Eskapisme

Tiden går ikke.
Den løper - eller raser av gårde.
Nå er St. Hans passert, og dagene blir kortere.

Sommeren er kort.
Men lista over alt man skulle gjort, men aldri rakk, er lang.
Tiden strekker ikke til.
Eller man utsetter og utsetter - og plutselig er det for seint.
I alle fall for denne gangen.
Jeg får begynne tidligere og være mere prestasjonsorientert neste år.

Men jeg vet det så godt.
Fromme forsetter er bare en form for selvbedrag.
Det meste av det som skulle vært gjort, forblir ugjort.
Det blir med tanken.

Og den dårlige samvittigheten.
For hadde jeg begynt tidligere og prioritert annerledes, kunne jeg fått gjort mye mer.
Og framfor alt: Mer av det som er viktig, det som haster, og som har vært utsatt så altfor mange ganger tidligere.
Sannheten er at jeg lider av eskapisme!
Hva det er?
I mitt tilfelle er det lysten - og den overutviklede evnen - til å flykte fra det som skal gjøres.
Trangen til utsettelse.
Den påtrengende fristelsen til å gjøre noe annet enn det som burde vært gjort.
I hagen f. eks.

Og plutselig er det for seint.
I Oslo er dagen allerede blitt 00:02 t kortere siden sommersolverv kan Dagsavisen fortelle.
2 minutter, sier du kanskje, det er vel ingen ting å snakke om.
Det er der du tar feil.
For fra nå av bare baller det på seg.
Dagen blir korte, og kveldene og natta blir lengre - og mørkere.
Og før du vet ordet av det, kan du begynne å fyre i ovnen og pynte til jul.

I dag regner det forresten.
Så i dag kan jeg ikke få gjort noe av alt det jeg burde gjort.
Derfor sitter jeg like så godt ved PC'en og skriver dette blogginnlegget.
Men det er ren eskapisme det også.
Jeg burde kledd meg etter været og vært ute og gjort noe av alt det som skal gjøres - og som har vært utsatt med forskjellige unnskyldninger - så mange ganger tidligere.
Men jeg kan da ikke gå ut i regnværet og bli våt og kald og kanskje syk.
Kan jeg vel?
Blir jeg syk får jeg jo ikke gjort noen ting.
Det tryggeste er nok å bli inne.
Så får jeg heller ta igjen det forsømte når det blir opphold - og pent vær.