Jordskokk

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

    Klikk på bildene og se større versjon!  

 

Slik ser jordskokk-plantene ut over bakken. Planta midt i bildet var 203 centimeter sist vi målte. Den hadde vokst 6 centimeter på to dager. Plantene til høyre har invadert gressløken.

 

Ikke antydning til blomst her. Da bør den formodentlig få vokse litt til.

 

 

Har man først fått jordskokker i hagen, har man dem for alltid, sies det.

 

Det er ikke riktig. De døde ut hos oss for mange år siden.

 

Men livskraftige er de. Og invasive. De sprer seg voldsomt uten respekt for omgivelsene.

 

Sprer seg voldsomt

For 5-6 år siden kom vi over noen nye. De plantet vi i et av bedene i kjøkkenhagen.

Bedet har støpte kanter. Foreløpig har det hindret jordskokkplantene i å spre seg til sidene . Men
bedet har de snart fylt til trengsel. 

 

Venter på blomster

Plantene er høye. Den høyeste er over 2 meter lang.

 

Men blomstrer gjør de ikke. Muligens kommer det av at de ikke har full sol, men står i halvskygge hvor sola først når fram ut på ettermiddagen.

Det er mulg at knollene er ferdig utviklet selv om plantene ikke blomstrer. Men vi venter og lar dem vokse litt til.

Invadert gressløken

I enden av bedet står det en del gressløktuer. Nå vokser det jordskokker oppe i gressløken.

 

"Familiens gartner" gruer seg til han skal ta opp jrdskokkene for av hensyn til gressløken må han ta opp de jordskokkene som står oppe i og blant gressløktuene, først.

Det vil si at han først må ta opp gressløken, deretter forsøke å få opp alle knoller og eventuelle biter av jordskokker, for så å plante gressløken igjen og håpe på at den ikke møter vinteren med handicap som følge av det krevende naboskapet og den ublide behandlingen.

Er det knoller?

Hva som skjuler seg nede i jorda, gjenstår å se. Er det fine knoller? Eller bare ertestore småknoller og lange røtter?

Vi bevarer spenningen et par uker til, men så tas de knollene som befinner seg på feil sted, opp.

Resultatet skal vi komme tilbake til.

Å kunne sette seg nedpå

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Klikk på bildene og se større versjon!

Godt å kunne sette seg og "kvile på ei stønn".

 

En liten hvil i hyggelig miljø med utsikt over gård og grunn før man går inn, er både koselig og oppbyggelig for kropp og sinn.

 

Det er viktig å ha sitteplasser i hagen.

 

Plasser hvor man kan slå seg ned å ta livet med ro. 

 

Og nyte.

Vi har flere sitteplasser - og en del små stoler som er lette å flytte på. Stoler som "familiens gartner"  sitter på når han jobber. Og stoler som han sitter på når han hviler rygg og lemmer. Og setter seg på for å nyte hagens mangfold. Eller for bare å sitte.

 

Som regel er det mye ugjort i en hage. Mange planer som skal realiseres. Mye som skal beskjæres og lukes og ryddes.

 

Større tiltak som har ligget ugjort altfor lenge. Og småting som dukker opp. Småting som har en tendens til å bli litt større enn man hadde tenkt seg. Og flere. 

 

For det ene fører til det andre. Og aldri blir en hage perfekt. Det er alltid noe som skal gjøres. Som må gjøres - og gjøres nå, ellers blir det sikkert liggende ugjort igjen som så mange ganger før.

Familien sitter som oftest på verandaen og terrassen. Det er steder for avslapping og nytelse.

Men "familiens gartner" er en "sitter". Så han sitter over alt. Når han jobber, og når han tar seg en pust i bakken.

Han kan tillate seg det nå når han er 84 år. Derfor er de små lette klaffstolene så fine å ha.

De tok han med seg da barndomshjemmet ble tømt og solgt. Ikke dyre greiene, men kjekke å ha for en hagedyrker som gjerne sitter og arbeider. 

Eller sitter og tar seg en pause i arbeidet og filosoferer over smått og stort. Og nyter hagens frodighet og mange skjønnhetsåpenbaringer - og merkverdigheter.

 

Så sitteplasser i hagen er det viktig å ha. Mener "familiens gartner". Både faste og flyttbare. Sitteplasser som gjør det lettere å arbeide eller mulig å ta seg igjen etter en økt eller dagens dont.

Eller steder som rett og slett gjør det mulig å sitte.

Det er mye god psykologi i historen om sørlendingen som satt ved naustet ved en kvase med garn og så ut over vannet, da en nabo kom og spurte:

 

- Sidder du å bøder garn? 

- Nei, svarte sørlendingen, æ bare sidder!

 

Plommer - en lekkerbisken som må brukes

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Klikk på bildene og se større versjon!

 

Blåplomme, Victoria-plomme - eller noe helt annet? Navnet er ikke det viktige. Plommene er kjempegode i naturlig tilstand og som råvare til syltetøy, nedlagte plommer og til grøt.

 

 Plommer nedlagt i søt lake - med eller uten ekstra smaksforsterker.

 

 

Noen av alle glassene med sunt og godt hjemmelaget plommesyltetøy. Noen glass er allerede i fryseren.

 

 

Vi har ikke plommetre i hagen. Dessverre.

 

Men vår sønn har. Heldigvis.

Og vår sønn og hans familie er generøse. Når det er frukt på det ene plommetreet de har, vanker det plommer på oss.

Da  skifter"familiens gartner" ham til  "familiens kjøkkenskriver" og lager syltetøy og legger ned plommer i sukkerlake.

Syltetøy

Kjøkkenskriveren liker å eksperimentere og variere. Han koker i mindre porsjoner og gir hver porsjon sin spesielle egenart.

 

Med og uten steiner

Han koker syltetøy uten steiner og med steiner.

 

Han mener at steinene setter en litt besk, pikant smak på syltetøyet og lager derfor alltid noen glass syltetøy med steiner i.

 

Men han lager også syltetøy hvor steinene er fjernet på forhånd. Noe koker han litt kraftig slik at plommene kokes helt i stykker og syltetøyet blir glatt og homogent, og noe koker han mindre for å få syltetøyet grovere med biter av plommer i. 

Sukker etter smak

Kjøkkenskriveren tilsetter aldri sukker og eventuelt tykningsmiddel før plommene er kokt ferdig. Deretter smaker han seg fram. Han mener at smakssansen er kokkens beste hjelpemiddel. Noe syltetøy blir godt søtet, og noe blir mindre søtt. Noe blir tjukt og noe tynnere. Alt etter smak.

Smakstilsetning

I tillegg til å variere søthetsgraden og konsistensen tilsetter kjøkkenskriveren smaksstoffer i noen porsjoner. Stjerneanis i noe, vanilje i noe annet, nellikk i et tredje.

 

Og så flere glass uten noe annet enn rent plommesyltetøy - med eller uten stein.

Et glass plommesyltetøy fra Winthers kjøkken er m.a.o. ikke alltid kokt plomme med sukker, og ferdig med det.

 

Plommer i lake

Det samme gjelder plommene som blir nedlagt i lake. Også de får litt ekstra smak med på veien. F. eks. anis, vanilje eller nellik. 

Plommer som skal "hermetiseres", kan deles og steinene fjernes. Kjøkkenskriveren foretrekker imidlertid  hele plommer med steinene i.

 

Plommene kokes forsiktig i lett sukkerlake. Skinnet flaker da av. 

 

Det løse plommeskinnet fjernes, men plommene renses ikke for det skinnet som fortsatt sitter på. Det skinnet som ikke faller "frivillig", blir sittende. Skinnet setter smak akkurat som steinene som heller ikke fjernes, men ligger i plommene i laken til plommene skal nytes.

Litt sprit hindrer mugg

Når plommene er ferdige, legges de på glass, og laken som de er kokt i, smakes til med sukker, kokes opp og helles over plommene.

Etter som plommer i sukkerlake lett kan komme til å mugne, "forsterker" kjøkkenskriveren laken med en klunk sprit. Man kan bruke sprit som setter smak, eller nøytral sprit som overlater til plommene og laken å bestemme smaken.

Fruens grøt

I Winthers kjøkken er det ikke noe som går til spille. Etter at "familiens kjøkkenskriver" hadde gjort seg ferdig med sin kokkelering, trådte husets frue til og laget en utmerket plommegrøt av de resterende plommene.

 

Fruen nyter sin plommegrøt med melk, mens kjøkkenskriveren blander litt fløte i melken. Det er selvfølgelig en smaksak, og smaken avspeiler gammel vane fra barndomshjemmet.

 

Tradisjon er kultur

Mattradisjoner som holdes i hevd, går fra et slektledd til det neste og gjerne videre via barn og barnebarn. Matlaging, tilberedning og spising på "gammelmåten" er kultur.

 

Og bruk og tilberedning av frukt og bær fra hagen er en viktig tradisjonsbærer.

I dag blir alt for mye frukt og bær hengende ubrukt på trær og busker i hagene, og betydelige matressurser går tapt. 

 

Og mange ekte norske mattradisjoner forsvinner. Det er et alvorlig kulturtap.

 

Rogn - en upålitelig værmelder

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

         Klikk på bildene og se større versjon!

Rogna har massevis av røde rognebær. I følge gammel folketro forteller det hvordan snøhøyden blir kommende vinter.

Men her - mellom furuene - 6-7 meter unna står en annen rogn helt uten bær. Hvilken av disse trærne har rett når det gjelder snømengden til vinteren?

 

 

Rognebær har i uminnelige tider vært brukt som værtegn. Men hva de varslet har det vært uenighet - eller i alle fall uklarhet - om.

 

Mye eller lite snø?

"Mye rognebær varsler en våt høst," mente noen. 

Andre var overbevist om at lite rognebær gav en dryg snøvinter. Og at mye rognebær ville gi lite snø. Forklaringen skulle være at rogna ikke ville bære to bører samme år.

Andre mente det stikk motsatte. De mente at hvis rogna bærer masse bær om høsten, skal det bli masse snø kommende vinter.

Hvilket tre skal vi tro på?

Hos oss er vi derfor nå i et dilemma. Vi har en buske som bugner av bær og et rognetre med flere stammer som står helt uten bær.

 

Kan vi da forberede oss på en kald vinter med barfrost? Eller en kald vinter med dyp snø?

Eller en mild vinter med mye snø eller en mild vinter uten særlig snø i det hele tatt?

Eller blir vinteren både mild og kald, og både snørik og snøfattig?

Ofte litt av hvert

Ingen av alternativene er usannsynlige. Heller ikke blandinsalternativet. Det er slike vintre vi ofte har her ved Oslofjorden. 

Uker med linne og uker med holke og perioder med dype snødriver hvor vi må vampe i snø til og fra postkassa, og hvor bilen står i garasjen uten å kunne komme ut før et barnebarn, en sønn eller en svigersønn forbarmer seg over de gamle og blåser snøen ut av oppkjørselen med snøfreseren.

 

Snø er innevær

Tiden da "familiens gartner" selv kunne måke bilvei ut av gårdsplassen er over. Når snøen faller, fyrer han i ovnen og koser seg med bøker og aviser og tar sin daglge tur på ergometersykkelen i "biblioteket".

 

Når årsskiftet er passert, tenker han på alt han skal gjøre i hagen når våren og sommeren kommer. Og ikke minst tenker han på alt han skulle gjort i fjor, men som det aldri ble tid eller ork til.

Når varmen og lyset og de lange dagene kommer, skal ha ta det tapte igjen. Det tenker han i hvert fall. Hvert eneste år.

Men så var det det med rognebærene, da. Varsler de en lang, kald og kanskje snørik vinter eller blir det tvert i mot  mildt og vått med mye is og hålke slik at en gammel mann må holde seg inne for ikke å bryte armer og bein?

Det skal bli spennende å se!

Lammeøre - god å ta på, fin å se på

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Klikk på bildene og se større versjon!

 

Lammeøre er fine å se på og gode å ta på.

 

Blomstene er spesielle. Syns man ikke om dem, kan man jo bare klippe dem bort - eller redusere antallet. Da hindrer man også frøformering.

 

 

Lammeøre (Stachys byzantina) er en plante som de fleste nok har for bladverkets skyld. Bladene er fine å se på og myke og gode å ta på.

 

Eksotisk

Lammeøre skriver seg visstnok fra Asia, eller mer spesifikt fra området rundt Armenia, Iran og Tyrkia. Det er altså i utgangspunktet en eksotisk plante i vår del av verden.

 

Skjønt, de av oss som liker å ha noe egenartet i hagen, setter sikkert pris pris på de spesielle blomsterstandene også. Selv om de nok er mer egenartede enn vakre. De små lilla blomstene sitter godt skjult inne i de grå dekkbladene. Så det er mer formen enn blomsterfargen som er iøyenfallende - og interessant.

 

Sprer seg lett

Lammeøre sprer seg ved frø og formerer seg lett. Frøene trenger minimalt med jord for å spire. De vokser f.eks. opp mellom belegningssteinene på gårdsplassen. Artsdatabanken mener likevel at den representerer lav sprednings- og forurensningsrisiko. Den er derfor verken uglesett eller svartelistet -

ennå.

 

Den har dessuten kraftige jordstengler som danner nye planter.  Vil man spare seg arbeidet med å begrense den ved å fjerne røtter, bør man plante den på et sted hvor den ikke har fri adgang til omgivelsene.

Herdig og vokser over alt

Min erfaring er at lammeøre vokser i all slags jord og i alle lysforhold. Den tåler sol, og den tåler skygge - i alle fall halvskygge.

En liten ulempe ved lammeøre er at de eldste bladene lett visner og blir brune og stygge. Vil man ha en pen, dekorativ plante og orden i blomsterbedet, må man derfor plukke av visne blader fra tid til annen. Det er lett gjort og ingen stor jobb.

 

På hageprogrammer på er lammeøre brukt av hagedesignere. Det er m.a.o. en plante som er "in". I hagelitteraturen er den dessuten beskrevet som en plante som er spesielt velegnet for steinbedet. 

 

Minas favoritt

Vi har en stor lammeøreplante i rosebedet. 

Der skulle den naturligvis ideelt sett ikke stått. Når den likevel står der, skyldes det at vårt barnebarn, Mina Amanda, for 12-13 år siden hadde sterk forkjærlighet for planta med de myke bladene. Hun nedla absolutt forbud mot at  planta ble fjernet. 

Og etter som "familiens gartner" er svak for sine barnebarn og har vanskelig for å si nei til deres ønsker, ble lammeøreplanta stående. Og den står der den dag i dag. 

Skal formeres

Og der skal den få stå. Selv om noen av rotstenglene skal bli jordet i et annet bed neste vår når rosebedet skal bli ryddet.

Det vil si: Så sant "familiens gartner" fortsatt er i arbeidsfør form når den tid kommer, og kan fortsette å glede seg over å arbeide med og fornye hagen.

 

Bjørnebærene er ustyrlige

 

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Klikk på bildene og se større versjon!

 

De taggete greinene på bjørnebærbuskene kan bli 5-6 meter lange i løpet av en vekstsesong.

 

Greinene på bjørnebærbuska dannet et ugjennomtrengelig kratt.

 

Vi har bjørnebærbusker flere steder i hagen - både der de skal være, og der de ikke skal være.

 

Vi kjøpte hagebjørnebær (Rubus fruticosus) uten torner, men etter noen år kom det fram greiner med torner. 

Voldsom vekstkraft

Bærene på disse greinene var like store og velsmakende som bærene på de torneløse, så vi lot dem stå.

Nå har vi tornefulle bjørnebærkratt flere steder i hagen.

 

Bjørnebærgreinene har en voldsom vekstkraft. De er mange, og de er lange. De lengste strekker seg 5-6 meter utover i løpet av en vekstsesong.

 

Fryktelige torner

Tornene på hagebjørnebærbuskene er store og skarpe og bøyde slik at de holder godt tak. De er derfor problematiske å komme borti.

