mandag 19. juli 2021

Klatrende livskraft på vestveggen

 
Fotos: Kow d.e. 2021 ©

I april klippes klatreplantene på vestveggen hardt tilbake for å bli tette, frodige og blomsterrike kommende sommer. Stolene skal skjerme løkplantene i bedene bak mot grådige rådyr.
 

Gullklematis, jackmaniklematisk og vivendel i frodig, men relativt uskjønn forening på den solrike vestveggen en dag i midten av juli.
 
 
 
Jacmani-klematisen opptrer med ny og dypere farge i år. Den pleier å være lys blå. Hva har skjedd?
 

 
Gullklematisen er gul når den blomstrer ...
 
 

 --- og sølvgrå når den har "gått i frø".



Vivendelen har vakre knopper og blomster. Den blomstrer lenge og dufter godt.
 
 
Hvert år klipper vi klatreplantene på vestveggen hardt tilbake. Og hvert år takker de med kraftig vekst og rik blomstring.

Det er klematis og vivendel som vokser i de to små bedene ved husveggen i kanten av terrassen. I vill uorden. 

Plantene blander seg med hverandre og konkurrerer om plassen. Og om oppmerksomheten.

Gullklematisen blomstrer og går i frø, blomstrer og går i frø hele sommeren. Den er en sliter som står på for å gjøre veggen vakker og sikre etterslekten med utrolig potente frø som den sprer med overlegen iherdighet.

Vivendelen er ikke særlig beskjeden av seg den heller. Den venter litt lenger før den setter knopper og blomstrer, men når den først kommer i gang, er det ingen ting å utsette på iherdigheten.

Den stod egentlig i det venstre bedet, men har uten blygsel inntatt begge bedene og den klatrer freidig i begge espalierene. Med lange utløpere tar den seg fram over alt. Den prøver til og med å trenge seg inn under bordkledningen på veggen, så den må passes på og holdes på plass. Under bordkledningen vil vi ikke ha den.
 
Vivendelen er en  villkaprifol. Vår vivendel kommer fra Hvaler hvor den fylte opp skogbunnen ved hytta til en nabo. Vi plantet en avlegger med beskjedne røtter i skogbunnen langs nordveggen hvor den fungerer som markdekker, samt i det ene bedet ved vestveggen. 
 
Nå vokser den frodig i begge bed. Flere ganger i løpet av vekstsesongen klipper vi tilbake noen av de mest villstyrige greinene som den sender ut for å bemektige seg solrik veggplass.

Vivendelen dufter. Ikke påtrengende, men insmigrende. Og den blomstrer i alle fall til september før den setter små bær. Den er derfor en fin prydplante.

Vivendelen er som andre kaprifolvekster giftig. Men det er vi klar over. Vi spiser verken blader eller bær.

De to klematisartene som vi har, har vi kjøpt - for lenge siden. Jackmani-klematisen har vi hatt omtrent så lenge som vi har hatt eget hus med hage. Dvs. ikke langt unna 35 år. Den har vært plaget av meldugg samt stadig hissigere konkurranse fra sine yngre naboer, men den har holdt ut. 

Noen år har den blomstret usedvanlig rikt. Andre mer beskjedent. Men den har overlevd, og den gleder oss ennå med store blå blomster og sterkt grønt bladverk mot den mørkbeisede veggen. I år overrasket den med fløyelsaktige lilla farger. Det har vi ikke opplevd tidligere.

Gullklematisen begynner også å dra på årene den også. Den har gledet oss i nærmere to tiår. Den utviser en imponerende livsvilje og forplantningsevne. De tusenvis av frø som den produserer, har en nesten ufattelig evne til å finne grobunn. Det vokser fram gullklematis på de forunderligste steder.

De fleste luker vi opp. Vi kan ikke ha gullklematis i grønnsak- og blomsterbed, mellom belegningshellene på terrassen og steinene på gangvegene eller andre steder som er beregnet på andre vekster og formål.

Men på vestveggen vil vi ha den. Der hører den hjemme. Der pryder den den mørke veggen med gule blomster og sølvfargede frøhoder hele sommeren - og langt ut på høsten. Ja, når vinteren kommer, henger sølvhodene fortsatt gjenstridig der og nekter å gi slipp på minnet om sommeren som har svunnet hen - for denne gangen.

Ingen kommentarer: