Snøen er her

Foto: Kow d.e. 291008 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Snøen har lagt seg over landskapet som hadde så vakre høstfarger.

I natt kom snøen.
Da vi våknet i dag, var det ennå mørkt, men vi kunne se at snøen hadde overtatt hegemoniet i løpet av natta.
For få dager siden kunne vi legge ut ytringen Høst og kulde. Nå er høstfargene borte. Et hvitt teppe er lagt over trær, busker og stauder.
Og over pottene med bacopa, spanske margeritter og lobelia som vi ikke har hatt hjerte til å ta inn fordi de stod i full blomst.
Nå lar vi dem stå til snøen går - visstnok i løpet av dagen, eller om en dag eller to. Det skal bli interessant å se hva de tåler - før de takker for seg, og pottene kan settes inn.
Når snøen kommer for alvor, måker vi innkjørselen og gårdsplassen for hånd, og legger snøen over staudene.
Det skjermer mot kulda, og utover våren blir snø og is til vann som både hjelper på tiningen og holder plantene i live.
Men den snøen som kommer nå, måker seg trolig selv.
Og bilen står i garasjen med sommerdekk på, så for den saks skyld kan snøen bare ligge der til den blir til vann.
Ellers er vi raskt ute med snøskuffa. Snø som det kjøres på, blir fort til hålke, og hålke er en gammel manns verste fiende.
Kulde er vi heller ikke glad i.
Så på tross av navnet, liker vi den varme årstiden best, men noen måneders ventetid skal vi vel holde ut.
Får vi håpe.

Nå er de her

Da vi i går tok opp pelargoniene og rakte løv, tenkte vi at det var merkelig at sidensvansene ikke hadde vist seg i år. De saftige røde bærene hang uplukkede på misplene, og lyste fristende i høstsola. Men ingen fugler var å se. Vi tenkte at vi fikk skrive om det på bloggen, men kom aldri så langt.
Og greit var det, for i dag er de her. En svær flokk med glupske sidensvans som tyller i seg. Da jeg hentet morgenavisene, var jobben allerede halvegs gjort.
Da var det fortsatt for dunkelt til at vi kunne få tatt bilde. Senere, da lyset kom, gikk det heller ikke.
I motsetning til det en del fuglebøker vil ha det til, er sidensvansen usedvanlig var. Den er et flokkdyr. Letter en, letter alle. Og kommer man for nær, letter de som på kommando og slår seg ned i buskene og trærne og går i ett med greiner og med løv som fortsatt ikke har falt til bakken.
Når man har gått, kommer de tilbake. Alle som en.
Noe bilde av fuglene blir det derfor ikke. Vi får nøye oss med å vise til siden miljolare.no hvor det både er illustrasjon og omtale.
Forvisningen om at de er på plass, og at naturen går sin gang, får være nok.
Samt undringen over dette fenomenet som gjentar seg årvisst.
Undres på om bærene er spiredyktige etter å ha passert fuglemagen. Er de det, kan frøene fra vår hage gi opphav til nye mispler under vegs når fuglene drar nedover mot det nordlige Europa - eller lenger sør -for å tilbringe vinteren der før de igjen flyr til det nordlige Skandinavia eller til den russiske taigaen for å hekke og bli flere som neste høst kan komme på besøk og spise bærene i vår hage.

Fantastiske bacopa

Foto: Kow d.e. 191008 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Bacopa midt i oktober - en fantastisk blomsterrik og utholdende plante.

Vi har skrevet om bacopaplantene våre tidligere, men må omtale dem igjen. De er helt fantastiske.
Vi har dem i urner som står på gårdsplassen ved inngangen. Der har de blomstret fra vi plantet dem tidlig i våres, og nå, godt og vel halvegs ute i oktober, står de like blomsterrike - og fine i bladverket.
Frosten har hilst på. Riktignok bare i forbigående her nede på bakken, men bacopaene har ikke tatt noen skade. De blomstrer ufortrødent.
Ja, lobeliaene er ikke så verst de heller. De ble plantet samtidig og blomstrer også ennå - selv om de ikke kommer så godt fram på bildet.
Det gjør imidlertid de spanske margerittene. De strutter av lutter velvære, og setter stadig nye knopper. Så får vi se om de får sjansen til å bære dem fram til blomstring.
Det sies at høsten er en stusselig tid i hagen.
Å, langt i fra.

