mandag 21. juni 2021

Saksemannen må til igjen

 Foto: Kow d.e. 2021 ©
 
Dette dyret dreper jeg uten nåde. Det er ubønnhørlig uønsket i vår hage. 
 
"Familiens gartner" er av det bløthjertede slaget. Han dreper ikke gjerne dyr.
 
Men ett dyr dreper han uten å nøle: Sniler - eller som noen sier - snegler, med og uten hus. Han  har ingen medfølelse med disse glidende ødeleggelsesmaskinene som gjør hærverk på plantene i hagen. 
 
Alle sniler er planteetere
Sniler lever av planter - både levende planter og planterester. Boakjølsnilene som noen har forsøkt å "frede" ved å hevde at de spiser eggene til brunsnilene, er også planteetere. De spiser unge planter i et slikt omfang at de er et problem for gartnere og bønder - og hageeiere. Og de gjør skade i vår hage.
 
Man kan diskutere hvilken snileart som gjør mest ugagn. Faktum er et de gjør ugagn alle sammen. På grunn av sitt voldsomme antall, kommer hagesnilene høyt på lista over ødeleggere. Med hagesniler mener jeg alle varieteter med hus. De kan se uskyldige ut, men anretter ubotelig skade.
 
Brunskogsnilene verst
Verst er nok allikevel brunskogsnilene (arion vulgaris) - også kalt iberiaskogsnile og brunsnile - en invaderende art som de par siste tiårene er blitt en pest og en plage i åkre, i grønnsakbed, i parker, i private hager - og over alt ellers hvor den befinner seg.
 
I et innlegg sist lørdag skrev jeg at det ikke er så mange brunskogsniler å se i vår hage lenger. Det var en forhastet - og ikke helt sannferdig - uttalelse basert på sviktende forundersøkelser. Da regnet gjorde bakken våt, kom også snilene - både de med hus, boasnilene og ikke minst brunskogsnilene
 
Lørdag kveld drepte jeg en sju-åtte velfødde brunsniler som åpenbart hadde tenkt å ha seg et lukullisk måltid på våre planter. Og søndag morgen måtte i overkant av ti brunsniler bøte med livet.
 
Saksemannen må til igjen
Vi bruker ikke gjerne kjemikalier og gift i hagen. Heller ikke salt som vi betrakter som en forurensning. Men vi har brukt Ferramol. Vi har mer igjen og kommer til å bruke det til det er slutt. Om det virker, er vanskelig å avgjøre.

Derfor intensiverer vi jakten ved at "familiens gartner" finner fram "snilesaksa". Det er en gammel, utrangert kjøkkensaks som hittil har tatt livet av hundrevis av brunskogsniler. Å klippe sniler i to, gir en rask død. Vi liker å tenke på det som en human metode.

Åte
Drepte sniler blir ikke ryddet bort. De blir dyttet til side, men blir liggende. Sniler er kanibaler. Restene etter døde artsfrender fungerer som lokkemat. De tiltrekker seg sniler på jakt etter mat, og mens de spiser, kommer "saksemannen" med saksa og gjør kort prosess.

Snilekrigen i vår hage er langvarig. Den går i bølger. Men når vi først er på jakt, går vi grundig til verks. Vi løfter på blader, leter under gjenstander og kjenner oppunder kanten av plastdunkene som vi har planter i. Der sitter gjerne snilene og venter på å sette i verk nattlige angrep.
 
Håper at Ferramol stagger matlysten
Kvitt snilene blir vi nok ikke, men når vi har gått med saksa og utøvd vår dødelige gjerning noen kvelder., blir det bedre. Angrepene på plantene blir færre og mindre ødeleggende.

Og så får vi håpe at Ferramol tar matlysten fra de snilene som vi ikke ser. For de er nok der. Klare til å meske seg på våre planter.
 
 

Ingen kommentarer: