Solvendel med frihetslengsel

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Solvendel-plantene i plenkanten har fått stå. De som insisterer på å vokse ute på plenen, har gressklipperen tatt seg av.

  

 

Humlene bruker solvendelblomstene som matfat.

 

 

Solvendel er en dekorativ plante med fint bladverk og gule blomster, men de vil helst selv bestemme hvor de skal stå.

 

Det fins flere slags solvendel. Hvilken sort vi har, strides de lærde om.

Noen mener at det er gullsolvendel (Helianthus decapetalus). Andre heller til strisolvendel (Helianthus rigidus).

 

Gullsolvendel?

"Familiens gartner" har alltid holdt det for mest sannsynlig at det er gullsolvendel han har. Årsaken er det han har lest i "Alt om hagen" (Ide-forlaget a/s 1988). Det passer på de plantene som vokser i hans hage.

 

På den annen side må det innrømmes at disse plantene er strie - dvs.egenmektige og sta - og gjør som de vil.

 

Flyttet seg til plenen

Opprinnelig var de plantet i blomsterbedet, men etter hvert som de fikk konkurranse om plassen der, har de beveget seg ut på plenen. Hvor de ikke kan stå!  

 

I noen år har "familiens gartner" latt dem stå der. Han har klipt rundt dem og brukt hagesaks for ikke å skade dem. Men det blir for mye jobb. Og for rufsete plen, mener husets frue.

 

Solvendelen er nå derfor henvist til plenkanten.

 

Hvor ble de av?

For å bevare de solgule blomstene som pynter høsthagen, har "familiens gartner" tatt opp noen planter fra plenen og satt dem i bakkant av staudebedet. Men der er konkurransen hard. Noen solvendelplanter - enn si blomster - har foreløpig ikke vist seg der.

 

Flere må derfor flyttes fra plenen til andre steder hvor livsgrunnlaget formodentlig er bedre enn i staudebedet.

 

Prøver igjen

Det virker paradoksalt: Solvendelplantene er så å si umulig å bli kvitt der man ikke vil ha dem. Men samtidig ser det ut til å være vanskelig å få dem til å gro og slå seg til der de er ønsket.

 

Men "familens gartner" gir seg ikke. Han følger gjerne "vil du ikke så skal du"-prinsippet. 

 

Så fårvi se hvem som holder ut lengst og vinner til slutt.

 

Og skulle "familiens gartner" bli den tapende part, så får de ranke plantene med de nikkende solgule blomstene fortsette å vokse i plenen. 

 

For miste dem vil vi ikke!

Rådyrfamilie på "restaurantbesøk"

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Hvorfor står rådyrgeita der? Og hvorfor løper den ikke når "familiens gartner" nærmer seg med telefonkameraet i anlegg?

Til slutt kom bukken. Den løp ikke straks, men står vakt.

 

Det er ikke uvanlig med rådyrbesøk i vår hage. Tvert i mot. Det er dagligdags.

Først dukket mor rådyr opp. Hun stilte seg demonstrativt til skue midt på plenen og så utfordrende på husets frue som nærmet seg, og på "familiens gartner" som kom med mobiltelefonen i kamerastilling.

Hvorfor løp hun ikke?

Forklaringen kom brasende opp skråningen gjennom buskene. Kalven løp så fort og var så liten at den unndro seg å bli tatt bilde av. Så snart den nådde fram til mamma, løp de begge to - rundt hjørnet og bak leveggen.

Da kom baktroppen. En staselig bukk fulgte etter kalven og stilte seg advarende og beskyttende opp på plenen for å sikre at barn og mor slapp trygt unna.

De to sto bak leveggen og var ikke mer stresset enn at de spiste av plantene der, mens pappa rådyrbukk passet på ute på plenen.

Bukken hadde heller ikke travelt, mens ruslet til slutt etter barn og mor. Også han gav seg til å beite.

Da fant "familiens garner" ut at han måtte jage dem før de ble for "hagevarme" og følte seg altfor hjemme i hans kjøkkenhage. Han ropte derfor og klappet i hendene.

Da fikk de fart på seg. Tvers igjennom bringebærbedet gikk flukten med mamma først og pappa til slutt og kalven i midten.

Pappas horn haket fast i noe bringebærris som ble revet løs. Han løp derfor videre med en seierskrans av bringebærris om hornene. De hvite bakspeilene forsvant inn i skogen på østsiden av huset.

Om de ble såpass skremt at det varer en stund før de kommer tilbake og spiser av våre planter?

Neppe. Vi har jaget dem mange ganger, men de kommer tilbake. Noen ganger samme kveld.

Fristelsene blir øyensynlig for store.

 

Og kanskje skjønner de at vi er mer ubehagelige enn egentlig farlige. Som fluer eller klegg omtrent.

 

Tåler frost og varme

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Plantene ble overlatt til seg selv utendørs i april. Nummer to fra høyre er død. De andre lever i beste velgående.

 

Disse to plantene står ytterst til venstre og ytterst til høyre på bildet ovenfor. De var helt uten skudd og blader i april. Nå blomstrer begge.

 

I april gjennomførte "familiens gartner" et eksperiment. Mens det ennå kunne være kuldegrader om natta, satte han ut tre pelargonier og en ukjent plante.

 

De var ikke drevet inne i stuevarmen, men ble flyttet fra vinteroppholdet i kjelleren, via 3-4 overnattinger i garasjen, og ut i vårkulda.

 

Tåler mye mer enn forventet

Formålet med  eksperimentet var å bringe på det rene hvor avhengig pelargonier er av driving innendørs etter "vinterdvalen", og hvordan de tåler å bli overlatt til seg selv i skiftende vårvær med grader ned mot null - og kanskje under - enkelte netter.

 

Ville plantene ikke bare overleve, men vokse normalt i det utstadige vårværet?

 

Nå vet vi svaret. To av de tre pelargoniene ikke bare overlevde, men står i dag i full blomst. Den tredje pelargoniumplanta var antakelig allerede død da den ble satt ut. 

 

Den ukjente planta med store blader lever også, men har ikke blomstret eller avslørt sin identitet.

 

Konklusjonen er klar: Pelargonier tåler mer enn man kanskje er tilbøyelig til å tro.

 

Opptenningsved

 

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Greiner og kvist klippes opp og blir til opptenningsved.

 

Da "familiens gartner" var yngre, malte han opp kvist og kvas og greiner på kompostkverna. Han hadde to kaldkompostbinger og en varmkompostbinge og produserte masse næringsrik kompost som han forbedret jorda i bed og potter og urner med.

Alderen begrenser

Nå er "familiens gartner" 84 år, og har måttet tilpasse aktiviteten i hagen til reduserte krefter og utholdenhet. Han holder fortsatt varmkomposten i gang, men kaldkompostbingene er lagt ned. Nå overlater han til kommunen å kompostere det meste av hageavfallet.

Men greiner og kvister beholder han. De lar han ligge og tørke før han setter seg til med hagesaksa og klipper det opp til opptenningsved.

Ressurser

"Familiens gartner" betrakter de fleste former for avfall som ressurser. Han foretrekker å gjenbruke framfor å kaste. Derfor er han en "samler" og sier som Øystein Sunde: "Kjekt å ha!"

Greinene og kvistene som ligger til tørk, ligger i skogdelen av tomta. Der inngår den som en naturlig del av skogen og skjemmer minst. Men pen er den jo ikke.

Klipper opp og bærer inn

Nå har derfor "familiens gartner" satt seg til med hagesaksa, klipt opp en stor del av greinene i passe lengder, lagt dem i sekker og båret dem nærmere huset hvor han kan hente dem inn når fyringssesongen kommer i gang.

Den ovnen som brukes mest, står i stua i underetasjen hvor "familiens gartner" har hovedparten av sine mange bøker. 

Bøker og planter

Når hagesesongen er over, tilbringer han en del tid her. Her fyrer han, og leser sine aviser og egne og lånte bøker i den kalde årstiden.

Her har han også mange av de potteplantene som han har tatt inn for overvintring. Her vannes det og leses det. Rommet er på mange måter like mye et "gartneri" som et bibliotek.