Nedklipt karpatklokke ble finest

I slutten av juli gjorde vi et eksperiment som vi skrev om under tittelen Karpatklokker med to blomstringer. Nå foreligger resultatene:

Foto: Kow d.e. 191008 © Klikk på bildene for å se større versjon

I utgangspunktet var plantene like frodige. Denne planta ble ikke klipt ned. Den har fornyet seg selv. Den har et spinkelt bladverk og få blomster nå midt i oktober.

Denne planta ble klipt helt ned. Den er frodigere, og har noen flere blomster og enda flere blomsterknopper.

Nedklippingen ble foretatt helt i slutten av juli. Det var tydeligvis for sent.
Hvis plantene var blitt klipt ned straks hovedblomstringen var over - trolig i tiden 1. - 10. juli, ville de sannsynligvis fått tid til å komme med en ny blomstringsperiode før lave temperaturer hemme utviklingen.
Etter som den nedklipte planta er langt frodige og bærer flere blomster enn den hvor bare visne blomster ble fjernet, er det grunn til å tro at man får mere igjen for å klippe ned karpatklokkene så snart den første blomstringen er gjennomført.

Høst og kulde

Foto: Kow d.e. 171008 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Over: Høsten er vakker, men vinteren sniker seg innpå.

T.v.: Blomkarsen gir seg ikke, men har både blomster og velsmakende frø der den står mellom høstfarget bergenia, krypende mispel og sølvarve.

Kuldegradene kommer snikende.

Det er rimfrost på naboenes tak, men i bakkehøyde må det fortsatt være over null, for blomkarsen har klart seg.

Og blomkarsen er ikke den som holder ut lengst. Så full av vann som den er, trenger den ikke mye nattekulde før den blir svart og klissen.

Men den står. Ennå. Med blomster og fine, velsmakende frø som vi ikke har fått somlet oss til å høste ennå. Men nå skal de i hus og i lake for å tjene som "fattigmannskapers".

Høsten er ellers en usedvanlig vakker årstid med en fargeprakt som nesten er overveldende.

Oversiktsbildet ovenfor er tatt fra vår veranda. Eller kanskje heter det altan som formodentlig kommer av altus, som betyr høy. Fra vårt høye utsiktspunkt ser vi utover naboenes hager og tak, skog og sjø, litt avhengig av hvor vi vender oss.

Og så ser vi vår egen hage, naturligvis. Den har fine farger nå, men er ellers ikke mye å skryte av. Vi skulle tatt inn de pelargoniene som står i jorda, og rakt og ryddet for å blitt kvitt soppbefengte, nedfalne blader fra kirsebær og sibirkornell, men tiden har ikke strukket til.

Akkurat nå er vi inne i en særlig hektisk periode. Det har gått ut over bloggen også.

Men vi får se. Kanskje neste uke blir bedre?

Sopp i hagen

Foto: Kow d.e.

Klikk på bildene for å se større versjon

Over: Matblekksopp vokser både på plenen og under busker og hekk.

T.v.: Hva er dette? Det likner sjampignon, men vi tar ingen sjanser.

Høsten har sine absolutt positive sider.
Vakre farger - og sopp.
Ikke at vi sanker sopp og spiser. Det tør vi ikke. Til det vet vi for lite.
Men sopp er spennende vekster som alltid har påkalt vår oppmerksomhet og interesse, og pirret vår estetiske sans. Vi synes sopper er vakre. I alle fall det store flertallet av dem.
Og interessen er ikke blitt mindre med årene.
Da jeg for mange år siden arbeidet i skolen, lot jeg elevene legge sopp på papirark. Når soppene tørket, falt sporene av og dannet fine mønstre. Det vakte alltid ungenes begeistring.

Jeg kjenner folk som synes at sopp er uappetittelig. Det forstår jeg ikke.
Sopp er fin mat som jeg gjerne spiser - hvis eksperter har gått god for at de ikke er farlige eller vil skape ubehag.
For jeg går ikke så langt som en dame som jeg leste om på 3. side i Dagbladet for mange år siden. Hun hadde sanket sopp og hermetisert, men ble dessverre lettere syk da hun spiste av den. Derfor spurte hun i avisen om hun ville bli alvorlig syk eller dø, hvis hun spiste resten. Hun syntes at det ville være ergerlig å kaste så mye fin sopp.