Rotdeler fra purre gir grønne skudd

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©  

Klikk på bildene og se større versjon! 

 

Rotdeler fra purre settes i vann og gir friske skudd etter kort tid. Noen skudd vokser fort. De korteste tar seg lengre tid.  Bildet er tatt 18. oktober.

 

 

Dette bildet er tatt 30. oktober. Skuddet fra rot nr 1 er blitt betraktelig større. Det er dessuten klipt av et par ganger. Rotdel nr 2 har også så smått begynt å vokse.

 

 

Når vekstsesongen er over ute, må man finne på noe inne.

Vil man f.eks. ha frisk grønn purre på brødet eller i matretter, tar man vare på rotdelen når man renser purre, og setter den i vann. 

 

Etter kort tid har man sannsynligvis frisk, grønn purre som man kan klippe av. Skifter man vann, sørger for at plantene ikke tørker ut eller mugner, og ellers behandler dem med nødvendig omsorg og forsiktighet, har man frisk purre som stadig fornyer seg selv.

Kan ta litt tid

Resulatet blir best dersom man ikke kutter rotdelen altfor kort i første omgang. Hos oss kom den lengste rotdelen først i gang, selv om forskjellen i lengde på den og de to andre ikke var mer enn et par-tre milimeter.

Dette eksperimentet er trolig ikke noe for den som er utålmodig og vil ha resultater med det samme. De to minste delene hos oss har stått uten å vise tegn til ekst i 3-4 uker. 

 

Nå har imidlertid en av dem begynt å gro.

Den tredje nøler fortsatt, men skal få sin sjanse.

 

Purreløkrøttene med det kraftige rotnetet ble plantet i jord for 4-5 dager siden. De ser ut til å like det nye mediet og vokser ufortrødent. Bilde tatt 16. november.

Omplante i jord 

Purreløkrøttene stod lenge i vann.

 

De stod lyst i en liten skål på kjøkkenbordet hvor de vokste og produserte lange, smale, grønne skudd som ble klipt tilbake flere ganger. Det som ble klipt av, ble brukt i maten.

De kunne - og burde - nok vært plantet i jord så snart de viste vilje og evne til å vokse og produsere nye løkblader. Det ville gitt mer næring og sannsynlighet for kraftigere vekst - og altså mere purre til bruk i maten.

 

Nå er de imidlertid endelig blitt plantet i jord.

"Familiens gartner" klipte tilbake de to purreløkene som han har dyrket i vann,  og satte dem relativt grunt i hver sin potte med jord. Den rotdelen som ennå ikke har vist tegn til å spire, ble satt i samme potte som den minste løken. Enten spirer den, eller så råtner den og blir til gjødsel for den andre.

Nå får vi se hva som skjer.

Foreløpig ser det bra ut. De to løkene som spirte mens de stod i vann, har fortsatt å vokse etter at de kom i jord. Om de slår rot og klarer å hente næring nok fra jorda til å utvikle seg videre til livskraftige planter, gjenstår å se.

 

Spennende blir det. Vi kommer tilbake til saken, som det heter i nyhetsmediene.

Eksperiment "purre" er ingen lunde over.

Følg med.

 

Japansk kvede - bitter, men sunn i beskjedne mengder

  

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

   Klikk på bildene og se større versjon!  

 

Om våren har japansk kvede vakre rosa blomster som tenderer mot orange. I løpet av sommeren er blomstene blitt til gule frukter.

Fruktene har form som epler, men setter du tennene i dem, får du deg en overraskelse.

  

Kvedefruktene er bitre og brukes ikke gjerne alene, men setter en god litt sur eller besk smak på f.eks. eplesyltetøy. 

 

 

Vår kvedebuske er ikke særlig høy, men ligger utover med sine lange greiner med "illsinte" pigger. Det er ikke så lett å luke og holde orden i dens nærhet, for greinene slår røtter og danner et tett teppe av greiner med mengder av skarpe torner..

 

Kvedebuskene har en stor fordel som kommer dem til nytte der de står i skråningen langs innkjørselen. De har sterk livskraft og lar seg verken kue av gravmyrt eller sølvarve.

 

Kvedeplantene danner fine, rene frukter som er rike på vitaminer - bl.a. C-vitamin - og andre nyttige forbindelser; bl.a. fruktose, glukose, sukrose og karoten. I tillegg inneholder de organiske syrer som normaliserer syrebasebalansen i kroppen, og motarbeider  utvikling av en del nerve- og muskel-sykdommer.

