Forvirret nisse

Foto: Kow d.e. 26122011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Har jeg tatt feil av årstiden? tenker nissen.

Nissefar hadde nok trodd at snø og kulde skulle prege utelivet på denne tiden av året.
Men nei.
Akkurat nå er det fem varmegrader, regn og kraftige vindkast.
Faktisk så kraftige at nissen har måttet få komme innendørs så den ikke blåser over ende og slår seg.
Fuglenekene vi satte opp før jul, ble bundet godt fast.
De står derfor der de skal være. Foreløpig.
Men de er gjennomvåte og lite fristende.
Vi har ikke sett en eneste fugl i dem.
I går var det også mildt - men opphold.
Da gikk jeg en tur til Drøbak og hjem igjen.
Det er en fin tur på omlag 8-9 kilometer og med drøye motbakker på hjemturen.
Det sies at en spasertur først virker som den skal på forbrenningen, når man blir så andpusten at man har problemer med å føre en samtale.
Er det riktig, var gårsdagens tur nyttig.
Jeg kunne ha gått i dag også, selvfølgelig, men å gå tur i regnet frister ikke, selv om vindkastene er utfordrende og får en til å føle seg som en polfarer.
Det ble for vått, så jeg gjorde som nissefar.
Jeg trakk innendørs.
Men blir det flere dager med plussgrader og opphold, skal jeg ut igjen.
For når snøen og holka kommer - og det gjør de nok - våger jeg meg ikke ut.
Da sitter jeg inne og lengter etter vår.
Så man må benytte sjansen når det er bart.
Hadde det bare ikke vært for regnet.

Dagene blir lengre

Foto: Kow d.e. 24112010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Sola er en forutsetning for alt liv på jorda og for det store kretsløpet. Bildet er tatt på Frogn kirkegård på julaften i fjor.

Sånn - så har vi passert årets lengste natt og mørkeste dag.
Fra nå av blir det bare lysere.
Vintersolverv faller enten på den 21. eller den 22.
I år var "solsnudagen" - som man enkelte steder kaller solvervsdagen - den 22.

Sola snur ikke
Man sier gjerne at sola snur, men det gjør den ikke.
Men man kan - om man legger godviljen til - kanskje med en viss rett si at døgnet og året "snur" fra at dagene blir stadig kortere, til at de igjen blir lengre - og lysere.
Fra nå av blir det stadig lengre dager fram til 21. juni 2012.
Det er den lengste dagen i året som kommer.
Deretter går det ubønnhørlig mot mørkere tider igjen.

Vekst og hvile
Naturen er innrettet i en vekstperiode og en hvileperiode.
For hageinteresserte kan den kalde og mørke hvileperioden være en prøvelse.
Men også en kjærkommen pause hvor man opparbeider krefter, mentalt overskudd og entusiasme - og lengsel etter lysere og varmere tider.
Hadde vi hatt hagesesong hele året, er det mulig at selv de største entusiastene hadde gått lei.

Ny hagesesong
Men uansett: Nå går det nå mot en ny hagesesong.
Halve ventetiden er tilbakelagt.
Blir januar og februar litt mildere enn de pleier å være, skal vi nok holde ut denne vinteren også.

Snø
Hittil har vi vært heldige.
Syns jeg.
De yngste barnebarna mine er ikke enige.
De vil ha snø.
Det vil kanskje plantene også. Spesielt hvis det blir vesentlig kaldere.
Til og med jeg ønsker snø - slik at det er snø på taket nyttårsaften.
Vi har shingel på taket og bor midt i kryssilden av nyttårsraketter.
Så vi krysser fingrene og håper på snø.
Men høyst sannsynlig må vi klare oss uten.
La oss håpe at det går bra likevel.

Lyngen fra i fjor

Foto: Kow d.e. 20122011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

De gamle lyngplantene som blomstrer for annen gang, har fine farger. Lyngplanta i bakgrunnen er innkjøpt denne høsten. Den står med brune, visne blomster.

Den riktig harde kulda har latt vente på seg.
Vinteren har så langt vært usedvanlig mild.
Men minusgrader har vi hatt.
Ved flere anledninger.
Både dag og natt.

Vært ute en vinternatt før
Det har lyngplantene i urna ved trappa tilsynelatende ikke hatt vondt av.
De er fortsatt like fine i fargen som de var da de ble plantet.
Forrige vinter - som var en av de hardeste i "manns minne" - stod de på to graver på Hærland kirkegård i Eidsberg kommune i indre Østfold.
I løpet av den våte sommeren vi har lagt bak oss, beholdt de grønnfargen og satte nye blomster.
Nå pryder de inngangspartiet hos oss.

Den nye er vissen
De lyngplantene vi kjøpte nå i høst er alle brune.
Både de som står på kirkegården i Frogn, og den ene som vi har plantet i urna ved trappa sammen med de plantene som vi tok med fra Hærland.
Brune lyngplanter er ikke spesielt dekorative.
Man kan spørre seg om hvorfor tilsynelatende frisk lyng ikke tåler en slik høst som vi har hatt i år.
Hvis jeg skal gjette, vil jeg tro at plantene enten har fått dårlig stell før de ble solgt, eller at de rett og slett ikke tåler norsk høst- og vintervær.
Men er det slik, burde de heller ikke selges under foregivende av at de skal pryde urner, bed og gravsteder når sommerblomstene har gjort sitt.
Men noen planter klarer altså påkjenningen.
Hva forskjellen i utgangspunktet er på dem som ikke bare tåler én vinter ute, men to, og dem som visner og blir brune før høsten er omme og vinteren er kommet skikkelig i gang, skulle det være interessant å vite.

Luftas torpedo

Foto: Kow d.e. 26112011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Når spettmeisen kommer, trekker de andre meisene unna. Kanskje vil de unngå et ublidt møte med det spisse meiselnebbet. Bildet er uklart fordi det er tatt gjennom et lukket vindu.

Spettmeisen - sitta europaea - er den mest elegante fuglen i den norske faunaen.
Synes jeg.
Den aerodynamiske formen, er ekstremt funksjonell, og det spisse, lange meiselnebbet velegnet til å åpne gjenstridige frø med.
Dessuten går spettmeisen ubesværet opp og ned trestammer som om tyngdekraften skulle være opphevet.

På nært hold
Utenfor kjøkkenvinduet har vi en frøautomat hvor fuglene kan hente solsikkefrø.
Den har "Moff" som er barnebarnas betegnelse på bloggeren, fått av Mathis og Mia som er to av ti barnebarn.
Materen henger ikke mer enn omlag 50-60 centimeter fra vindusruta, og fuglene som besøker den, kan nok se oss som befinner oss inne på kjøkkenet.
Spesielt når lyset er på.
Etter hvert er de imidlertid trolig blitt vant til oss.
De er riktig nok fortsatt observante og skvetne, men lar seg nå friste til å hente et frø for så å fortrekke til et tryggere sted for å fortære det.
Før de kommer tilbake for å hente et nytt.

Spettmeisen
Den som er mest skvetten og sky, er spettmeisen.
Men ser den ingen innenfor, tar den sjansen.
Noen ganger kommer den, selv om vi sitter ved kjøkkenbordet rett innenfor ruta.
Men da må vi sitte stille.
Den minste bevegelse, og den lar frø være frø og trekker unna.
Men når den tror at den er trygg, kommer den tilbake etter en ny forsyning.

Kresen?
Det kan nesten se ut som om spettmeisen er mer kresen enn de øvrige meisene.
Selv om den er på vakt og gjerne vil ha frøhentingen raskt unnagjort, tar den ikke det første frøet den finner.
Den "feier" med nebbet så frøene fyker og havner på bakken.
Først når den har funnet et frø som den er fornøyd med, tar den det med seg til et sted hvor den kan sette det i "smie" i en barksprekke eller en greinvinkel, for så å åpne det med det meiselformede nebbet.
Frøene som den har "kastet" på bakken, tar andre fugler seg av, så de er åpenbart ikke tomme.

Velkommen
Selv om den er en "rotekopp" og sløser med maten, er spettmeisen mer enn velkommen på fuglebrettet og i frøautumaten.
Det er en fryd å se den velformede, funksjonsriktige kroppen og hodet med det spisse nebbet, samt hvordan den går opp og ned langs trestammene uten det minste besvær.
Spettmeisen hekker helst i hule trær, men kan også slå seg i fuglekasser.
Vi har flere fuglekasser av forskjellige slag på skogdelen av tomta.
Skulle spettmeisen finne på å stifte familie her og slå seg ned i en av dem, er den mer enn velkommen til det også.
Hos oss setter både de voksne og barnebarna pris på fuglene, og for "Moff" er altså spettmeisen selve favoritten.

Blomkarse i november

Foto: Kow d.e. 25112011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Denne vannholdige, spede blomkarsen har overlevd flere frostnetter? Hvordan er det mulig?

Nå har blomkarsen på vestveggen blomstret av.
Den har tilsynelatende ikke frosset, men visnet som blomster gjør før de går over i frø.
For fire dager siden var den frisk og fin slik bildet ovenfor viser.

Frostnetter
At mer hardføre planter lar seg lure av den milde høsten og møter det de tror er en tidlig vår, med tilvekst og blomstring, kan jeg forstå.
Hvordan en vannholdig blomkarse kan overleve frostnetter og fortsette blomstringen helt fram til slutten av november, har jeg vanskeligere for å fatte.
Vannet i stenglene burde - i følge naturlovene - froset og sprengt celleveggene straks temperaturen krøp under null.
Men det har altså ikke skjedd.

Luftlomme?
Hvis da ikke forklaringen er at blomkarsen har befunnet seg i en "luftlomme" hvor temperaturen av en eller annen uforstålig grunn, har holdt seg over 0-punktet selv om temperaturen omkring har vært nede i minus 5 og 6 grader.

Kompost
Nå er det imidlertid slutt.
Den lange, blomsterrike "greinen" som krøp på bakken langs nordveggen, har visnet, og det samme har den delen av plantene som har prydet vestveggen sammen med clematis og kaprifolium.
Blomkarsen er innhentet av kretsløpets naturlige gang, og kan nå fjernes og anbringes på komposthaugen hvor den skal bli til jord til glede for nye generasjoner blomkarse og andre pryd- og nytteplanter som skal berike våre opplevelser i hagen.

Kort vinter
Nå skal vi bare gjøre unna vinteren først.
Og den ser ikke ut til å bli avskrekkende lang.
I morgen er det 1. desember, og ennå er ikke vinteren begynt.
Det er flere enn blomsterplantene som får vårfornemmelser av det været vi nå har.

Husk: Kalanchoë blossfeldiana remonterer

Foto: Kow d.e. 13112011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Etter å ha tilbrakt sommeren ute i regnet, tar ildtoppene en ny runde med blomstring innendørs. Nå er det gått ytterligere ti dager, og snart skal de plantene som har vist samarbeidsvilje, til og med få potteskjulere.

Kalanchoë blossfeldiana - eller ildtopp, som vi sier på norsk - er fin når den står i blomst.
Men den er vanskelig å få til å blomstre på ny, sier noen.
Og så kaster de den.

Godt kjøp
Da vi i våres skulle plante på en grav i Indre Østfold, kom vi over et spesielt gunstig tilbud på ildtopp i store pakker.
De var av merket "Kalanchoë Queen".
Vi valgte planter med masse knopper og slo til.
Noen ble plantet på de to gravene.
Resten plantet vi i hagen.
I urner og i mindre potter.
En ble stående ute så lenge at frosten ødela de sukkulente bladene.
Resten befinner seg i utmerket form innendørs, og tar fatt på en ny blomstring etter en lang blomstersesong ute i en særdeles regnfull sommer.

Lettstelt og takknemlig
Ildtopp - eller altså Kalanchoë blossfeldiana - lider under et dårlig rykte.
Stikk i strid med hva mange tror, er den en plante som det er lett å holde liv i og få til å blomstre flere ganger.
Den bør derfor så absolutt ikke kastes, men gis flere sjanser.
Er du en av dem som har vondt for å huske å vanne blomsterplantene, er ildtopp planta for deg.
Den tåler å ha det tørt.
Ja, til og med ekstrem tørke kan den overleve.
Det den ikke tåler, er for mye vann.
Spesielt om vinteren.
Men litt gjødning bør den få.

Kortdagsplante, men ingen fanatiker
For å blomstre bør ildtopp ha 15 timers mørke 3-ukers tid, heter det.
Det hjelper kanskje på. men vår erfaring sier oss at det neppe er en absolutt forutsetning.
Våre planter har ved flere tilfeller, blomstret villig .
Gang etter gang.
De blomsterløse hvileperiodene har vært korte.
Selv om ildtopp altså er en kortdagsplante, bør den paradoksalt nok stå lyst.
Gjerne i direkte sol, sier ett nettsted, og det er nok riktig.
Hos oss tilbringer ildtopp-plantene innesesongen i sørvendte vinduer.
Der får de lys nok - og så korte dager midt på vinteren som sola og årstiden selv bestemmer.

Often discarted
Etter at jeg hadde skrevet ovenstående, kom jeg over et engelskspråklig nettsted som bekrefter at vanen med å kaste avblomstrede ildtopp-planter ikke bare er et norsk, men et internasjonalt fenomen.
Der heter det:
Kalanchoes are not particularly hard to grow, and the flowering varieties (K. blossfeldiana) are highly rewarding for their colorful and long-lasting flowers. Many people discard the plants after the bloom is over, but this isn't really necessary. Simply cut off the flowering head, let the plant rest with reduced water, and resume its normal care. It should flower naturally in spring.
"Discard" betyr vel noe sånt som å "kaste kortene".
Det bør man ikke gjøre.
Ildtopp er en plante som man med minimalt stell kan ha glede av i mange år.

Hyllebærene forsvant

Foto: Kow d.e. 21092011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Lekre svarthyllbær som burde blitt saft eller syltetøy, men slik gikk det ikke.

Massevis av nesten modne hyllebær. Forventningene var store.

Bærsesongen er definitivt over for denne gang.
Mens det spraker i ovnen, og gradestokken viser tre-fire kuldegrader, kan det passe å ta en kikk bakover på sommeren som var.
F. eks. på noe som ikke gikk helt som forventet.

Svarthyll
Vi har en praktfull svarthyllbusk.
Eller nærmest et tre.
Det er flere meter høyt - og dessuten omfangsrikt.
Jeg beskjærer det kraftig hver vår, og det kommer like kraftig tilbake.
Det har ikke alltid vært slik.
Jeg plasserte det opprinnelig på en solfylt og forholdsvis lun plass på sørsiden av huset.
Der likte det seg ikke.
Etter noen år, gav jeg det en siste sjanse ved å flytte det opp i leira på nordsiden av huset - mørkt og utrivelig i skyggen av mine humleplanter og naboens furubeplantning.
Det var den eneste plassen jeg hadde råd til å avse.

Trivdes på nytt sted
Der ikke bare overlevde det, men utviklet seg med rekordfart til et stort tre.
Som blomstret og dannet kart som blå lus, andre insekter og mangehånde fugler hadde stor glede av.
I år var det ekstra mye blomster - og kart.
Og da noen av kartene begynte å modne, så det riktig lovende ut, og jeg tenkte:
Jeg gir avkall på frityrstekte svarthyllblomster, men venter tålmodig til treet bærer modne bær for så å lage saft og syltetøy spekket med god smak og antioksidanter.
For i år blir det åpenbart bær på oss tobeinte også.
Ikke bare på insektene og fuglene.
Her er det nok til alle.

Høyt henger de
Men akk hvor feil man kan ta.
En dag jeg skulle se etter hvordan det gikk med modningen, var antallet bær minket betraktelig. Fortsatt var det en del kart.
Ja, til og med blomster.
Men de befant seg høyt oppe
Men det gjør ikke noe, tenkte jeg.
Når de er modne, beskjærer jeg treet.
Da får jeg redusert veksten slik at treet ikke er til sjenanse for naboen, og jeg får tak i bærene.

Fuglemat
Men bærene var det også andre som hadde lyst på.
Ikke mange dagene seinere var treet tomt.
Bærfestene som hadde vært fulle av lovende, halvmodne bær noen dager tidligere, sprikte tomme - og ikke så lite provoserende - fra greinene.
Noen hadde vært kjappere enn meg og mesket seg på min bekostning.
Et par klaser med fullmodne bær lå møkkete på leira under treet.
Det var alt som var igjen til hagens eiere.
De som hadde forsynt seg, brydde seg ikke om å vente på at bærene skulle bli modne.
Det kan ikke vi gjøre.
Saft og syltetøy på kart, lyder ikke som noen god idé.
Da får det heller være.
Trøsten er at fuglene - som er mer enn velkomne i hagen - i alle fall har fått i seg på godsaker, næring og antioksidanter.
Hvis det hjelper dem å komme seg helskinnet gjennom vinteren, har i alle fall hyllebærene gjort noe nytte for seg.
Om ikke annet.
Det er jo tross alt, en trøst.

Stevia

Foto: Kow d.e. 13112011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Stevia er søtere enn sukker og sunnere enn både sukker og kunstig søtstoff, men båndlagt med uforklarlige bruksbegrensninger.

Stevia er en fantastisk plante.
Noen vil ha det til at den er 300 ganger søtere enn rør- eller roe-sukker.
Andre nøyer seg med å påstå at den er 100 ganger søtere.
Hvor mye søtere den egentlig er, er likegyldig.
Den er meget søt.
Og har - etter sigende! - ikke de skadelige bivirkningene som sukker har.

Stevia i gave
Når vinteren nærmer seg, og hagesentrene har utsalg, kjører jeg gjerne innom.
For å se om jeg kan finne noe jeg kan bruke.
Hagesenteret på vegen mellom Drøbak og Ås, var i ferd med å lukke for vinteren.
Jeg fant ikke stauder jeg ikke hadde fra før, men innehaveren forærte meg en Stevia.
Det var en gave jeg mottok med takk.

"Plastikksukker"
Jeg har diabetes.
"Gammelmannsdiabetes" som den ofte kalles - altså diabetes 2.
Jeg bruker medisiner, men skal likevel helst ikke ha sukker.
Jeg anvender derfor kunstig søtningsstoff - eller "plastikksukker" som min kone med en viss undertone kaller det.
Nå kan jeg erstatte noe av søtstoffet med stevia.

"Stuegris"
Stevia er en flerårig urt, men overlever trolig ikke en vinter ute i vårt klima.
I følge dem som har greie på sånt, trives planta best innendørs.
"Manndomsprøven" nå blir likevel å holde planta i live vinteren over.
Og - om mulig - å skape flere planter ved hjelp av stiklinger.
Den planta jeg fikk, har et par lovende sideskudd.
Det skal bli spennende å se om jeg får dem til å slå rot.

Vann og mer jord
"Morplanta" har jeg pottet om i dag.
Den hadde massevis av lyse, friske, fine røtter som fulgte pottekanten på jakt etter næring.
Den setter nok pris på å ha fått ny jord, så vel under som på sidene.
Å nå gjelder det å holde den fuktig.
Stevia skal ikke tørke ut.
Da jeg fikk den, var den imidlertid temmelig tørr.
La oss håpe at ingen uopprettelig skade er skjedd.
Det skal bli spennende å følge den videre utviklingen.
Og: Å finne nye måter å anvende Stevia-bladene på i matlagingen.

Lite grevlingangrep i år

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

16.04.2011: To ihjelkjørte grevlinger 3-4 kilometer fra vår hage.


16.10.2011: Grevlingen har vært på besøk i løpet av natta, men ødeleggelsene er få og små - i forhold til det vi er vant til.

Jeg vet nesten ikke om jeg tør skrive dette.
Grevlingen har nesten ikke ødelagt plenen vår i år.
Den har vært der - og den har gravd - men det er for ubetydelig å regne i forhold til de voldsomme ødeleggelsene den har forårsaket tidligere.
Gang på gang gjennom hele hagesesongen.

"Våre" grevlinger?
I april fant vi to døde grevlinger 3-4 kilometer fra der vi bor.
Det var åpenbart en mor og et avkom som var kjørt i hjel i løpet av natta eller tidlig på morgenkvisten.
Det ligger et stort hi ikke langt fra vår eiendom.
I luftlinje er avstanden mellom hiet og stedet der de to ble kjørt ihjel, slett ikke uoverkommelig.
Grevlingen er en vandrer.
Det er utrolig hvor fort det går, og hvor lange strekninger de kan tilbakelegge på de korte beina.
Kunne det være to av "våre" grevlinger som lå der?

Først i oktober ...
Mistanken ble bestyrket utover våren og sommeren da plenen til vår glede forble grønn og urørt av grådig gravende klør på jakt etter godbiter i bakken under gresstorva.
Det hadde ikke skjedd på mange år.
Det skulle faktisk bli oktober før husets gartner på sin daglige morgeninspeksjonsrunde, måtte konstatere at en eller flere gravlinger hadde vært på besøk om natta.
Men trolig hadde det vært unge dyr.
Gropene var verken så dype eller så mange som de pleier å være.
Og gravingen hadde kun funnet sted i det hjørnet av planen der buddleiabusken står.
Altså: Ikke større ødeleggelsene enn at de var til å leve med for en som er vant til at plenen ser ut som en pløgsle når grevlingen har besøkt den.

Varer det høsten ut?
Når jeg innleder med at jeg ikke vet om jeg tør skrive dette, er det fordi det milde været holder seg.
Grevlingen har derfor trolig ennå ikke gått i hi.
Det er m.a.o. fortsatt ikke for seint å få plenen ødelagt.
Det er derfor ingen grunn til å utfordre skjebnen.
Jeg er derfor forsiktig med å være for bombastisk.
Og hoverende.
Men det lover bra.
Det må vi kunne si.
Hittil har vi vært spart.
Og snart kommer vel kulda og snøen?

Fantastisk fargeskue

Foto: Kow d.e. 30102011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Enkelte ganger kan vesthimmelen framby et vakkert fargeskue ved solnedgang.

Denne gangen gikk naturen et langt skritt lengre og laget et lengre fargeshow med spektakulære virkemidler...

... før fargene langsomt forsvant og mørket tok over og og overlot scenen til de elektriske lysene i nabohusene.

Enkelte ganger utgjør naturomgivelsene en vesentlig bestanddel av opplevelsene i hus og hage.
Det kan dreie seg om utsikten sørover en sommerdrag med frisk vind når fjorden ligger glitrende med seilbåter under fulle segl.
Eller en kald, stormfulll vinterdag med vind og snødrev fra samme hold.
Eller en spektakulær vesthimmel når sola har tatt fram paletten og ikke sparer på fargeeffektene.

Spektakulær fødselsdag
Som f.eks. 30. oktober.
På min kones fødselsdag.
Da dro den nedadgående sola til med et fargeshow som man bare sjelden ser maken til.
Heldigvis er vi ikke særlig overtroiske, så vi tok opplevelsen for det den var:
Et godartet samspill mellom naturens krefter som satte en ekstra spiss på bursdagen, og gav oss - og mange med oss - en skjønnhetsopplevelse som vi ikke vil glemme med det første.
Men menneskene har ikke alltid forholdt seg så avslappet til naturfenomener som dette.
Overtroen har vært sterk.
Se hva jeg har skrevet på bloggen DrøbakNotater om tidligere tiders overtro og dette usedvanlig vakre naturfenomenet på vesthimmelen over Drøbak og Oslofjorden.

Gratis gjødsel og kalk

Foto: Kow d.e. 16102011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Der løv og annet blir liggende og råtne, blir det surt. Treaske kan i noen grad bidra til å gjenopprette ballansen.

Vi fyrer med ved.
Det blir det aske av.
Aske fra vedfyring inneholder stoffer som bør føres tilbake til naturen.
Vi bruker derfor aske som gjødsel.
Aske er dessuten basisk.
Vi bruker den derfor også som surhetsregulerende middel.

Gratis
Fyrer man først med ved, er aska gratis.
Å kaste aska, for så å kjøpe gjødsel og kalk, er dårlig forretning.
Og dårlig økologi.
Forutsetningen er at aska er "ren" - dvs. fri for skadelige stoffer som kommer fra ting som ikke skulle vært brent, men som du har falt for fristelsen til å legge i ovnen.
Om aska inneholder spiker eller annet metall, gjør ingen ting.
Men av hensyn til barn, voksne, dyr - og gressklipperen - bør du kanskje ikke la slike ting bli liggende på plenen.
I blomsterbedet gjør en brent spiker eller skrue ingen særlig skade.

Mot mose
Først og fremst bruker vi aska på plenene.
Men også i staudebedet der det står planter som ikke skal ha det spesielt surt.
Under prydbuskene der løvet faller ned og råtner, blir jorda sur og gir mosen ypperlige vekstvilkår.
Der kan en toppdressing med aske gjøre underverker.
Den mosen som allerede har etablert seg, løsner og kan med letthet rakes bort.
Og jordsmonnet blir mindre surt slik at ny mose får dårligere vekstvilkår.
Gir behandlingen bare flekker i plenen, kan du kaste på plenfrø.
Plen kan du - i følge min erfaring - så hele året, så sant jorda er tilgjengelig.
Vinterkulde virker trolig stratifiserende på frøene og fremmer spirevilligheten.

Blomkarsefrø i lake

Foto: Kow d.e. 01112011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

"Syltede" blomkarsefrø brukes som kapers.

Noen blomkarsefrø tørker jeg og bruker til frø for å få nye planter og nytt blomsterflor neste sesong.
Andre havner på glass.

"Syltede" frø
Blomkarse er en fin krydderplante.
Friske blader setter en pikant smak på grønne salater og på sauser.
Friske frø kan brukes på samme måten - eller de kan "syltes".
Først forveller jeg frøene.
Kanskje like mye for å ta knekken på eventuelle forråtnelsessopper og bakterier, som for å gjøre frøene mykere.
Ukokte gir frøene en viss tyggemotstand, men er kanskje vel så smakfulle.

Saltlake
Etter forvelling oppbevarer jeg dem i lake.
Noen ganger i søt lake krydret med forskjellige krydder alt etter smak og behag.
Andre ganger i saltlake med ørlite grann sukker i.
I år har jeg valgt den salte varianten.
Ofte bruker jeg lake som jeg har tatt vare på etter at innkjøpte kapersfrø eller frukter er brukt opp.
Denne gangen har jeg laget saltlaken selv.
Jeg er spent på det endelige resultatet.

En smaksak
Hvor vellykket nedsyltingen er blitt, får jeg ikke greie på før til jul.
Så lenge bør nok frøene ligge for å få den rette smaken, dvs. en blanding av naturlig blomkarsesmak og salt.
Ved juletider - og utover våren, så langt lageret rekker - bruker vi de syltede frøene til kjøtt- og fiskeretter.
Om det er godt?
Det er en smaksak.
Spesielt jeg liker det.
Jeg skygger ikke unna for det uvanlige - eller ukjente.
Er det noen med samme innstilling som leser dette, anbefaler jeg at de forsøker.
Oppskrifter fins ikke.
Man bruker fantasien. Og sitt beste skjønn.
Det er slik all god mat blir til.
Oppskrifter er utkast og idegrunnlag.
Mat blir til mens den lages.

Vårblomstrende dunk?

Foto: Kow d.e. 26102011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Dukker det opp et blomsterhav her til våren?

I en bøtte i garasjen hadde jeg massevis av blomsterløk som jeg tok opp da jeg forsøkte å få litt orden på beplantningen i skråningen langs innkjørselen.
Det var scilla, perleblomst og krokus.
Hva kunne jeg bruke dem til?

Ikke tilbake til utgangspunktet
Det ville være synd å kaste dem, eller la dem ligge og bli ødelagt.
Skjønt, noen var nok ødelagt allerede, men mesteparten var faste og tilsynelatende fine.
I skråningen hvor de kom fra, ville jeg ikke ha dem.
Der gjorde de det vanskelig å holde bedet fritt for ugress og for rotstengler fra ulvespireaen som jeg hadde vært så uforsiktig å tildele et felt mellom feltene med rosespirea og nellikrosen Pink Grootendorst.
Ulvespireaen nøyde seg ikke med sitt tilmålte område og sendte rotstengler ut til begge sider og dukket opp på steder hvor vi absolutt ikke ville ha den.
For å fjerne den, måtte vi til med spade - og noen ganger øks - og da passet det dårlig å skulle ta hensyn til scilla, perleblomst og krokus.
Men hvor skulle disse små skjønnhetene få plass i stedet?

"Potetdunkene"
Tanken dukket opp da jeg tok opp poteter fra de store plastdunkene: Hva om jeg plantet løk tett i tett og noen dypere enn de andre, i et par av "potetdunkene"?
De av løkene som overlevde vinteren ville kanskje gi oss to overveldende blomsterdunker til våren?
Og et par dunker ville vi vel kunne plassere og eventuelt gjerde inn slik at rådyrene ikke ville makte å komme til for å forsyne seg av blader og blomster slik at vi ble snytt for gleden ved dunker fulle av krokus, scilla og perleblomst?
Som tenkt, så gjort.
Nå står dunkene og venter på kjøligere tider. Og på våren langt der framme.
Det skal bli spennende å se om prosjektet blir slik vi har håpet på.
Og skulle det ikke svare til forventningene, er ingen stor skade skjedd.
Løkene har i alle fall fått en sjanse.
Og jeg har fått gleden av et nytt eksperiment.
Eksperimentering kan det vanskelig bli for mye av.
Det er som tidligere skrevet, halve moroa med hagearbeidet!

Møll i formasjon

Foto: Kow d.e. 27102011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

De små sommerfuglene har samlet seg rundt lyskilden.

Før mørket helt har trukket seg tilbake, og dagen har overtatt, får jeg se disse små sommerfuglene på veggen.
De har åpenbart søkt til det kunstige lyset og slått seg ned i vifteform ved vegglampa.
Hvilket sommerfuglliknende insekt det dreier seg om, vet jeg ikke.
Jeg kaller dem møll.
Men av møll fins det mange slag - både ekte og "uekte" eller "falske".
De siste er små - gjerne uanselige - sommerfugler som kalles møll uten å være
av familien tineidae.
Om det er ekte eller "falske" møll som har slått seg ned på husveggen vår, vet jeg altså ikke.
Men jeg fant oppstillingen vakker - og interessant.
Skyldes formasjonen en tilfeldighet?
Eller ligger det en "tanke" bak, som når gjessene danner "snøplog"?

Toppdressing

Foto: Kow d.e. 26102011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Komposten er spredd utover plenen.

Ved hjelp av regn og snø siger komposten ned og danner et næringsrikt og fruktbart lag oppe på den eksisterende bakken.

I våres gav jeg plenene et lett dryss med kompost.
Det hadde nok sin positive virkning, for de har sjelden vært så grønne og friske som i år.
Noe det evindelige regnet også har bidratt til, selvfølgelig.
Men den næringsrike komposten har nok hatt sin virkning.
Spesielt der hvor mosen har vært særdeles hardnakket.
Nå har den øverste plenen fått et nytt lag.
Jordlaget der er fra før ganske tynt.
For ikke å få for stor høydeforskjell og skråning mot naboen, og for å tilpasse terrenget til høyden på grunnmuren, ble denne delen av hagen fylt opp med store steiner.
Oppe på - og så godt det lot seg gjøre, mellom - steiene ble det lagt et tjukt lag med blåleire.
På toppen av leirelaget ble det så fylt jord.
Påfyll av jordforbedrende kompost kommer derfor godt med.
Det gjør jordlaget tjukkere og tilfører næring til gresset og til de buskene som er plantet på og rundt plenen.
Det ser ikke pent ut når komposten er strødd ut, men på denne tiden av året brukes ikke plenene likevel, så det sjenerer ikke.
Regn og snø hjelper etter hvert til slik at næringsstoffene kommer på plass før neste utesesong.
Om våren gror dessuten gresset fort og skjuler kompostlaget.
Små trebiter og annet som ikke er blitt formuldet, tar gressklipperen seg av neste gang plenen slås.
Noen trestykker slås i stykker, andre havner hele i oppsamlingsposen sammen med avklippet som i sin tur havner i komposten.
Eller som mulch mellom bringebærene eller rundt solbær- og ripsbuskene.
Slik får de en ny sjanse til å bli omdannet til jord som kommer vekstene i hagen til gode.

Sidensvansene er her

Foto: Kow d.e. 27102011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Sidensvansene har slått seg ned i et stort tre på trygg avstand og venter på at jeg skal gå inn slik at de kan slippe til i matfatet.

Her sitter to speidere som flokken sender ut for å sondere området og prøve ut om det medfører fare å forlate den trygge tretoppen.

De røde, innbydende bærene på misplene er allerede blitt betydelig færre, men ennå er det mange igjen.

Sidensvansene er kommet.
Da jeg var ute en tur ved 9-tiden i dag morges, hørte jeg lyden av vingeslagene fra flokken som ble skremt opp fra cotoneasterbuskene hvor fuglene fråtset i lekre røde, saftige bær.
Da jeg omsider fikk hentet kameraet, satt fuglene avventende i toppen på et tre på den motsatte siden av naboens hus.
Der satt de lenge.
Bare avbrutt av en og annen speider eller spion som de sendte ut fra tid til annen for å teste forholdene.
Var det trygt å fly ned til de fristende bærene, eller burde de bli sittende?
En gang sendte de ut to speidere som slo seg ned i mispelbuskene på vår tomt, men likevel så langt unna at jeg bare fikk et dårlig fjernbilde.
Lysforholdene var forøvrig dårlige i grålysningen, og bildene ble dårlige.
Denne gangen også.
Fugleflokken oppnådde derfor det den ventet på.
Jeg gav opp og gikk inn.
Da kom de.
Fra vinduet i 2. etasje kunne jeg konstatere at hele flokken var i aksjon en god stund til den ble skremt av et eller annet og fløy tilbake til det høye, trygge treet bak naboen hus.
At det ikke skal være mulig å få et ordentlig bilde av disse vakre fuglene som hjelper oss med å bli kvitt en del av bærene med de plagsomt spirevillige frøene.
Vi skulle så gjerne ha takket for hjelpen med et godt bilde som viser fuglen med den flotte fjørdrakta og den elegante fjørtoppen på hodet.
Men dengang ei.
Greta Garbo var rene eksibisjonisten i forold til de sidensvansene som besøker vår hage år om annet.
Årets delegasjon var ikke bedre enn tidligere års.
Dessverre.

Rotfiltsopp på gulrot?

Foto: Kow d.e. 20102011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ikke pene å se til, men angrepet er overfladisk og gulrøttene er fortsatt spiselige etter skrelling.

Ved flere anledninger har gulrøttene vi har kjøpt i butikken, ligget i kjøleskapet og blitt svarte og ulekre.
Det har hendt med gulrøtter fra forskjellige leverandører og forretninger.
Jeg vil derfor ikke "henge ut" noen spesiell produsent, grossist eller butikk.
La meg understreke: Gulrøttene har ikke ligget i lukket plastpose og blitt ødelagt av kondens.
Hva kan misfargingen skyldes?

Rotfiltsopp?
Etter som jeg har antatt at det dreier seg om en sopp, har jeg spurt på nettstedet Spør en biolog.
Det kan være Helicobasidium purpureum - på norsk kalt rotfiltsopp, svarer en biolog.
Rotfiltsopp danner et fiolettsvart belegg på gulrøtter og regnes som et problem, opplyser han og legger til at rotfiltsoppen i år nok har hatt gode kår på grunn av alt regnet.
Beskrivelsen stemmer bra med det mørke, litt glatte - og sleipe - belegget som dukker opp fra intet og gjør gulrøttene lite appetittlige.

For varmt i kjøleskapet?
Hvor kommer rotfiltsoppen fra?
Lever sporene i kjøleskapet, slik at gulrøttene blir smittet der, eller har gulrøttene med seg smitten fra produsenten?
Rotfiltsoppen angriper gulrøttene ute i selve åkeren, konstaterer biologen.
Den skyldes en parasitt som har sporer som lever og overvintrer i jorda.
Den følger de infiserte gulrøttene, og kan utvikle seg videre etter at de er høstet.
Spesielt hvis det ikke er kjølig nok der gulrøttene oppbevares.
F. eks. på lager eller i butikken.
Biologen tviler imidlertid sterkt på at sporer vil overleve slik at de kan smitte andre matvarer, i kjøleskap.

Skrell og spis
De soppbefengte gulrøttene ser, som sagt, ikke appetittlige ut.
Men er de fortsatt spiselige?
Angrepet er overflatisk og går av når gulrøttene blir skrellet, opplyser biologen.
Soppangrepet stikker altså ikke så dypt.
Angrepne gulrøtter kan fortsatt spises.
Det kastes altfor mye mat, så det er ingen grunn til å vrake mat som er spiselig.
Selv om den har utseendet mot seg.
Men personlig anbefaler jeg varmebehandling før slike gulrøtter fortæres.
For sikkerhets skyld.
Kokevannet tømmer jeg i komposten - når det er avkjølt.

Ugresskonvall

Foto: Kow d.e. 03102011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Avblomstrede storkonvall og gule hageliljer i uskjønn forening.

Storkonvall og hageliljer lever et nærmest symbiotisk samliv. Ingen av dem ser ut til å bukke under i konkurransen om vann og næring.

Storkonvallen har kraftige rotstokker og "hjelperøtter" som den ubeskjedent sender ut til steder der det er næring og livsrom å finne. Blir en bit av rotstokken liggende igjen, vokser det med 98 prosent sikkerhet opp en ny plante.

Storkonvall (polygonatum multiflorum) kan bli en pest og en plage.
Den sprer seg både ved hjelp av frø og agressive, "imperialistiske" rotstokker.
Og den er nesten umulig å bli kvitt.

Ugress
Ikke alle blåklokker er velkomne i hagen.
Ugressklokke (Campanula rapunculoides) er ustyrlig.
I tilleg til frø formerer den seg med jordstengler som er vanskelige å bli kvitt.
Slik blir planta med de vakre blomstene et svært brysomt ugress i hagen.
På samme måte er det med storkonvall.
Holdes den ikke i sjakk, sprer den seg raskt og effektivt og dukker opp over alt hvor man ikke vil ha den.
Den opptrer m.a.o. som ugress.

Spirevillig og nøysom
Hos oss har vi den i staudebedet - hvor den opprinnelig ble plantet - i hekken mot naboen og flere andre steder hvor de spirevillige frøene har landet på en åpen flekk med jord.
Det skal ikke mye til.
Frøene er spirevillige, og planta nøysom.
Med de voldsomme røttene får den mye ut av lite.
Om frøene får hjelp av fugler, eller om de på en eller annen måte finner fram til nye voksesteder på egen hånd - f.eks. ved hjelp av vinden eller flittige maur - vet jeg ikke.
Det jeg bare så altfor godt vet, er at den sprer seg til steder der de kraftige rotstokkene ikke kan ha brakt den.

