Bjørnebærene frosset

Foto: Kow d.e. 28052013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Bjørnebærbuskene har gitt oss mange liter svarte, søte, sunne bær gjennom flere sesonger. Nå tyder alt på at de har sagt takk for seg.

Bjørnebær er godt - og sunt.
Store, svarte saftige bær.
Fullmodne er de søte og kan spises rett fra busken.
Det vet både vi og barnebarna våre - av erfaring.

Frosset
Bjørnebærbuskene har gitt oss mange gleder.
Nå er det øyensynlig slutt.
De lange grenene står tørre og brune mot de grå Lecablokkene og peker dødt og formålsløst ut i tomme lufta.
Ingen skudd på stammene, og ingen nye skudd fra røttene er å se.
Til høyre står den opprinnelige planta som har greiner uten torner.
Den er sannsynligvis podet.
At den bukker under i sterk kulde, er kanskje ikke mer enn man kan vente.

Torner
Planta til venstre er rotskudd fra den til høyre.
Rotskuddet har torner og kommer trolig fra under podestedet på rota til høyre.
Rotskudd tåler ofte hva det skal være.
Men ikke disse.
Bærene på de "ville" greinene har vært like mange, store og søte som de på de torneløse stammene.
Vi har derfor latt dem stå selv om vi både har revet oss og stukket oss for å få tak i de svarte, søte lekkerbisknene.
Rotskuddene som har dukket opp på plenen, har vi imidlertid kjørt over med gressklipperen.

Overlevd
Plantene med torner er ikke "hyggelige" å ha med å gjøre.
Vi har likevel tatt opp et rotskudd og plantet det ved espalieret bak leveggen til terrassen .
Dessuten har et rotskudd på egen hånd funnet vegen gjennom bedet inntil leveggen.
Heldigvis, får man si.
For disse to buskene får blader og viser tegn til liv.
Bare så synd at de står mørkt.
Så veldig mange bær får de derfor ikke.
Men kanskje kan vi erstatte de døde plantene med nye skudd fra dem som har stått lunt og har klart barfrosten?

Merkelig plante
Rotskudd har, som nevnt, dukket opp på plenen - og ellers litt her og der.
Bl. a. ett mellom furuene på grensa til naboen.
Tornene var på plass, og opphavet er det nok ingen tvil om.
Men bladene og bærene var annerledes.
Nærmest som en blanding av bjørnebær og bringebær.
Den planta var så interessant at vi hadde tenkt og stelle den godt og - om mulig - formere den.
Den er imidlertid frosset.
Greinene er døde, og - i alle fall foreløpig - er det ikke tegn til skudd fra bakkenivå.
Der gikk - sannsynligvis - sjansen til et unikt "wintherbær" fløyten.

Forsythiaene i full skrud

Foto: Kow d.e. 28052013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Forsythiabuskene - den store i forkant, og den vesle lenger inne til venstre - blomstrer som aldri før. De har åpenbart ikke tatt skade av kulda i vinter, men ser heller ut til å ha blitt "inspirert" til ekstra rik blomstring.

Hagen er inne i en av sine gule perioder.
Forsythiabuskene beriker synsinntrykket med sine kaskader av gule blomster, og tuene med vårvortemelk støtter godt oppunder.
Flere av buskene i hagen bærer tydelige merker etter den harde vinteren.
Det gjelder f.eks. den ene syrinen som står bare noen meter fra den store forsythiaen, men gullbusken - som virkelig gjør rett og skjel for det norske navnet sitt akkurat nå, viser ingen tegn til å ha lidd noen form for overlast.
Forsythiaen blomstrer ikke lenge - men er flott så lenge det står på.
Folk som går forbi på vegen utenfor, stanser for å se på den.
Men: Sic transit gloria mundi.
Verdens herlighet forgår - og varer ikke lenge.
I hagen må man nyte skjønnheten mens den er der.
Akkurat nå er det forsythiabuskene med de lange overhengende greinene med kaskader av gule blomster som gjør krav på vår oppmerksomhet.
Og den oppmerksomheten bør de få.
Det har de fortjent.

Færre, men mørkere sniler

Foto: Kow d.e. 27052013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Snilene bruker plantene våre som mat. Her er et eksemplar som har valgt seg en strategisk plass midt i matfatet. Denne snila lever ikke lenger. Dens skadeverk i hagen er over.

Det er færre brune skogsniler enn det har vært tidligere.
Den kalde vinteren med barfrost og dyptgående tele har åpenbart hatt sin virkning.
Vi tar fortsatt våre daglige inspeksjonsrunder med "snilesaksa" parat, men det har ikke vært mange sniler å finne.

Etter regn
Etter regn pleier brunsniler og hagesniler med hus på ryggen, å komme fram i blomsterbedene og på plenene.
Noen pleier til og med å gjøre letejobben ekstra grei ved å legge seg til rette på den steinbelagte gårdsplassen.
Men i år er det langt mellom hver snile vi finner.
Heldigvis.

Mørkere
Som tidligere nevnt, er de snilene som fortsatt gjør plantenes liv utrygt hos oss, ganske mørke.
Om det skyldes naturlig utvalg - f.eks. resultat av at mørke sniler tåler kulde bedre - kunne være interessant å vite.
Nå er det jo forøvrig ikke sikkert at de snilene som har overlevd, er mer motstandsdyktige enn dem som har bukket under.
Forklaringen kan jo være at de som har overlevd, har funnet et bedre sted å overvintre, enn dem som frøs ihjel.
Altså, enten forutseenhet - eller ren flaks.

Jakten bør fortsette
Om det er færre sniler enn tidligere, betyr det ikke at jakten og den nådeløse avlivingen bør opphøre.
Tvert om, så å si.
Kraftige innhogg i en liten bestand, er mer virkningsfulle enn noen få drepte eksemplarer av en nærmest talløs populasjon.
Selv sverger jeg til saksa.
De drepte snilene bruker jeg som åte.
Når artsfrendene kommer for å spise restene etter de drepte, klipper jeg dem også.
Salt bruker jeg ikke.
Det vil jeg ikke ha i hagen.

Kjekk oversikt

Kjekt å ha: Katalogen gir på en oversiktlig måte tips om stauder som passer under ulike vekstforhold og -vilkår.

Lurer man på hvilke stauder som passer hvor, kan man selvfølgelig konsultere tjukke bøker.
Eller slå å opp på nettet.

Kjekk katalog
På Kråkstad Hagesenter i Ski fant jeg imidlertid en 24-siders trykksak som gjør oppslag og søking unødvendig.
Der finner en vanlig interessert hagedyrker svar på det meste.
Fine bilder og opplysende kortfattet tekst forteller hvilke planter som passer i "rabatter i sol", i rabatter i sol og halvskygge, i rabatter i halvskygge og skygge, som bunndekkere og i steinbed med forskjellige lysforhold.

Brukes med vett
Til og med enkelte av oss som har drevet med haging noen år, og har gjort våre erfaringer på godt og vondt, kan ha nytte av de opplysningene og påminnelsene som katalogen gir.
Men som i alle andre situasjoner og forhold, må informasjonene vurderes kritisk.
Canadagullris (solidago canadensis) som anbefales til tørking, er vel en svartlistet plante i Norge.
Man sparer seg for mye arbeid og mange fortredeligheter ved ikke å slippe den inn i hagen.
Fagerfredløs (lysimachia punctata) er også en uregjerlig krabat som man skal tenke seg om før man slipper løs i bedene.
I vår hage har den "klatret" ut av karet den ble plantet i, og dukker opp flere steder hvor den avgjort ikke skal være.
Ingen brosjyre overflødiggjør forsiktighet og sunt vett.
Men brukt med omtanke, gir katalogen mange nyttige opplysninger.

"Vipeeggene" endelig delt

Foto: Kow d.e. 21052013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Ikke direkte imponerende kanskje, men nå er "vipeeggene" splittet og fordelt til andre steder i hagen.

"Vipeeggene" (frittilaria meleagris) er et sikkert og vakkert innslag i vårhagen.
Vi hadde én tue med mange løker og mange blomster.
I et par sesonger hadde familiens "gartner" planer om å splitte dem og spre løkene til flere andre steder i hagen, men det ble med tanken.
Han nølte.
Inntil sist sommer.
Etter blomstring ble "morplanta" delt, og løkene omplantet i små grupper på steder hvor de elegante, bjelleformete blomstene kunne få gode vekstvilkår og komme til sin rett.
Nå har vi blomstrende "vipeegg" både her og der.
På det opprinnelige stedet virker det litt tynt besatt akkurat nå - med fire blomster og sparsomt med bladverk.
Men erfaringsmessig setter plantene raskt nye sideløker og danner "tuer".
"Gartneren" gruet for å gripe inn og skille løkene fra hverandre.
Det er lett å ødelegge.
Fradelingen ser imidlertid ut til å ha lykkes over all forventning.
Nå krysser vi fingrene og håper at plantene liker seg på de nye voksestedene.
Foreløpig ser det meget bra ut.

La humla suse

Foto: Kow d.e. 20082012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Humlene besøker kuletistlene flittig. Fjernes tistlene og liknende planter fra hagen, ødelegger man livsgrunnlaget for humler og bier.

Humler og bier - og mange andre insekter - er viktige for balansen i naturen.
Nytte- og prydplanter må pollineres.
Det tar insektene seg av.
Spesielt humler og bier gjør en stor og viktig jobb.

Stadig færre
Humler og bier i den norske naturen blir imidlertid stadig færre.
Faretruende færre, sier forskerne.
Som mener at de viktigste årsakene til reduksjonen er miljøgifter, færre slike planter som humlene og biene er avhengige av samt import av fremmede humleslag som fortrenger de stedegne artene.
Spredningen av miljøgifter er det mange som må dele ansvaret for - både profesjonelle og hageamatører.
Importen av konkurrerende arter er det "gartnerindustrien" som står for.
Den importerer f.eks. utenlandske jordhumler som skal bidra til bestøvning av planter i drivhus.
Slik import kan føre til "genetisk forurensning" - og dermed endret arvestoff og gi svakere resistens mot sykdommer og parasitter - hos stedegne  norske humler.

Mangfold
Det fins mange slags humler.
I Norge lever det "naturlig" i overkant av 30 arter.
Som er mer og mindre viktige for pollineringen av diverse planter.
Hvis ikke humler og bier er til stede og gjør jobben sin, går det bl.a. ut over produksjonen av matplanter, frukt og bær.
Reduksjonen i antall honningbier gir i tillegg til uteblitt pollinering, selvfølgelig også mindre honning.
Men det er nesten for en bagatell å regne i det store bildet.

Gift
Jo mer landbruket blir industrialisert, desto større blir behovet for effektivitet og lønnsomhet.
Behovet for "plantevernmidler" øker.
Nye midler utvikles, og mengden av pestisider og virkestoffer som man ikke aner den fulle konsekvensen av, spres i naturen.
F.eks. neonikotinoider.
"Ugress" bukker under.
Det samme gjør insekter og dyr - enten fordi de blir forgiftet gjennom plantene, eller fordi planter som de er avhengige av, blir redusert i antall eller forsvinner helt.
Den naturlige balansen blir ødelagt.

Hagebruket også
Også i hagene skjer en liknende utvikling - om enn ikke i samme omfang.
I den striglete villahagen fjernes ville planter som ugress og erstattes med planter som ikke gir humler og bier levevilkår som kan sikre at bestanden overlever og utvikler seg.
Kløver fjernes fra plenene - eller slås og holdes nede før den får anledning til å blomstre og fungere som matfat for de pollinerende insektene.
Og giftstoffer av ulike slag benyttes for å bekjempe uønsket vegetasjon.
Resultat: Insektene forsvinner!

Også vi
Ubalanse i naturen, og viktige arter som er truet, er store problemer som krever omfattende og gjennomgripende tiltak.
Det er lett å tenke at det vesle jeg kan gjøre, spiller ingen rolle.
Kanskje vi i stedet bør tenke at mange bekker små, gjør en stor å.
Neste gang vi er fristet til å ty til kjemisk bekjempning, bør vi kanskje prøve fysiske tiltak i stedet.
Og har vi mulighet til å la en del av tomta forbli naturtomt med ville vekster, er sjansen stor for at vi hjelper humler, bier, veps og andre større og mindre insekter til å overleve.
På nettet fins mange sider som forteller hvilke planter humlene liker.
Man kan f.eks. spørre en biolog.
Men det fins også mange andre sider som gir gode råd til den som vil la humla suse i hagen.

Margeritt, lobelia og bacopa på plass

Foto: Kow d.e. 21052013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Fargerik spansk margeritt og bacopa med hvite blomster står bra til hverandre. Når de blå lobeliane som foreløpig skjuler seg beskjedent bak bacopaen, vokser til og blomstrer, blir samplantingen enda finere.

Langs kanten av den skiferbelagte terassen ved inngangsdøra står det to litt store urner i brunt leirgods.
Der har vi som regel spansk margeritt, lobelia - og bacopa.
Bacopaen er kommet til de seneste årene.
Den blomstrer rikt - og tåler det meste.

Tradisjon
Fargen på margerittene har variert.
Noen år var de hvite.
De senere årene har vi brukt fargede.
De "står bra" til den mørkbeisede husveggen - og til den hvite bacopaen som i sin tur skaper en fin kontrast til de blå lobeliaene som vokser fram og som - som regel - blomstrer rikt ut over sommeren og høsten.
Urnene ved inngangen er blitt en tradisjon.
Det passer oss bra.
Hagen bør gi rom for en ballansert blanding av tradisjon og variasjon.

Sniler
Rådyrene er plagsomme gjester i hagen.
De snaugnager eller småspiser på mye av det vi planter.
Urnene ved inngangen har imidlertid fått stå i fred.
Der er det snilene som gjør ugagn.
Ikke bare de anerkjent glupske brunsnilene, men også de mindre hagesnilene med hus på ryggen.
De ligger ubeskjedent oppe i og på undersiden av lobeliaplantene og spiser for harde livet.
Hver dag plukker jeg sniler som jeg tråkker på.
Likevel rekker de å gjøre stor skade.
Og tilstrømmingen av nye, glupske eksemplarer ser ut til å være ustanselig.
Myten om at det bare er de brune innvandrede snilene som anretter skade, mens de mer "hjemlige" er til mer nytte enn ulempe, skal man ikke høre på.
I alle fall ikke hvis man ikke vil ha spist opp det man planter ut.

Agapanthusen: Bare rot

Foto: Kow d.e. 21052013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Frodig og grønn, men blomstret ikke i fjor . Den "bor" nok for trangt og må deles. Men hvordan få den ut uten å knuse potta?

Midten: Endelig ute ved hjelp av hoggjern og hammer. Rotsystemet er upåklagelig. Men hvor er jorda?

Nederst: Rotklumpen er saget over. Og der - midt inne i rotsystemet - var den vesle jorda som var igjen og skulle gi næring til planta gjennom de mektige røttene. Etter å ha blitt "frisert" er  omlag en femdel av den opprinnelige planta, satt tilbake i potta i bakkant.

Agapanthus skal stå trangt.
Det har jeg lest, og det har jeg erfart.
Men det fins grenser.
Planta som er omtalt her, har blomstret rikt i flere år.
Men i fjor ble det bare blader.

Hoggjern og hammer
Det var bare én ting å gjøre: Ta fram stikksaga og dele rotklumpen.
Men hvordan få planta ut av potta?
To planter i tilsvarende situasjon har tidligere sprengt sine potter før jeg kom meg til å ta affære.
Hvordan berge potta, men få ut så store deler av rotklumpen at de kunne plantes om og bli nye planter?
Å lirke den ut, er nytteløst.
Det har jeg prøvd tidligere.
Uten å lykkes.
Men hva med å hogge løs rotbiter langs kanten  med hoggjern og hammer?

Stikksag
Jobben tok sin tid - men lyktes.
Etter å ha hogd av flere gjenstridige rotbiter som etter hvert ble plantet i mindre potter, fikk jeg ved hjelp av hoggjernet, løs rotklumpen og vippet den ut uten at verken den eller potta tilsynelatende led noen overlast.
Så var det fram med stikksaga.
Det ideelle ville nok vært å bryte rota i stykker, men det var ikke til å tenke på.
Til det var den altfor hard.
Ved hjelp av saga ble rotklumpen delt både en og to ganger, de lange, hvite rottrevlene stusset, og de ulike delene plantet i nye potter og kar.

Nye planter
Nå har vi omlag 10 nye planter.
Noen større og noen mindre.
Om alle kommer, gjenstår å se.
Men agapanthus er ikke vanskelig - så noen slår nok rot og utvikler seg til nye kraftige planter med blå blomster som pryder hagen og gjør inntrykk på dem som kommer på besøk.
Og de vi ikke "trenger" selv, kan de tre barna våre og familiene deres få.
To av dem bor i Frogn - altså samme kommune som vi bor i - og det tredje i nabokommunen Ski.
Hos dem får plantene derfor de samme forholdene som de er vant med "hjemmefra".
Men først skal de stå her hos oss, og vise at de har tålt den brutale omplasseringen.
Som sagt: Det er det jo slett ikke sikkert at alle sammen har gjort.

Det er bare å vente og se.

Sommerfuglbusken frosset?

Foto: Kow d.e. 12052013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Sommerfuglbuskens stammer og greiner ser faretruende tørre og døde ut. Har rota greid seg?

Sommerfuglbusken (buddleia) eller høstfivreldbusk, som den også kalles, er nærmest for en staude å regne på våre kanter.
Det er sjelden at stammer og greiner klarer seg uskadde gjennom vinteren.
Men heldigvis kommer det som regel nye skudd fra rota.
Etter som blomstene kommer på årets skudd, blir det likevel som regel store vakre, rødfiolette blomster som vi - og sommerfuglene - kan glede oss over.

God tilvekst
I fjor derimot var det liv i så å si hver eneste stamme fra året før.
Busken fikk derfor en uvanlig stor tilvekst og begynte å likne ... ja, en busk.
I år ser det imidlertid ut til at den vender tilbake til staudestadiet igjen.
Jeg har brukket av og klipt litt her og der, og alt tyder på at det som vokste til i forfjor og i fjor, er frosset i løpet av vinteren.
Jeg har likevel ventet med den radikale beskjæringen.
Det er fortsatt kjølig, og mange trær ser ut til å nøle.
Stammer og greiner får derfor en drøy uke til på seg.
Har ikke nye skudd vist seg da, blir busken klipt helt ned.

