de har blomstret upåklagelig rikt - år etter år.

 

Hvis de da ikke er blitt spist!

 

Stadig flere rådyr

For antallet rådyr som vanker i vår hage, har økt betraktelig i de nærmere 40 årene  vi har bodd der.

De første 10-15 årene var det så å si ingen å se, men etter hvert er de blitt et stadig hyppigere syn. Nå har vi besøk et par ganger i døgnet hver eneste dag hele sommeren. Av hele familier, av geit med kalv - og av enslige, streifende bukker med staselig gevir.

 

Og om vinteren kommer de og beiter på busker og trær. Er det snø, kan man tydelig se hvordan de har vandret rundt i hagen og lett etter noe å spise.

 

Roser står høyt på menyen

Og rosene er spesielt utsatt. De blir beitet på - vinter som sommer.

 

Derfor har vi de senere årene dekket dem til. Med netting og med stolper og gjerdelementer og strategisk plasserte hagemøbler som skal hindre rådyrene i å nå fram til de fristende skuddene, knoppene og blomstene. 

Skjemmende, men nødvendig

Bolverkene ser ikke ut! 

 

Husets frue ergrer seg over de skjemmende "sperringene" og mener at noe mindre - og mindre stygt! - måtte klare seg, men "familiens gartner" kjenner etter hvert sine "pappenheimere". 

 

Han vet at rådyra forserer det meste, og insisterer derfor på sperringene skal stå i hele juli og halve august.

Hindringene fjernet

Men nå er de ryddet bort. Nå er sommeren på hell, så nå får skjebnen råde.

Merkelig nok er det en stund siden vi har sett de firbente "ødeleggelsesmaskinene" i hagen. 

Så nå nyter vi høstens roser i håp om at de skal få blomstre i fred til kulda kommer.

Og den er nok rett rundt hjørnet er vi redd. Så det gjelder å nyte rosenes skjønnhet mens den ennå er tilgjengelig.

 

Roser til jul?

Skjønt, den røde klatrerosa gir seg erfaringsmessig ikke med det første. Gjør den som tidligere, gleder den oss med nye knopper og blomster i både oktober og november . Og er ikke kulda alt for bitende, kan det til og med hende at den blomstrer rundt juletider. 

Det har den gjort flere ganger tidligere.

Bjørnebærbusker med og uten torner

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

          Klikk på bildene og se større versjon!   

 

Ennå er de kart. Når de blir modne, er de både sunne og velsmakende, men ikke alltid like behagelig å plukke.

 

 

Slik var stammene på de plantene vi kjøpte. 

Men slik er de fleste av dem vi har i dag.

 

 

 

Disse flere meter lange greinene bak leveggen er tornefrie og skal festes i overligerren på espalieret.
 

 

Vi har bjørnebær i hagen. Både noen små, beskjedne vill-bjørnebær, og noen store hagebjørnebær.

 

De hagebjørnebærene vi i sin tid kjøpte, var uten torner. Nå er de fleste med torner.

Vilskudd med torner

I noen år hadde vi bare bjørnebærbusker med torner. Men så vokste det fram noen tornefrie på baksiden - dvs. på nordsiden og skyggesiden - av leveggen til terrassen. Dem tar vi ekstra godt vare på.

Hagebjørnebær er som regel podet på en fremmed rot. Derfor har rot og greiner ulike egenskaper.

Hvis rota er fra en buske med torner, vil de villskuddene som vokser fram under podestedet, ha torner.

De tornefulle stammene og greinene hos oss, er nok derfor villskudd som burde vært fjernet. De bærer imidlertid store, fine, søte bær og har fått prege bedet i flere år. De har gitt oss massevis av store, velsmakende bær. Nå er bærene på disse greinene, mange men små. Og noen tørker inn.

Tornene byr på problemer når disse bærene skal plukkes - og når buskene skal trimmes og stelles.

Tornene ikke bare stikker. De setter seg fast. I huden - og lenger inn. I klærne. Og i alt de kommer bort i. Ofte må man bruke hagesaksa og klippe seg vei.

Etter innhøsting har man torner både her og der. 

Overraskende tornefcrie greiner

Derfor setter vi umåtelig pris på de tornefrie stammene og greinene som uventet har vokst fram på et helt annet sted enn der de opprnnelige plantene ble satt.

"Familiens gartner" har ingen annen forklaring enn at bær fra tornefrie greiner må ha hatt tornefrie gener og spirt bak leveggen. Fuglene - som er ramme til å stjele bær - kan f.eks. ha sittet på espalieret eller toppen av leveggen og spist bær for så å slippe ferdig gjødslede bær ned i bedet under.

Der står det nå to flere meter lange stammer. Den ene er full av store, fine bjørnebærkart og noen blåsvarte, saftige, søte bær. Den andre vil trolig bære neste år bare den overlever vinteren.

Nå blir stadig flere bjørnebær modne. De som står i sola, modnes raskt, mens bærene på de tornefrie stammene som står i skyggen, bruker lengre tid på å bli svarte og myke og søte.

 

Små bær

Bærene på de buskene som står lyst og i full sol, er mindre enn vanlig i år. Det kan ha to årsaker. Rota som greinene kommer fra, er blitt gammel. 

 

Dessuten klipte "hagens gartner" de tornebesatte stammene kraftig tilbake både i fjor høst og i våres. De ble ekstremt lange og hindret med sine ublide torner vanlig ferdsel i denne delen av hagen. De måtte derfor temmes.

Dette har de øyensynlig ikke satt pris på. Bærene på noen greiner tørker rett og slett inn, og de bærene som holder seg saftspente og friske, er uvanlig små.

Ny generasjon tar over?

Kanskje har den opprinnelige bjørnebærrota gjort sitt? Den ble plantet for mer enn 30 år siden, og har gitt oss mange titalls liter bær i årenes løp. Men nå ser det dårlig ut. Er det siste året den velsigner oss med blåsvarte, søte bjørnebær som vi må streve for å få tak i mellom tett tornebesatte greiner?

Men så har vi altså fått prektige avtakere på et annet sted. Avtakere som til og med er tornefrie i likhet med de plantene vi opprinnelig plantet.

Og det er vel slik det skal være? At alt har sin ende, og at nytt overtar for gammelt. Nå stiller vi våre forhåpninger til den nye generasjon. Og håper at den bærer arven videre.

Tørken gir ørken

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

   Klikk på bildene og se større versjon!  

 

Vivendelen lider under mangel på vann. Vil den overleve? 

 

Ennå er noen blader grønne, men de er slappe og savner vann og venter på regn.

 

Det er tørt. Hagen lider. 

Plenene er gule, og mange planter visner og feller blader.

Vi har et felt med vivendel, altså kaprifolium, i et lite holt på nordsiden av huset. Selv om det ligger i skygge en stor del av dagen, er det tørt. Og vissent. De bladene som ennå ikke har gulnet, er slappe og henger og sparer på energien.

Klatrehortensiaen som dekker fjellknausen utenfor inngangen på sørsiden av huset, er også tørr. Så tørr at enkelte lange greiner er visne og brekker ved berøring. 

Den ellers så frodige og vitale planta er et sørgelig syn. Bare den ikke blir påført varig skade. Det ville være synd. Meget synd. For dette er en plante som kler fjellet og bidrar til å dekke skjæringen etter utskytingen av tomta for 40 år siden. En plante med en utrolig livskraft. Det ville være ekstra leit om den skule bukke under i tørken.

Plantene i det minste staudebedet har det heller ikke godt. Flere er visnet ned. Og flere er i ferd med å følge etter. Bedet er ikke et blomsterbed lenger, men en begynnende ørken.

