Foto: Kay Olav Winther d.e. 2021 ©
Klikk på bildet og se større versjon! Å klatre i humleplantene kan ikke være lett, men denne snila har klart det. Derfor fikk den leve.
"Familiens gartner" jakter på sniler av alle slag og avliver dem. Riktignok ikke med lett hjerte, men uten nåde.
Skadegjørere
Snilene anretter stor skade i hagen. At de gjennomhuller bladene på rabarbraen og spiser bladene på hyll og skogskjegg så bare bladnervene står igjen, gjør ikke så mye.
At de spiser opp små spede planter, og f. eks. skamspiser reddikene og ruinerer mange andre planter i grønnsak- og blomsterbedene, er vanskeligere å tilgi.
Snilene er skadegjørere og må derfor bøte med livet. Det gjelder ikke bare de store brune - som kan bli lange som knakkpølser - men også alle slags små. De avlives over alt hvor de måtte finnes.
Oppdagelsesreise
Men så oppdaget "familiens gartner" en hagesnile med hus høyt oppe i en av humleplantene.
Det fikk ham til å tenke på hvilken anstrengelse det må ha vært for en liten snile å komme seg dit. Han ble slått av beundring - og undring.
Har den hatt et mål? Har den akt seg møysommelig oppover og bortover - og nedover! For humlegreinene går både opp og ned. Hvorfor har den beveget seg langs de lange, tynne humlegreiner som strekker seg i alle retninger? Har den hatt et mål for øye? Eller har den glidd fram på måfå? Uten mål? Uten annen mening enn å bevege seg og prøve noe nytt og ukjent?
For en liten snile kan vel ikke ha hatt noen oppfatning av hvordan det ville se ut høyt der oppe omlag 2 meter over bakken? Eller "tanker" om hva den ville finne av spiselig der? Eller møte av farer på vegen opp? Eller høyt der oppe?
Nåde for rett
Er en liten snile besjelet av oppdagertrang? Som en Nansen eller Amundsen? Eller bare beveger den seg? Kanskje styrt av "magen" og en ubendig trang til å finne noe å fortære?
Mildnet av sin egen filosofi og snilens lange vandring, bestemte "familiens gartner" at den vesle oppdageren som hadde tatt den lange veien ut i det ukjente, skulle få leve. Storsinnet - og lett beveget av sin egen godhet - tok han fram telefonen og tok bilde av "klatreren" i stedet for å plukke den ned og sette foten på den.
Først senere så han at det var flere sniler med hus høyt der oppe i humleplantens topp. Dypt imponert av den voldsomme kraftinnsatsen det må ha krevd å komme dit opp lot han nok en gang nåde gå for rett.
Litt storsinn bør man kunne vise nå når sesngen går mot sin slutt. Mener "familiens gartner". Og er ufrivllig imponert over energien og "tiltakslysten" til de små oppdagerne - som han egentlig avskyr på grunn av alt de ødelegger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar