Krossved frister med røde bær, men ikke spis dem

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Krossvedbuska kjemper om plassen med svartsurbær, ertebusk og en liten solbærbuske som fuglene trolig har sådd her, langt unna kjøkkenhagen.

Bærene kan ligne rips og ser innbydende ut, men bør ikke spises - i alle fall ikke i rå tilstand. Du dør kanskje ikke, men blir ganske sikkert syk. La derfor bærene henge som pynt til fuglene tar dem.

 

I juni prydet krossvedbuskene hagen med snøhvite blomster. Nå er blomstene blitt til røde bær.

Bærene er også dekorative og ser fristende ut, men ikke spis dem. I alle fall ikke uten å varmebehandle dem først. Og selv da kan det være klokest å la være.

 

Krossved-bærene inneholder nemlig en irriterende plantesaft som kan gi kvalme, oppkast og diare.

 

Krossved har mange navn. Den kalles bl.a. korsved, beinved, ullraun, ulvebær, trollbær, giftbær, hundeved og hostebær. På Hafslund i Sarpsborg hvor jeg tilbrakte min barndom, kalte vi bærene og buskene for trollebær og trollebærbusker.

 

Tidligere tilhørte krossved kaprifolfamilien. I dag er den på grunnlag av moderne, avanserte biokjemiske metoder, klassifisert som Moskusurt (Adoxa moschatellina) sammen med bl.a. Sambucus, dvs. hyll.

 

Krossved er en prydbuske som stort sett passer seg selv. Den er vakker på forsommeren når den blomstrer, og dekorativ på ettersommeren når den står med røde bær. Og enda vakrere er den når bladene får høstfarger.

 

Fuglene spiser krossved-bærene - eller steinfruktene. Når de har spist, slipper de fra seg de ferdig stratifiserte og gjødslede frøene der det måtte passe.

 

Skulle du som gave fra fuglene få en krossvedplante som du ikke kjenner opphavet til, så la den stå.

Da får du ganske raskt en vakker, lettstelt prydbuske i hagen. 

 

Og vil du ikke ha den der den har landet, kan du uten vanskeligheter flytte den til et mer egnet sted. Det vil den etter all sannsynlighet tåle. 

 

Høsten er her

 

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Mispelen forteller med et språk som ikke er til å misforstå: Høsten er her.

 

Sommeren er over. 

Ikke slik at det ikke kan komme varme, solrike dager, men døra er så avgjort åpnet for en ny årstid.

August skulle egentlig være en sommermåned, men den augustmåneden vi nå er inne i, er både kjølig og våt.

Skjønt ikke så våt som meteorologene vil ha det til. I alle fall ikke på våre kanter. Flere av de styrtregnmeldingene vi har fått, har vist seg overdrevne. Og flere ganger når vi er lovet regn, har vi - og plantene i hagen! - ikke fått en dråpe selv om det har øst ned bare 3-4 kilometer borte.

Men høstlig er det. Og kjølig. 13-14 grader om kvelden er ikke mye. Og tjukke, tunge skyer seiler over himmelen og skygger for sola.

Vil de mange tomatkartene rekke å bli modne? Og hva med bjørnebærene? De er visst modne allerede i Skjeberg noen mil lenger sør, har vi fått høre. Men her er det bare kart. Masser av kart.

Bringebær, rips og solbær er i hus og er syltet og frosset ned, men stikkelsbærene ble det ikke mange av. De få som kom - og fikk henge til de modnet - spiser vi rett fra buskene. De er søte og gode, både de blå og de gule, men altså sørgelig få.

Men svartsurbærene er flotte i år - og mange. De skal nå i høstes. Det er trolig hagens sunneste bær.

Blomstene i alle urnene og pottene vi har rundt omkring, står ennå i fullt flor. Men "familiens gartner" har allerede begynt å tenke på at de skal tas inn. Planter skal pottes om. Jord skal tas ut av urnene og over i sekker hvor den skal oppbevares til neste år.

Og det skal finnes plass til plantene innendørs. Det er ikke "bare bare". Det er trangt om plassen. I skjulet konkurrerer plantene om plassen med ved og redskaper og mye annet som familien har samlet på seg i årenes løp, og som vi sikkert får bruk for. Noen planter må kanskje ofres. Det sårer hjertet til "familiens gartner", men hva skal han gjøre?

 

Skjønt, noen planter får jo plass i  "biblioteket" hvor "familiens gartner" sitter og fyrer og leser i den kalde tiden på året. I gjesterommet kan vi også ha et par når det ikke er noen barnebarn med allergi som skal overnatte. Så helt håpløst er det ikke. De fleste skal vi nok få overvintret.

Foreløpig er avviklingen av hagesesongen på planleggingsstadiet. Men mispelens høstfarger forteller sitt tydelige språk. Høsten er her - eller i alle fall i rask anmarsj.

Det er bare å forberede seg - entalt og praktisk!

 

 

Oregano

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Oregano-plantene har invadert steinbedet. 

 

 

Og dette er egentlig - eller skulle være - en stikkelsbærbuske, men her har oregano-tua som selv har slått seg til her, satt seg fore å ta knekken på stikkelsbærene. Den fortvilte stikkelsbærbuska kan skimtes til høyre i bildet.
 

Oregano er en dekorativ, blomsterrik staude og en velsmakende krydderurt.

 

Krydderurten oregano (origanum vulgare) ble alminnelig kjent i Norge da pizzaen kom til landet på 1960-tallet. Kjent for hvermann ble den da TV-kokken Ingrid Espelig uttalte ordet med tydelig trykk på e'en på 70-tallet.

"Pizzakrydder"

Men oregano - eller bergmynte og kung som den heter på norsk -  har eksistert i Norge i uminnelige tider. Den fins vill mange steder, og den fantes allerede før pizzaen kom i mange norske hager uten at eierne høstet den og visste hva den skulle brukes til.

 

Oregano brukes gjerne tørket og smuldret. Men kan også brukes fersk. Både blader og bomster kan spises. Oppklipte friske blomster er f.eks. fine som "pynt" i grønn salat.

Ellers er ikke anvendelsesområdet særlig stort. Oregano passer kanskje best i italienskinspirerte retter som pasta, på pizza og i ost-, tomat- og kjøtt-retter. Oregano i kjøttdeig gir f.eks. en lett pikant og "eksotisk" smak.

Kurerer tannverk og dårlig mage?

Som når det gjelder de fleste urter i kjøkkenhagen, mener folkemedisinen at oregano har undergjørende effekt og kurerer visse lidelser. F.eks. tannverk. Man skulle tygge på bladene og så ble tannverken borte.

 

Og hvem vet. Mange urter inneholder desinfiserende stoffer.

 

Den kjente urtelegen Nicholas Culpeper som levde på 1500-tallet skal ha ment at te trukket på oregano hjelper mot dårlig fordøyelse, gir økt appetitt og lindrer hoste.

 

Som sagt: Hvem vet. "Familiens gartner kan imidlertid ikke bekrefte dette. I løpet av sin relativt lange levealder har han drukket mange kopper med oregano-te uten at fordøyelsen er blitt bedre. Den er like dårlig og kranglete som den alltid har vært.

 

Sprer seg voldsomt

Bergmynte eller kung - altså origanum vulgare - er en vakker staude og et pikant krydder. Det kan fastslås. Den forsvarer derfor uten diskusjon sin plass i hagen - både i staudebedet og i kjøkkenhagen. Men den sprer seg fort og voldsomt.

Sår eller planter du oregano, skaffer du deg samtidig en del ekstra arbeid. Men er du enig med "familiens gartner", syns du at det er verdt innsatsen.

Svartsurbær - en helsebombe

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Svartsurbærbuska bugner av store, svarte, saftige bær fulle av antioksidanter. (Klikk på bildet.)

Her er mye sunnhet samlet på en grein. Noen blader begynner allerede å få høstfarger.

 

I fjor tok svartsurbærbuska et hvileår. De få bærene som den bar, tok fuglene seg av.

I år tar den sitt monn igjen. Det er massevis av store, svarte, saftige bær fulle av vitaminer og  antioksidanter. 

"Fersking" i norske hager

Svartsurbær (aronia) har ingen lang tradisjon i norske hager. Buska ble innført til Europa først i forrige århundre, altså på 1900-tallet.

 

Noen mener å ha lest at svartsurbærene er giftige. Det er de ikke. Men de er bitre og smaker ikke godt før de er varmebehandlet eller fryst. Eller begge deler. De blir faktisk bedre av å få en tur i fryseren før de blir kokt og brukt til syltetøy, saft - eller shots. Men selv etter en slik kur, kan de trenge å få tilsatt søtningsstoff - enten sukker eller kunstig søtningsstoff.

Tvert imot å være giftige, eller skadelige på annen måte, er bærene meget sunne og velgjørende. De brukes i mat og medisiner - og som styrke- og helse-drikk.