Kommet for å bli
Jeg har brukt noen høstdager med oppholdsvær til å rydde aldri så lite grann i staudebedet.
For å begrense utbredelsen av storkonvall og gul hagelilje (lilium hollandicum?) og få plass til noen stauder som blomstrer til ulik tid slik at ikke alt i bedet blomstrer seg ferdig samtidig.
Jeg har spadd dypt og grundig og tatt opp både storkonvall og gule hageliljer som de siste par årene har fylt denne delen av bedet i et nærmest symbiotisk samliv.
Et samliv som ikke har levnet andre planter særlig sjanse til å overleve.
Men nå er det ryddet.
I alle fall stedvis.
Og så langt det går.
For: Ligger det rester av rotstokkene igjen i jorda, kommer det med overveiende sannsynlighet nye planter fra disse neste vår.
Å fjerne storkonvall, er så å si ugjørlig.
Det beste er å tenke seg om både en og to ganger før man gir dem innpass i hagen.
Har de først etablert seg, er de kommet for å bli.

Hvem bor i eplene?

Foto: Kow d.e. 04102011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Man snakker om å ha det som "plommen i egget". Å bruke uttrykket å "ha det som marken i eplet" ville kanskje fortelle vel så mye om et ubekymret liv midt i matfatet.

Hva er dette for en krabat? Eplevikler?

Eplene lå i bæreposen av plast et par dager. Her er noen - jeg understreker noen - av de larvene som fant det for godt å forlate sitt Tusculum. De er kullsvarte og lodne. Hva slags larver er det?

Noen epler vil alltid være "markspiste".
Spesielt nedfallsfrukten vil være hjemsøkt.
Men mengden av mark og larver på årets eplehøst overgår alt det jeg kan huske å ha sett tidligere.

Hva slags larver?
Vi sier gjerne at eplene er "markspiste", og noen mark fins det vel.
Men min erfaring er at det stort sett er larver som oppholder seg på og i eplene og graver sine ganger i fruktkjøttet eller innretter seg i kjernehuset.
Larver som er et stadium på veg til sommerfugl eller et annet bevinget vesen.
Men hvilke vesener dreier det seg om?
M.a.o.: Hvilke insekter er det som bruker eple som vert- og fórplante?


Vente til de klekkes?
Oftest hører vi om eplevikler.
Noe sjeldnere om rognebærmøll.
Og enda sjeldnere om eplespinnmøll.
Til og med de lærde og de læke ekspertene på nettstedet "Spør en biolog" kan ha problemer med en sikker artsbestemmelse ut fra utseendet på larvene.
Det sikreste er nok, som en av ekspertene skriver, å ta vare på larven til den klekkes, og så konstatere hva den ble til.
Problemet er at noen arter - så vidt jeg vet - overvintrer som larver og forpupper seg og klekkes på våren.
Å holde en larve i live vinteren over, er mer enn jeg tør påta meg.

Hva kan vi gjøre?
Så vil noen sikkert spørre: Er det så viktig da, hvem som ødelegger eplene?
Er det ikke ergerlig nok at de blir ødelagt, om man ikke skal fordype seg i hvem forøderen er?
For så vidt ja.
Men for en hageentusiast med interesse for naturens fakta og små og større undere, er det interessant å vite hva som foregår.
Og hvor "skadelige" våre bevingede insekter er der de flyr rundt i hagen og sikrer etterslekten i den frukten vi - og våre like - dyrker fram og ser fram til å få vitaminer fra i lange, kalde, mørke vinterdager.
Derfor spørsmålet: Hvem er det som bor i de "markspiste" eplene?
Dessuten: Hvorfor velger de å slå seg ned akkurat der?
Og ikke minst: Er det noe vi kan gjøre for å minske deres appetitt på den frukten vi og vår familie skulle kose oss med?

Sic transit gloria mundi

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

21.09.2011: Flotte å se til, men dessverre ikke spiselige, sier ekspertene.

16.10.2011: Her er den samme tua en snau måned seinere. Ikke mye innbydende.


I mørket under to grantrær med greiner nesten helt ned til bakken, står en bjørkestubbe.
Akkurat i år har stedet der den står, vært ekstra mørkt fordi to vedstabler tar det lyset som ellers ville ha klart å trenge seg inn gjennom det tette granbaret.
Her inne i mørket vokser det ikke mye.
Men en dag var det kommet noen sopper på stubben og på den ene av røttene som går ut fra stubben og enda lenger innover i mørket.
Etter to-tre dager hadde stubben - og rota - fått en imponerende tilvekst av knipper av lekre sopper som dannet store tuer.

Spiselig?
Dette var spennende.
Var soppene spiselige, mon tro?
Absolutt nei, svarte soppkjennerne på nettstedet "Spør en biolog". Det dreier seg om "besk svovelsopp".
Besk svovelsopp vokser på råtten løvved som stubber og røtter, forteller Den store soppboken (Teknologisk forlag, 1996).
Hos oss dukket den altså opp på et oppskriftsmessig habitat.

Sic transit ...
Selv om det ikke var matsopp vi så generøst var blitt velsignet med, ble soppene fortsatt omfattet med stor interesse etter hvert som de vokste til.
De utgjorde et imponerende skue, og vi måtte stadig bort og se.
Men sopp varer ikke evig.
Forfallet gikk fort når det først hadde begynt.
I dag er det bare noen uformelige svarte rester igjen av det som for en snau måned siden, var en imponerende tue med dekorative sopper.
Her kan man med rette si: Sic transit gloria mundi.
Eller for dem som ikke er så stødige uti latinen: Slik forgår verdens herlighet.
For herlige var de.
Å se til.
Forhåpentlig ligger sporer og myceler i treverket og i bakken og forbereder seg på et nytt liv over jorden neste år.
Selv om kommende sommer forhåpentlig ikke blir så fuktig - og soppvennlig - som den vi har lagt bak oss.

Fugl i ruta

Foto: Kow d.e. 17102011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Vindusruta holdt, men gråtrosten døde.

Man skal ikke ha for blanke vinduer.
Eller trekke opp persiennene.
Når persiennene er nede, skjer det sjelden noe.
Da ser fuglene formodentlig at det ikke er fri bane.
Er vindusrutene nakne og blanke, smeller det rett som det er.
Først og fremst i de store, sørvendte stuevinduene, men også i de øvrige.
Som oftest kommer fuglene til seg selv igjen etter den knock out-en de får i møtet med glasset.
Men noen ganger får uhellet fatal utgang.
Som i dag.
Jeg stod ved komfyren og laget mat, da det smalt.
Det var et skikkelig smell.
Og selv fra annen etasje kunne jeg lett konstatere at fuglen som lå på steinbelegningen på gårdsplassen, trolig hadde brukket nakken.
Den lå helt stille.
Uten krampetrekninger eller andre bevegelser.
Da jeg gikk ned for å se etter, så jeg at den blødde igjennom nebbet, og at blikket var brustent.
Den prøvde ikke å komme unna.
Døden hadde forhåpentlig inntrådt momentant.
Noen smertefull død har det trolig ikke vært.
Nå er den døde fuglen begravd i kompostbingen.
Hvor den blir en del av det store kretsløpet.
Slik er livets gang.
Men litt trist blir man unektelig.

Prydbønner

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Fargerike, vakre prydbønner som forhåpentlig blir nye bønneplanter neste år.


To prydbønneplanter konkurrerer med Italia-klematisen om plassen på espalieret.


Bønnene får imponerende størrelse, men rekker ikke alltid å bli modne.

Ikke modne
Prydbønene - eller prahlbønnene, som vi eldre i vår familie er vant til å kalle dem - har vokst seg store og frodige denne sommeren.
De har ikke akkurat lidd under mangel på fuktighet.
Bønnebelgene er - som naturlig er - ulikt store.
Noen av dem er kjempestore.
Men det er ikke alltid størrelsen det kommer an på.
Noen av de største er ikke blitt modne. Ennå.
De er saftige og grønne.
Da lønner det seg ikke å høste dem, for da er bønnene - dvs. frøene - ikke fullbårne.