I kanten av dette bedet har "familiens gartner" plantet ut en rekke med planter fra en tuste med primula som han har tatt opp og delt. De er vannet med vann fra kanne hver dag, og er derfor grønne. Det samme er den planta som ikke er delt. Den har også fått vann.

Disse primulaplantene er "familiens gartner" spesielt glad i. Han gjør derfor det han kan for at de skal overleve.

Det store staudebedet og steinbedet har hittil klart seg overraskende bra. Men de trenger vann. Det er åpenbart. Og vann må komme i form av regn. Skulle alle hageeiere vanne med vann fra springen, ville det fort bli problemer - både med forsyning og forurensning.

Plenene lider. De er gule. Enkelte steder hvor det er mer urter enn gress, knaser det når man går. Så tørt er det.

Under skjærsminen er det et 4-5 kvadratmeter stort bart felt som kom fram da skjærsminbuska ble beskåret for et par år siden. Der har "familiens gartner" sådd ny plen. Den har han vannet sånn omlag annenhver dag i hele sommer. Det er den grønneste flekken i hagen akkurat nå.

Nå trenger hagen regn! Ja, hele naturen inklusive mennesket, trenger regn. Regn i passende mengder og passende styrke. Ikke slagregn eller oversvømmelser, men jevnt sildrende regn som fanges opp av jorda og trekker ned til planterøttene og gir plantene krefter til å overvintre og komme igjen med fornyet styrke neste vår.

Livgivende regn!

Det er det vi trenger. Vil september gi oss det august snøt oss for?

 

Dronning Ingrid har inntatt terrassen og verandaen

  

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

   Klikk på bildene og se større versjon!   

 

 Årets stiklinger er blitt frodige, blomsterrike planter som pynter opp på terrassen.

 

Blomstene på terrassen er av årets produksjon. Den øverste planta på trappa er fra fjoråret. Den nederste er av i år.

Disse to plantene er et par år gamle. De er overvintret i oppholdsrom innendørs og er "foreldre" til stiklingsformerte planter av nyere dato.

 

 

Både husets frue og "familiens gartner" er begistret for pelargonier.

Mens "familens gartner" foretrekker de sterkt røde, som han mener passer så godt til det mørke, brunbeisede huset, er husets frue særlig begeistret for  "Dronning Ingrid". En pelargonium med store lys rosa blomsterballer som holder seg relativt pen når den ikke utsettes for regn.

Fargen varierer noe. De som står i skygge blir tydelig blekere enn dem som står lyst - f.eks. i full sol. 

Overvintrer varm eller kaldt

"Gartneren" lager familiens pelargonier selv. Han tar stiklinger når plantene klippes ned.

Pelargoniene oppbevares frostfritt innendørs i den kalde årstiden. Noen står i oppholdsrom og er grønne hele året, mens andre overvintrer i vedskjulet som har to lave vinduer og er relativt mørkt og kjølig.

Disse plantene visner ned, feller blader og skyter nye blader igjen om våren. De klarer ofte overgangen fra vinteropplag til uteliv vel så bra som dem som har stått i et lyst, varmt rom inne og grodd - og kanskje blomstret - hele vinteren. De som har stått i oppholdsrom, mister ofte bladene og spirer på ny når de kommer ut. De starter m.a.o. sommersesongen med et handikapp.

Treg start

Etter som husets frue liker "Dronning Ingrid", lager "familiens gartner" mange eksemplarer av dem. Noen gis bort til barn og barnebarn og et stort antall havner i grupper eller solitært på forskjellige steder på gårdsplassen, på terrassen, på verandaen og andre steder hvor det er plass.

I år hadde pelargoniene en litt treg start. Det tok tid før de kom igang med å vokse og enda lenger tid før de satte blomster. Noe av forklaringen kan være at noen pottes om to ganger.

