Svarthyll

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Svarthyllplanta visnet og ble skåret ned slik stubben som tønnekragen henger på, viser. Men den kom igjen.

 

Svarthyllen blomstrer rikt og bærer godt med kart.

 

 

 

Men kartene blir spist før de blir modne. Hyllebærprodukter som saft og vin, blir det derfor lite av

 

 

De blåsvarte bladlusene elsker svarthyll, men det er neppe de som eter blomster og kart. Det er nok fuglene som er synderne.

Så vidt man vet, kom svarthyll til Norge på 1700-tallet. Den ble brukt som prydplante i finere hager og parker.

Bærene på Svarthyll (sambucus nigra) er i motsetning til de røde bærene på rødhyll (sambucus recemosa) ikke giftige. Men de er ikke gode, og bør kokes. 

Kan brukes til mye

Både blomster og bær kan brukes til mat. Blomsterklasene kan dyppes i frityrrøre og friteres. Eller man kan lage saft og vin av dem. Eller legge dem i eddik eller olje og få velsmakende edikker eller oljer til matlagingen. Te laget på hylleblomster eller hyllebær skal visstnok være god og virke avslappende.

Avtrekk av blomster skal dessuten i følge et gammel "kjærringråd" være godt for huden og bl.a. motvirke solbrenthet, rynker - og fregner.

 

Suppe og saft i følge Schønberg Erken

Saft eller vin laget på svarte hyllebær er en verdsatt leskedrikk med lange tradisjoner. Hyllebærgele og hyllebærsyltetøy har også lange tradisjoner. I "Stor kokebok for større og mindre husholdninger" gjengir hele Norges husmor, Henriette Schønberg Erken, oppskift på hyllebærsuppe laget på hyllebær og epler, og hyllebærsaft laget på hyllebær og blåbær. 

 

Dypblå hyllebærsaft har også vært brukt til å se farge på tinkturer, drikker og matvarer.

Kartene blir spist

Svarthyll er med andre ord ikke bare et prydtre, men et nyttig tre å ha i hagen. Bare synd at treet nesten unntak er oppholdssted og matfat for myriader av blå lus.

Selv om treet blomstrer rikt, får vi så å si aldri modne bær på vårt tre. Noen - formodentlig fugler - spiser kartene før de rekker å bli modne. "Bærklasene" spriker tomme og hagens eiere må bare resignere og innse at noen andre har hatt glede av bærene som skulle gitt saft og gele - og det som enda bedre er.

 

I 2014 laget vi saft av hyllebærblomster.  Den utviklet seg etter hvert til vin.  

Sukkererter - smak av sommer

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

1. juni tittet de første spede sukkerert-spirene opp av jorda under klatrestativet.

 

 

 

I dag ser sukkerert-plantene slik ut - fulle av modne sukkererter og blomster som lover flere erter.

 

 

Sukkererter er gode å knaske ferske rett fra plantene, gode å forvelle og utmerket til stuing. En sunn og god belgfrukt som det er meget enkelt å dyrke.

Vi bruker en av plastdunkene på terrassen til å dyrke sukkererter i. St. Hans-dagen skrev vi om erteplantene som hadde begynt å vokse og klatre i klatrestativet.

Nå er plantene store med masse, sprø, velsmakende sukkererter. Det tar altså en snau måned fra frø til avling.

 

Produserer fortsatt

Og den blomstrer - fortsatt. Planta forbereder seg m.a.o. på å fortsette produksjonen.

For å hjelpe den til å "forstå" at den bare skal fortsette å blomstre, knasker vi hver dag et par erter som vi tar direkte fra produksjonsstedet. 

 

Plantene som vi dyrker, er ikke sprøytet. Vi bruker ikke kjemikalier på frukt og grønnsaker som skal spises. 

 

Dessuten har det regnet mye i det siste. Ertebelgene er trolig derfor så renvaskede som de kan bli.

Smaken av sommer

Sukkererter som knipes fra planta og nytes på stedet, er i likhet med markjordbær, en del av barndommens sommerfølelse for "familiens gartner". I barndommens hage var det alltid sukkererter. De skulle egentlig høstes og selges, men fristelsen var stor, så noen ble nok tjuvspist av en meget ung gutt med sans for hagens frukter.

Idag er gutten en gammel mann som slipper å tjuvspise. Nå dyrker han egne sukkererter som han og "husets frue" kan nyte og glede seg over med god samvittighet. Og skulle et barnebarn komme innom, har de nok til en smak til dem også.

I alle fall så lenge rådyrstengslene opp til terrassen virker.

 

!!!

 

Men det gjør stengslene dessverre ikke!

 

Etter at innlegget ovenfor ble skrevet, kom rådyrene og spiste alle blomstene og så godt som alle de modne sukkerertene. Bare noen få helt små på baksiden av plantene er tilbake.

Det er fortærende ergerlig. Men hva gjør man bortsett fra å si en masse stygge ord og tenke en masse stygge tanker inne i seg?

Jo, vi har gjort noe. Vi har satt opp flere sperringer der hvor vi tror at rådyrene kan ha kommet seg inn på terrassen. Men sikre er vi ikke. Og det er ikke sperringene heller.

Når de værer noe godt, er rådyrene nesten ikke til å stoppe. Og vi som står i og sår og planter og luker og vanner, ser aldri resultater av vår innsats. Det sørger rådyrene for. De ødelegger alt vi er glad i; sukkererter, tomatplanter, roser, stauder, sommerblomster - ALT!

Jeg sier det som det er: Jeg hater rådyr!

Rosenes krig

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

 

Roser i knopp er nesten enda vakrere enn roser i full blomst. Vi nyter synet og spiser dem ikke.

 

Men det er det andre som gjør. Nye skudd, blader og blomster i "rådyrhøyde" lever et farlig liv.

 

Her er skaden allerede skjedd, så vi har valgt å skjerme de lave, spede rosene  mellom klatrerosene med nettingen som dessverre ikke deker hele rosebedet.

 

Stolene skal holde rådyrene borte fra de lave, nedgnagde rosene i bedet langs veggen.

 

Nye friske roseskudd og blomsterknopper er imidlertid uimotsåelige fristelser, så vi har forsterket vernet med et gjerdeelement. Vakkert? Nei, men forhåpentlig effektivt.

 

Vi liker å ha det pent på gårdsplassen og i hagen. Men det kan vi bare glemme hvis vi skal verne rosene langs veggen. 

Rådyra tror åpenbart at bedet er en eksklusiv gourmetrestaurant opprettet for dem. De knasker i seg alt de når fram til. Skal de kortvokste rosene få en sjanse til å vokse seg til og til å blomstre, må det fysiske sperringer til.

 

På 1400-tallet førte familiene Lancaster og York de såkalte rosekrigene i England. Vi fører våre rosekriger i vår hage hver eneste vår og sommer. 

 

Fysiske sperringer

I år er motstanderen spesielt hissig, så i år må vi ta drastiske forsvarsmidler i bruk. Blomsterurner, netting, stoler og gjerdeelementer tas i bruk. Det ser ikke pent ut! Men det får ikke hjelpe. Rosene må reddes fra skarpe rådyrtenner og tøffe kjever som ikke engang viker tilbake for skarpe rose-torner.

Joda, rådyra er vakre å se på, men vi skulle gjerne unnvært dem. Vi strever i hagen og legger forholdene best mulig til rette for prydbusker og blomster, og rådyra kommer og spiser knopper og skudd og blomster og hele planter.

De er ustoppelige - uten fysiske sperringer. Så da får det se så ustelt og stygt ut, som det bare vil. Reddes det som reddes kan.

Kan ikke verne alt

For alt kan vi ikke stenge av og verne mot griske rådyr. Hagen er stor og rådyra er mange - i alle fall flere. De ødelegger langt mere enn noen kan forestille seg. Og hvert år kommer det nye generasjoner som åpenbart lærer at det er mye godt å finne i Winthers hage.

