Foto: Kow d.e. 2021 ©
Peonene kjemper en tapper kamp mot iris, reinfann, kuletistel, vilbringebær og andre planter som oversvømmer den innerste delen av staudebedet.
En livskraftig peon - hvis bare naboskapet ikke hadde vært så krevende.
Vi har hatt både sterkt røde og hvite - eller lys rosa - peoner. De har stått i staudebedet og gledet oss ved St. Hanstider med sine vakre, tunge blomsterhoder.
De røde kommer fra barndomshjemmet til husets frue. De lys rosa kommer fra barndomshjemmet til "familiens gartner". Peonene er m.a.o. bærere av familietradisjoner.
De burde derfor vært bedre tatt vare på. Staudebedet har av ulike grunner levd sitt eget liv noen år. Kreftene og tiden har ikke strukket til, og de sterkeste - og mest invaderende plantene har derfor fått spre seg på de mer sarte staudenes bekostning. Reinfann, kuletistel, liljekonvall - og blå iris - samt iherdige villbringebær, har bredt seg tilnærmet uhemmet der peonene har - eller skal ha - sin plass.
To peoner som er sikret bedre utviklingsmuligheter. Sporene forteller at et rådyr har tråkket i bedet. Peonene har imidlertid fått stå i fred.
Denne våren har vi imidlertid begynt på oppryddingen. Men arbeidet går sakte.
Vi må kjempe mot et formidabelt rotnett. Og når vi redder en plante fra vilnisset, ødelegger vi flere andre. Jobben tar på - både fysisk og psykisk. Men den må gjøres.
Hvis det nå bare kunne bli opphold og varmt - men ikke for varmt - i været, så skulle vi nok tilbringe dagene i staudebedet. For slik det er nå, gir det oss få gleder.
Derfor ser vi tross alt fram til å få spaden i jorda og til å fjerne reinfann, kuletistel og villbringebær. Og få peoner og andre vakre og tradisjonsbærende planter fram i lyset igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar