Staudebedet trenger en oppfriskning, men ...

Her venter en kjempejobb. Irisen må deles og fornyes, og den gjenstridige og plagsomme gravmyrten må fjernes. Det er en tung jobb for et gammel rygg.

Reinfann, kuletistel og rosespirea har spredd seg uhemmet og setter sitt preg på denne delen av staudebedet. Stilkene står igjen for å vise hvor "ugressplantene" står. Det er likevel ikke så lett å fjerne de uvelkomne plantene med rota. Røttene er kraftige og dyptgående og strekker seg vidt bortover. Enkelte steder danner de et så hardt belegg at det er vanskelig å få spaden til å skjære gjennom. Og hvor mye kommer vi til å ødelegge under arbeidet med fjerne de uvelkomne?

Vi har staudebed langs innkjørselen og på begge sider av gårdsplassen.

 

Der har vi stauder som vi har hentet fra vår barndoms hager, stauder som vi har kjøpt og stauder som vi har fått av velvillige slektninger og venner gjennom tidens løp. Noen ganger litt for velvillige, for enkelte planter skaper mer problemer enn glede.

 

I våre yngre dager holdt vi staudebedene sånn noenlunde i orden. Forvokste planter ble delt og fornyet, planter som truet med å ta overtak på bedet, ble holdt i sjakk, og bringebærkjerr og annet ugress ble fjernet etter hvert som det dukket opp.

 

Alderen krever sitt

Med alderen har det blitt stadig vanskeligere å være ajour. Våren er blitt "kortere", ugresset er blitt kraftigere og mer motstandsdyktig og "orken" har avtatt. Alderen har rett og slett krevd sitt.

 

Det er et dilemma. For vi ser like klart som tidligere hva som bør gjøres og hva som burde vært gjort. Lysten til å ta i et krafttak og rette opp i de verste manglene, er også til stede - i rikt monn. Men kapasiteten er det værre med. Verken ryggen eller den generelle konstitusjonen spiller lenger på lag. Øktene blir derfor stadig kortere. Og de ugjorte oppgavene stadig flere.

 

"Familiens gartner" er stadig aktiv i hagen, men det kan ikke stikkes under en stol at han har en stadig sterkere tilbøyelighet til å velge de arbeidsoppgavene som krever minst krefter og som kan utføres sittende.

 

Tungt arbeid

Det går ut over staudebedet. For der kreves innsats med spade. Villbringebær, reinfann, kuletistel, fagerfredløs og vanlig ugress må spas opp og fjernes. Og forvokste tuer av Iris bør deles og forynges.

 

Dette er egentlig ikke arbeid for gamlinger med dårlig rygg og kort pust. Det tar derfor tid. Man får bare tatt et lite "røfte" om gangen. Hvis man i det hele tatt for spaden i jorda. For rotsystemet til enkelte av de plantene som vi vil tynne ut, er utrolig hardt og motstandsdyktig. Selv spaden kommer til kort hvis den treffer midt på rota, og flere steder er rotnettet så tett og hardt at spaden ikke kommer igjennom.

 

Litt er bedre enn ingenting

Egentlig er det et sisyfos-arbeid som venter i staudebedet. Vi skjønner at å renske staudebedet for uvelkomne planter og få orden på bedet er igjen, ikke er en oppgave som lar seg løse på én sesong. Kanskje ikke av oss i det hele tatt, når det kommer til stykket.

 

Men vi har begynt. Vårt motto er: Litt er bedre enn ingen ting. Så vi har spavendt et "røfte", lagt de oppspadde jordklumpene til tørk et par dager for så å banke og riste av jorda før ugresset transporteres til kommunens mottak for hageavfall.

 

Det går sakte. Og "familiens gartner" er en utålmodig mann. Men til og med han forstår at man her må "skynde langsomt". Og at man må trøste seg med at prosessen er viktigere enn resultatet.

 

Det kan være god trøst i en smule selvbedrag.