mandag 12. juli 2021

Rosenes krig

Fotos: Kow d.e. 2021 ©
 

Roser i knopp er nesten enda vakrere enn roser i full blomst. Vi nyter synet og spiser dem ikke.

 

Men det er det andre som gjør. Nye skudd, blader og blomster i "rådyrhøyde" lever et farlig liv.
 


Her er skaden allerede skjedd, så vi har valgt å skjerme de lave, spede rosene  mellom klatrerosene med nettingen som dessverre ikke deker hele rosebedet.
 


Stolene skal holde rådyrene borte fra de lave, nedgnagde rosene i bedet langs veggen.


 
Nye friske roseskudd og blomsterknopper er imidlertid uimotsåelige fristelser, så vi har forsterket vernet med et gjerdeelement. Vakkert? Nei, men forhåpentlig effektivt.

 
Vi liker å ha det pent på gårdsplassen og i hagen. Men det kan vi bare glemme hvis vi skal verne rosene langs veggen. 

Rådyra tror åpenbart at bedet er en eksklusiv gourmetrestaurant opprettet for dem. De knasker i seg alt de når fram til. Skal de kortvokste rosene få en sjanse til å vokse seg til og til å blomstre, må det fysiske sperringer til.
 
På 1400-tallet førte familiene Lancaster og York de såkalte rosekrigene i England. Vi fører våre rosekriger i vår hage hver eneste vår og sommer. 
 
Fysiske sperringer
I år er motstanderen spesielt hissig, så i år må vi ta drastiske forsvarsmidler i bruk. Blomsterurner, netting, stoler og gjerdeelementer tas i bruk. Det ser ikke pent ut! Men det får ikke hjelpe. Rosene må reddes fra skarpe rådyrtenner og tøffe kjever som ikke engang viker tilbake for skarpe rose-torner.

Joda, rådyra er vakre å se på, men vi skulle gjerne unnvært dem. Vi strever i hagen og legger forholdene best mulig til rette for prydbusker og blomster, og rådyra kommer og spiser knopper og skudd og blomster og hele planter.

De er ustoppelige - uten fysiske sperringer. Så da får det se så ustelt og stygt ut, som det bare vil. Reddes det som reddes kan.

Kan ikke verne alt
For alt kan vi ikke stenge av og verne mot griske rådyr. Hagen er stor og rådyra er mange - i alle fall flere. De ødelegger langt mere enn noen kan forestille seg. Og hvert år kommer det nye generasjoner som åpenbart lærer at det er mye godt å finne i Winthers hage.

Det er et veritabelt rådyrområde vi bor i. Et år ble til og med et lite kje født i naboens hage, mens vi satt på kjøkkenet og så mammaen rusle rundt med etterbyrden hengende ut av fødselsåpningen. Her kan man snakke om lokal tilhørighet.

Så hvorfor gå over bekken etter vann. I hagen til Winther finner de det de trenger. Godt er det også. Så dit går rådyrfamiliene er etter år. Det er tydeligvis tradisjon.

En tradisjon "familiens gartner" og "husets frue" ikke er glad for.  De vil ha roser. Røde og hvite og rosa og gule roser som pryder bedet lags sørveggen mot gårdsplassen.

Men skal det bli blomster, må rosene få vokse og sette knopper. Hittil i år er alle de lave rosene gnagd ned. De nederste greinene på klatrerosene er også spist.

Vil rosene danne nye blomster?
Kan vi dyrke fram nye blader, skudd og blomster bak nettingen, urnene, stolene og gjerdeelementet?

Vi håper. Men håper vi forgjeves? Er "toget gått" for i år?

At vi ikke har mange kjærlige tanker til overs for rådyrene, kommer kanskje ikke som en overraskelse?

Vi er ikke særlig blodtørstige, men vi vet godt hva vi kunne ha lyst til å gjøre. Men det tør vi ikke skrive av hensyn til "rådyr-klemmerne" som tilgir de langbeinte all den ugagn de gjør i andres hager.
 
Du skal ikke tåle så inderlig vel ...
Det er lett å være overbærende når man selv ikke driver hagearbeidet lenger enn til å slå plenen. Vi som dyrker - og elsker - blomster og får det vi steler med, ødelagt av glupske rådyr, ser annerledes på det.

For å si det sånn. De fleste skjønner nok hva vi egentlig mener.


Ingen kommentarer: