Kirsebærblomster

Foto: Kow d.e. 18022012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ikke noe overveldende blomsterflor akkurat, men vakre enkeltblomster - som står kun kort tid, dessverre.

Driving av kvister for å "lokke" fram blader og blomster, er en morsom virksomhet.
Som regel går det greit.
Andre ganger er ikke resultatet fullt så oppløftende.

Kirsebærblomster
Selje, forsythia og bjørk er greie å ha med å gjøre.
De gir gjerne de resultatene man håper på.
Med kirsebær er det litt verre.
Årets greiner fikk blomster, men ikke noe imponerende blomsterflor.
En og annen blomst var det likevel.
Blomstene er vakre, men gir kortvarig glede.
De visner etter et par dager.

Kastet ut
Da er kattepusene mer utholdende.
De har nå stått i flere uker.
Men i går måtte de ut.
Både de små som vi hadde i et glass i vinduskarmen på kjøkkenet, og buketten i vasen på salongbordet.
Selv om begge buketter var like fine.
Sammen med kirsebærgreinene havnet de i snøen ute på terrassen.
Seinere skal vi klippe dem i smått og kaste dem i varmkomposten som kan trenge litt "tørrfor".

Allergi
Årsaken til utkastingen er at barnebarnet, Marie, besøker oss noen dager i vinterferien.
Hun er allergisk, og da ofrer mormor og Moff med glede blomster og annen pynt som kan være til skade eller plage.
Moff prøver å videreformidle hageinteressen og hagegleden til barnebarngenerasjonen - og på mange måter ser det ut til å ha lykkes - men allergi setter grenser.
Grenser som ikke alltid er like tydelige.
Prøving og feiling kan være plagsomt.
Jeg kjenner personer som tilsynelatende har "vokst av seg" problemene.
I alle fall er problemene blitt mindre - og kanskje færre.
Jeg håper derfor at barnebarna - i likhet med meg selv - etter hvert skal bli i stand til å nyte gledene ved hagearbeid, og få grunn til å sette pris på livet i hagen.

Rådyrene prøver seg på fuglematen

Foto: Kow d.e. 10022012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Rådyra har vært på besøk. Det er ikke mye igjen til fuglene.

At det er rådyra som har forsynt seg av neket, og ikke vinden som har lekt med stråene og kastet dem utover, framgår tydelig av sporene rundt "åstedet". Plassen foran muren der fugleneket står, er hardtrampet av små klover, og i løssnøen er det rådyrspor.



I furua midt på bildet er det også et fuglenek som rådyra har forsøkt å få tak i, men det har de ikke klart selv om de har balansert seg fram på den smale kanten i bakkant av sitteplassen og stolpret seg ned fjellskrenten til de har nådd treet. Men der har de ikke rukket opp.

På branten her har de stått, men har måttet gi opp.







Snøen ligger ikke akkurat meterdyp, men den er dyp nok til at rådyra har problemer med å finne mat.
Det problemet søker de å løse ved å oppsøke de stedene hvor vi mater fuglene.

Prøver seg ved foringsbrettene
Rundt foringshusene ved gårdsplassen er det dype rådyrspor som avslører at de sultne dyrene har kretset rundt foringsstedet og forsøkt å få tak i noe å spise.
Jeg tviler på at de har fått tak i noe særlig.
De kommer ikke til inne på brettet hvor maten ligger under og bak sprosser som skal hindre skjærene i å stikke av med alt.
Når fuglene roter i maten, havner imidlertid en del på bakken, og der har rådyrene tydeligvis klart å få i seg noe av de solsikkefrøene og brødbitene som er spredd ut over.

Fristet av fugleneket
Også fuglenekene har tiltrukket seg rådyrenes oppmerksomhet.
Vi har to.
Det ene står i et mindre furutre ytterst på en knaus i kanten av gårdsplassen og like ved en sitteplass nær inngangsdøra.
Trass i vanskelig tilgjengelighet og stadige forstyrrelser fra mennesker som bruker gårdsplassen, eller går ut og inn, har rådyrene balansert seg fram over fjellkanten og fram til treet der neket er.
Sporene forteller sin tydelige historie.
Men neket ser ut til å være urørt.
Rådyrene har trolig ikke nådd opp.

Ikke mye igjen
Det andre neket har de imidlertid nådd fram til.
Og forsynt seg av.
Det står på foringsbrettet på terrassen.
Eller stod.
For nå er det ikke mye igjen.
Noe ligger på bakken, men det meste ser ut til å være fortært.
Sporene rundt levner ingen rimelig tvil om hvem som har vært på ferde.
Avspiste fuglenek bruker jeg ellers i bunnen når kompostbingene legges om.
Til våren blir det lite halm å benytte.
Derimot har jeg kanskje bidratt til at et rådyr eller to har berget livhanken.
Det takker de meg trolig for ved å spise blomstene mine.
Utakk er verdens lønn.

Fuglemat fra brødskjæremaskinen

Foto: Kow d.e. 2012 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Bortsett fra et rundstykke og et par kjeks er dette avskjær fra brødskjæremaskinen på OBS. Utmerket fuglemat. Smulene i plastsekken gidder ikke skjærene stikke av med.

Små bilder:
Venstre: Brødbitene skjæres opp. Tidkrevende, men nødvendig.
Høyre: Slik ser brødet ut når det blir "servert". Det vet skjærene å dra nytte av.

Butikkene kaster mye mat.
Mye kunne uten skade vært brukt som menneskeføde, og noe kunne vært gitt til fuglene.
Avskjæret fra det stadig økende antall brødskjæremaskinene som fins rundt om, for eksempel.
Noen forretninger nekter å gi bort brødrestene.
De kaster dem heller på dynga enn å gi dem til personer som forer fuglene gjennom lange kalde og energikrevende vintermåneder.

Reddet mange
OBS på Vinterbro i Akershus deler gjerne med seg.
Der har jeg fått avskjær og brødskalker flere ganger til stor glede for mine bevingede venner.
Og for et og annet ekorn som stikker innom.
Kanskje også for rådyrene,skal vi tro sporene i snøen under foringsbrettene.
Brødet har antakelig bidratt til å berge livet på mange småfugler i vinterens løp.
Og livet til de seks skjærene som holder til i skogsdelen av tomta, i furuhekken til naboen og på foringsbrettene og foringsautomatene våre.

Smått og stort
Sist jeg var innom OBS på Vinterbro og tigde, fikk jeg hjelp av Sten.
Han tømte innholdet i skuffene under de to brødskjæremaskinene opp i en stor plastsekk for meg.
Dermed fikk jeg ikke bare skalker og skiver, men også en masse "mokkel" - dvs smuler.
Det var bra, for så får småfuglene i alle fall noe som er så smått at skjærene ikke finner det verdt å stikke av med det.

Stor pågang
Skivene og skalkene skjærer jeg opp.
Det tar tid, men gir en tilfredsstillende følelse av at man gjør noe nyttig.
Noe som noen vil ha glede av.
Jeg tror det er mye sunn energi i brødet.
Det er ingen tvil om at fuglene setter pris på det.
Pilfinker, gråspurv og andre spurvefugler samler seg i trærne i hagen og flyr i tur og orden til og fra foringsbrettene der de må konkurrere om godbitene med ulike slags meiser og andre slags fugler som stikker innom for å se hva vi har å by på.
Hvordan nyhetene spres, skulle det være interessant å vite.
Brødbitene og smulene går i alle fall unna, og det må stadig fylles på nytt.
Men det er bare en glede.

Under et dekke av snø

Foto: Kow d.e. 26012012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Så snart det snør litt, blir så mye snø som mulig skuffet opp langs sørveggen for å beskytte rosene mot kulde - og mot forædersk vårsol. Også staudebedene blir brukt som deponier for snø. Først isolerer snøen mot kulde, deretter bidrar den til å vanne bedene når den smelter.

Joda, det ble vinter i år også.
Et par dager nå har gradestokken kunnet by på 7-8 minusgrader, og om natta har gradetallet vært tosifret.
Isen har lagt seg på innsjøen Årungen og i Bunnefjorden som er en sidegren til Oslofjorden, og isfiskerne har våget seg utpå.

Snø som dyne
Heldigvis er det kommet litt snø.
Det er nok blitt tele etter hvert, men hvor dypt den stikker, er usikkert.
Snøen demper forhåpentlig kulda og beskytter plantene som hviler i jorda.
De mange milde vinterukene før jul, kan ha lokket planter til å gro i troen på at våren var kommet.
Planter i vekst - dvs. planter med sarte, nye skudd høyt oppe i jordlaget - mestrer erfaringsmessig kulde dårligere enn planter som er i hvile.
Men dette er det lite vi kan gjøre med.
Å dekke alle bedene i en stor hage, må nesten anses som uoverkommelig.
Vi må derfor håpe på at snølaget hjelper.
For sikkerhets skyld har vi skuffet snø fra gårdsplassen og innkjørselen over staudebedene.

Rosene under snøen
De fleste rosene står i bedet langs sørveggen.
Der har snølaget en dobbelt funksjon.
Det verner mot kulde og tele - og det beskytter mot sola.
I alle fall til en viss grad.
Selv om det er relativt kaldt i lufta, får sola godt tak når den steiker midt på dagen.
Veggen fungerer dessuten som en solfanger og avgir varme selv etter at sola er forsvunnet.
Forhåpentlig bidrar snølaget over røttene og oppover stammene til å fortelle plantene at våren ennå ikke er kommet, og at de ikke bør begynne å spire og vokse før våren kommer for alvor om halvannen måned eller to.
I fjor vinter mistet vi et par roser - bl.a. den gule som rådyrene var så glad i.
I år håper vi at det ikke blir fullt så kaldt, og at rosene klarer seg velberget fram til kommende vekstsesong.