Pottes om

De som står i urner, pottes av plasshensyn om til potter når de tas inn om høsten og pottes om til urner igjen når de skal ut om våren. Dette er nok en påkjenning og et avbrekk i utviklingen - i alle fall om våren.

Men når de bare får tid på seg, tar de sitt monn igjen. Resultatet er at noen er på sitt aller fineste når de skal tas inn. Og det er jo synd for dem som må i vedskjulet.

Og tiden for innmarsj nærmer seg med lange skritt. Dagene er blitt kortere og nettene lengre og kjøligere. Ennå har vi "Indian summer", men snart blir det grått og kaldt melder meteorologene. Så nå er det bare å begynne å planlegge hvilke planter som skal stå hvor innendørs.

Snart venter omplanting og tømming av urner, fylling av jord i sekker og bortstabling av sekker med jord ute hvor de skal stå vinteren igjennom til de igjen skal blandes og berikes og brukes i urner og potter til neste vår.

Høsten er ingen hviletid for en hagedyrker.

Skogskjegg - ikke lett å bli kvitt

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Klikk på bildet og se større versjon!  

 

Skogskjegg er egentlig en staselig plante som pynter godt opp i hagen med sitt grønne, frodige bladverk og sine gul-hvite blomsterspir. Men den sprer seg altfor lett.

 

"Familiens gartner"  plantet skogskjegg i hagen på 1980-tallet fordi han syntes at planta var stor og flott og fylte bra ut på steder i den nyanlagte hagen, som foreløpig stod tomme. Og fordi han anså den for å være en plante med røtter i norsk hagetradisjon.

 

På den tiden var det ingen som snakket om hagerømlinger og trussel mot norsk natur.

 

Tradisjonsplanter

"Familiens gartner" har alltid likt planter med lang "fartstid" i norske hager. "Gammeldagse" planter som er del av norsk hagetradisjon  og ivaretar norsk kulturarv. Og skogskjegg har hatt sin plass i norske hager i alle fall fra siste halvdel av 1800-tallet.

 

Da han bygde hus og anla hage, skaffet han seg derfor en rekke planter og busker som han kjente fra gamle hager i Sarpsborg og Skjeberg der han kom fra, og som han så i hager i  Drøbak og Frogn.

En slik plante var skogskjegg (Aruncus dioicus). Den var som en kjempeastilbe å se på. Og ikke minst: Den var elsket av insektene, ikke minst av humler, bier og veps.

 

Planter som insektene liker

Insektenes betydning for hagen - og for naturen i det hele - har "familiens gartner" vært opptatt av "bestandig" - lenge før varselklokkene begynte å kime. Blomster som insektene svermer omkring, har alltid stått høyt på hans favorittliste.

 

Skogskjegg stod derfor trygt i hagen i flere år. Blomstene ble klipt av og destruert etter hvert som de visnet for å begrense uønsket spredning, men noen ble selvfølgelig stående, og nye planter dukket opp her og der i hagen.

 

Sprer seg lett

Det var unødendig å lage nye planter. Formeringen ordnet skogskjeggplanta - og etter hvert skogskjeggplantene - selv.  

 

Da skogskjegg ble erklært invasiv og svartelistet av en stadig mer aktiv artsdatabank, kom det derfor ikke som en overraskelse.

Ikke lett å fjerne 

Med tungt hjerte har "familiens gartner" innsett, og tatt konsekvensen av, at bestanden av skogskjegg i hans hage bør begrenses. Han har derfor klipt ned bladverk og blomster og deponert alt i kommunens container for hagerømlinger.

Han har til og med tydd til spaden for å fjerne røtter. Men dengang ei. Skogskjegg har en dyptgående kraftig rot som det ikke er lett å få opp - i alle fall ikke i sin helhet.

 

Plantene kommer derfor på ny. De klippes ned. Og kommer igjen. Utmatting har bare måtelig effekt.

 

Skogskjegg er m.a.o. en overlever. En stayer som det ikke er så lett å bli kvitt. Den trives i all slags jord, tåler tørke, blir like fin i skygge som i sol og kommer igjen - gang på gang - når den klippes helt ned og blir stående uten bladverk.

 

Utmatting uten suksess

"Familiens gartner" har ikke gitt opp. Han fjerner blomster så plantene ikke får satt frø, og han klipper ned hele planter i håp om at de skal bli utmattet og dø, men foreløpig uten suksess. Plantene kommer igjen - og igjen.

 

Og noen bortgjemte planter klarer sikkert å sette frø. Neste vår og sommer dukker det derfor sikkert opp nye planter på nye steder, og "krigen" må fortsette.

 

Men insektene gleder seg

For har man først fått skogskjegg i hagen, har man det for alltid. Til ergrelse for "familiens gartner", men til glede for humler, bier og annet flygende krek. 

 

Og da er det vel ikke bare en ulempe når alt kommer til alt?

 

Lang klatretur for liten snile

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Klikk på bildet og se større versjon! 

 

Å klatre i humleplantene kan ikke være lett, men denne snila har klart det. Derfor fikk den leve.

 

 

"Familiens gartner" jakter på sniler av alle slag og avliver dem. Riktignok ikke med lett hjerte, men uten nåde.  

Skadegjørere

Snilene anretter stor skade i hagen. At de gjennomhuller bladene på rabarbraen og spiser bladene på hyll og skogskjegg så bare bladnervene står igjen, gjør ikke så mye. 

 

At de spiser opp små spede planter, og f. eks. skamspiser reddikene og ruinerer mange andre planter i grønnsak- og blomsterbedene, er vanskeligere å tilgi.

Snilene er skadegjørere og må derfor bøte med livet. Det gjelder ikke bare de store brune - som kan bli lange som knakkpølser - men også alle slags små. De avlives over alt hvor de måtte finnes.

Oppdagelsesreise

Men så oppdaget "familiens gartner" en hagesnile med hus høyt oppe i en av humleplantene.

Det fikk ham til å tenke på hvilken anstrengelse det må ha vært for en liten snile å komme seg dit. Han ble slått av beundring - og undring.

Har den hatt et mål? Har den akt seg møysommelig oppover og bortover - og nedover! For humlegreinene går både opp og ned. Hvorfor har den beveget seg langs de lange,  tynne humlegreiner som strekker seg i alle retninger? Har den hatt et mål for øye? Eller har den glidd fram på måfå? Uten mål? Uten annen mening enn å bevege seg og prøve noe nytt og ukjent?

For en liten snile kan vel ikke ha hatt noen oppfatning av hvordan det ville se ut høyt der oppe omlag 2 meter over bakken? Eller "tanker" om hva den ville finne av spiselig der? Eller møte av farer på vegen opp? Eller høyt der oppe?

Nåde for rett

Er en liten snile besjelet av oppdagertrang? Som en Nansen eller Amundsen? Eller bare beveger den seg? Kanskje styrt av "magen" og en ubendig trang til å finne noe å fortære? 

 

Mildnet av sin egen filosofi og snilens lange vandring, bestemte  "familiens gartner" at den vesle oppdageren som hadde tatt den lange veien ut i det ukjente, skulle få leve. Storsinnet - og lett beveget av sin egen godhet - tok han fram telefonen og tok bilde av "klatreren" i stedet for å plukke den ned og sette foten på den.

Først senere så han at det var flere sniler med hus høyt der oppe i humleplantens topp.  Dypt imponert av den voldsomme kraftinnsatsen det må ha krevd å komme dit opp lot han nok en gang nåde gå for rett. 

 

Litt storsinn bør man kunne vise nå når sesngen går mot sin slutt. Mener "familiens gartner". Og er ufrivllig imponert over energien og "tiltakslysten" til de små oppdagerne - som han egentlig avskyr på grunn av alt de ødelegger.