Frø til neste år
Og det bør de være, hvis de skal kunne tørkes og bli nye planter neste år.
Noen av bønnebelgene bærer alle klassiske tegne på alderdom.
De er inntørkede og skrukkete.
De fleste av denne kategorien som vi har høstet, har hatt store, velformede, faste bønner som skrumper litt når de ligger i romstemperatur.
Når de er tørre, og faren for at de skal mugne er tilstrekkelig redusert, oppbevarer vi dem i medisinbokser av plast.
Det pleier å gå bra.

Hva med resten?
Prydbønnebelgene er ømtålelige for frost.
Det skal ikke mye til før de er ødelagt og bønnefrøene bløte.
Likevel kan vi like godt la dem henge og ta sjansen på at de rekker å bli tilstrekkelig modne før frosten tar dem.
Plukker vi dem som ikke er modne, nå, gir de ikke brukbare frø likevel.
Og vi trenger jo når alt kommer til alt, ikke så mange frøene for å få 7-8 nye planter neste år.

Stuing
Egentlig har vi forsømt oss denne høsten.
De belgene vi ikke trenger til frøproduksjonen, burde vi plukket og spist tidligere i høst.
Før de ble treene og trevlete, og ikke lenger noe for ganen.
Men det er for sent nå.
Nå er det bare å smøre seg med tålmodighet og håpe at de som fortsatt henger på plantene, rekker å lage ferdige frø før frosten kommer for alvor.
Og skjer ikke det, får vi prøve å sikre oss noen bønner til middagsbordet neste år. Mens de ennå er mat.
For prydbønner er godt. Enten de serveres som snittebønner eller som stuing.
Og la dem henge på og fryse i stykker er derfor synd og skam.

Kvede- og eplesyltetøy

Foto: Kow d.e. 14102011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Fine og rene frukter fra japansk kvede egner seg godt til syltetøy og gelé.

Kvedebuskene bærer rikelig. Nå skal de imidlertid klippes. Vil det komme blomster og frukt på de nye skuddene?

Jeg har laget syltetøy - eller mos - av epler og frukter fra japansk kvede.
Det ble godt.

Bra resultat
Kvedefrukter alene smaker bittert.
Jeg blander derfor med eple.
Blandingsforholdet varierer med lyst og smak.
Og hvor mye kvede jeg har til rådighet.
I går brukte jeg tre store epler og 7-8 mindre kvedefrukter.
Selv om jeg har "gammelmannsdiabetes", tok jeg litt sukker i for å brekke den bitre smaken.
Resultatet ble utmerket - om jeg skal si det selv.
Det er ikke bare selvskryt.
Min kone er enig.

Søtapal
Eplene jeg brukte, kommer fra min svogers hage i Sarpsborg.
Fra et tre som min svigermor kalte for "søtapalen".
Trass i betegnelsen er eplene ikke utpreget søte, men heller friske og syrlige.
Sammen med kvede og altså litt - egentlig forbudt - sukker, gir de et utmerket syltetøy.
Neste gang prøver jeg et annet blandingsforhold.
Eksperimentering er halve moroa.

Tåler blomkarse frost?

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Isen var tjukk og sterk og tålte godt vekten av ei potte med jord.


Blomkarsen som står i ly av grantreet og vedstabbelen, hadde ikke tatt skade av kuldegradene.


Heller ikke den blomkarsen som stod åpent og utsatt for kuldegrader og kald vind, hadde frosset.










Små bilder:
T.v.: Blomkarseplantene ved den vestvendte veggen viser ingen tegn på at de har hatt vondt av den kalde nattelufta.
T.h.: Til og med den lange stengelen som snor seg rundt hjørnet og bortover langs nordveggen synes å ha kommet fra frostnettene uten å ha tatt skade.

De to siste nettene har det vært kaldt.
Gradestokken har vist 2 kuldegrader ved seks-halvsjutiden om morgenen. Plener og hustak har vært dekket av rim, og på vannet i badekaret hvor avisene ligger til bløt, har det vært tjukk is.

Blomkarsen like fin
Men blomkarseplantene har øyensynlig ikke tatt skade.
De pleier ellers å bukke under straks det er antydning til kuldegrader.
Men - under over alle under - de står like fine.
Både de som er plantet i urner som står mer eller mindre utsatt til, og de som står i bakken og strekker seg opp over vestveggen.
Og langs bakken, rundt hjørnet og bortover langs nordveggen.
Jeg har aldri opplevd maken.

To minus
Da jeg gikk ut for å hente avisene tidlig på morgenen i går og i dag, var det i følge den gammeldagse gradestokken på veggen ved trappa, som sagt 2 minusgrader.
Det er omlag 4 meter mellom det islagte vannet og den ene blomkarsen. Planta står nærmere veggen enn det det frosne vannet gjør.
Hvorfor er den ikke frosset?
Potta den står i, står riktignok et lite stykke inne i et blomsterbed som ligger i ly av et større grantre og et par stabler med ved.
At temperaturen av den grunn skulle avvike noe å snakke om fra det stedet der det frosne vannet står, er usansynlig.
Forstå det den som kan.

Naturens lover
Det er forresten et uforklarlig forhold til.
Like ved baljen med det frosne vannet, står en vannkanne av plast.
Den er halvfull av vann.
Som ikke har frosset!
Det kunne jeg forstått hvis det var issørpe på vannet i baljen.
Da kunne man forstått at plasten i den den langt mindre åpne vannkanna, kunne virket isolerende slik at vannet ikke frøs.
Men isen i balja er jo hard. Den bærer uten problem en blomsterpotte med jord.
Og tidligere på natta må det nesten ha vært enda kaldere enn på morgenkvisten etter at det har begynt å lysne.
Hvorfor har ikke vannet i vannkanna frosset?
Naturen har sine lover.
Enkelte ganger ser det nesten ut til den lar lovene hvile.

Nyttig hjelpemiddel

Foto: Kow d.e. 04102011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Var det ikke for sekketralla, kunne jeg like godt gi opp hagearbeidet. Her er det en agapanthus som skal flyttes.

Ryggen har alltid vært et svakt punkt.
Noen kraftkar har jeg forøvrig aldri vært.
Jeg har derfor vært avhengig av hjelpemidler.
Som f. eks. sekketralla.

Ulendt terreng
På en flat tomt, kan man bruke trillebår.
Vår tomt er kupert med hage på flere nivåer, trillebåra er derfor til begrenset nytte.
Sekketralla kommer imidlertid fram. De fleste steder.
Trapper er ingen hindring.
Dessuten har sekketralla den fordelen at man slipper å løfte noe særlig.
Man bare drar eller skyver det man vil frakte, inn på "lastelemmen".

Potter og urner
Vi har en del potter og urner rundt om i hagen.
Noen er selvfølgelig så små og lette at de kan bæres, men de største ville vi ikke kunne håndtere - og dermed heller ikke ha - uten sekketralla.
Når de er fulle, lar de seg ikke løfte på, og dersom vi tømmer dem for innhold og frakter dem tomme, er de likevel så tunge at vi helst tar tralla til hjelp.
Det sparer ryggen.
Sekketralla kunne vi derfor ikke klart oss foruten.

Kortreist frukt

Foto: Kow d.e. 07102011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Vårt barnebarn, Marie Camilla, hjelper til med å plukke epler i min svogers hage.


Marie er ikke den eneste som er interessert i eplene. Dette eplet er det ikke mye igjen av. Formodentlig er det en fugl som har vært på ferde.

Min kone, vårt barnebarn Marie Camilla, og jeg har vært i Sarpsborg og plukket epler.
Min kones bror, har overtatt barndomshjemmet deres, men deler rundhåndet med seg av hagens grøde.
Han har igjen to epletrær.
Som så å si hvert eneste år gir store mengder frukt.

Mange liter saft
Tidligere i høst har vi levert 53 kilo epler på Askim Frukt- og Bærpresseri.
Flasker med gyllen eplesaft står nå i matkjelleren og venter på å bli fortært - av barnebarn og av den eldre generasjon.
Vi holder oss til den usukrede varianten.
Den er frisk og god - og sunn.
Og slett ikke sur, hvis noen skulle tro det.

Spiseepler og eplekake
Nå la vi en tur innom og plukket noen av de gjenværende eplene så vi kan ha noen å spise - og noen å lage eplemos og tilslørte bondepiker av.
Og eplekake.
Eplekake er godt.
Sunn - eller i alle fall sunnere - blir den også, dersom man reduserer sukkermengden.
Det er ikke så mye sukkeret som skal til.
Karamelliserte epler gir søtsmak nok.

Kortreist mat
Ikke alle eplene er like pene.
Mange er markspiste. Også av dem som henger på trærne.
De som har ligget på bakken et par dager, er neste uten unntak angrepet av små, grå sniler.
Det betyr imidlertid ikke at de må kastes.
Epler kan skrelles. Og skallet, og det som ellers skjæres bort, blir utmerket kompost.
Det "moderne" urbane mennesket vil gjerne ha plettfrie epler fra fruktdisken i kjøpesenteret.
Hva de får i seg når de spiser slik frukt, tenker de færreste på.
Vi spiser også "kjøpeepler" utenfor sesongen.
Ellers foretrekker vi kortreist mat rett fra treet.
Hageepler ser ikke alltid så lekre ut som dem vi finner i butikken, men som oftest skyldes det at de ikke har vært utsatt for sprøytemidler og annen kjemisk "forbedring".
En grundig vask i rent vann og en god fruktkniv, gjør hagefrukten både delikat og sunn.

Flere av naturens kunstverk

Foto: Kow d.e. 01102011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Spindelvevet er et av naturens undere.

Edderkoppene ligger ikke på latsiden.
Og det er mange av dem.
Vi har dem over alt. Flest på norsiden av huset hvor det er skyggefult og kanskje også litt rått.
Men også over alt ellers.

I rosebedet
De lager f. eks. de flotteste spindelvev i rosebedet.
Som ligger langs sørveggen. Der det både kan være stekende sol, sterk vind - og slagregn.
Men værforholdene ser ikke ut til å affisere edderkoppene.
De spinner der hvor det er sjanse for fangst.
Derfor setter de opp sine forræderiske nett over alt.
Blant andre steder altså i rosebedet.

Får stå
Noen steder vil vi gjerne ha for oss selv. Uten klebrige tråder eller nett.
Men de aller fleste nettene får stå.
Jeg syns de er dekorative. Dessuten er de ved siden av å være små kunstverk også et element i forutsetningene for balansen i naturen. Om enn kanskje ikke det viktigste.
Saken har dessuten en etisk side. Jeg har ikke hjerte til å ødelegge de fantastiske byggeverkene som de små, flittige dyrene møysommelig har bygd opp.

Ufrivillig
Men noen må altså vekk. Og noen ganger blir trådene kuttet i vanvare. Eller fordi det ikke er til å unngå fordi de befinner seg på uheldige steder.
Som f. eks. tvers over gårdsplassen nær inngangsdøra, ved garasjeporten - eller ved postkassa. Etter på nordsiden av huset. Og ved kompostbingene.
Og enkelte andre steder.

Kiler og klør
Jeg er blank på issen, og usedvanlig kortklipt.
Når jeg går for å hente avisene i postkassa tidlig om morgenen, kjenner jeg at hodet treffer de klebrige trådene og tøyer dem før de ryker og blir liggende mot huden og i håret.
Og kiler og klør i lange tider etterpå.
Det skjer - sånn gjennomsnitlig - hver dag.
Og bedre er det ikke når jeg går rundt huset.
Da river jeg med meg nett og festetråder som edderkoppene uforsiktig nok har spunnet fra veggen til trærne som står omlag halvannen meter unna.
Og det er ikke bare ett nett, men mange som ødelegges på denne måten. Så å si hver gang jeg - eller noen andre av husets folk - går der.

Hvordan er det mulig?
Utenfor inngangsdøra er det to-tre meter og mer fra veggen og rosebuskene til buskene på motsatt side.
Tvers over der er det spindelvev.
Hvordan klarer edderkoppene det?
Hvordan kommer de fra den ene til den andre siden med den klebrige tråden inntakt?
Det er ikke noe å henge ned fra, og ingen ting å mellomlande eller klatre i undervegs.
Og: Hvis de går på bakken og klatrer opp på den andre siden, hvordan får de med seg tråden, og hvordan får de strammet den når de er kommet fram?

Lærer ikke av erfaring
Dette er problemer jeg stilles over for hver dag gjennom hele sommeren, men ikke har svar på.
Ikke har jeg sett teknikken beskrevet noe sted, og ikke har jeg sett med egne øyne hvordan dette går til.
Plutselig er bare de lange trådene der.
Formodentlig som begynnelsen på et større byggeverk.
Så kommer altså jeg - morgen etter morgen - og ødelegger ved å gå tvers igjennom byggverket.
Men neste morgen er tråden eller trådene på plass igjen.
Edderkoppene har altså ikke evnen til å lære av erfaring.
Ufortrødent bygger de på ny og på ny. På samme sted.
Enda det eneste de "fanger" er et altfor stort menneske på veg for å hente dagens aviser.

Meget fertile mispler

Foto: Kow d.e. 01102011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Mispelbær med utrolig spireevne. Nå må sidensvansene komme.

De store cotoneasterbuskene - eller riktigere sagt: trærne - har uanselige blomster, men masse iøyenfallende frukter fulle av spirevillig frø.


Dekorative så lenge de henger på trærne, men plagsomt spirevillige når de havner på bakken.

Vi har flere cotoneaster- eller mispel-busker.
Et par lave med glatte, blanke blader har vi plantet ved hjelp av enkle rotskudd. De er nå frodige omfangsrike busker med dekorative, overhengende greiner som må holdes i sjakk med hagesaksa.
Og så har vi vintermispel - eller Cotoneaster dammeri, som den heter. En krypende, tettvoksende, eviggrønn busk som på få år dekker store områder og er hardfør her i kystsonen.
Andre, med ru, bulkete blader - trolig cotoneaster bullatus - har sannsynligvis kommet luftvegen. De blir fire-fem meter høye, og har masse røde bær som spirer utrolig villig.
Og vi har tre store busker - eller trær.

Pent
Når cotoneasterbuskene står med friskt, grønt løvverk og er tettpakkete med røde bær, er de meget dekorative.
De bringer uvegerlig tankene hen på jul.
Problemene er at bærene er så mange, og at de spirer så villig. Under enkelte av trærne og buskene er det en tett "underskog" av små contoneasterplanter som må lukes opp så snart de kommer til syne.
Venter man for lenge, slik at de har fått etablert seg skikkelig, yter de motstand. Blir for mye av rotsystemet igjen i jorda, vet man aldri om disse utrolig fertile plantene kan skyte nye skudd.

Sidensvans og trost
I fjor havnet uvanlig mange av bærene på bakken.
Husets gartner har derfor i år hatt en mer omfattende lukejobb i stein- og staudebedet enn vanlig er.
Årsaken er nok at sidensvansene ikke gjorde jobben sin i fjor.
År om annet kommer store flokker av sidensvans og koser seg med cotoneasterbærene.
Også ulike arter trost gjør et visst innhogg.
Men jeg er redd at frøene fortsatt er spiredyktige når de kommer ut igjen, og da er de jo også ferdig gjødslet.
Slik spres disse buskene og trærne over store områder uavhengig av menneskelig hjelp.

Kommer de i år?
Trostene forsyner seg jevnlig.
Det har de gjort lenge allerede, men det monner liksom ikke.
Så nå venter vi på sidensvansene.
Både på grunn av den jobben de skal gjøre, og fordi flokkene med flere titalls - ja, opp til hundre - fugler er et mektig syn.
Og avgir et øredøvende vingesus.
I 2008 var de her 23. oktober. Året etter kom de mer enn en måned senere.
Og i fjor uteble de.
Skjønt, noen få individer holdt til her en stund i fjor også, men noen flokk å snakke om, hadde vi ikke på besøk.
Nå håper vi at de kommer "mannssterke" i år.
Maten henger på trærne og venter.