Appelsinmarmelade med smak av kvede

Foto: Kow d.e. 27112015 ©   
Klikk på bildet for å se større versjon.

To appelsiner og en japansk kvede på størrelse med den på bildet, ble til to glass velsmakende appelsinmarmelade.

Da jeg så kvedeeplene henge på buskene mens det var flere kuldegrader, fikk jeg lyst til å lage appelsinmarmelade med lett smak av kvede.
Kvede blir litt søtere og mindre besk når den har vært utsatt for frost.

Som tenkt, så gjort.
Marmeladen ble riktig god.
Har du kvede, anbefaler jeg at du prøver.
Oppskrift trenger du ikke.
Du bare prøver og smaker deg fram.
Lykke til!

Bare rot

Foto: Kow d. e ©   Klikk på bildene for å se større versjon.

Det ble ikke en eneste blomst på ringblomstplantene i denne potta.

Røttene var det ikke noe å utsette på. Slik så rotklumpen ut da potta ble tømt. Det har nok blitt for liten plass og for lite næring til den enkelte plante, enda jeg både har vannet og gjødslet flere ganger i løpet sommeren.

Jeg liker ringblomster.
Både på grunn av utseendet og på grunn av smaken.
Kronbladene "piffer opp" grønn salat.

I våres sådde jeg ringblomster i en potte.
Det ble ikke en eneste blomst.

Jeg slapp også et par frø i en urne sammen med andre blomsterplanter.
Der ble det én blomst - og en knopp som nattefrosten tok.

I potta sådde jeg trolig for tett.
Neste år får jeg være mindre generøs, og spare litt på frøene når jeg sår.
Ett frø her og ett frø der ser ut til å være løsningen.
Sår jeg tett, må jeg prikle.
Ringblomster trenger åpenbart rom rundt seg.
Det forteller bildene ovenfor sitt tydelige språk om.

Jeg har mislyktes med ringblomster flere ganger i løpet av mitt mangeårige hageliv.
Jeg gir ikke opp for det.
Neste år er det "på'n igjen".
Før eller siden blir det vel blomster?
Eller er dette kunststykket for vanskelig for gammel mann?

Endelig i hus

Foto: Kow d. e. 25112015©  
Klikk på bildene for å se større versjon.

Nyinnflyttede urner på vent i garasjen. Vedkjelleren innenfor er egentlig full allerede, men med litt rydding får vi erfaringsmessig plass til resten også.

Urner som skal overvintre med planter i, står oppe på urner som skal tømmes bare den frosne jordklumpen har tint.

Sånn, så er urner og potter endelig i hus.
Også de som skal tømmes for jord.
Jordklumpene var bunnfrosset og må tine før jeg kan fjerne jorda fra urnene.

Urnene er ikke frostsikre, men ser ut til å ha tålt påkjenningen.
Ingen spreker eller avskalinger er å se.

Nå står urnene i garasjen - både de urnene som skal tømmes når bare telen har tint, og de med planter i,  som skal videre inn i vedkjelleren hvor de skal overvintre frostfritt.

At flyttesjauen er tilbakelagt, er en lettelse for både sinn og rygg.
Å se urner som ikke er frostsikre, stå ute i snø og flere minusgrader, er en påkjenning - mentalt.
Men å flytte tunge urner, er også en påkjenning - for ryggen til en gammel mann.
Det er derfor deilig endelig å ha alt i hus selv om det gjenstår en del arbeid før alt er på plass.

Denne agapanthusplanta står fortsatt ute. Bladverket er friskt grønt og ser ikke ut til å ha tatt særlig skade av snø og minusgrader.

Bladene på denne agapanthusplanta derimot - som står omlag to meter fra den andre - har åpenbart tålt kulda dårligere. Om det også gjelder røttene, er en annen sak. De pleier å tåle en "støyt".