Ekstremt sunne

Årsaken er at svartsurbær inneholder stoffer som tilsynelatende motvirker framvekst av ondartede bakterier, f.eks. i urinvegene. Bærene er m.a.o. usedvanlig sunne - spesielt for eldre.

Selv har "familiens gartner" tidligere laget syltetøy og saft av svartsurbær. Han koker bærene lager saft og "styrkedrikk" av det meste av safta, og koker syltetøy på bærrestene og den safta som er igjen.

 

Styrke-shots

Saft og syltetøy bruker han på vanlig måte, og "styrkedrikken", som er konsentrert og sterk, drikker han som shots av drammeglass. En shot per dag om morgenen før maten.  

Mange lar svartsurbærene henge og håper at fuglene vil rydde opp. De vet trolig ikke hva de går glipp av.

Hvis de visste sitt eget beste, ville de plukket svartsurbærene og brukt dem. For svartsurbærene er noe av det mest helsebringende som man kan tylle i seg.

Og har man først bærene i hagen, er det bare initiativ og ork som skal til. Gratis er det også. Og sunt. Meget sunt! 

 

Kransøye

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Den vevre kransøye - eller kransvakkerøye - kjemper om plassen med den langt kraftigere og mer invasive fagerfredløs. 

 

Vakker, solgul blomst, men akk så svak stengel. Kransøye inntar gjerne liggestilling i bedet.

 

 
Når de fleste andre staudene i vårt bed har avsluttet blomstersesongen, lyser den vevre, solgule kransøye (coreopsis verticillata) opp med sine solgule blomster og sitt filigranfine bladverk.

 

Den blomstrer til langt ut i september.

Kransøye ser så ømtålelig og skrøpelig ut, men er en "tøffing" som kan plantes langt opp i Trøndelag. Men den kan være var for barfrost. Der hvor det er kuldegrader, men lite snø, bør den derfor kanskje dekkes over.

 

Hos oss i Drøbak har den aldri blitt dekket med noe annet enn snø.  Har det vært barfrost, har den greid seg selv uten ekstra dekke av noe slag.

 

Og under over alle under: Kransøye er en plante som får stå i fred for glupske rådyr.

 

Det er et av kvalitetskriteriene i vår hage.

Masse kart, men blir de modne?

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Tomatplantene har skiftet fra blomst til kart. Men rekker de å bli modne?

 

 

 

Vi har sådd cherrytomater.

 

 

Vi har mange planter og det er blomster og kart på nesten alle sammen - også noen som det er beitet på.

 

 

Tomatdyrking er en usikker geskjeft når man ikke har drivhus. Vil de få stå i fred for rådyrene? Og vil de rekke å bli modne før høstkulda setter inn?

Cherrytomater

Vi har ikke kjøpt planter som er drevne i drivhus før de plantes ut. "Familiens gartner" har sådd selv.

Det vil si at han har åpnet friske, velsmakende cherry-tomater, pirket ut frøene og sådd i potter inne. 

Resltatet ble en masse planter. Flesteparten plantet han ut i urner og i større potter.

Beitet på, men overlevde

Etter at de hadde begynt å blomstre, ble noen av de plantene som stod lysest, og var kommet lengst, skamspist av rådyrene. Som selvfølgelig tok blomstene og plantetoppene.

De ble derfor satt tilbake og dannet nye blomster og kart senere enn de ellers ville gjort.

Nå er det kart på de fleste plantene og fortsatt blomster på flere.

Blir de modne?

Spørsmålet er nå om de rekker å bli modne før høstkulda setter inn.

Størrelsen er det ikke noe å si på. Cherrytomater er ikke store. Men noen har hengt som kart ganske lenge uten å få rødfarge.

Sommervarmen har riktignok vært fraværende en stund, og det blåser en del på våre kanter, men direkte kaldt har det ikke vært.

Vi håper nå på en "indian summer" med riktig varme dager slik at tomatene rødmer før de må tas inn.

Ikke plass inne

Selve plantene kan ikke tas inn. De er for store. Så de tomatene som ikke modnes på kvist, eller er kommet så langt at de kan ettermodnes inne, går tapt. Det opplever vi hvert år.

Det er da "familiens gartner - tross sin høye alder! - innser at han skulle sagt ja til det drivhuset han kunne fått til 80-årsdagen. Men det "toget" er gått.

På verandaen

De fleste tomatplantene står på terrassen. Men det står også to på verandaen. De står litt mørkere, men lunere. De ligger litt etter plantene på terrassen, men har også noen kart - og blomster.

