Stusselig hagepute

Foto: Kow d.e. 24052010 ©

 

Vi hadde en gang en prektig hageblåpute. Slik så den ut for 11 år siden.

 

 

 Foto: Kow d.e. 2021 ©

 

Og slik ser den ut i dag. Ikke rare greiene.

 

 

Vår store, vakre hageblåpute (aubrieta cultorum)  har år om annet blitt mindre og mindre - og mindre. Nå er det bare en liten stusselig rest igjen av den en gang så omfangsrike tua med blålilla blomster.

 

Hva har skjedd?

 

Det sies at blåpute skal ha full sol. Det har den fått. Næringsrik jord med god dreneringseffekt har den også fått. Men kanskje ikke så mye lettoppløselig kalk. Men den har fått eggeskall.

 

For harde vintre?

Er det vintrene den ikke har tålt? Eller er det konkurransen fra andre planter?

 

Den står ved steintrappa ned til den nederste plenen. I trappa og bedet som grenser til den, legger vi snøen når vi måker gårdsplassen om vinteren. Da blir denne delen av blomsterbedet dekket av et tjukt, tungt, hardt lag med snø. Er det dette den ikke har likt?

Skjønt, aubrieta er ikke av de mest hardføre. Og snølaget skulle jo isolere mot vinterkulda. Den burde derfor sette pris på den ekstra snødyna som den får. Denne vinteren ble den imidlertid utsatt for lange perioder med barfrost. Det satte den nok ikke pris på.

 

For hard konkurranse?

Nå er det ikke bare vinteren som er utfordrende. Da aubrietaen kom inn i vår hage måtte den kjempe med allerede etablerte planter om plassen. Den kampen vant den.

Etter hvert har andre, ikke fullt så beskjedne planter kommet til og lagt beslag på næringstilgang og plass. Rosespirea har uinvetert inntatt staudebedet, og reinfann, kuletistel, villbringebær og iris har vokst nærmest uhemmet.

Villbringebærene har vi ført en kontinuerlig, mangeårlig kamp imot. Den kampen har vi for så vidt tapt. "Familiens gartner" klipper ned og spar opp, men bringebærbuskene kommer igjen. Ideligen og atter ideligen, som Stomperud sa.

 

Så kanskje har blåputa vår tapt kampen om "Lebensraum". Eller kanskje er det alderen som har krevd sin rett.

Redningsaksjon må til

Uansett, nå gjelder det å redde stumpene. Etter at den har blomstret ferdig for i år, får vi forsøke å redde planta ved å ta stiklinger. De skal etter sigende villig slå rot i sandblandet jord.

 

Og så får "familens gartner" fjerne noen flere konkurrenter og forbedre jordsmonnet med mere sand. Samt klippe planta litt tilbake i håp om å få nye skudd fra rota. 

 Skulle vi miste vår tidligere så flotte aubrieta helt, kan vi selvfølgelig kjøpe ny. Men en slik situasjon vil tære på selvfølelsen. Ikke å klare å holde liv i hagens planter, er noe "familiens gartner" opplever som et personlig nederlag.

Noe han så avgjort vil prøve å unngå.