Skjønt, når sant skal sies, er det fortsatt to potter som står ute.
Det er to store, svarte plastpotter med agapanthus i.
De har jeg ikke plass til innendørs før de urnene som skal tømmes, er tømt.
Tomme urner stabler jeg oppe i hverandre slik at de tar mindre plass.
Først når dette er klart, kan de gjenværende agapanthusplantene komme i hus.

De sies at hagearbeid er en hobby som gir glede og ro i sinnet.
Det er en sannhet med modifikasjoner.
Utsagnet gjelder i alle fall ikke for innflyttingen av urner og potter om høsten.
Det er et stress.
Men nå er det gjort.
I alle fall så godt som.
Resten av arbeidet skal skje innendørs.

Vinteren på besøk

Foto: Kow d. e. 19112015©   
Klikk på bildene for å se større versjon.

Vinteren har inntatt krakken på gårdsplassen. De to pottene med agapanthus som flankerer krakken, skulle selvfølgelig vært tatt inn, men tåler nok noen minusgrader og litt snø. En gang stod flere av agapanthusene ute hele vinteren, men da var de riktignok plantet i bakken.

Diverse sorter spirea, Pink Grotendorst-roser og japansk kvede har fått et dryss av snø.

Kvedeeplene er bitre, og er ikke høstet. De blir imidlertid en aning søtere etter en frostnatt eller flere, så kanskje jeg skulle plukke inn noen og lage marmelade av appelsin med smak av kvede?
 

Denne urna skulle vært tatt inn. Den tåler ikke frost, og har en fasong som lett utsetter den for "telesprengning". Den er tung for en gammel mann. Den må derfor tømmes for jord først.

Hortensiabusken ved inngangsdøra gir seg ut for å være snøballtre. Morsomt så lenge det varer.

Snøen kom ikke akkurat overraskende.
Den var varslet.
Det samme var kuldegradene.
Jeg har derfor bare meg selv å takke for det som skulle vært gjort, men som jeg ikke har fått somlet meg til å gjøre.

Jeg får skylde på alderen.
Alt er blitt mye tyngre det siste året.
Urnene som skal i hus, er blitt mye tyngre enn tidligere.
Og jeg fryser mye lettere.
Derfor går alltid saktere.
Det som tidligere ble gjort i en fei, må jeg nå ta i porsjoner - litt da og litt da.

Dessuten skorter det på inneplass.
Alt kan ikke trilles i garasjen på en gang.
Noe må videre inn i vedkjelleren - og i oppholdsrommene - før nye urner kan flyttes inn.
Innflyttingen krever m.a.o. en viss logistikk.

Men - når sant skal sies, er det ikke bare krefter og plass det skorter på.
Noe av tregheten skyldes motvilje mot å kaste eller flytte inn planter som gror og blomstrer.
Flere pelargoniaer blomstret til rådyrene spiste dem, bacopaen og lobeliaen blomstret, og - tro det eller ei - de spanske margerittene ved inngangsdøra satte nye knopper.

Men så kom snøen og kuldegradene og satte punktum for sesongen.
Nå kan vi med god samvittighet kaste sommerblomstene i kompostbingen, og fjerne jorda fra urnene - så snart telen tillater det.
Akkurat nå er jorda som stein.
I dag morges var det omlag 5 minusgrader.
Og helga skal bli kald - sies det.
Men neste uke er vi lovet plussgrader igjen.
Da får vi få resten av urnene i hus.
For nå er sommeren definitivt over.
Ingen tvil om det.

Ettårig eller flerårig asters?

Foto: Kow d. e. 11092015©      Klikk på bildet for å se større versjon.

Sommerplante eller staude?

På fødselsdagen min, 29. juli, fikk jeg en stor, blomsterrik asters av min eldste datter og hennes familie.
Den fikk stå i sin opprinnelige potte, og ble satt i en potteskjuler på trappa ved inngangsdøra.
Der stod den og gledet oss, og andre som kom på vår dør, i hele sommer og langt ut på høsten.

Da blomstene begynte å visne, og det kom få nye, tok vi planta ut av potta den stod i, og plantet den på friland i staudebedet.
Nå er spørsmålet: Vil den tåle vinteren og komme igjen til våren?
Med andre ord: Er det en staude jeg har fått, eller er det en ettårig sommerblomst?

Flere typer asters karakteriseres som sommerblomster.
De er gjerne for varmekjære til at de kan overleve og reprodusere seg utendørs i Norge.
Kanskje er vår asters en av disse.

På nettet står det imidlertid at mange ettårige astersarter har forvillet seg ved hjelp av frø på avveie.
Hvis røttene på vår asters ikke overlever, kan den kanskje - om den ikke er steril eller infertil - slippe noen frø som kan ende opp i nye planter neste år.

Håpet er lysegrønt, heter det.
La oss håpe at det er riktig - i dobbelt forstand.
Å eksperimentere er under enhver omstendighet alltid morsomt.
I hagen skal man aldri si aldri.

Rådyrene tok de siste blomstene

Foto: Kow d. e. 14112015©     
Klikk på bildet for å se større versjon.

I går var denne planta frodig og fin med mange lovende blomsterknopper. Da vi kom ut i dag, var alle knoppene og flere av bladene borte.

Denne pelargoniumplanta hadde både blomster og knopper. Etter nattas etegilde stod kun én knopp igjen. Også blomkarse-stilker, -blader, -knopper og -blomster var spist.

Vi har hatt en usedvanlig mild høst.
Noen pelargonium-planter har derfor fått stå ute til nå.
De har stadig satt nye knopper - og blomstret.
Nå er sesongen over.
I natt har rådyrene - eller rådyret, dvs. bukken som vanker her - knasket i seg både blomster og knopper.
Lobeliaene har vegetarianeren ikke rørt.

Det var bare å få plantene og urnene i hus.
Men først ble pelargoniumplantene plantet over i mindre og mer håndterlige plastpotter som er lettere å flytte og finne plass til.
De tomme urnene tar ikke så stor plass når de settes oppe i hverandre.
Og overvintringsplass er mangelvare.

Urna på det nederste bildet blir forresten ikke tatt inn.
Den er frostfri.
Jeg fikk den til 60-årsdagen.
Nå er jeg 78.
Den har altså stått ute hos oss i 17 vintre - hittil.

I dag er pelargonium, blomkarse og lobelia byttet ut med lyng.
60-årsgaven er klar til å møte nok en vinter.

Ned til minste flis

Foto: Kow d. e. 26102015©     Klikk på bildet for å se større versjon.

Dette er ved. Ikke avfall. Vi kaster ikke egne ressurser og kjøper ny ved i stedet.

Tidlig på sommeren felte vi tre grantrær.
To vanlige norske - og en edelgran som vi ikke er hundre prosent sikre på navnet på.
Det gav lys og luft - spesielt for en av naboene - og masse fin ved.

Hos oss rommer begrepet ved så å si alt som kan puttes i ovnen.
Tjukke stammer, tynne topper, enda tynnere greiner og ikke altfor tynne kvister.
Det meste av granbaret havnet på kommunens kompostmottak.
Løse nåler - som det ble en del av - ble strødd i rododendron-bedet.
Og sagspon, barkebiter som ikke ville gi særlig varme, og sagflis ble lagt i våre egne kompostbinger.
Trærne blir med andre ord brukt ned til minste flis.

Har man en god grensaks - og det har man vel hvis man har hage - så er det lett å gjøre greiner og kvister om til ved.
Det som er for tjukt for hagesaksa, bruker man øksa på.
Og det som er for tjukt for øksa, kutter vi med den elektriske kjedesaga.

Det sies at ved skal varme minst tre ganger: Når den felles, når den kuttes og/eller klyves, og når den brenner i ovnen.
At det koster litt anstrengelse, og kanskje litt svette, å få veden i fyrbar stand, er altså som det skal være.
Å jobbe med veden gir dessuten mosjon.
At mosjon er sunt, er de fleste enig i.
Mange betaler til og med i dyre domme på treningsstudio for å mosjonere.
Vi som fyrer med ved fra egen "skog", trenger ikke betale for treninga.
Vi får den gratis - i tillegg til gleden og nytten ved å utnytte ressursene fra hagen.
Det er en vinn-vinn situasjon.
Som både gleder og varmer - opp til flere ganger.

Bergenia - ikke bare grønne blader

Foto: Kow d. e. 26102015©    
Klikk på bildet for å se større versjon.

Bergeniabladene får fine høstfarger.

Hagesesongen er ikke over.
Om høsten byr trær, busker og hageplanter på fine høstfarger.

Bergeniaplantene - eller bergblom som de vel heter på norsk - tar stor plass, men er nokså uanselige hele sommeren etter at de har blomstret.
Om høsten tar disse plantene - som engelskmennene kaller elefantører - imidlertid sitt monn igjen.
Noen solrike, men ikke altfor varme høstdager kombinert med kjølige, men frostfrie netter så skifter bladene fra grønt til diverse variasjoner av lilla, rødt og brunt.

På Facebook-stedet Hageglade ble en hageeier rådet av andre til å kvitte seg med bergeniaplantene.
En innsender skrev: "Hos oss er disse ugress! vokser over alt, tar over, sprer seg, minste lille bit rot som er kvar får nye blader, river du de opp (enkelt, da de store røttene ligge på bakken) så ikke kast det i komposten, for da begynner de vokse der med.."

Hva som er ugress, er subjektivt.
I vår hage er bergenia, eller bergblom, ikke ugress! 
Men de må pleies - og holdes i sjakk.
Visne blader som det lett blir en del av, bør fjernes - bl.a. for at brunsnilene og andre sniler ikke skal finne ly der. 
Dessuten klipper man bort blader og fjerner røtter som har spredd seg til steder hvor de ikke skal være.
Men man bør være forsiktig med hvor man kaster rotstilkene.
De slår lett rot.

Men her som ellers: Det er forskjell på å barbere seg og å skjære haka av seg.
Bergblom har lange tradisjoner i norske hager.
Både den urbane tradisjonen og den rurale, altså bonde- og husmannshage-tradisjonen.
Og tradisjoner skal vi ta vare på.
De forteller om våre røtter.

 

Klart til mating

Foto: Kow d. e. 2015©    Klikk på bildet for å se større versjon.

Foringshuset er endelig på plass på "stubben". Det trenger litt "upshining", men utseendet betyr trolig mer for fuglemateren enn for fuglene.

Da vi felte det store grantreet utenfor kjøkkenveggen - og kjøkkenvinduet - mistet vi mye fugleliv.
Treet - som var en slags "edelgran", trakk til seg mange fugler ved sin blotte eksistens.
I tillegg hengte vi ut fuglemat på de greinene som kunne sees fra kjøkkenvinduet.
Slik fikk vi orkesterplass til et rikt dyreliv.
Fugler og ekorn gav oss to gamle, samt besøkende barnebarn, mange gleder.

Men treet ble for voldsomt og måtte i bakken.
Da ble det fære fugler og ekorn å se på.
For ikke å miste fuglelivet helt, lot vi en høg "stubbe" stå igjen.
Der har vi nå plassert et av de to fuglematingshusene som husets gartner lagde i husets stil og farger for mange år siden.
Det bærer tydelige merker etter tidens tann, men dette er trolig mer til ergrelse for husets eiere enn for fuglene.

Huset - og maten vi legger ut - er beregnet på småfuglene.
Det bryr ikke skjærene seg om.
Ubeskjedent forsyner de seg av brødsmuler og solsikkefrø.
Det blir derfor lite igjen til dem som maten egentlig er beregnet på.

Gartneren - og i dette tilfellet også snekkeren - har utstyrt foringshuset med sperrelister som skal gjøre åpningene til matfatet mindre, og maten vanskeligere tilgjengelig, men skjæra er en akrobat og lar seg vanskelig stoppe når det er noe den vil ha tak i.

Foringshuset trenger en "upshining", bl.a. nytt listverk her og der.
Vi får kanskje også overveie nye skjærehindringer.
Ikke slik at jeg ikke unner skjærene mat, men dette foringsstedet er for småfuglene - finkene, sprvene, meisene, bokfinkene, dompapene og eventuelle andre småfugler som gleder oss med sitt nærvær utenfor kjøkkenvinduet.
Dukker det opp en forvirret grå- eller svartrost som foretrekker brødsmuler og solsikkefrø framfor meitemark og bær, er de velkomne de også.
Og skulle det komme et ekorn, er også det velkomment.
Enten det forsyner seg av maten i foringshuset, eller av meisbollene og kokosnøtta vi har hengt opp på stativet som foringshuset hviler på.

Snart er det forresten tid for julenek.
Også nek er det plass til på foringshuset.
Så her er det plass til mat for noen og enhver.

Rådyrbukken bruker hagen som matfat

Foto: Kow d. e. 2015©   
Klikk på bildene for å se større versjon.

Rådyrbukken på naboens plen. Her går den og spankulerer så å si hver dag. Den beiter ...

... eller tar seg en hvil og fordøyer maten, før den fortsetter beitingen ...

... i skråningen foran vårt kjøkkenvindu. Den spiser gress og tysskål ...

... og gulnet løv samt kvister og greiner på små busker.

Den stod lenge og så på oss som stod inne på kjøkkenet. Redd så den ikke ut til å være, men vaktsom.

Rådyrene bruker vår og naboenes hager som spisesteder.
Den siste tiden har vi hatt besøk av en bukk, som kommer til "fast" tid hver dag og spiser av blomsterplanter, ugras, løv og buskvekster.
Sånn mellom klokka 1300 og 1400 en gang kommer den gående på naboens plen, og slår seg til foran vårt kjøkkenvindu.

Trolig har den da allerede vært og tatt forretten i vår hage.
For i dag, da min kone og jeg kom hjem fra en spasertur, stod den på toppen av trappa fra vår gårdsplass og opp til terrassen.
Da hadde den allerede forsynt seg av pelargoniumplanta i urna ved foten av trappa.
Da vi gikk hadde planta både blomst og knopper.
Da vi kom hjem, var det verken blomster  eller knopper igjen.
Bare avgnagde stilker med begrenset dekorasjonsverdi.

Rådyr er vakre.
Det er neppe andre meninger om det.
Men de gjør ugagn.
Folk flest bryr seg neppe om noen avgnagde vekster her og der, men for en hagedyrker og blomsterelsker er det bittert ikke å kunne dyrke de vekstene man ønsker og å få spist opp knopper og blomster.
Man må nesten ha de samme lidenskapene selv for å forstå skuffelsen og ergrelsen.

Centaurea montana - norsk som noen

Foto: Kow d. e. 26. oktober 2015©   Klikk på bildene for å se større versjon.

Honningknoppurten tar gjerne en ny runde om høsten hvis den blir klipt helt tilbake etter første blomstring.


Honningknoppurt - eller Centaurea montana som den heter på latin - har lang tradisjon i norske hager.
Men den "hører ikke hjemme i norsk natur", som det gjerne heter i dag.
I følge Wikipedia kommer den opprinnelig fra fjellområdene i Mellom-Europa og ble innført i Norge på 1800-tallet.
Så vidt man vet, ble honningknoppurt første gang nevnt i norsk hagebrukslitteratur i 1873.
Men til England skal den ha kommet allerede på slutten av 1500-tallet.

Honningknoppurten blomstrer fra juli til august, kan Wikipedia fortelle.
Bildet over disse linjene er tatt 26. oktober.
I dag er det 31. oktober og den blomstrer ennå.
Honningknoppurt bryr seg altså ikke om kalenderen eller hva botanikerne sier.
Den bestemmer sjøl.

Det gjør den også når det gjelder spredning i hagen.
Planta sprer seg både ved hjelp av underjordiske teger og frø.
Centaurea montana er som navnet sier, en fjellplante.
Den er krever lite næring, er meget hardfør, og frøene har en forbløffende spireevne.
Finner de en ledig flekk med jord, slår de rot og blir til en ny plante.

Honningknoppurt, må begrenses og holdes i sjakk ellers overtar de blomsterbedet og slår rot på steder hvor man ikke vil ha dem.
Men er man opptatt av å hjelpe humler og bier og andre insekter, bør man ha honningknoppurt i hagen.
Det fins både blå og hvite honningknoppurt, så man kan variere.
Humlene og biene oppsøker gjerne begge.

Et hjertesukk til slutt:
Hvor lang tid vil det ta før honningknoppurt blir regnet som en trussel mot genuint norske planter - slik det f.eks. er skjedd med lupiner?
Lupiner og honningknoppurt er klassikere i norsk hagekultur.
De spredte seg så villig at til og med fattigfolk kunne ha råd til dem.
Som de fleste andre stauder som pryder hagene våre, er de altså opprinnelig importert.
I dag er de imidlertid så norske som noen kan være.

Ringblomsten blomstrer

Foto: Kow d. e. 26. oktober 2015©  
Klikk på bildene for å se større versjon.

Potta som skulle bli full av solgule ringblomster, ble en skuffelse. Det ble bare grønt - i år som i fjor.

En eneste ringblomst er det blitt. Den har til gjengjeld stått lenge. Dessuten er det store knopper på både denne og planta ved siden av, så kanskje ...

Høsten er her, men vekstsesongen er ikke helt over.
Ringblomstene - eller rettere sagt ringblomsten - blomstrer nå.
Hittil har kun en plante satt blomst.
I tillegg har denne planta en stor knopp.
Det har naboplanta også.
Hvis resten av oktober og kanskje en uke eller to i november, har nattemperaturer på 4-5 grader og dagtemeperaturer rundt 10, så kan det kanskje bli et par ringblomster til.
Men det skal vel godt gjøres.

Nå står nemlig en stor, blank fullmåne over åsene i øst og lyser opp en stjernestrødd himmel.
Da vet vi at temperaturen fort synker under null, noe heller ikke den nokså hardføre ringblomsten setter pris på.
Vil jeg tro.
Men den rakk i alle fall å blomstre før frosten tok den.

Blomkarsen har ikke frosset

 

 

Foto: Kow d. e. 16. oktober 2015©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Blomkarsen blomstrer ennå.

Vi har blomkarse både her og der. 
I urner og potter - og i bakken.
De fleste av dem blomstrer ennå.
Ingen ser ut til å ha att skade av de kalde nettene som har laget rim på hustakene og is på bilvinduene.

Blomkarseplantene er vannholdige og fryser lett.
Kuldegrader tåler de ikke.
Det kan altså ikke ha vært kuldegrader akkurat der disse plantene står.
Trolig har de ved en tilfeldighet stått i noen skjermede "lommer" der nattetemeparaturen ikke har sunket under 0. 

Nå er det vel ikke lenge til at det blir så kaldt om natta, at sommerplantene fryser uansett hvor de står.
Det gjelder derfor å "gripe dagene", nyte synet og få mest mulig ut av de solfylte - om enn kjølige - høstdagene vi har akkurat nå.
Plutselig er det for seint.
 

Røyksopp

Foto: Kow d. e. 16. oktober 2015©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Røyksoppen er dekorativ og får lov til å utfolde seg på gårdsplassen.
 

Hva slags røyksopp er dette? Den er litt ru, men har ingen utpregede pigger eller vorter, og den har ingen stilk. 

Det er ikke en giftig gul potetrøyksopp for denne er ikke svart inni - selv ikke så sent som 16. oktober.

På gårdsplassen, der vi sager og kløyver ved fra tid til annen, vokser det sopp.
Det er en eller annen røyksopp.
De likner mest på vorterøyksopp, men har ikke tydelige "vorter" - verken på tidlige stadier eller senere.

