Karpatklokker

 

Foto: Kow d.e. 2021 ©

 

Vi hadde bare blå karpatklokker. Hvor kom de hvite fra?

 

 "Familiens gartner" har den teorien at rosene liker å ha vekster omkring seg som skygger for røttene. Derfor har han plantet diverse lave vekster i rosebedet. F.eks. blå karpatklokke (campanula karpatica).

 

Det begynte med èn tue. Men karpatklokker sår seg lett og har potente frø, og amatørgartneren har latt nye planter få stå. Dermed har det vokst fram nye planter som i sin tur har spredd sine frø utover i rosebedet - og langs kantsteinen på utsiden.

 

Blå og hvite

I dag opptar de en vesentlig del av bedet og danner et "blått hav" av nikkende klokker når de står i blomst.

For 10 år siden dukket det opp noen hvite klokker i alt det blå. Siden har det blitt flere. Nå har vi selvstendige tuer med  hvite klokker flere steder og flere steder enkelte hvite klokker inne i blant de blå.

Noen sikker forklaring på fenomenet har "familiens gartner" ikke. Kanskje har det skjedd en mutasjon? Kanskje har blå campanula hvite recessive gener som nå og da kan opptre i dobbelt dose og bli dominante?

For en amatørgartner som gleder seg over former og farger og overraskelser som naturen har å by på, er den vitenskaplige forklaringen kanskje ikke så viktig.

De hvite campanulaklokkene er velkomne i bedet - og i hagen.

Ikke 100 % sikre, men ...

Det hevdes at karpatklokker er "rådyrsikre". Det er en sannhet med modifikasjoner.  For det har vært spist av dem samtidig med at rådyrene har snauet ned de lave rosene i bedet. Det er neppe noen tilfeldighet.

Men hovedmengden har fått stå. Man kan vel derfor si at blå og hvit campanula carpatica er nesten rådyrsikker. Og det er en viktig egenskap i vår hage - for her blir det meste spist og rasert.

Så karpatklokker vil vi plante ut i staudebedene samtidig som de får stå og dekke de lavtvoksende rosene i rosebedet.

For når vi finner en plante som rådyrene ikke snauer ned, må vi ta vare på den. Derfor blir det enda flere karpatklokker i hagen heretter.

 

Framtvinge nye blomster

Karpatklokkene "remonterer". Det vil si at hvis man klipper av avblomstrede blomster og frøstander, kommer det stadig nye blomster. Men det er en jobb, for de blomstrer rikt og har tilsvarende mange stengler og frøhoder som må klippes av.

 

Ett år klipte vi plantene helt ned etter blomstring for å se om de ville sette bladverk og blomstre på nytt.

Blader vokste fram og enkelte blomster dukket også opp, men en ny omgang med blomster, like rik som den første, ble det ikke.

 

Har man tid - og ork - vil man nok få mest ut av sitt campanula-karpatika-bed ved å klippe av avblomstrede blomster og stengler etter hvert. Da fornyer plantene seg ved å danne nye blomster for å erstatte de frøanleggene de har mistet.

Hvordan plantene "skjønner" at de må sikre etterslekten med nye blomster og frø, er et av livets store gåter.