Rota død?
Nå er det jo ikke sikkert at rota har klart seg heller, selvfølgelig.
Foreløpig er det ingen nye skudd å se helt nede ved bakken heller.
Planta er da også plassert på stedet mot bedre vitende.
Vokseplassen må være godt beskyttet mot kulde og vind, sier hagelitteraturen.
Hos oss står den midt i trekken fra fjorden.
For om mulig å bøte litt på ulempene ved den uheldige plasseringen har jeg latt gresset og markjordbærplantene som omgir rota, stå - foreløpig.
Tanken er at de skal gi planta litt lunende ly for den kalde vinden som feier inn over den øverste plenen der den står, og skaper et tilnærmet "polarklima" der våren skulle ha overtatt for lenge siden.
Det vil være dobbelt synd om planta er "gått ut" som det heter.
Synd for oss - og synd for sommerfuglene som har trukket til busken og fylt hagen med flygende skjønnhet til glede for oss som har benyttet sitteplassen like ved.
Vi krysser fingrene.
Men håpet er ikke stort.

Parkslirekne på etterskudd

Foto: Kow d.e. 12052013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Selv den ustoppelige parkslireknen er på etterskudd i år, men den kommer - både der den skal være, og der den ikke skal være.

Parkslireknen er et "ugress" som aldri skulle vært sluppet inn i vår hage.
Å gi den plass i skråningen ved garasjeveggen, er en av de største tabbene jeg har gjort i min 50-årige "karriere" som hobbygartner.
Nå lar den seg trolig ikke fjerne uten at vi tar gravemaskin til hjelp.

Sen start, men god fart
Som de fleste andre planter i hagen, kom parkslireknen seint i gang i år.
En stund måtte jeg faktisk se nøyere etter for å se om det var liv i den.
Men så stakk de brunrosa skuddene opp av de gamle tørre rotklumpene og av jorda, og da fikk de raskt opp farten.
Selv om de er på etterskudd, ser det ut til at de gjør hva de kan for å ta igjen det tapte.

Imponerende livskraft
Ett av problemene ved parkslireknen er rotskuddene.
Nye skudd dukker opp over alt hvor de ikke skal være - og langt unna morplantene.
Og de prøver seg ikke bare der hvor det er åpen jord.
De presser seg fram i de trange mellomrommene mellom betonghellene på terrassen ovenfor, og løfter på hellene dersom det blir for trangt.
Jeg er motvillig imponert av livskraften - men kunne ønske at de utfoldet sin kamp for tilværelsen andre steder enn her hos oss.

Tåler Roundup?
Jeg prøver å stelle hagen med minst mulig bruk av kunstige bekjemningsmidler.
Jeg har imidlertid behandlet slirekneskuddene på terrassen med Roundup.
Men med ringe hell.
Skuddene dør, men etter kort tid kommer det nye.
Røttene ser altså ikke ut til å ta skade.
Og ingen ting tyder på at gift i tilstrekkelig mengde blir fraktet bort til hovedplantene som rotskuddene må antas å komme fra.
Det skal altså kraftigere lut til.
For å si det sånn.

Ikke bare ulemper
Det er imidlertid ikke bare ulemper ved disse flere meter høye plantene.
I normale somre kan ettermiddags- og kvelds-sola bli uutholdelig varm på verandaen som vender mot sør og vest.
Da er det godt å kunne trekke møblene inn bak de høye, bladrike slireknestammene og -greinene som når omlag én meter høyere opp enn verandarekkverket.
De gir akkurat passe skygge og lys.
Om hvis vinden står inn fra fjorden - og det gjør den jo som regel - bidrar slireknen til å ta av for trekken.
Selv om mye stygt kan sies om denne bambusliknende planta som ikke kjenner sin plass, men er til bry ved å dukke opp på steder hvor vi ikke vil ha den, har den altså også sine fordeler.
Noe som er lett å glemme.
Men svartelistet er den.
Og bør utryddes.
Men hvordan gjør man det?
Det ser det ikke ut til at "ekspertene" har noe fornuftig svar på.

Søk på slirekne og parkslirekne i søkefeltet øverst på siden og se andre artikler på bloggen om denne planta.

Venter på å få komme ut

Foto: Kow d.e. 12052013 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Pelargonier, fuchsia, eføy og andre slyngplanter som har tilbrakt vinteren innendørs, venter på å få komme ut i det fri.

Et av de mindre rommene i huset er "fullt" av planter som venter på å komme ut.
Også i stua nede er det planter som "utålmodig" ser fram til at temperaturen blir slik at de kan flytte utendørs.
I vedskjulet står de pottene med pelargonier som er for store,  plasskrevende og uhåndterlige til at de kan stå inne i noen av oppholdsrommene.
Også i garasjen er det planter som har "mellomlandet" på vegen fra vedskjulet til friheten.

Utålmodige
Alle disse er også "utålmodige".
Planter har ikke menneskelige egenskaper, tanker og følelser.
Jeg skriver likevel at de venter "utålmodig" fordi de vokser mer enn de har godt av i rom hvor de verken får det lyset eller den friske lufta og det solskinnet som de trenger for å bli friske, frodige og grønne.

Akklimatisering
Men kanskje er det ikke plantene, men "gartneren" som er den egentlige utålmodige.
Det er mange planter.
Da de var færre, pleide jeg å flytte dem ut om dagen når temperaturen ikke var for lav og vinden ikke for sterk.
Men det er uoverkommelig nå.
Dessverre.
For "inneplantene" trenger å bli vant med forholdene utendørs.
Ikke minst trenger de å utvikle motstandskraft mot den ustanselige vinden.
De stilkene og bladene de har med ut fra sin beskyttede innendørstilværelse, knekker lett.
Jeg ser med en viss beven fram til at at fuchsiaene skal klare seg på egen hånd i vinden.

I garasjen
De plantene som står i garasjen, er noe bedre stilt.
De får riktignok ikke lyse vårnetter, men dypt mørke bak en lukket garasjeport.
Men om dagen får de lys når garasjeporten står åpen.
Og selv om det både er kaldt og regner og blåser ute, står de i le.
Når vi da ikke flytter dem ut for at de skal utvikle motstandskraft mot naturkreftene.
Eller bli dusjet og gjennomvannet av regnet - som ikke er mangelvare akkurat nå.
Å ta et stort antall planter som er våte av regn, inn i huset er ikke uproblematisk.
Å sette våte planter inn igjen i garasjen, er ikke like betenkelig.
"Garasjeplantene" nyter derfor fordeler som de øvrige plantene - dessverre - må unnvære.
Derfor venter vi nå utålmodig på våren - både "gartneren" og plantene.

Bare blåbær?

Foto: Kow d.e. 12052013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Det er ikke bare hageplantene som bærer merker etter den harde vinteren. Også store deler av blåbærlyngen har frosset.

Da vi skulle bygge på begynnelsen av 80-tallet, var vi i den heldige situasjon at vi kunne velge tomt.
Vi - eller kanskje det var jeg - valgte en tomt med sjøutsikt, mulighet for hage - og mulighet til å beholde en del som skogstomt med trær og vill bunnvegetasjon.

Tynnet, men bevart
Skogstomtdelen har vi tatt vare på.
Noen trær som er blitt faretruende store, eller har stått i vegen for naboenes sjøutsikt, har vi felt.
Dessuten har vi vedlagre i skogen vår.
Det ødelegger riktignok en del av undervegetasjonen, men stort sett er urskogballansen intakt.
De opprinnelige bunndekkerne er dominerende.

Blåbær
F.eks. fins det blåbær.
Ikke i store mengder, men nok til at våre barnebarn i gode år har kunnet plukke og kose seg.
Litt til den eldre generasjon er det også blitt.
Noen ganger i glass og spann og krukke, men ikke minst i magen, slik det står i sangen.

Tørke og kulde
Vi holder øye med blåbærriset og forsøker å ødelegge minst mulig når vi bruker den skogbevokste delen av tomta.
I tørre somre har vi vannet.
Det har ikke hindret at kart og bær har tørket inn på det riset som har stått i den varmeste sola, men blåbærriset har i alle fall overlevd.
Tørke har vi altså - delvis - forhindret.

Brunt og vissent
Kulda er det værre med.
Denne våren viser blåbærriset umiskjellige tegn på å ha frosset.
Det er fin tilvekst av nye, friske, grønne planter som har stått i le nederst ved bakken, men det høyeste riset, som har stått mest utsatt, er brunt og vissent.
Det bærer nok ikke flere bær.

Urskog eller hage?
Skal jeg fjerne det?
Eller skal jeg la det stå slik at vegetasjonen kan ta seg opp igjen ved egen hjelp etter urskogmetoden?
Jeg tror jeg lar det være foreløpig.
Viser det brune riset ikke tegn til liv, kan det vel hende at hagesaksa kommer fram lenger ut på sommeren.
Litt hjelp fra en velvillig og litt utålmodig "gartner" kan kanskje naturen trenge.
Kanskje vil den til og med vise sin takknemlighet i form av bær når sommeren kommer?
Og: Skogsdelen av tomta er jo del av hagen - når alt kommer til alt.
Litt "frisering" skader kanskje ikke?

Samarbeid
Situasjonen får meg til å tenke på gartneren som jobbet blant nyttevekster og blomster da en religiøst anlagt person kom forbi.
- Her har du ved Vår Herres hjelp, skapt et paradis på jord, sa den besøkende.
- Ja, det kan du vel for så vidt si, svarte gartneren. Du skulle sett hvordan det så ut her da Vår Herre dreiv her alene.
Det er kanskje ikke så dumt å rekke naturen en hjelpende hånd av og til.

Agapanthus

Foto: Kow d.e. 12052013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Bilde 1: Denne potta med agapanthus har overvintret frostfritt innendørs og har utvilsomt overlevd. Det sies at agapanthus trives med å stå trangt, men dette trangbodde eksemplaret blomstret ikke i fjor så nå skal det deles.

Bilde 2: Blomstre gjorde derimot denne planta som ikke akkurat har mangel på plass. Den har overvintret i garasjen hvor det tidvis har vært kuldegrader. Har den klart seg?

Jeg har flere urner eller potter med agapanthus.
Noen større og noen mindre.
De fleste av dem har blomstret rikt i flere år.
Et par av dem har rikelig med plass, mens én - vist på bilde 1 ovenfor - står så trangt at den ikke kan stå trangere.
De som hadde god plass, hadde paradoksalt nok - og i strid med rådende teorier - blomster forrige sommer, mens den som stod trangt, ikke blomstret.

Ødelagte potter
Flere av agapanthus-plantene har stått i steingodspotter som den som er vist på bilde 1 ovenfor.
Rotsystemet til plantene vokser voldsomt.
To potter er tidligere "sprengt" i stykker av  røttene.
Når dette har skjedd, har det ikke vært jord igjen i pottene - bare røtter.
Hvor er jorda blitt av?

Sitter fast
Jeg har forsøkt å få den "trangbodde" planta på bildet ovenfor ut av potta  i ett stykke, men forgjeves.
Jeg får ta fram tollekniven og prøve å dele fra biter ytterst ved kanten.
Det vanskelige er å bruke nok kraft og makt til at rotklompen løsner, men uten at potta ryker.
Jeg frykter at det ikke blir lett.
Lærdommen må bli at planta bør tas ut av potta og bli omplantet til større potte før den fyller potta der den står, slik at den blir umulig å få ut.
Er den først kommet løs, bør den forøvrig deles - i alle fall i to, kanskje i tre eller fire.

Tålt kulda?
Et år lot jeg agapanthus-plantene stå ute nedgravd i bakken vinteren igjennom.
Det gikk bra.
De overlevde, og de blomstret.
Arten tåler derfor kulde.
Jeg antok derfor at den store planta i den store store, svarte plastpotta på bilde 2 ovenfor, ville overleve selv om den ble stående i garasjen og måtte tåle noen kuldegrader i løpet av vinteren.
Foreløpig har den ikke vist tegn til liv.
Det vil si: Røttene ser - og kjennes - friske og fine ut, men skudd og blader har den ikke fått.
Nå skal jeg dele rotklumpen og plante rotdelene i diverse potter.
Det skal bli interessant å se hvordan de røttene er, som er dekket av jord.

Bruk søkeordet agapanthus i søkefeltet øverst på siden og se andre innlegg som jeg har skrevet om agapanthus-plantene våre.

Der hvor roser dør

Foto: Kow d.e. 03052013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Stusselig i rosebedet, men ikke alle rosene er døde. Klematisen til høyre for vinduet har forøvrig klart seg.

Et par-tre av rosene ser døde ut.
Tre fire kommer med enkeltstående, spede skudd helt nederst på stammen - men ovenfor podestedet.
Det er m.a.o. liv i rota.
Og tre stykker ser riktig lovende ut.

EPA-roser
Den som viser flest tegn til liv, er den riktblomstrende klatrerosa nærmest inngangsdøra.
Den tilhører veteranene i bedet og ble tidlig på 1980-tallet kjøpt på utsalg på EPA i Sarpsborg.
Den hadde ikke hatt det godt i butikken, og startet livet i vårt bed med de fleste odds i mot seg.
Men den har ikke skuffet.
Den lider riktignok av en eller flere bladsykdommer, men blomstrer rikt og pryder den mørkbeisede veggen med røde roser hele sommeren.
Ja, ikke bare om sommeren.
Enkelte år har nye knopper sprunget ut helt fram til jul!