Det er et veritabelt rådyrområde vi bor i. Et år ble til og med et lite kje født i naboens hage, mens vi satt på kjøkkenet og så mammaen rusle rundt med etterbyrden hengende ut av fødselsåpningen. Her kan man snakke om lokal tilhørighet.

Så hvorfor gå over bekken etter vann. I hagen til Winther finner de det de trenger. Godt er det også. Så dit går rådyrfamiliene er etter år. Det er tydeligvis tradisjon.

En tradisjon "familiens gartner" og "husets frue" ikke er glad for.  De vil ha roser. Røde og hvite og rosa og gule roser som pryder bedet lags sørveggen mot gårdsplassen.

Men skal det bli blomster, må rosene få vokse og sette knopper. Hittil i år er alle de lave rosene gnagd ned. De nederste greinene på klatrerosene er også spist.

Vil rosene danne nye blomster?

Kan vi dyrke fram nye blader, skudd og blomster bak nettingen, urnene, stolene og gjerdeelementet?

Vi håper. Men håper vi forgjeves? Er "toget gått" for i år?

At vi ikke har mange kjærlige tanker til overs for rådyrene, kommer kanskje ikke som en overraskelse?

Vi er ikke særlig blodtørstige, men vi vet godt hva vi kunne ha lyst til å gjøre. Men det tør vi ikke skrive av hensyn til "rådyr-klemmerne" som tilgir de langbeinte all den ugagn de gjør i andres hager.

 

Du skal ikke tåle så inderlig vel ...

Det er lett å være overbærende når man selv ikke driver hagearbeidet lenger enn til å slå plenen. Vi som dyrker - og elsker - blomster og får det vi steler med, ødelagt av glupske rådyr, ser annerledes på det.

For å si det sånn. De fleste skjønner nok hva vi egentlig mener.

Moskuskattost

 

 Foto: Kow d.e. 2021 ©

Malver - eller moskuskattost (Malva moschata) som de kalles på norsk - gjør seg godt i blomsterbedet.

 

Første gang jeg hørte om malver, var da jeg lyttet til den svenske visa "Flicka från Backafall". Sjømannen er i Karibien, men lengter hjem til sin kjære og til Backafall på øya Ven i Sverige. De tusener eksotiske dufter han kjenner i syden, vil han bytte bort hver eneste en mot å få vandre blant "Backafalls malvor". 

Malve eller kattost

Ikke så lite skuffet ble jeg, da jeg oppdaget at de romantiske malvene på norsk heter noe så prosaisk som kattost.

 

Vi har kattost - eller altså malver - i hagen. 

 

Vi fikk dem i sin tid av omgangsvenner og vet ikke hvor de opprinnelig skriver seg fra. Vi vet bare at vi liker dem.

 

I år er våre malver rosa og de står i rosebedet, ved den øverste plenen nær bjørnebærbuskene og i kanten av den nederste plenen. Godt fordelt, altså. Andre år er de både rosa og hvite og står andre steder. Kattost skifter sted i hagen etter forgodtbefinnende.

 

Det fins flere arter av kattost. Våre er Malva moschata, altså moskuskattost. I Drøbak, her vi bor, blomstrer den fra juli til langt ut på høsten. En flott plante - og vakker blomst!

En fare for norsk natur?

I Dagsavisen for 7. juli ble det imidlertid avfyrt et skremmeskudd. På avisas "litt-av-hvert-side" står det en oversikt over og advarsel mot hagerømlinger. Der står moskuskattost nevnt som et potensielt faremoment.

Det får oss til å tenke på et munnhell vi hadde i ungdommen. "Spis gulrot nå mens det er sunt," sa vi. "Man vet aldri når ekspertene finner ut at de egentlig er skadelige."

Vi får glede oss over moskuskattostblomstene så lenge det går.  Nå er altså også de på veg til å bli en fare for norsk natur, skal vi tro Artsdatabanken.

Akk ja.

Bøllefrø på steroider

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Slik størrelse har alle bøllefrøplantene hatt - hittil. Strantne og ikke altfor kraftige er de også.

