Sølvarve, vakker og ustyrlig

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 Sølvarve formerer seg ved frøspredning og rotstengler og bestemmer selv hvor den vil stå.

 

Utenfor blomsterbedene mellom steinene i steinbelegningen er et yndet sted. Den trenger ikke mye jord for å trives.

 

Blomstene på sølvarve er kritthvite med et gult sentrum og svært dekorative.

 

Også det sølvskimrende bladverket til sølvarve er dekorativt. Denne tusta som har etablert seg uten vår medvirkning,  pynter høyre side av innkjørselen til gårdsplassen.

På venstre side pryder en kant med sølvarve passasjen til postkassa sammen med villroser og rosespirea.  

 

 

Har du først fått sølvarve (Cerastium biebersteinii) - også kalt (Cerastium arvense) og (Cerastium tomentosum) - i hagen, har du den for alltid. En litt djerv påstand, kanskje, men ikke langt fra sannheten.

 

Sølvarve vokser i alle slags jord og sprer seg med "lynets hurtighet" og etabler seg akkurat der den finner det for godt. Reglene for hvordan hagen skal se ut, definerer den selv.

 

Bør begrenses

Etter blomstring bør den begrenses. Får den bestemme uten innblanding "overtar" den snart både blomsterbed, plen og trafikkarealer som gårdplass, stier og innkjørsel.

 

Grunnen til at sølvarven er en sånn uregjerlig plante, er at den har tynne røtter som går dypt og som ryker når man luker. Og der hvor det blir igjen en rotdel, vokser det med stor sannsynlighet opp en ny plante.

 

Måtte gi tapt for gravmyrt

Men ett sted har sølvarven gitt tapt. I skråningen med spirea og Pink Groetendorst-roser er den overmannet av gravmyrten. Her er ondt av ondt fordrevet, kan man si.

Nå må man ikke få det inntrykk at "familiens gartner" ønsker å bli kvitt sølvarven. Den kommer opprinnelig fra hans barndoms hage og representerer således arv og tradisjon. Dessuten er den dekorativ. Når den fins i riktig mengde på riktig plass.

Men den må altså røktes. Den må begrenses etter blomstring. Noen ganger bør den - så galt som det enn høres - begrenses før blomstring, bl.a. for å gi livsrom til mindre invaderende og krevende naboplanter. 

Uryddig, men vakker

For den som godtar en del uryddighet og ekstra arbeid i hagen, er sølvarve en vakker plante som pynter opp i hagen tidlig i juni.

For andre er den et ugress - og en pest og en plage.

Vi har hatt mange problemer med den i årenes løp fordi den har invadert områder hvor vi ikke har ønsket å ha den. 

Men når sant skal sies, er vi glad vi har den i vår hage. Spesielt akkurat nå. For nå er den flott! 

 

Andre innlegg på Hagekroken om sølvarve: Vakker, men ustyrlig, Stresset gartner, Sølvarve og akkeleie, Sølvarve til glede og bekymring

Bondepeonen blomstrer

 

 Foto: Kow d.e. 2021 ©

En enslig rød bondepeon blomstrer i staudebedet blant mer livskraftige og krevende stauder.

 

Staudebedet er fullt av liljer, reinfann, kuletistel, rosespirea, villbringebær på ville veger, og mye annet som kjemper om plass og levekår . samt noen stakkars selvsådde bondepeoner som prøver å overleve.

Vi hadde et par bondepeoner (paeonia x festiva) - eller "bonderoser" som mange kaller dem - som stammet fra min kones barndoms hage.

De bukket under og forsvant i årenes løp, men heldigvis spredde de sine frø og la grunnlag for nye planter før de ble borte. Det er disse plantene som nå kjemper om livsrom i det tettbevokste staudebedet.

 

Tidlig i våres ryddet "familiens gartner" en mindre del av staudebedet. Der sto det to "bonderoser" som nå har vokst seg større og kraftigere enn sine mer trangbodde slektninger. Det er en av disse som nå viser sin takknemlighet ved å blomstre.

Riktig nok kun med en blomst, men en er bedre enn ingen. Og det at denne og naboplanta vokser og trives, gir oss håp om at de er reddet for ettertiden.

Vi liker tradisjoner, og peon - eller "bonderose" - er en tradisjonsbærer i norske hager. Og hos oss representerer de en tradisjon som strekker seg bakover via min kones barndoms hage til hennes besteforeldres staudebed.

De røde peonene betyr derfor noe "helt spesielt" for oss. Og nå som vi ser at vår beskjedne redningsaksjon er betalt med en rød blomst, får vi forsøke å hjelpe de andre selvsådde bondepeonene i staudebedet slik at de får luft og lys og plass rundt seg. 

Og næring nok til å utvikle vakre, røde blomster til glede for dem som vanker i vår hage.

Se også tidligere innlegg:
Sjenert bondepion, Peoner med familietradisjon og Bondepeon er ikke bare for bønder

Vakker, hardfør spirea

 Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

Spireaen er praktfull når den blomstrer. Og blomstre har den gjort i mer enn 35 år.

Kritthvite blomster tett i tett.

Den enkelte blomst er liten og gjør kanskje ikke så mye av seg, men når myriader blomstrer samtidig blir inntrykket likevel overveldende.

Spirea er så mangt. Hva denne arten heter, vet vi ikke. Det er ikke brudespirea. Men kanskje spirea arguta? Vi vet ikke.

Forklaringen er enkel: Vi reddet den i siste liten da den var på veg til mottaksplassen for hageavfall. Naboen hadde fått plantene av en kjenning. Kjenningen skulle kaste dem. Naboen la dem under noe tjærepapp han hadde, for å hindre at de tørket ut. Der ble de liggende.

Reddet i siste liten

Da naboen skjønte at han aldri ville komme til å plante dem, lastet han dem opp for å kjøre dem bort. Da dukket "familiens gartner" opp.

 

Han fikk dem, klipte dem tilbake, stusset røttene og satte plantene i vann før han plantet dem i tomtegrensen mot vegen. Der var det lite, og karrig jord og mye stein.

Men spireaplantene slo rot og utviklet seg over all forventning. Og blomstret har de gjort til denne dag. De blomstrer ikke så lenge, men er vakre mens blomstringen pågår.

Hard behandling

Spireahekken ligger som nevnt, mellom hagen og vegen. Om vinteren blir den utsatt for snø og hardhendte brøyteredskaper. Flere vintre har den vært totalt dekket av tung, hardstappet snø.

 

Sterk tilbakeklipping har den også måttet utstå. Etter klipping har den sett ganske medtatt ut. Når våren kommer, får den imidlertid både blader og blomster. Den har ikke skuffet - hittil.

Fantastiske planter er det. Som vi altså kom over ved en tilfeldighet. Og som har pyntet opp hagen og gitt både oss og forbipasserende en vårlig skjønnhetsopplevelse gjennom mange år.

Og som vi forhåpentlig får beholde i mange år ennå.

Nei, humleplantene var ikke døde

 Foto: Kow d.e. 2021 ©

 

Humleplantene var ikke døde. De bare ventet på sommerværet. Den ene klatrer og danner en fin søyle. Nå skal vi forsøke å tvinge den til å "klatre" bortover. Planta ved den bakerste stolpen mestrer ikke klatringens kunst - ennå. Den trenger hjelp til å begynne bevegelsen oppover. Foreløpig tror den at den er en markdekker.

 

I begynnelsen av april var vi bekymret for humleplantene våre. Det viste seg å være en bekymring helt uten grunn.

 

Humleplantene (humulus lupulus) vokser og sender sine lange fangarmer ut etter noe å gripe fast i og klatre i. 

 

Trenger hjelp

Med litt hjelp fra "familiens gartner" har planta ved den ene pilaren på pergolaen laget en formfull, dekorativ søyle.

 

Planta ved den andre pilaren har ennå ikke forstått at den er en klatreplante og forventes å klatre til topps i pergolaen.

 

Humleplantene har en overveldende vekstkraft. De setter en masse rotskudd, lager lange "fangarmer som griper fatt i og klatrer i alt hva de kan få tak i -  og de formerer seg ved frø.

 

Fare for sine naboer

Hvis man ikke vil ha humle over alt, må man derfor fjerne uønskede planter og holde de plantene man vil ha, i sjakk ved trimming og tilbakeklipping.

 

Ikke alle trær tåler humleplantenes omfavnelser. Svarthyllbuska som står et par meter fra den kraftigste og mest invaderende humleplanta vår, ble åpenbart "kvalt" av humleplantas omfavnelse. Bladene på de greinene som humleplantas "lianer" slynget seg rund, visnet og greinene døde. Vi måtte skjære ned den store, flotte buska, men heldigvis kom det nye skudd fra rota.

 

Solbærbuska har også vært utsatt for kvelende favntak. Også den er nå satt fri.