Klart seg lenge
Flere av de rosene som ble kjøpt samtidig på samme sted, er gått ut etter hvert.
Men et par-tre er igjen.
Det er de som nå forsiktig og nølende kommer med spede skudd nederst på stammen.
Det virker ikke spesielt lovende, men de skal få sin sjanse, selv om eventuelle blomster vel neppe viser seg - om de i det hele tatt kommer - ut på høsten en gang.
De store rosa blomstene er så vakre, at vi ikke skal forhaste oss med å skifte dem ut.
Dessuten syns vi - eller i alle fall familiens gartner - at utvist livsgnist fortjener oppmuntring - og tålmodighet.
Selv om rosebedet ikke framstår i sin skjønneste skrud denne sommeren.

Rådyrmaten borte?
Et par av de nyere rosebuskene ser imidlertid ut til å være døde.
Det gjelder f.eks. de med gule blomster som rådyrene er så glad i.
Vi venter litt, men her må vi trolig fram med spaden.
De nye rosene som eventuelt skal erstatte de gule, bør være "rådyrherdige".
Hvis det fins noe sånt.
Vi er nemlig så egoistiske at vi planter roser for vår egen fornøyelses skyld.
Ikke for at rådyrene skal spise opp knopper og blomster.

Sørveggen
Rosene står i sørveggen.
Det har de nok ikke godt av.
På forsommeren og om høsten nyter de kanskje godt av den oppmagasinerte varmen, men midtsommers blir det brennende varmt, og varmende sol om vinteren kan lokke fram skudd og stimulere til vekst som gjør plantene mindre motstandsdyktige mot kulde.
Kanskje er det dette som har skjedd i år, for stammer og grener er frosset selv om det tilsynelatende er liv i røttene.
Aldri har vi måttet klippe rosene så korte som i år.

Studerer brosjyrer
Men nå er rosene klipt - eller beskåret.
Så får vi se.
Vi er grepet av lett fatalisme: Kommer de, så kommer de.
Men jeg må innrømme at jeg med økt interesse er begynt å studere rosetilbudet i de mange reklamebrosjyrene som havner i postkassa.


Se flere innlegg om roser i vår hage ved å søke med søkeordet roser i søkefeltet øverst på siden.
Se bl.a. innlegget Roser er vakre, men ...

Potetene i jorda

Foto: Kow d.e. 03052013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Dette er et potet-"jorde". Dunken står foreløpig i garasjen.

Og her er settepotetene som nå endelig er på plass i jorda. I seneste laget, som man kan se. Groene er for lange og knollene er svampne og skrukkete. De har trolig brukt opp mye av opplagsnæringa og grokrafta si allerede før de kom i jorda.

Våronna er blitt forsinket.
De lave temperaturene har tvunget oss til å vente med å sette potetene i jorda.
Resultatet er settepoteter som har brukt opp en stor del av den lagrede energien og har mistet mye av grokrafta si.

Nattefrosten over?
Om det blir noen avling, gjenstår å se.
Nå er i alle fall settepotetene kommet i jorda.
Foreløpig står dunken de er plantet i, inne i garasjen.
I natt lå nattetemperaturen ute rundt 10 plussgrader.
Det betyr forhåpentlig at faren for nattefrost er over - i alle fall på våre kanter.
Skulle potetene komme, kan de settes ut i friluft uten at bladene fryser.

Blå mandel?
Hva potetene heter, vet jeg ikke.
De er kjøpt i løs vekt.
I frisk og saftspent tilstand har de fasong som mandelpoteter.
Men de er blå.
Og gode.
Derfor har jeg holdt av seks stykker som jeg håper vil gi avkastning til en middag.
Nypoteter som tilbakelegger avstanden mellom dyrkningsstedet via komfyren til tallerkenen på kortest mulig tid, er en delikatesse.
Man trenger egentlig verken fisk eller kjøtt i tillegg.

Sykdommer
Jeg er forsiktig med å sette poteter av ukjent opphav i bakken.
Man vet aldri hvilke parasitter og sykdommer de kan ha med seg.
Planter man dem i kar og potter, har man dem i alle fall under en viss kontroll - både riset, knollene og jorda.
Får man mistanke om at noe ikke er som det skal være, kan man brenne riset, destruere knollene og varmebehandle jorda.
Eller gi jorda en omgang med kokende vann.
Det er overkommelig når potetjordet er en plastdunk.
Om det hjelper?
Tja.
Det er vel når alt kommer til alt, i alle fall verd et forsøk?
Smittespredning er jo noe man nødig vil være skyld i.

Primulaen bryr seg ikke om temperaturen

Foto: Kow d.e. 29042013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Primulaplantene har klart seg gjennom den harde vinteren. De er friske og frodige og blomstrer rikt.

Mens andre planter venter på mildere dager og netter, gror og blomstrer primulaplantene (nøkleblom familien/primulaceae)  uforferdet som om alt skulle være normalt.
Den sene våren skremmer ikke dem.
De heter ikke "vårens første" uten grunn.

Mange navn
Kjært barn har mange navn, heter det.
Uttrykket passer bra i dette tilfellet.
På norsk kalles primula både kusymre og nøkleblom, marianøkleblom, himmelsnykkel, dvergnykkel og teblom.
Trolig fins det enda flere lokale navn.
F. eks. navn som er påvirket av plantas eller blomstenes utseende - eller av svensk og dansk.
I Sverige knytter man nøklene til jomfru Maria og kaller planta Jungfru Marie nycklar, men der er nøklene også tilskrevet St. Peter - noe som unektelig lyder mer logisk etter som han i følge mytene bevokter porten til himmelens rike.
Svenskene har derfor navn som S:t Pärs nycklar i tillegg til himmelsnycklar, gökblomma, oxlägg - og gullviva som Evert Taube har udødeliggjort i linjen "gullviva, mandelblom, kattfot och blå viol" i visa "Sjösalavals".
Danskene syns blomstene minner mer om St. Peters hodeplagg - hvordan de nå vet hvordan det så ut - og snakker om Peters hue og Jomfru Marias nøgleknippe i tillegg til "hulkravet kodriver" - hva nå det må være.
Også på engelsk og tysk har primula en lang rekke navn.

Mistet nøklene
Når jomfru Maria har fått sitt navn knyttet til himmelens nøkler, skyldes at hun var skjødesløs.
Hun må ha tatt nøklene til himmelens port fra St. Peter, og så mistet hun dem slik at de falt ned på jorda.
Der de landet, vokste planta marianøkleblom opp.
Den skulle vise henne hvor hun kunne finne igjen nøkkelknippet.

Trenger vann
Primula kan dyrkes både ute og inne.
Plantene klarer normal stuetemperatur, men skal ikke ha det for varmt.
Enkelte betegner "innendørsprimula" som en "bruk og kast plante".
Primula er imidlertid en flerårig, hardfør og dekorativ plante som vil pynte opp i staudebedet.
Den kan med fordel plantes ut etter at den har avtjent sin verneplikt innendørs.
Man må imidlertid sørge for at den ikke tørker.
Noen varieteter er spesielt ømtålelige for uttørking.
Vi har f.eks. en lav sort med rødaktige blomster som lever farlig når sola steker.
Dem har vi mistet mange av.
Det er ekstra synd for de kommer fra min mors hage og har affeksjonsverdi.

Medisinplante
Som så mange andre planter, er ulike primulavarieteter brukt som medisinplanter.
Det er spesielt blomster og rot som det er laget "medisiner" av.
Urteavtrekket skal visstnok virke hostedempende, slimløsende, urindrivende og mageregulerende, eller mer presist: avførende.
Men det skal i følge de som har en kullsviertro på "naturmedisiner", også hjelpe mot betennelser, kramper, revmatisme, gikt og leddsmerter, allergiske lidelser, stressbetingede sykdommer som hodepine, rastløshet og hyperaktivitet.
Ja, det er ikke måte på.
Til og med solbrenthet - og rynker! skal primula virke mot.

Giftig
Primula er egentlig giftig.
Noen vil hevde at den ikke er farlig i små doser.
Jeg ville ikke ha prøvd!
Jeg har gikt.
Marianøkleblom skal ha salisylater i rota og være virksom mot gikt forteller nettsider som ønsker å fremme bruken av "naturmedisiner".
Bivirkninger er nevnt, men tilsynelatende underkommunisert.
Jeg tror at jeg avstår fra så vel avkok og tinktur som omslag og lar primulaplantene stå urørte i hagen.
Men det er unektelig fascinerende å sette seg inn i hva man har brukt primulaplanter til i eldre tider.
Plantekunnskap er hagekultur.

Har "Love me, Kiss" overlevd?

Foto: Kow d.e. 29042013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Ikke lett å se om det er liv i hortensiaen med det spesielle navnet "Love me, Kiss". Kan vi ane friske skudd helt nede ved bakken?

På 75 årsdagen i fjor sommer fikk jeg en flott hortensia.
I følge navnelappen heter den Hydrangea macrophylla "Love you Kiss".
"Macrophylla" forteller at planta er storbladet.
Artsnavnet er uklart.
Andre steder er navnet stavet "Love you, Kiss".
Om planta egentlig heter "kjærlighetskyss" eller "Elsker deg, Kiss" er jeg derfor usikker på.
Etter som Kiss er skrevet med stor K, heller jeg til det siste.

Overlevd?
Etter at planta i september en gang hadde gledet oss med sitt rike, vakre blomsterflor, ble den plantet ute.
Jeg satte den i en sørvendt skråning med leirjord.
Nå er jeg spent på om den har overlevd den harde vinteren, og om den kommer med nye skudd og gleder oss med en ny omgang vakre hvite blomster med rød bord langs kanten.
Jeg går og kikker etter tegn til liv hver dag.
Jeg syns jeg ser små grønne skudd helt nede ved bakken, men det kan være ønsketenkning.

Ikke runde røde og blå
Jeg er ikke så begeistret for hortensia med store røde eller blå ballrunde blomsterhoder.
De virker litt "unaturlige" på meg.
Derimot har jeg stor glede av mine klatrehortensia og skyggehortensia.
De har hvite blomster med fasong som flat skjerm.
Også blomstene til "Love you, Kiss" danner flat skjerm.
De er store og blomstringen varer fra juli til oktober - hvis naturen holder hva reklamen lover.
Bladverket er stort og mørkt grønt og planta blir under gode forhold omlag 1 meter høy.

Ikke som andre vintere
Skal vi tro den medfølgende planteinformasjonen, er "Love you, Kiss" herdig i hardførhetssone H3.
Den skulle altså kunne klare seg hos oss i Frogn.
Kystklima har vi også - selv om trekken inn fra fjorden kan få selv et fåtall beskjedne kuldegrader til å virke som bitende polarkulde.
Men vinteren vi nå - nesten! - har lagt bak oss, har ikke vært som andre vintere.
Mange andre planter har "gått dukken".
Også planter som har stått i sørhellinga.
Vi venter derfor i spenning.

Vinteren hard for urtene

Foto: Kow d.e. 29042013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Rabarbraen har klart seg heldigvis. Rabarbra er brukbar til mangt - som f.eks. suppe, grøt, syltetøy og ingrediens i fruktkake.

Pepperrot tåler også en "trøkk" og ser ut til å ha kommet gjennom vinteren uten skadevirkninger.

Det ser ikke bra ut i urtehagen.
Men ikke alt er dødt.

Løpstikke og kryptimian lever
I alle fall én av de tre løpstikkeplantene har klart seg.
Den har friske skudd.
Flere av timian-, oregano- og sitronmelisse-plantene ser imidlertid ut til å ha gått ut.
De tilbrakte riktignok en stor del av vinteren under dyp snø, men før det kom så langt, hadde trolig barfrosten og telen tatt knekken på dem.
Den krypende timianen er imidlertid grønn.
Både den som vokser i sprekkene mellom steinhellene, og en omfangsrik plante som står i dyp jord i bedet.
Vi krysser fingre for dem.

Før St. Hans?
Rabarbra bør brukes før St. Hans.
Etter den tid har stilkene samlet på seg et større innhold av oxalsyre enn godt er.
Sies det.
Gjelder denne regelen også i år?
Eller kan vi på grund av den seine våren forlenge brukstiden med i alle fall 14 dager?
I vanlige år er rabarbrastilkene og bladene store på denne tiden.
I år er de så vidt brutt gjennom jorda.
Jeg trekker derfor den slutningen at brukstiden kan forlenges tilsvarende uten at vi av den grunn pådrar oss magesår, calsiumbrist eller andre plager som følge av at vi inntar for store mengder oxalsyre.

Stekte humleskudd
Humleplantene er det også liv i.
De kommer med fine skudd.
Kokken Tariq Taylor som opptrer sammen med programleder Pernilla Månsson Colt i det svenske hageprogrammet som nå vises på NRK1, sier at stekte humleskudd er en delikatesse.
Vi har stor tillit til Tariq, så det skal vi prøve.
For det er nok å ta av.
Nye skudd dukker opp både her og der, og må ellers spas opp for og kastes for at humleplantene ikke skal bli helt ustyrlige.
Kan skuddene spises, kommer rotskuddene i det minste til nytte.

Rådyr på kirkegården

Foto: Kow d.e. 01052013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Hvor lang tid tok det før rådyrene hadde spist blomstene? Alle stemorsblomstene på nabogravene var snauspiste. Vår families grav har nok heller ikke sluppet unna.

Vi har ansvaret for en grav på Skjeberg kirkegård i Sarpsborg.
Der har vi plantet stemorsblomster etter som stemor er den eneste planta som med sikkerhet tåler temperaturer under null.

Til glede for rådyrene 
Den plantingen kunne vi antakelig spart oss.
Flere enn oss hadde kommet på samme ideen og hadde vært ute før oss.
Det hadde de ikke mye igjen for.
Plantene viste seg raskt å være til liten glede for dem som ville ha det pent på gravene - men til desto større glede for rådyrene.

Ikke folk, men dyr
På grav etter grav var blomster og blomsterknopper knepet av slik at bare bladrosettene og stilkene stod igjen.
Noen planter var røsket opp og lå på bakken mellom gravene.
De som ikke vet bedre, kunne komme til å mistenke unger eller vandaler for hærverket.
At det er rådyrene som er synderen, er det imidlertid ingen tvil om.
Vi kjenner igjen adferdsmønteret og de avgnagde blomsterstilkene fra vår egen hage.
Hos oss kan vi, som tidligere fortalt, bare ha stemorsblomster i en urne på verandaen hvor rådyrene kan stenges ute.
I hagen kan vi verken ha stemorsblomster eller tulipaner - eller andre sommerblomster og stauder som rådyrene setter spesiell pris på.

Åpen kirkegård
Gravplassen ved Skjeberg kirke er en vakker fredfull plass med utsikt over det frodige landbrukslandskapet på Skjeberg-sletta.
Kirkegården er åpen uten gjerde eller stengsel av noe slag og folk og dyr kan komme og gå til alle døgnets tider.
Det benytter rådyrene seg av.
For dem er kirkegården et matfat som stadig blir fylt på og fornyet av velmenende etterlatte som ønsker å minnes de døde med et gravsted som ser ordentlig ut.
Men jo flere friske planter, desto hyppigere besøk av rådyr som lærer stadig nye generasjoner hvor godbitene er å finne.

Jakt på kirkegården?
De som har ansvaret for kirkegården, må kjenne til problemet.
Hva gjør de for å - hindre - eller i alle fall begrense - rådyrenes adgang til kirkegården og gravene?
Nøyer de seg med å konstatere at dette er et problem som finnes på de fleste åpne kirkegårder, og som derfor ikke lar seg løse?
Ser de på kirkegården som et fredlyst sted hvor også rådyrene og andre skadegjørere må få vandre fritt?
Eller har de søkt råd hos "ekspertisen"  for å få råd om hvordan rådyrene skal kunne holdes unna?
Og hvis "ekspertisen" kommer til at jakt - altså avliving - er eneste boteråd, er da de ansvarlige villige til å gå til et slikt skritt?
Eller må de som steller gravene rett og slett finne seg i blomstene blir spist og planter røsket opp av grådige rådyr?
Jeg må innrømme at jeg ville forstå det, dersom de fant å måtte gå drastisk til verks.
En kirkegård er en minnelund.
Ikke et matfat.
Heller ikke for rådyr.

Hvem har gjødslet plenen i vinter?

Foto: Kow d.e. 14042013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Her er det vel rådyrene som har vært på ferde? Eller er det flere som har lagt igjen visitkortet sitt? På plenen er det også "ruker" av forskjellig beskaffenhet og størrelse.

Det som er gjømt i snø, kommer fram i tø, sier et gammel ordtak.
Det er sant som det er sagt.
Og det gjelder ikke bare hundemøkk som dukker opp på gangveger og i grøftekanter.

Gjødslet plen
På våre plener for eksempel, ligger ekskrementene tett i tett.
Forhåpentlig inneholder møkka så pass med næring at det tilfører plenen stoffer som vil gjøre den frisk og grønn og slitesterk.
Rådyrmøkka er den mest dominerende.
Variasjonene i størrelse og farge tilskriver vi ulik kost og alder på dyrene.
Det er ikke bare voksne dyr med "voksne" kostvaner som frekventerer vår hage og vår gårdsplass.
Denne variasjonen bærer trolig etterlatenskapene spor av.

Også andre dyr
Men vi har hatt andre dyr på besøk også.
Først og fremst katter.
Det kryr av katter her, og kattemøkk finner vi over alt - noe åpent på plenen, og noe sirlig "nedgravd" i blomsterbed og andre steder med åpen jord.
Men ikke alle "rukene" eller "pølsene" kan være laget og lagt igjen av katter.
Det er de for store til.

Rev?
Har vi hatt besøk av hunder i vinterens løp?
Vi har ikke observert noen.
Eller er det reven som har vært her?
Personlig har vi ikke observert rev heller, men en nabo omlag 100 á 150 meter unna har høner.
Hun forteller at reven har lusket rundt hønsegården hennes på jakt etter en fjærkledd lekkerbisken eller flere.
Vi har ingen ting å by reven når det gjelder saftige kjøttmåltider, men den kan jo ha lagt vegen over vår plen likevel.

Grevling
Grevling er det vel ikke.
Den har trolig ligget i hi både mens det var barfrost og etter at det begynte å snø.
Jeg vet nesten ikke om jeg tør nevne det, men i fjor sommer lot grevlingen oss være i fred.
Er vi heldige, er det en varig forbedring.
Vi krysser fingrene og håper på at den har flyttet til andre jaktmarker.
Ikke til andres hager, men til fjerne jaktmarker i skog eller utmark.
For ikke å si til de "evige jaktmarker".
Vi er ikke særlig blodtørstige av oss, men når det gjelder grevlingen så ...