Sporene eller mycelene har trolig kommet med veden som jeg har jobbet med på stedet.
Jeg feier opp etter meg, men sporene eller mycelene har havnet i sprekkene mellom belegningssteinene.
Mer jordsmonn trenger de ikke.

Tidligere i høst var soppene lysere utenpå og ganske hvite og svampete inni.
Da kunne de trolig vært spist.
Men verken "familiens gartner" eller "fruen i huset" er mykolog.
Vi lot dem derfor være.
Nå kan vi i stedet glede oss over soppfeltene - for det er flere - på gårdsplassen.
Vi syns at de er dekorative.
Og morsomme.

På minussiden

Foto: Kow d. e. 14. oktober 2015© Klikk på bildene for å se større versjon.

I dag var det rim på takene. 

I går flyttet jeg noen pelarginiaer og fuchsiaer i hus.
Jeg hadde planer om å flytte inn flere, men følte meg ikke bra og måtte gi opp.
Det var dumt for i natt har gradestokken "krøpet under null".

Takene er hvite av rim, og de som har bilen stående ute, måtte skrape is før de kunne begynne å kjøre.
Heldigvis er temperaturen nær bakken og nær vegger og under busker og trær gjerne noe høyere enn oppe i fri luft.
En inspeksjonsrunde i dag tidlig, tyder på at de plantene som ble stående ute, er kommet fra det med "liv og helse" i behold.
Skjønt, det er først når de kommer inn i varmen at frostskadene viser seg.
Vi tar derfor ingen ting for gitt.

Nå kan det raskt bli både minusgrader og snø.
Det gjelder derfor å få resten av plantene som til har tilbrakt sommeren i potter og urner, inn.
Pelargoniaer og andre "inneblomster" som står i de største urnene, planter vi om i mindre potter før de tas i hus.
Da tar de ikke så mye plass, og de tomme urnene kan stables oppe i hverandre.
Likevel holder det hardt å få plass til alt.
Mange - og særlig de største som f.eks. agapanthus - står i vedskjulet i kjelleren.
Men en del havner i kjellerstua og et andre boligrom i underetasjen.
Det er ikke så pent med avblomstrede og pistrete planter som er stuet sammen tett i tett på bord og hyller.
Det må innrømmes.
Trøsten er at det bare er vel 5 måneder til de skal settes ut igjen. 
Heldivis går tiden fort.

 

Kvede

Foto: Kow d. e. oktober 2015© Klikk på bildene for å se større versjon.

Japansk kvede er en prydbusk med nytteverdi. Om våren har den vakre rosa blomster, og om høsten masser av fine "epler".

"Eplene" smaker bittert, og egner seg best til å blande i syltetøy, gelé og saft av andre frukter.

Familiens gartner og amatørkokk har dårlig samvittighet.
"Eplene" på de japanske kvedebuskene er mange, store og fine i år, men henger ubenyttede på greinene og minner amatørkokken om at de burde vært brukt.
I alle fall noen av dem.

Jeg lager ikke noe av bare "kvede-epler".
Til det er de for bitre.
Men de setter en litt bitter smak på syltetøy, marmelade eller gelé av andre frukter.
Tidligere - da vi hadde nesten ubegrenset adgang til vanlige epler - lagde vi både mos og syltetøy med kvede i.
Ikke mye kvede, men akkurat passe.
Det var godt.
Det gav bl. a. de tilslørte bondepikene en pikant smak som jeg husker ennå.

Nå har vi ingen epler lenger.
Eplehagene er solgt, og her i vår egen hage har vi ingen frukttrær - bare bærbusker.

I år har vi hatt - og har vi ennå - en særdeles rik avling av bjørnebær.
Kanskje vi burde prøve med litt kvede i en porsjon bjørnebærsyltetøy?
Eller svartsurbær?
Det henger fortsatt noen få svartsurbær igjen på den ene buska vi har.
Også den har båret over all forventning i år.
Så vi har saftet og syltet en masse allerede.
Fryseren er full til randen, og i kjøleskapet fortrenger saft, syltetøy og gelé andre varer som også gjerne skulle stå kaldt.