Av skade blir man klok, heter det. "Fasmiliens gartner" har i alle fall lært at han stadig må hjelpe humle-"lianene" på rett veg, og at han med kaldt hjerte og hard hand må fjerne alle planter og skudd   som utgjør en potensiell trussel mot nærstående planter og busker.

Vokser under alle forhold

Noen mener at humle må plantes i jord "i god hevd" og må vannes og gjødsles godt. Det er ikke vår erfaring. Tvert i mot! Hos oss dukker humleplantene opp på de tørreste og mest nødtørftige steder - bl.a. i sanden i sprekkene mellom hellene på terrassen.

 

Humle har lange tradisjoner i den norske husholdningen.Den ble dyrket allerede i vikingetiden. Humle er nevnt i Frostatingsloven fra midten av 900-tallet.

 

Drikk, mat og medisin

Øl var en viktig drikk i vikingtiden og middelalderens Norge - og Europa. Humle ble brukt i ølbryggingen. Den drepte bakterier og gjorde ølet mer holdbart samt gav det smak og aroma. 

 

Humle har også en plass i den tradisjonelle folkemedisinen. Te av tørre humlekongler skal vistnok hjelpe mot søvnløshet ved at den virker avslappende og motvirker nervøsitet og rastløshet. Humle skal også virke smertestillende, løse opp kramper i musklene, virke febernedsettende og bakteriehemmende - og hold dere fast - gi kvinner mer lyst på sex. På menn har den, hevdes det, motsatt virkning!

 

Som den allsidige urten humlen er, brukes den også i matlagingen. Unge humleskudd - som må tas før de utvikler for mye fiber! - kan kokes møre og brukes på samme måte som asparges. Og humle kan brukes som krydder - f.eks. i grønsaksuppe.

 

Humle er m.a.o. en både dekorativ og matnyttig plante. Men den krever stell og ettersyn hele vekstsesongen igjennom. Blir den overlatt til seg selv, utgjør den raskt en fare for sine omgivelser.

 

Lupin - en staselig blomst

  

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

Når lupinene er nyutsprungne, er de majestetiske. De blå har en "kald" skjønnhet over seg.

 

 

De rosa lupinene virker mer beskjedne, men forsvarer absolutt sin plass i staudebedet.

 

Vi har gammeldagse, fertile lupiner i hagen. Og skammer oss ikke over det.

 

Vi liker lupiner.

 

Ufortjent svartelistet

Lupiner er nå svartelistet. De sprer seg over all forstand, og er en fare for norsk natur, heter det. Vårt svar er at faren er betydelig overdrevet, og at såvel "eksperter" som menigmann trekker gennerelle konklusjoner av den overfloden av lupiner som vegvesenet har forsynt enkelte vegkanter og skråninger med.

 

Vi har hatt lupiner i flere titalls år og har ikke hagen full. Ikke fins det lupiner i skog og på løkker og langs veger her heller. 

 

Krever oppfølging og stell

Men lupiner krever omsorg og stell. For å begrense utbredelsen må frøstandene klippes av og destrueres. 

 

I vår kommune har vi et mottaksanlegg hvor vi kan levere hageavfall som det blir laget kompostert jord av. Der er det også en container hvor man kan legge "hagerømlinger" og svartelistede vekster. Ingen høypotente planter bør derfor havne i naturen i vår kommune.

 

Har man ikke et slikt anlegg, kan man selvfølgelig legge "hagerømlinger" i den vanlige søpla og få dem destruert på den måten. Eller man kan destruere selv. Forråtnelse - f.eks. i mørke sekker - er en effektiv, men noe langsom metode.

 

Fjerner frøanlegg og frø

Ikke alle blomstene på lupinens blomsterstand omdannes til frø samtidig. Er man ekstra redd for spredning, kan man enten plukke av visne blomster før de blir til frø, plukke av frø etter hvert eller kutte av hele blomsterstanden når den begynner å utvikle frø.

 

Vi venter i det lengste, men fjerner den enkelte frøstand når den har mer frø enn blomster. Frøstandene legges i egen pose - eller i sekk sammen med andre "hagerømlinger" - og leveres i containeren på kommunens mottak for hageavfall. 

 

Det skjer altså ingen spredning fra våre lupiner.

Vi kan derfor nyte synet av dem med god samvittighetog glede oss over de høyreiste, elegante spirene og det vakre bladverket uten det aller minste snev av dårlig samvittighet

De første reddikene er høstet

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

 Nydyrkede reddiker fra egen jord og produksjon setter vi stor pris på.

