Vestveggen klipt og klar

 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

 

På vestveggen vokser det  Gull-klematis, Jackmannii-klematis og kaprifol i vill uorden. Her er tilveksten fra 2021. Grokraften er det ingen ting å utsette på.

 

 

Gullklematisen setter masse frø med overveldende spireevne. Frøene slår rot ved den minste berøring med jord eller sand. Fjerner man ikke frøhodene, får man hagen full av Gullklematis.

Restene etter fjorårets veggpryd er redusert og gjort klar til ny vekstsesong. Greinen som henger igjen øverst til høyre i bildet, har vokst inn under kledningen på huset og sitter fast. For å fjerne den, må"familiens gartner" stå på stige og lirke og dra.

 

 

 

Gullklematis og kaprifol gjør seg klar for kampen om varme og sol. De vokser gjerne så raskt og mye at vi må "snaue" litt gjennom hele vekstsesongen.

 

Vi er ikke kommet lenger enn til slutten av mars, men plantene som står inntil sørveggen og vestveggen, er allerede godt i gang med vekstsesongen.

 

På tross av at det er meldt  mange minusgrader om nettene framover, har "familiens gartner" beskåret klematisplantene og kaprifolen på vestveggen. Erfaringsmessig tåler de nye skuddene som koser seg i varmen fra veggen, noen kuldegrader. Og skulle noen knopper fryse, kommer det straks nye. Det er neppe noen fare for plantene, som har fått samme behandling i mange år.

 

Gullklematis på vidvanke

Gullklematisen blomstrer rikt hele sommeren og til langt på høsten med dekorative gule klokker mot den mørkbeisede veggen.

 

Blomstene går imidldertid fort over i frøhoder med sølvgrå fnokk som sprer frøene ved det minste vindpust - eller berøring.

  

Frøene i restavfallet

Mange frøhoder overvintrer på greinene. Disse "frømagasinene" må nennsomt fjernes før vi går i gang med å rive ned og klippe opp greinene fra i fjor. Beskjærer vi greinene mens frøhodene sitter på - eller ligger på "lur" inne i buskaset - løsner frøene og flyr ut i hagen ved hjelp av sine effektive fnokk.

 

Frøhodene legger vi i restavfallet slik at de kan bli destruert. 

 

Kvistene i varmkomposten

Kvistene klipper vi derimot i småbiter som legges i varmkomposten.  

Klematisrestene kunne trolig vært kaldkompostert, men greinene fra kaprifolbuskene  stoler vi ikke på. Små, avklipte grenbiter med vekstknopper på, kan godt finne på å slå rot og forsyne seg av næringsstoffene i kaldkomposten.

 

Vekstene skjermer veggen

Vi skal ikke beise vestveggen denne sommeren. Plantene kan nå  derfor sette i gang med å vokse og fylle espalierene med grønt og med fargerike blomster.

Selv om sola først kommer til vestveggen ut på ettermiddagen, kan solsteken være intens. Likevel tørker ikke denne veggen så fort ut som sørveggen. Det kan vi nok for en stor del takke plantene for. De ikke bare fyller espalierene, men skjermer også veggen utenfor espalierene med  tette greiner og fyldig bladverk. 

Vekstene er derfor ikke bare dekorative. De gjør også nytte for seg.

Men innenfor bordkledningen vil vi ikke ha dem. Der kan de anrette skade. Så vi får passe på at de holder seg der de skal være i framtiden.

Så slipper også en gammel mann å stå på stige med livet som innsats, for å få fjernet greiner som er på ville veier.

Gravmyrt - en pest og en plage

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

 

Gravmyrten har invadert skråningen langs innkjørselen. Den dekker bakken mellom Rosespirea, Ulvespirea, Pink Grootendorst og Japansk kvede. Gravmyrten kan klippes tilbake, men å fjerne røttene har vist seg vanskelig.

 

Pink Grootendorst-rosene kjemper seg opp gjennom det tette villniset av gravmyrt og sølvarve.

Det er ikke gjort i en håndvending å luke eller grave opp de uønskedede plantene mellom de taggete rosestammene. Det gjør vondt! Selv når rosene er beskåret. Og piggene på kvedebuskene gjør ikke arbeidet lettere.

 

Til dem som skal anlegge ny hage, har jeg et råd: Slipp aldri gravmyrt (vinca minor) inn i hagen! 

Den kan se både tilforlatelig og pen ut når du ser den hos andre. Men skinnet bedrar. Den er en invasiv art som sprer seg nærmest uhemmet og kveler andre mindre robuste vekster.

 

God bunndekker, men ...

Gravmyrt kan være en utmerket bunndekker der hvor det ikke skal vokse noe annet. Problemet er at den ikke begrenser til å være hvor den er ønsket. Den brer seg utover. Ustoppelig!

Ved hjelp av lange utstikkere med kraftig rotsystem vandrer den dit den selv ønsker å være. Og det er omtrent over alt. Du kan selvfølgelig luke eller grave den opp, men blir tilstrekkelig av røttene sittende igjen, vokser den ufortrødent og sprer seg videre.

"Svartelistet"

Gravmyrt er i praksis svartelistet av Artsdatabanken. Nå opererer ikke Artsdatabanken med begrepet Svarteliste lenger. Oversikten over uønskede fremmede arter kalles i dag Fremmedartlista. På den lista står gravmyrt (vinca minor) som fremmedart med svært stor økologisk risiko.

Jeg er uenig i enkelte av Artsdatabankens klassifiseringer, men når det gjelder gravmyrt gir jeg min uforbeholdne tilslutning.

Må ikke komme ut i naturen

Den representerer en trussel og en stor utfordring i hagen. Og kommer den på vidvanke i naturen kan den åpenbart anrette stor skade ved å fortrenge stedegne arter.

Gravmyrt som fjernes fra hagen, bør derfor behandles med forsiktighet slik at den ikke kan etablere seg på steder hvor den ikke er ønsket.

I komposten bør den ikke legges. Den bør destrueres eller leveres til avfallsmottak som kan behandle potensielle planterømlinger og planter som er uønsket i norsk natur.

Jeg syns Artsdatabankens jakt på enkelte fremmedartede planter er overdrevet.

Svartelistingen av og jakten på gravmyrt er ikke overdrevet. Den er i høyeste grad på sin plass.

Det vet noen av oss av bitter erfaring.

Purpurfarget Oxalis

 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022©

 Klikk på bildet og se større versjon!

 

Oxalis Triangularis-planta står i stua i underetasjen sammen med flere andre overvintrende planter. Der er det meget vekslende temperatur. Når vi fyrer i vedovnen, blir det godt over 20 grader. Ellers ligger temperaturen på 13-15 grader vinteren igjennom. Plantene har ikke vist tegn til mistrivsel av den grunn.

Vi har en purpurfarget - eller kanskje lilla - Oxalis Triangularis.

Den har vi fått av familiegartnerens tante. Vi har hatt den i flere år, og har etter det ekspertisen sier, behandlet den i strid med all fornuft, alle erfaringer - og all sedvane.

I vår uvitenhet har vi latt den gro og sette blader til alle tider. Vi har ikke latt den hvile! Og vi har gitt den vann så snart de vakre, tredelte bladene har vist tendenser til å bli slappe og henge i stedet for å strutte.

Helt galt altså.

Tørke litt mellom vanningene

For i følge dem som har erfaringer - og derfor greie på sånt - skal Oxalis Triangularis dreneres effektivt og gjerne tørke litt mellom hver vanning. Og de skal helst stå i halvskygge og ikke i sterk sol.

Vår oxalis er ikke bortskjemt med gjødsel, men er plantet om i god jord. 

Og vi fjerner visne blader så snart de viser seg.

 

Men, merk: Blader som ser litt slappe ut og ikke strutter, mangler ikke nødvendigvis vann. 

 

De tredelte, vakkert fargede bladene er et slags værmeldere. De ser litt slappe ut når det er overskyet eller småmørkt, men strutter i sol og lys. Hvis man ikke vet dette, kan man lett overvanne.

Inne året rundt 

Vi har aldri unnt vår oxalisplante et liv i frisk luft. Ikke et kort besøk en gang, har den fått, enda den - stadig i følge ekspertene - godt tåler å stå utendørs i den norske vekstsesongen. Den tåler - etter sigende! - til og med noen få kuldegrader.

Men sterk, direkte sol liker den ikke. Den bør stå i halvskygge - slik oxalis gjør i skogbunnen der den opprinnelig hører hjemme.

Innvandrer

Nå er imidlertid ikke Oxalis Triangularis norsk. Den kommer visstnok fra Brasil, og hvordan sol- og vekstforholdene er der, er "familiens gartner" ikke sikker på. Men han hører på - og lærer av - dem som vet.

Om høsten må - som man skjønner - Oxalis triangularis-plantene inn i varmen. Men ikke nok med det. Fra sein høst til tidlig vår skal de hvile. De skal settes kjølig og helt mørkt, og ha det tørt og først drives igjen når sola begynner å gi lys og varme. F. eks. en gang i mars - altså nå.

Det er her "familiens gartner" har trådt feil. Han har latt oxalisplanta stå lyst og varmt slik at den har kunnet glede husets frue og ham selv med sitt vakre bladverk uten stans året rundt. Han har drevet rovdrift på  knollenes iboende krefter og oppsamlede ressurser. Han har kort, men kanskje ikke godt, drevet rovdrift.

I år skal den ut

Når varmen nå etterhvert kommer, skal vår kjære oxalisplante ut. 

Den skal deles slik at vi får 2 eller 3 potter, få ny næringsrik jord, og tilbringe sommeren i halvskyggen ved foten av rodondendronbuskene nær inngangsdøra slik at vi kan holde et visst øye med den.

For i Winthers hage lurer det farer.

Oxalis - eller gjøkesyre - har syrlige blader som sikkert kan falle i smak hos både tobeinte og firbeinte - for ikke å snakke om små ålende dyr som ikke har bein i det hele tatt.

Foreløpig lever vår Oxalis Triangularis et trygt inneliv. Men spennende miljøskifte venter. Spennende både for "familiens gartner" og for vår utgave av Oxalis Triangularis som vi setter stor pris på og gjerne vil holde liv i så lenge som mulig. Både fordi den har affeksjonsverdi og fordi den gleder oss med sine pupurfargede triangulære blader.

Hittil har det gått bra - selv om vi i følge ekspertene har gjort det meste galt. Lykken har åpenbart vært bedre enn forstanden!

 

Men nå skal vi ta "skjeen i en annen hånd". Så får vi se.

 

 

Våronna er begynt, men ...

 

Hver vår ødelegger "familiens gartner" en masse spede, grønne skudd når han fjerner visne planterester fra året før.

 

Spesielt er Iris-plantene utsatt. De har gjerne gjemt overrasende tidlige, ømtålelige skudd inne i det gjenstridige, visne bladverket. Når de hampliknende, visne bladene kuttes med kantklipperen, kommer også de nye bladene med på lasset.

Tidlig våronn sparer plantene

For å unngå - eller minimalisere - slike skader, framskyndet "familiens gartner" i år oppryddingen i staudebedene.

Ved hjelp av den batteridrevne kantklipperen, gikk han løs på etterlatenskapene, og klipte jevnt med bakken. Avklippet ble imidlertid ikke fjernet.

Ennå kan det komme både kulde og snø. Det kan derfor være greit å ha et beskyttende dekke over optimistiske skudd og spirer som nå titter fram.

 

 Foto: Kay Olav Winther d.e.  2022©  

 Klikk på bildene og se større versjon!  

Fjorårsgresset på de blå Irisene er usedvanlig seigt og gjenstridig. Det kan ikke lukes. Det må klippes. Det grønneste er gravmyrt som trenger seg fram over alt.

De avklipte planterestene fungerer foreløpig som "vinterdekke", men skal snart legges i komposten. Vekstene i skråningen viser hvordan det så ut i det flate bedet før klipping.

 

Ennå er det mye ugjort i hagen før våren kan komme. Våronna er langtfra ferdig.

Men godt begynt er halvt fullendt.

 

For kaldt for uteliv

"Familiens gartner" trenger imidlertid litt mer varme før han orker å arbeide utendørs. 

Værmeldingen på mobiltelefonen lovet varmere vær, men har ombestemt seg flere ganger. Nå sier den at det skal bli 8-9 plussgrader på dagtid neste uke. 

 

La oss håpe at været holder hva det lover. For selv om det nå bare er et par plussgrader og et surt drag fra sjøen, stikker stadig flere planter optimistiske skudd opp av jorda selv om den er frossen og hard etter nattas minusgrader.

 

Det er derfor ingen tid å miste.

Snøklokkene ringer for vår

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2022 ©  

Klikk på bildet og se større versjon!  

 

Snøklokker setter pris på jevn fuktighet. Det overrasker derfor at de tydeligvis trives og kommer igjen år etter år, i bedet langs sørveggen der vi riktignok vanner, men hvor sola steker, hvor det er mange planter som konkurrerer om vann og næring, og hvor det kan bli tørt mellom vanningene.

 

Når snøklokkene (Galanthus nivalis) dukker fram og blomstrer i sørveggen, vet vi at vinteren er på hell og at det går mot vår.

 

Våre snøklokker er beskjedne. De trenger seg ikke fram i utide, men venter helst til snøen er gått, før de slår ut i full blomst. Men de rekker å vise seg fram før krokus og hestehov følger etter. Snøklokkene er derfor hagens ubestridte vårtegn.

Ikke slik at vi tror at det er slutt på kulde, snø og slaps selv om snøklokkene blomstrer. Mars er en lunefull måned, og det samme er april. Og gamle som vi er, har vi til og med feiret 17. mai i snøvær - selv om vi bor i det som kalles "Norges nordliste sørlandsby".

Vintergæk - plante og brevtradisjon

I Danmark kalles snøklokkene for vintergæk. Når danskene gæker, spøker eller erter de eller driver ap med hverandre.

 

Ved påsketider sender danskene gækebrev til hverandre. Brevene er anonyme, men med et innhold som gir mottakeren holdepunkter for å gjette hvem avsenderen er. I brevet skal det i følge tradisjonen ligge en snøklokke eller altså en vintergæk.

Om det er brevtradisjonen som har gitt navn til planta, eller planta som har gitt navn til brevtradisjonen og til det å erte eller drive ap med folk, ser ut til å være uklart.

Snøklokke, vintergæk - eller snødroppar som svenskene sier - er altså en plante som kan kan dyrkes for mer enn sitt uskylds-hvite utseende.

Vintergäck ikke det samme som vintergæk

Svenskene bruker forresten navnet vintergäck på en annen plante enn galanthus. Når svenskene snakker om vintergäck, mener de den gule ranunkelen Eranthis hyemalis - også kalt Eranthis hiemalis. I Sverige er altså vintergäcken gul.

 

Eranthis hyemalis kalles på norsk vinterblom. Den fins i Norge stort sett langs kysten i den østlige,  sørlige og sør-vestlige delen av landet. 

 

Mange steder kan den være tidligere ute om våren enn de hvite snøklokkene. 

Krokusen er også tidlig ute

Hos oss har snøklokkene en annen konkurrent som ofte er like tidlig ute som snøklokkene ved sørveggen. Det er krokusplantene i den sørvendte skråningen langs innkjørselen.

Der tar vårsola godt, og der blir det tidlig snøbart. Krokusen står i ly nede under rosespirea, ulvespirea og Pink Grothendorst-roser som trolig bidrar til et lunt miljø.

Men to farer truer.

Den ene er gravmyrten som invaderer stadig større deler av skråningen, og den andre er rådyrene som åpenbart liker krokusen like godt som husets frue og "familiens gartner" gjør. De fleste krokusene blir raskt snauspist, men en og annen som står kronglete til, overlever og gleder oss med vakre blomster i en tid hvor hagebedene ellers er både uryddige, grå og kjedelige og venter på utålmodige gartnerhender som vil rydde bort de døde restene fra i fjor og gi plass til nytt liv.

 

Våren er i anmars(j)

 

Det er kaldt om natta, men på dagtid har det enkelte dager vært tosifrede plussgrader. Telen har gått langs husveggen, og rosene setter vekstskudd.

 

 

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 ©
Klikk på bildene og se større versjon!

 

Alle rosene langs sørveggen ser ut til å ha overlevd vinteren. Bare de ikke får seg en overraskelse i mars, får rådyrene snart friske skudd å knaske på.

 

 

Mens snøen lå, kunne vi følge rådyrsporene. Så å si hver natt hadde de besøkt rosebuskene langs sørveggen for å se om de kunne finne noe å spise.

Om de fant noe som falt i smak blant de tørre tornete kvistene, er usikkert. Men nå er nye, friske skudd på vei. Det skal bli spennende å se hvor lenge de får vokse i fred, før de blir rådyrmat.

 

 

Livskraften ser det ikke ut til å være noe i veien med. Telen i bedet har gått, så det er neppe ødvendig å dekke for vårsola selv om den er intens.

 

 

Det har vært vårlig noen dager, en mars er en lunefull måned. Og skal vi tro appen "Været" på mobiltelefonen, blir det snø fredag, lørdag og søndag i neste uke.

Dagtemperaturen skal imidlertid bli 5-6 plussgrader, så kaldt skal det altså ikke bli. Rosene - samt alle stauderøttene under bakken - vil nok derfor fortsette å skyte nye skudd for å komme våren i møte. 

Prydbusker og andre busker og trær er nok også i gang med veksten, så snart grønnes det, og "familiens gartner" kan begynne utelivet for alvor. Det har vært en hard vinter for en gammel mann, og kreftene og utholdenheten blir mindre for hvert år, men lysten er fortsatt tilstede.

 

 

Rådyrene beiter i hagen sommer som vinter. Her er det bringebærbedet som har besøk. Bildet er tatt fra soveværelsevinduet. Rådyret så oss, men flyktet ikke. Det var mer opptatt av en lyd som kom annet steds fra.

 

Fruen i huset og "familiens gartner" har sammen vært ute i vårsola og feid opp grusen som er strødd på hålka i løpet av vinteren. Gårdsplassen og innkjørselen er derfor nå så noen lunde presentable.

Staudebedene ser derimot ikke bra ut. Blader og stilker fra i fjor må klippes av å fjernes så nye skudd får sol og lys og luft. Dette er en jobb som ideelt sett bør gjøres før det kommer nye skudd og blader som lett blir ødelagt.

På den annen side må man ikke være for utålmodig. Ennå kan det bli skikkelig kalde netter - og kalde, sure dager også, for den saks skyld.

Så festina lente. Man må skynde seg langsomt. 

Selv om det klør i "grønne fingre". For våren er så avgjort i anmars(j).