Og her venter hobbygartneren på neste vår og sommer, mens han lurer på hvor mye hagearbeid hans økte alder og reduserte krefter og utholdenhet, vil tillate i kommende sesong.

 

 

Rosa rugosa

 

Fotos: Kow d.e. 2021 © 

 

Først masse rosa blomster, deretter masse helsefremmende nyper.

Dekorative nyper som er sunne c-vitaminbomber. Men også en trussel mot norsk natur.

Vi har en del eksemplarer av arten rynkerose, eller rosa rugosa. De er dekorative, men danner en masse nyper fulle av høypotent frø. 

De sprer seg derfor i naturen  - utenfor hagegjerdene og utenfor kontroll. Artsdatabanken mener at de representerer svært høy sprednings- og forurensningsrisiko og har stort invasjonspotensiale. Det er derfor i dag forbudt å plante rosa rugosa.

 

Sunn og god

Det er synd, for rynkerose er en fin prydvekst så lenge den holder seg i hagen. Den er pen å se på, og de store, blanke, røde nypene er fulle av c-vitaminer. 

 

Under, og i årene etter, krigen plukket folk nyper. Noen ble brukt i fersk tilstand til te, syltetøy og suppe, men de man ikke kunne spise umiddelbart, ble tørket og tatt vare på. Man fjernet frøene, tørket nypekjøttet i stekovnen eller i stekepanna og oppebevarte de tørkede nypene på glass. Slik hadde man tilgang til c-vitaminrike ingredienser i lange mørke - og kalde - vintermåneder.

 

Hvis vi som har rynkeroser i hagen, ble flinkere til å plukke og bruke de c-vitaminrike nypene, ville vi bli et sunnere folk, og faren for forvilling ville gå ned.  Men nok ikke bli borte.

Utfordring for "grønne" personer

Nypene er lette å plukke, men man må fjerne frøene, og det kan være en jobb som mange viker tilbake for i dagens samfunn hvor alt skal kjøpes ferdig i butikken. 

 

Men for alle "grønne" som vil leve mer i pakt med naturen, burde dette være en overkommelig anstrengelse. Alle - gamle, men ikke minst unge - naturelskere og naturvernere er hermed utfordret.

Fjerne nyper

Men selv om man ikke spiser nypene, bør man ikke la dem henge til frøene sprer seg. Nyper fra rynkerose bør plukkes eller fjernes ved beskjæring av plantene, og kastes i restavfallet eller deponeres på innleveringsplasser for hagerømlinger.

 

Unge kvister blomstrer og bærer flere nyper enn tilårskomne. Paradoksalt blir det da slik, at jo mer man beskjærer og fornyer, jo flere nyper blir det. Hvis man derfor tåler noen gamle stammer og kvister, får man færre blomster, men også færre nyper.

Dette vil ikke løse spredningsproblemene, men vil redusere spredningen i samsvar med prinsippet: Alle monner drar.

 

Beskjære før skolen begynner

Vi har rosa rugosa i tomtedelet mot vegen. Der står den utsatt til. 

 

Vegen er skoleveg og elevene som går der, napper gjerne av en rød fristende nype, splitter den og slipper "lusene" - dvs. frøene - ned over ryggen på medelever. Dette har barn gjort til alle tider.

 

Men det bidrar til spredning av frøene. "Familiens gartner" skal derfor beskjære rynkerosene og fjerne flest mulig av nypene, før skolene kommer i gang.

 

Hagerømlinger

Avskjæret deponeres i kommunens container for hagerømlinger. Slik bøter vi litt på den dårlige samvittigheten vi har, fordi vi har rosa rugosa og flere andre potensielle hagerømlingeri hagen.

 

Men da vi anla hage, fantes det ikke noe sånt som svartelistede planter. Og etter som "familiens gartner" er en svoren tilhenger av tradisjoner, fins det en del tradisjonsbærende planter i vår hage. Planter som i generasjoner har pyntet norske hager, men som i dag er uønsket - eller til og med forbudt.

Som f.eks. rynkerose, dvs. rosa rugosa.

Blå kuletistel

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Kuletistel er en "morsom" og dekorativ staude som bier og humler er spesielt glad i. 

 

Kuletistel fins i flere farger. Vi liker den blå.


Vi har blå kuletistel (Echinops bannaticus) i hagen. Den setter mange frø og sprer seg lett.

I fjor foretok "familiens gartner" en sanering. Han fjernet mange før de fikk frødd seg. I år har vi ikke så mange. I år skal de derfor få lov til å bestemme selv hvor de vil slå seg ned.

Dekorativ og nyttig
Det er to grunner til at vi dyrker blå kuletistel. Den ene er den åpenbare at vi syns at det er en fin, dekorativ staude. Den andre er hensynet til bier og humler.

Ved siden av lavendelplantene er nok kuletistel den planta som er mest besøkt. Er man bekymret for at bestanden av bier og humler går tilbake, bør man plante - eller så - kuletistel, eller stikle som den også blir kalt.

Ikke svartelistet
Frøene er meget potente. Der de faller, gror det opp en ny plante. Kuletistel er derfor ikke vanskelig å formere. Hos oss vokser den på all slags jord.

Tistelplanter er som regel ubehagelige å omgås. De stikker. Det gjør ikke kuletistelen. I alle fall ikke mer enn at en passe "tøff" hagedyrker greit lever med utfordringen.

Jeg har lest at kuletistel er uglesett av artsdatabanken. Det stemmer ikke så vidt jeg kan se. Den har tvert i mot betegnelsen "Lav risiko LO" og karakteristikken "begrensa invasjonspotensiale".

Jeg føler meg derfor på trygg grunn når jeg anbefaler blå kuletistel som en særdeles insektvennlig og dekorativ plante i stauderabatten.

Sibirlønn

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

For et par år siden dukket en sibirlønn opp i staudebedet.  Vi har latt den stå - foreløpig.

Sibirlønn er dekorativ hele vekstsesongen. Her har den fått frø med fargede vinger. Snart får løvverket høstfarger.

 

 

"Familiens gartner" har ikke plantet sibirlønn (Acer ginnala) i hagen. Men vi har den nå flere steder. Noen steder har vi måttet fjerne den. Andre steder står den på vent.

 

I fjor måtte vi sage ned en som hadde vokst opp i hekken mot naboen. Den var blitt altfor stor. Andre har vi luket opp mens de ennå var små.

Fuglene eller vinden?

Om det er fuglene eller vinden som har brakt sibirlønn til vår hage, er vanskelig å si. Foreløpig er begge sterkt mistenkt. Men det kan være at fuglene ikke er de "skyldige" denne gangen. For sibirlønn-frøene har vinger og flyr selv. Og det blåser en del på våre kanter. Så kanskje trenger ikke frøene hjelp til å forflytte seg.

Artsdatabanken mener at sibirlønn har "stort invasjonspotensiale" og representerer "Høy risiko HI". Det understøtter våre lokale erfaringer.

 

Vi er derfor usikre på om de plantene som vi nå har latt vokse opp hos oss, skal få stå og utvikle seg videre.

 

"Fint, lite tre"?

Flere hagebloggere har omtalt sibirlønn som et "fint, lite tre for hagen din". Sannheten er at sibirlønn vokser fort og kan bli et stort tre på 8-10 meter i høyde og med et anseelig omfang. Så har du sibirlønn, er det viktig å bruke hagesaks og motorsag i tide hvis du ikke skal få naboene på nakken.

 

Foreløpig er sibirlønntrærne hos oss, under kontroll. Hvor lenge de får stå, avhenger av hvordan de oppfører seg. 

 

Potensiell hagerømling

Det vi har luket opp og klipt av foreløpig, har vi lagt i kommunens container for hagerømlinger. Det får vi fortsette med. For spredningspotensialet er, som artsdatabanken sier, stort. Og spredning av sibirlønn ut i naturen vil vi ikke bidra til.

 

Men i hagen forsvarer den egentlig sin plass. Når størrelsen er rimelig. Det er en vakker busk, med fine former og farger. Så vi får se. Foreløpig står de plantene som vi har beholdt, trygt.