 

Frøene og frøhusene i kvedfruktene skal ikke spises eller brukes i matvarer. Der er etter sigende lett giftige. Og giftig frukt skal man ikke eksperimentere med.

 

Kvede brukes, som sagt, ikke rå, men fruktene er godt egne råvarer til enkelte varmebehandlede retter. Varmebehandling bør skje skjønnsomt for å unngå at de sunne virkestoffene i kvedefrukten blir ødelagt.

Kvedekompott, -gelé og -syltetøy er matvarer som med fordel kan lages av kvede - gjerne smakt til med sukker og tilsetning av andre frukter. Kvede har høyt innhold av pektin. Gele og syltetøy blir derfor lett stivt uten altfor mye tilsetnings- og stivelsesstoffer. 

 

Det er med frukt som med medisiner: De kan gi "bivirkninger". 

 

Kvede kan hos noen utløse allergiske reaksjoner. Noen kan også få forstoppelse - eller til og med magesår - ved gjentakende inntak av kvede. Etter som kvede er en meget sur frukt, kan den ved langvarig bruk også skade tennene.

Man skal altså bruke kvede med fornuft og forsiktighet, og kanskje ikke ukritisk låne øre til dem som tilskriver kvedefrukt ubegrensede velgjørende og legende egenskaper.

 

Gullklematis: Fra gule klokker til "gamlehjem"

 

Foto: Kay Olav Winther d.e.  2021 ©

    Klikk på bildene og se større versjon!  

 

 Gullklematisen er ikke gul lenger. Nå er den full av sølvglinsende "oldinghoder".

"Kanskje etter dagens dåd, får ditt hår en sølver tråd ...", skrev Jens Gundersen om oss mennesker i visa "Vinden rider høyt på sky ..." Beskrivelsen passer også på en aldrende gullklematis.

 

 

 

Bar på issen og lange sølvfargede fjoner som snart løsner, spres med vinden, og bærer med seg frø som får nye klematisplanter til å vokse opp på de mest uventede steder.

 

 

Gullklematis (Clematis tangutica) er en dekorativ plante.

Den vokser villig på nærmest allslags jord, har frisk, grønt bladverk og blomstrer rikt med gule klokker fra juli til ut september. Er været laglig, setter den en og annen blomst i oktober også.

"Sølvclematis"

Men om høsten er det ikke blomstene som er mest framtredende og dekorative på gullklematisplantene. Da burde den nesten skifte navn til sølvklematis.

Etter blomstring utvikler gullklematis morsomme, sølvglinsende frøstender som på sin måte, er like dekorative som de gule blomstene.

De gule blomstene varer ikke lenge før de går i frø. Det tidligste sølvglinsende frøstadiet varer noe lenger.

Hagens "gamlehjem"

Etter en tid får de sølvglinsende, blanke hodene en mattere farge. Da har de nådd det stadiet hvor frøene løsner og begynner sin reise ut i verden for å danne nye planter.

I dette siste utviklingsstadiet ser frøstendene ut som tynnhårede, grå oldinghoder. 

"Familiens gartner" har respektløst beskrevet gullklematisplantene med de grå hodene for hagens "gamlehjem". Selv er han en gråhåret 84-åring som syns at an har rett til å buke "stigmatiserende" begrep som "gamlehjem" selv om han selv fortsatt bor hjemme.

Aparte som han er, syns han at begrepet "gamlehjem" er rett på sak og flatterende fordi han mener at det å bli gammel ikke er noe nedverdigende, men tvert i mot bra og langt å foretrekke framfor alternativet.

Voldsom frøspredning

"Familiens gartner" nyter derfor synet av alle gullklematisens stadier mot den mørkbeisede husveggen, selv om har av erfaring godt vet, at problemer vi oppstå når plantene skal klippes ned til våren.

Selv om han plukker av så mange frøhoder som han kan få tak i, før nedklippingen begynner. Og selv om han er nennsom og forsiktig, vil massevis av spirevillige frø finne veien ned fra terrassen og ut i hagen hvor det vil dukke opp gullklematisplanter på steder hvor de ikke kan få stå.

Da må"familiens gartner" luke.

Men foreløpig fortrenger han framtidige bekymringer, og nyter klematisveggen - eller "gamlehjemmet" som den er.

Og kanskje synger han på Jens Gundersens vise: "Kanskje etter dagens dåd, får ditt hår en sølver tråd". 

 

Eller noen andre linjer fra samme vise som han også liker: "Hvor du tramper sti og vei følger mange etter deg. Sørg for at det alltid gror blomster i ditt plogjernspor." 

Og blomster gror det når gullklematisplantene sprer sine spirevillige frø.