 

Det er flere som setter pris på  våre reddiker - dessverre. Her har snilene hatt et festmåltid.

 

Å dyrke reddiker er noe av det letteste man kan drive med i hagen, hevdes det. Selv nybegynnere klarer det.

 

Denne påstanden kan vi ikke bekrefte. "Familiens gartner" som har drevet hagebruk i omlag 60 år, har fortsatt problemer med å få reddikene til å utvikle seg etter forutsetningene. Ofte likner de mer på fyrstikker enn på de trinne, røde som det er bilde av på frøposen.

Fine, runde og velsmakende

Men av og til lykkes vi. Som nå.

De reddikene som vi nettopp har høstet, ble sådd mens det ennå var surt og kaldt og nattefrost. Vi lurte på om de ville spire. Og det gjorde de - selv om de kanskje tok litt lenger tid på seg enn vanlig er.

Uønsket besøk 

Vi hadde til og med besøk av en ubedt gjest - trolig en skjære - som rotet i bedet og stjal noen frø. Vi måtte derfor jevne jorda og legge en glassplate over. Og det har tydeligvis hjulpet.

Nå skal det i sannhetens navn sies at ikke alle reddikene har vokst som de skulle. Noen er både lange og tynne og krokete. Men det er kanskje ikke så rart etter den ublide behandlingen de fikk av den ukjente ugangsfuglen. Noen frø ble sikkert liggende for grunt og noen for dypt.

"Cherry Bells"

Men de som fikk optimale forhold ble både røde, runde og velsmakende. I følge "Lord Nelson" heter dette slaget "Cherry Bells". Noen kirsebærsmak har vi ikke merket - heldigvis. 

 

Men de reddikene som ble runde og trinne og fikk stå i fred for snilene, smakte utmerket. Så nå skal en ny omgang frø i jorda. 

Dette frister til gjentakelse!

 

Overdådig rhododendron

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

I fjor tok rhododendron-buskene er velfortjent pause. I år tar de sitt monn igjen. Da bildet ble tatt, var det bare et fåtall bristeferdige knopper som hadde slått ut i full blomst.

Blomsterknoppene er vakre - nesten like vakre som de utsprungne blomstene.

 

Skjønt, den utsprungne blomsten går nok, når sant skal sies, av med seieren.
 

 Våre to rhododendronbusker av arten catawbiense grandiflorum, står i en smal, grunn "grøft" mellom fjellet og den hellelagte sitteplassen. 

Jord vi har laget

I grøfta er det ingen opprinnelig jord. Bare jord som vi har laget i årenes løp ved å fylle på løv, barnåler fra juletrær og trær i naturen, samt sur jord og planterester fra lyngplanter som har gjort sitt.

Vi har hatt de to rhododendronbuskene i mange år. De første årene stod de i skyggen av et stort grantre og blomstret beskjedent - men vokste desto mer. 

Da vi felte grantreet, takket rhododendronbuskene raskt med en vell av blomster. Og siden har den blomstret overdådig - bare med et "hvileår" inne i mellom.

Årets blomstring er av de mer overveldende. Vi har gitt opp å telle antall knopper og blomster.

Klipt hardt tilbake

Sitteplassen mellom husveggen og fjellskrenten er ikke stor. Når rhododendronbuskene har vokst for mye og tatt for stor del av sitteplassen, har "familiens gartner" klipt dem relativt hardt tilbake.

Hvordan ville den harde tilbakeklippingen påvirke blomstringen?

Årets blomstring viser at det ikke har vært noen grunn til bekymring. Blomstringen er overdådig! Rhododendron catawbiense grandiflorum tåler det meste - både hard tilbakeklipping og harde vintre.

Er du på jakt etter en herdig prydbuske, så er Rhododendron catawbiense grandiflorum et godt valg.

❕

Slik ser rhododendronbuskene ut nå.

 

Etter å ha skrevet innlegget ovenfor, tok jeg en tur ut og nøt synet av rhododendronbuskene.

 

Jeg innså raskt at det bildet jeg hadde lagt ut, ikke ytte buskene rettferdighet. 

Jeg supplerer derfor med dette nye bildet som er tatt i dag.

Når vi går ut utgangsdøra, blir vi akkurat nå møtt av dette vakre synet.

 

I dag har "familiens gartner" vannet. Og akkurat nå regner det.

 

Forhåpentlig bidrar dette til at vi får beholde denne blomsterprakten lenge.