 

 

 Men så dukker det opp en kjempe.

 

 

 

Blomstene på den store planta er "store", men ikke ekstraordinært store.

 

Bladene og stengelen er imidlertid kjempemessige i forhold til sine ordinære artsfrender. Dette var i begynnelsen av uka. Nå er de blitt enda større.

Tidlig i våres sådde vi noen planter i potter inne.

Vi sådde frø fra en rød paprika som vi hadde i kjøleskapet, frø fra to forskjellige meloner og frø fra tomater fra kjøkkenet. Plantene som vokste fram, har vi senere plantet om i større potter og urner og satt ut i friluft.

Ukjent kjempe 

I en og samme urne plantet vi to melonplanter og en plante som vi ikke visste hva var. Men den hadde jo vokst fram i en potte som vi hadde sådd i, så vi regnet med at det var en melonplante - eller noe sånt.

Vi ble litt mistenksomme da den skjøt i været, men tenkte at slike eksotiske vekster kanskje må vokse voldsomt for å rekke å sette frukt i løpet av en kort, norsk sommersesong.

Kjempebølle? 

Da den begynte å blomstre ble vi mistenksomme for alvor. Blomstene liknet til forveksling blomstene på bøllefrøplantene som vi fikk som bonusgave i en klesforretning for mange år siden.

Og ved nærmere ettersyn, så vi at blad og stengler også hadde samme fasong. Men altså helt andre dimensjoner.

Normale bøllefrøplanter er 15 - 20 centimeter lange, mens vår gigant er 62 centimeter med blader på henholdsvis 9 og 10 centimeter, mens bladene på normale bøllefrøplanter er ca 2 centimeter lange. Det er altså et kjempebøllefrø vi har alet opp - og nå fostrer - sammen med melonplantene.

 

Morsomt med "rariteter" 

Hvis nå skulle plante den om og gi den en urne for seg selv hvor den kunne stå og utvikle sin voldsomme egenart, kunne vi komme til å skade den. Vi lar den derfor stå. Foreløpig. Selv om den sikkert forsyner seg grovt av næringen og vannet i den urna som den deler med de mer beskjedne melomplantene.

"Familiens gartner" liker det aparte - altså det som er spesielt og skiller seg ut. Han setter derfor pris på overreaskelser som denne.

Bølle på steroider?

Han skjønner bare ikke hva som har skjedd. Hvorfor denne abnorme størrelsen? 

 

Skyldes det arvestoffet? Eller miljøet? Kan ekstra god jord med mye næring ha avstedkommet dette monsteret? Lite trolig, for de normalstore bøllefrøene vokser også opp i anriket, godt gjødslet jord.

 

Kroppsbyggere - og andre kroppsdyrkere - bruker steroider for å utvikle muskler og legge alner til sin vekst. Er det et bøllefrø som "går på" steroider, vi har fått i hagen?

 

Flatkjuke på edelgranstubbe

 

Fotos: Kow d.e. 2021 ©

Det er en ring med flatkjuke rundt hele den nederste delen av edelgranstubben.

 

 

Soppene på baksiden av stubben er store og fine og dekket av brunt sporepulver.

"Familiens gartner" ser på sopp som en pryd-"plante" i hagen. 

 

Jeg skriver "plante" fordi sopp ikke hører hjemme i planteriket, men er en egen kategori av organismer.

 

Kjuker 

Vi har hatt "besøk" av mange slags sopp i tidens løp - både på plenene, i kjøkkenhagen og i den "skograbben" som vi har på eiendommen.

 

Akkurat nå har vi store, flotte kjuker på stubben etter en edelgran som stod i utkanten av bringebærbedet på nordsiden av huset.

 

De står ganskje skjult, men er dekorative, så vi lar dem stå og tar godt vare på dem.

 

Da vi bygde og anla hage for mer enn 30 år siden, var det som nå er kjøkkenhage, ubearbeidet naturområde. En del var skogbunn.

 

Sjelden på bartrær

Kjuker er poresopper (Polyporaceae) som vokser på levende eller død ved. Gjerne ved som står vertikalt. Halvråtne stammer er yndete vokseplasser.

Kjukene som vokser i vår hage akkurat nå, og gjør den ekstra interessant for en myko-entusiast, er flatkjuke (Ganoderma applanatum). For å fastslå det, har vi nok en gang fått hjelp av ekspertene på nettstedet "Spør en biolog" som er en utømmelig kilde til kunnskap.

 

Biologen karakteriserer våre kjuker som store og fine. Hun poengterer dessuten at flatkjuke er mest vanlig på løvtrær og mer sjelden på bartrær. Våre vokser på edelgran. Hun foreslår derfor at vi registrerer funnet på Artsobservasjoner. Det skal vi gjøre.

 

Spres ved elektrisitet

Sporene på flatkjuke er interessante. De er elektrisk ladet og skytes ut fra sporeveggen som har samme ladning, og trekkes mot overflata av hatten som har motsatt elektrisk ladning. Det er derfor den brune sporepulveret - egentlig mot naturens orden - ikke faller ned på bakken, men samler seg oppe på hatten.

Flatkjuke er hard som ved. Den inneholder ligninløsende stoffer som løser treverk, og som kan brukes i kjemien, men er ellers mer spesiell enn nyttig. Den har imidlertid en bakside som man kan skrive eller tegne på. Det man tegner eller skriver, blir værende på soppen når den tørker. 

Men skal man skrive på soppen, må den fjernes fra stammen som den vokser på, og det gjør vi ikke. Vi beholder den intakt fordi den er dekorativ, spesiell, interessant - og sjelden, for så vidt som den vokser på gran og ikke på løvtre.

 

Vår sopp er unik, så den er fredet! Av oss.

 

Mistbenk stenger for sniler, skjærer og duer

 

Foto: Kow d.e. 2021 ©

Glasset fremmer vekst og hindrer at frøene stjeles. Vakkert? Nei! Nødvendig? Ja!

 

Reddiker er sådd for tredje gang.

 

Den første gangen ble det noen fine reddiker - pluss et par som snilene hadde spist på. Det var ikke verst, etter at noen hadde gravd og rotet i "bedet", dvs. plastdunken vi sår i. "Noen" var antakelig et firbent eller bevinget vesen.

 

Snilene stjeler

Andre gangen var det færre reddiker som spirte. Også denne gangen hadde noen vært og gravd eller hakket og forsynt seg av frøene. De mange skjærene og de to ringduene som holder til her, er sterkt mistenkt, men ikke grepet "in flagranti"- eller "på fersk gjerning", som det heter. Det er heller ikke kattene som bruker vår hage som sin egen. 

 

Snilene derimot kan ikke lyve seg fra sitt ansvar. På tross av vår spredning av Ferramol både her og der, går de glupsk til angrep på de rundeste og fineste reddikene før vi rekker å få dem opp av jorda og inn på kjøkkenet. Snilene kan kanskje ha spist Ferramol, men mistet matlysten har de ikke.

 

Men noen reddiker sto løpet ut. De er nå spist av oss og har gitt plass til nye - som er sådd, og nå forhåpentlig vokser, under glass.

 

Mistbenk

Så nå er alle ubudne gjester stengt effektivt ute. Håper vi. Glassplatene klarer forhåpentlig ingen å forsere. Glasset holder dessuten på varme og fuktighet og fungerer som mistbenk. Eller drivbenk som de fleste sier på norsk.

Men i "familiegartnerens" barndomshage hette det mistbenk. Hans foreldre hadde mange benker med store, rutedelte, kasserte vinduer over, og alt som var sådd, vokste seg stort og frodig i mistbenkene før det ble plantet ut på friland.

Nå har altså våre reddiker fått sin beskjedne utgave av mistbenk, eller drivbenk. Så får vi se om det blir store, runde, velsmakende reddiker på "husets frue" og "familiens gartner", nå som katter, skjærer, duer og sniler er stengt ute fra Edens hage.

 

Det er lov å håpe.