En av disse plantene har "husets frue" fått av vår svigerdatter. Hva slags tomater det blir på den er usikkert. Den står i en liten potte, og kan derfor flyttes inn om det skulle bli nødvendig.

Spennende geskjeft

Som sagt: Tomatdyrking uten drivhus, er en usikker geskjeft. Men interessant og framfor alt spennende. 

Blir plantene spist? Klarer plantene seg mot vinden? Blir det blomster og kart? Blir tomatene modne?

Har plantene fått nok vann?

Ikke i butikken

Mange vil nok lure på hvorfor noen frivillig pådrar seg så mye styr og så mange fortredeligheter og usikkerhetsmomenter. Ville det ikke være lettere å gå i butikken å kjøpe ?

Lettere ville det avgjort være. Men så er det gleden - og spenningen - ved å få noe til å gro. Gleden ved å ha dyrket selv. Den finner man ikke i butikken.

Roser i fengsel

 

Fotos: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

 

Roseknoppene kjemper for livsrom bak netting og har det ikke godt, men de er i alle fall ikke spist.

 

 

De rosene som velger å bryte gjennom stengselet, lever farlig.

 

 

Stoler, netting og staur forsøker å holde rådyrene borte fra roser, stauder, blomkarse og pelargonia.

 

Det ser forferdelig ut, men hittil har det holdt rådyrene borte fra rosene og de andre plantene.

 

Vi liker å ha det pent og ryddig og ordentlig i hagen. Men det stiller oss over for valgets kval: Skal vi prioritere orden, eller skal vi prøve å beskytte hagens vekster mot grådige rådyr?

Orden eller roser

Rosene for eksempel - og tomatene og sukkerertene og paprikaen og melonplanta. Skal de ofres for at vi skal slippe å sette opp skjemmende stengsler som skal hindre at rådyrene eter det vi strever med å få til å gro og vokse? Det vi dyrker for å skape litt skjønnhet for øyet og smaksopplevelser for ganen? Det som gir oss skaperglede og glede over intimt samarbeid med og glede av naturen?

La oss holde oss til rosene.

Reddes det som reddes kan

De høye rosebuskene som vi har latt vokse oppover veggen, ble tidligere i sommer snauspist nederst.  De lave rosene ble snauet slik at de så vidt stakk over bakken. Det gjaldt både gamle veletablerte roser med vedaktige stammer og ferske skudd, og nyere roser som ikke hadde rukket å bli like "treene".

"Familiens gartner" valgte forsvarsverker framfor orden. Han stablet hagestoler foran rosebedet og blomsterurnene i hjørnet. Han plasserte et gjerdeelement og en del av en gammel lekegrind, foran stolene, strekte netting foran rosene og satte opp staur for å gi plantene litt rom bak nettingen.

Ser ut til å hjelpe

Det ser forferdelig ut, men det har hjulpet. Etter at disse forsvarsverkene er satt opp, har rådyrene ikke spist av rosene som nå er i ferd med å vokse til igjen. 

Rosebuska med de vakre rosafargede blomstene har til og med fått ro til å blomstre bak nettingen. Og i nettingen. Den, og den gule rosa nærmest garasjeinngangen, ser ut til å være de to som rådyrene velger først. Knoppene blir gjerne spist før de får slått ut i blomst.

 

Lette på restriksjonene?

Nå er høsten på veg. Da er det kanskje tid for å lette litt på restriksjonene?

 

Kanskje er rådyra nå avvendt fra vår hage? Kanskje har de lært seg å foretrekke andre jaktmarker som er lettere tilgjengelige? Og kanskje er det etter hvert nok å spise i andres hager i vårt velordnede villastrøk?

Husets frue stemmer for at vi tar sjansen. Hun syns at alle stengslene ser for ille ut.

Man skal jo trives

"Familiens gartner" er mer tvilende, men skjønner fruens følelser. Man skal trives i sine omgivelser. Og ikke skjemmes.

Det blir nok derfor til at vi fjerner gjerdeelementet, lekegrindsiden, nettingen og staurene - så får vi la stolene stå og dekke så godt det lar seg gjøre.

Høstasters-plantene - som er spesielt frodige i år etter å ha vært beitet på i våres - skal vi i alle fall beskytte. For rådyrene er de "gefundenes fressen". Men den gleden skal de ikke få. Så sant det er opp til "familiens gartner". Der er han ikke til å rokke.