Skjærsminen blomstrer og dufter

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Den gamle, store skjærsminen er praktfull i år.

 

 

 

 

For to sesonger siden ble skjærsminen beskåret og "fornyet" ganske kraftig på de sidene som vender mot plenen. Det har den tilsynelatende satt pris på. I år takker den med et overdådig blomsterflor.

 

Det kritthvite blomstene er små, men vakre - og mange.

 

Når folk sier at de har sjasmin i hagen, skal man være oppmerksom. Som oftest er det ikke sjasmin (jasminum), men skjærsmin (philadelphus) de har.

 

Trives skjærsminen der den står, og får en forsiktig foryngelse, bærer den årlig et vell av hvite - i noen tilfelle velduftende - blomster.

 

Snart 40 år

Vår skjærsmin har stått på sin plass ytterst på plenen og i trekken fra Oslofjorden, siden vi anla hagen på midlen av 1980-tallet.

 

Den er forynget ved forsiktig tilbakeskjæring av de eldste stammene noen ganger. Kronen er også stusset noen ganger for å hindre at buska blir så høy at den tar fjordutsikten fra naboene. Ellers har den fått stelle seg selv.

 

Inntil for to år siden. Da ble den redusert synbart på de sidene som vender mot plenen.

 

I år er den - etter nærmere 40 år - vakrere enn noen gang med et vell av velduftende blomster.

 

Herlig duft

For også skjærsmin dufter!

 

Det vil si: Det fins flere sorter av skjærsmin. Hvilken sort vi har, husker vi ikke lenger. Trolig er det duftskjærsmin. For selv om duften ikke når langt, er den tydelig når man nærmer seg. Man trenger ikke stikke nesa inn i blomstene for å nyte den søtlige, nesten bedøvende duften.

Vår skjærsmin setter sideskudd. Bl.a. et med flere stammer som vi har latt stå. Det står ikke langt fra moderplanta og vokser opp mellom dens greiner og forener seg med den blomsterrike krone.

 

Denne planta har valgt å stå inne i spireahekken. Den ligger utover for å få lys og luft. Beskjæringen tar rådyrene seg av.

 

Nye planter dukker opp

Vi har altså plantet en skjærsminbuske. Men nå har vi flere. De senere årene har det dukket opp nye skjærsminplanter i hagen på forskjellige steder i hagen.

 

Bl.a. en i kanten av spireahekken ved den nedre plenen. Denne har et litt annerledes bladverk og har trolig ikke sådd seg fra frø fra vår egen buske, men er nok heller fraktet til oss fra nabohager ved hjelp av fuglene, maurene, andre dyr eller insekter - eller vinden.

 

Eller kanskje av rådyr?

 

Rådyrene spiser nemlig det de kan komme til av nye, friske skudd, blomsterknopper og blomster. Denne planta må derfor gjemme seg i spireahekken for å få vokse og blomstre i fred. 

Kanskje spiser rådyrene også frukt og frø som de leverer fra seg ferdig gjødslet når de avleverer sine små runde, tørre avføringskuler rundt omkring i hagen?

 

 

Denne planta står i innkjørselen og må tåle tilbakeskjæring både vår, sommer og høst. Men blomstrer gjør den likevel.

Trangbodd

En skjærsminbuske som har funnet seg et voksested mellom belegningssteinene i innkjørselen til gårdsplassen, har mer sannsynlig sådd seg fra vår egen store buske. Både blomstene og bladverket likner. Disse blomstene dufter - i alle fall foreløpig - ikke så sterkt som blomstene på den store buska på øvre plen.

 

Kanskje kan det skyldes at nesten alle blomster kommer på meget unge - nesten urteaktige - greiner.  

 

Av hensyn til trafikken inn og ut av gårdsplassen, må denne buska klippes hardt tilbake hvert år. Den står meget ubeleilig til. Men fjerne den helt, har vi ikke villet gjøre. Selv etter hard beskjæring på den ene siden, er den dekorativ der den står.

Flytte den, er det ikke snakk om. Å få den opp med tilstrekkelig rotverk, anser "familiens gartner" som ugjørlig.

Etter som den har vokst opp i den nesten ikke-eksisterende sprekken mellom belegningssteinene, vil det ikke være mulig å få med tilstrekkelig med røtter uten å bryte opp et felt med belegningsstein i innkjørselen, og det er en flytting ikke verdt.

Da får buska heller stå der den har valgt å slå seg til, og tåle kraftig tilbakeklipping av hensyn til den passerende trafikken inn til og ut fra gårdsplassen.

Giftig for katten?

Skjærsminbuskene skal i følge enkelte kilder være giftige for katter. Vi har ikke katt, men har besøk av mange forskjellige katter fra nabolaget.

Å passe på at kattene ikke spiser av skjærsminbuskene, er langt mer enn det vi kan ta på oss. 

Skulle det være riktig at katter blir syke av å spise skjærsmin, får vi håpe at ikke føler seg fristet til å sette tennene i deler av denne planta. Men at de har rett som mener at katter skyr skjærsminbusker.

Vi har egentlig ikke noe i mot at andres katter inntar hagen. De må gjerne fange rotter og mus som befinner seg på vår tomt.

Men fuglene og fugleungene vil vi gjerne ha i fred. Kanskje de stadig flere skjærsminbuskene som dukker opp her og der på vår tomt, kan holde kattene borte, slik at vår tomt blir et trygt asyl for våre mange bevingede venner?