Besøk i varmkomposten

Varmkompostbingen er kledd invendig med isopor som mus - og muligens rotter - har gnagd seg gjennom for å skaffe seg adgang til bingens herligheter.

 

Under løvlaget ligger det rekeskall på toppen av mat- og planterester. Rekeskall får fart på formuldingen. Foreløpig er det imidlertid ingen varmeutvikling å spore.

 

Kompost er det beste jordforbedringsmiddelet som tenkes kan.

Vi har hatt varmkompostbinge og binger med kaldkompost så lenge vi har hatt vår nåværende hage. Og den ble anlagt på midten av 1980-tallet.

Ikke mere kaldkompost

Etter som "familiens gartner" er blitt eldre og kreftene har avtatt, har vi måttet slutte å kaldkompostere. Men varmkompostbingen er stadig i gang. 

 

Om vinteren må vi dessverre levere det meget beskjedne matavfallet vi produserer, i grønne poser til Follo Ren. Men så snart våren tillater at vi uten risoko for brudne armer og bein kan stavre oss fram til kompostbingen, tømmes potetskall, gulrotskrell, fiskeavfall, rekeskall, planterester m.m. i varmkomposten for å bli til nærringsrik, livgivende jord.

Samler meitemark

Vi har steinbelegning i innkjørselen og på gårdsplassen. Det fører dessverre til at meitemarken krabber opp på steinene når det regner. Mark som ikke finner vegen hjem igjen, har vi i mange år nennsomt plukket opp og lagt i varmkomposten hvor de har formeret seg og gjort en formidabel jobb.

Når komposten blir for varm, søker marken seg opp på isoporlokket og helt opp på isoporkanten rundt bingen. Meitemarkene passer seg altså selv og tar pause når de trenger det.

Rotte i komposten?

Sent på høsten i fjor merket vi at vi hadde fått andre besøkende enn meitemark i komposten. Vi hadde fanget en mus i musefelle innendørs, og begravde den døde musa i komposten slik at den kunne råtne og bli til nytte.

Der ble den ikke lenge. Et par dager senere var den vekk. Det var gravd og sparket kraftig rundt i komposten, og hullet øverst i isoporveggen var tydelig utvidet. Avgnad isopor lå både oppi og utenfor bingen.

Sannsynligheten taler for at det var en rotte som hadde vært på ferde. Og det var med respekt å melde ikke et besøk vi satte pris på. Vi unnlot derfor å legge ut matrester som rotta kunne ha lyst på.

Mus

Men selv om rotta ikke viste seg, var det annet dyreliv i bingen. Da "familiens gartner"for første gang skulle tømme matrester denne våren, løp det ei lita, forskremt mus panisk omkring i bingen før den satte seg i et hjørne og så på meg med store, redde øyne.

Jeg utrettet mitt ærend og la isoporlokket på plass så lett jeg kunne for ikke å skade eller plage den den vesle besøkeren.

Neste gang jeg skulle tømme den grønne posen i varmkomposten, var det enda flere gjester der. To livredde mus løp oppetter de glatte isoporveggene av frykt for å bli skadet av mennesket som forstyrret matroen. Etter gjentatte forsøk nådde de toppen, tok sats og hoppet ut i friheten.

Sist lørdag fikk vi rekeskall av familien til vår yngste datter. Da var det seint på kvelden, så vi satte plastposen med skallet i kompostbingen for å spre ut rekeskallet og vende det ned i det øvrige innholdet dagen etterpå.

Skjønt, spredningen har musene sikkert tatt seg av innen vi kommer så langt. Tenkte vi.

Men nei. Det var gnagd hull i posen, men ingen ting var dratt ut. Rekeskall var tydeligvis ikke favorittkosten til musene.

Siden søndag har vi sjekket kompostbingen flere ganger. Men ingen mus har vært å se. 

Fukt må til

Ennå er ikke gjæringen kommet ordentlig i gang. Vi har, som sagt, blandet inn rekeskall - både det vi har fått, og det vi fra vårt eget kjøkken. Vi har lagt på vissent løv fra i fjor. Og vi har vannet det hele.

Blir det for tørt i bingen, kommer prosessen ikke i gang. Fuktighet må derfor til. Men ikke for mye. Heller mange mindre doser, enn én altfor stor. Vanner man for hardt, vasker man ut næringsstoffene som renner ned i grunnen under bingen.

Og der vil vi jo ikke ha dem. Den næringsrike, jordforbedrende komposten skal blandes med jord i urner, potter og bed og bidra til vekst og trivsel.

Det krever litt "bryderi" å lage og bruke kompost. Men det er verdt strevet. Det syns både plantene og "familiens gartner".