 

Noen bjørnebærplanter vil vi ha - også de med torner. Men de må trimmes og klippes til "handterbar" lengde og til et antall og en plassering som ikke hindrer adgang til deler av hagen. Og slik at vi kommer fram til bærene og får plukket. 

 

Beskjæres hardt

Får de vokse fritt, danner de et ugjennomtrengelig klunger.

 

"Familiens gartner" klipper derfor med hard hand - flere ganger i løpet av sommeren. Både de greinene som skal bære bær, og de som må bort.

 

Hagebjørnebær er et fantastisk bær. Det skinnende blåsvarte bæret er meget sunt. Det er fullt av vitaminer og antioksidanter. Og det er velsmakende! "Familiens gartner" har aldri truffet på noen som ikke liker hagebjørnebær.

 

Verdt bryderiet

Det er altså en del arbeid - og ubehag - forbundet med å ha bjørnebær i hagen.

"Familiens gartner" mener imidlertid at det uten tvil er verdt bryderiet - og smertene. For tagger eller torner, eller hva man vil kalle dem, som setter seg fast i hendene gjør vondt. Og er ikke alltid lett å fjerne.

Men fordelene er verdt ulempene, mener "familiens gartner" som elsker spise store,søte, blåsvarte bjørnebær rett fra buskene, og som koser seg når han lager - og spiser - bjørnebærsyltetøy, bjørnebærgrøt og lune bjørnebær med sukkerlake og iskrem.

Ikke modne ennå

Ennå er ikke årets bjørnebær modne hos oss. Når det skjer, skal vi komme tilbake til saken.

I mellomtiden kan interesserte søke med stikkordet bjørnebær i søkefeltet øverst på bloggens venstre side og lese tidligere innlegg om det gode, supersunne bæret.

Pink Grootendorst med lang reisevei

 

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

Pink Grootendorst-rosene er ikke alltid pink, altså rosa. 

 

 

Buskrosebuskene Pink Grootendorst er de plantene i hagen som har fulgt oss lengst.

Først stod de i Nesparken i Moss hvor vi bodde på 1960-tallet. Da bygartneren fjernet dem for å rydde en byggeplass der det før var rosebed, fikk "familiens gartner" så mange han ville ha.

Han klipte dem ned, stappet Folkevogna full og plantet buskene i rekkehushagen på Refsnes på Jeløya.

Da familien i 1970 flyttet, lot "familiens gartner" de fleste stå igjen, men tok med seg noen planter og rotskudd til den nye hagen i Spydeberg.

 

Og da familien fem år senere flyttet til nytt rekkehus med en liten rekkehushage på Heer i Frogn - eller Drøbak som folk sier - ble noen planter med dit. Der stod de i 8 år i en sandholdig sørvendt skråning og formerte seg og blomstret flittig.

I 1983 bygde familien eget hus med stor tomt og anla hage. Nå ble Pink Grootendorst-rosene delt igjen og plantet i skråningen langs innkjørselen til det nye huset. Og der har de stått siden.

"Pink Grootendorst" er en hardfør plante. Det er en såkalt nellikrose, men dufter ikke mye av nellik. Blomstene sitter i klaser.

 

Litt avhengig av forholdene blomstrer Pink Grootendorst fra seint i juni eller begynnelsen av juli. Blomsterklasene står ikke lenge, men buska remonterer og blomstrer langt ut i august - og gjerne lenger.

 

Grootendorstrosene er dyrket fram på grunnlag av Rosa rugusa og en ikke kjent klaserose. 

 

Rosa rugose er i dag svartelistet, men avkommet Pink Grootendorst er tilnærmet steril og setter bare unntaksvis nyper. Spredningsfaren er derfor minimal selv om den forynger seg selv ved rotskudd. Vi får derfor håpe at vi fortsatt får lov til å glede oss over denne varieteten i våre hager.

Det er flere innlegg om Pink Grootendorst på denne bloggen. Et par steder er den også feilaktig beskrevet som Pink Groetendorst. Søk med stikkordet Pink Grootendorst i søkefeltet øverst på venstre side av forsiden av bloggen, så får du opp tidligere artikler.