Høstastersen blomstrer. Hurrah!

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

 

Endelig får høstastersen blomstre. 

 

 

Neida, familien Winther skal ikke kose seg i solveggen. Stolene beskytter høstastersen. Uten beskyttelse, ingen blomstrende høstasters.

 

Vi har nevnt det til kjedsommelighet, men det kan dessverre ikke sies for ofte: Plantene i vår hage lever et besværlig liv.

 

Sjansen for at de skal bli spist er overveldende.

Det gjelder ikke minst høstastersplantene.

Må "gjemmes" godt

De må stå høyt oppe på rådyras favorittliste, for de blir som regel beitet ned flere ganger i løpet av vekstsesongen.

Først blir de spist  så snart de har vokst seg til om våren - og deretter bare fortsetter det.

Hvis plantene da ikke blir "inngjerdet" eller beskyttet med møbler eller andre remedier som hindrer rådyrene i å komme til.

 

Da kan de i heldigste fall ha en sjanse.

"Stol-gjerdet" gjorde susen

I å satte vi de hvite hagestolene i plast foran bedet.

Og under over alle under: Det fungerte!

De vakre høstastersplantene har overlevd, og utgjør nå et frodig og riktblomstrende rosa-lilla innslag mot den mørkbeisede husveggen.

Et høstbed som gleder husets og hagens eiere - og et vell av flyvende insekter.

Veps

Skjønt, i all hovedsak er det veps ser det ut til.

De får bare kose seg og nyte naturens gaver så lenge det går.

Det varer nok ikke lenge nå.

Men foreløpig er det både blomster og insektliv i sørveggen!

 

Flere om "beinet"

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildet for å se større versjon

Bare bladnervene igjen.

 

Vi har roser i et bed langs sørveggen som vender ut mot gårdsplassen.

På gårdsplassen vanker rådyrene - både velvoksne  dyr med lang erfaring, og kalver og ungdyr som blir tatt med til vår hage for å lære hvor den beste maten er å finne.

Rådyra er åpenbart ekstra glad i roseknopper - ja, blomsterknopper i det hele tatt.

Så snart rosebuskene danner knopper i "rådyrhøyde" - altså ikke høyere enn omlag 170 centimeter over bakken - kommer rådyra og knasker i seg knoppene. Og mens de er i gang, spiser de nye skudd og ferske blader samtidig.

De lave rosebuskene rekker derfor aldri i bli fullt utviklet. De blir stadig beitet tilbake!

Men det er ikke bare rådyra som bruker rosebedet som matfat.

Familiens "gartner" har funnet snegler på blader og greiner både høyt og lavt.

På klatrerosene som har fått lov til å klatre høyt oppover veggen, slik at rådyra ikke skal nå skudd, knopper og blomster, har han plukket ned både hagesnegl med hus og brune skogsnegler.

Nå er det de nederste greinene på klatrerosa nærmest inngangsdøra som har fått gjennomgå.

 

Alle bladene på to greiner er helt avspiste! Bladnervene står igjen, men alt bladverk mellom nervene er borte.

 

På toppen av den ene avspiste greinen, står det en godt utviklet blomsterknopp.

 

Den er urørt!

 

Intakt.
 

Den som har vært på ferde, har bare vært interessert i "bladkjøttet", men det er til gjengjeld fjernet ned til minste rest. 

Er det en eller flere snegler som har utført denne grundige og omfattende jobben?

Eller det insekter i et eller annet grådig stadium? Larver for eksempel?

Det er mange fugler av forskjellige slag i vår hage. 

Ettersom vi regner med at en del av dem spiser insekter, sprayer vi helst ikke plantene med gift.

Da får vi heller leve med at store og små dyr spiser av - og ødelegger! - det vi dyrker.

Som bladene på rosebuskene for eksempel.

Men det hadde vært interessant å vite hvem som har mesket seg på rosebladene og latt bladnervene stå igjen.

 

Potetene oppe av jorda

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildene for å se større versjon

Mandelpoteter av egen avling. Små, men gode og helt friske.

 

Utpå ettervinteren en gang kjøpte vi en pose med mandelpoteter hvor flere av potetene var grønne av solamin.

Solamin er en gift som kan forårsake tildels alvorlige sykdomsreaksjoner både hos mennesker og dyr.

I stedet for å kaste de befengte potetetene, fant familiens gartner ut at han ville bruke dem som settepoteter for å se om solamininnholdet gikk i arv.

 

Vokste som de skulle

Etter å ha kommet i jorda, spirte og vokste de solamingrønne poetene på helt ordinær måte.

Etter noen tid beitet rådyrene riktignok av mesteparten av potetriset.

Mangelen på overjordiske plantedeler påvirker formodentlig veksten, men "gartneren" lot poteene bli i jorda sommeren igjennom.

 

Delikatesse-poteter

Først 4. september tok han opp potetetene.

Da fant han friske mandelpoteter uten tydelig solamin. 

Smaken var også upåklagelig.

Det burde den jo også være.

Da "gartneren" var gutt ble småpoteter kalt "grisepoteter" og brukt til dyrefor.

I dag selges de pent innpakket som  "delikatessepoteter".

Og våre små mandelpoteter var delikate og smakte som utmerket!

 

 

Nansen debuterer i våre "potetdunker".

 

Familiens "gartner" er glad i poeter og lager seg gjerne lapskaus med mye - helst melne - poteter i.

Hos en bonde i vårt "nabolag" kjøpte familien derfor "gamle" poteter av merket "Nansen".

Det skulle være poteter som jevnet lapskausen og smakte godt.

Potetene svarte til forventningene.

 

Potetåker i plastdunk

"Gartneren" ville derfor prøve å dyrke "Nansen"-poteter selv.

5-6 av disse potetene la han derfor til groing før han brukte dem til settepoteter.

"Gartneren" dyrker poteter i plastdunker.

Jorda i dunkene har han kontroll på.

Han tillater seg derfor å sette poteter som ikke er "sertifiserte".

 

Liten avkastning

De  5-6 settepotetene gav liten avkastning.

De er fortsatt ikke blitt spist.

Det er derfor ikke mulig å si noe om smaken, men potetene er åpenbart friske og uten skurv eller tørråte.

 

Holder til en middag

Husets frue og familiens "gartner" er ingen "storetere".

Selv om potetavlingen er beskjeden, holder det til en middag  - for både store og små poteter blir spist. 

Det er noe eget med hjemmeavlet mat.

Og som kjent: Smått er godt!

Agurknytt - 2

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildet for å se større versjon

En stor, fin agurk har vokst fram på agurkplanta på verandaen. Blir det flere?

 

 

Vi har høstet den store agurken som har vokst fram på agurkplanta vi fikk av Pernille, Svein Petter og lille Ulrik.

 

Vi tok ikke sjansen på å vente lenger.

Den kunne kanskje ha vokst seg enda litt større, men planta er sterkt angrepet av meldugg. 

I stedet for å vente på mer vekst og risikere sykdom, tok vi inn agurken mens den ennå var frisk.

De infiserte bladene har familiens "gartner" klipt av og kastet i søppeldunken.

Planta ser nå ganske ribbet ut, men setter nye blader.

Dessuten er agurkplanta "full av" blomster.

Når den nå ikke lenger har den store agurken å forsyne med næring og vann, kan den kanskje samle krefter til å bringe fram en eller flere agurker til?

Vi er godt uti september allerede, så forventningen om nye agurker, er kanskje i overkant optimstisk, men man skal - som kjent - aldri si aldri.

Og blir det ikke mer, er vi takknemlige for den fine agurken vi fikk - og for de mange sterkt gule blomstene som lyser opp på verandaen sammen med tomatplantene som også fortsatt setter nye, gule  blomster på greinene som dekker stadig større deler av verandagulvet.

 

Er det kun løfter som aldri blir innfridd?

 

Eller?

 

Det blir spennende å se.

 

Brunsneglene er ikke borte

Kay Olav Winther d.e. 2023 © 

 Klikk på bildet for å se større versjon

Store, grådige brune skogsnegler gjør fortsatt skade i hagen.

 

Det virker som om det er langt færre brune skogsnegler i hagen enn tidligere.

Kanskje har jakten på sneglene desimert bestanden. Eller kanskje har sneglene funnet seg mer bortgjemte oppholdssteder og matfat.

Men når det regner - og det gjør det jo! - kommer de fram i det fri. Da aker de seg ubeskyttet fram over steinbelegningen på gårdsplassen, over gresset på plenene, mellom plantene i blomsterbedene og i potter og urner.

Og da kommer familiens "gartner" med saksa.

Han syns at saks er det mest effektive avlivingsredskapet - og det mest humane.

Et par kontante klipp så er pinen over.

Ulike former for kjemiske bekjempningsmidler har "gartneren" ingen tro på. Eller tillit til.

Han er motstander av seigpining av dyr. Og av forurensning av natur.

Drepte snegler fjernes ikke. De legges i haug for å tiltrekke seg artsfrender med kanibalske tilbøyeligheter.

Når nye, grådige snegler kommer for å fråtse i haugen av døde, klipper han disse også.

Han ser ikke bort fra at han med sin "sneglesaks" har bidratt til at brunsnegebestanden i hagen er blitt mindre.

Men han vet at han ikke kan hvile på "laurbærene".

De brune skogsneglene formerer seg eksplosivt.

Kampen vinnes derfor ikke en gang for alle.

Jakten på brunsneglene er derfor en "tredemølle" som må holdes i gang - uten stans.

Men er naboene like bevisste sneglejegere som han selv er?

Og vet brunsneglene hvor tomtegrensene går?