Så det blir nok ikke populært om amatørkokken lager enda mer.
Men det frister å prøve.
Søte bjørnebær med en antydning av bitter kvede høres unektelig spennende ut.
Men bitre svartsurbær iblandet bitter kvede blir kanskje i bitreste laget?

Nå kan sidensvansene komme

Foto: Kow d. e. oktober 2015© Klikk på bildene for å se større versjon.

De ulike mispelplantene er fulle av røde bær. Fuglene spiser, men det er først når sidensvansene kommer at det blir fart i sakene.

Blomstene på mispelbuskene er beskjedne og gjør lite av seg.
Bærene derimot syns godt og er dekorative.
Ikke minst de røde, men også de båsvarte, pynter opp i hagen.

Og de trekker fugler.
Fugler av alle slag er velkomne hos oss.
Til og med skjæra.
Som det er mange av her.
Vi har talt opp til 10 om gangen i vår hage.
Hadde de bare ikke hatt den uvanen at de skiter på de mest upassende steder.

Skjæra spiser bær.
I alle fall blåbær.
Det bærer skjæremøkka sitt tydelige bud om.
Mispel-, eller cotoneaster-, bær har vi midlertid aldri sett at skjæra har spist.
De er det småfuglene som beiter på.

Fart i avsetningen på mispelbær blir det imidlertid først når sidensvansene kommer.
I store flokker invaderer de hagen og renspiser de overlessede buskene.
Når fuglene fråtser i bær og sluker store mengder på kort tid, er det trolig ikke alt som blir like grundig fordøyd.
Så når fuglene skiter ut fordøyde bær, spres frøene som bærene er fulle av, på en rekke nye steder.
Resultatet er sannsynligvis at nye mispelplanter på "uforklarlig" vis dukker opp langt borte fra buskene som frøene stammer fra.
På den måten har vi selv fått flere av våre mispelbusker.

Klatrerosa gir seg ikke

Foto: Kow d. e. 2015©Klikk på bildene for å se større versjon.

Oktober har begynt, men vår Heidelberg-rose fortsetter å blomstre som om ingen ting er hendt. 

Vår Heidelberg-rose har gledet oss siden tidlig på 1980-tallet.
Til å begynne med var den fantastisk - grønn og fin med masser av røde blomster.

Etter noen år ble den angrepet av bladrust, andre soppsykdommer samt myriader av bladlus.
Den så pjuskete ut, men den blomstret.

Etter et par kraftige nedklippinger, kom den seg igjen.
Familiens gartner plukket av syke blader og fjernet blader som var falt på bakken for å begrense smitte.
Det så ut til å hjelpe.

I årene som har fulgt, har det gått opp og ned med tilveksten - og bladveksten.
Et år så den ut til å ha "gått ut", men nei.
Nye "ekte" skudd kom fra rota.
Den er ikke lenger som i sin glanstid, men den lever - og blomstrer.
Hvert år.
Til dels rikelig.
Og den remonterer.
Ikke bare til langt ut på høsten, men noen ganger helt til jul.
Evnen til å fylle på med nye bristende knopper og blussende roser etter hvert som de gamle har takket for seg, har vært overveldende.

Nå er den i gang igjen.

Vår Heidelberg bryr seg ikke om kalenderen.

Den blomstrer som om vi fortsatt skulle ha sol og sommer.

Og sol har vi hatt noen dager.

Riktig fine dager og ikke altfor kalde netter.

Men nå skal det visst være slutt.

Nå kommer høsten for alvor.

Men synkende temperatur skremmer neppe vår Heidelberg.

Den pleier å fortsette å remontere.

Det hender, som sagt, at vi har roser i rosebedet ved juletider.

I år som tidligere, skal det bli spennende å se hva slags vinter vi får, og hvordan vår Heidelberg greier den.

Foreløpig blomstrer den.

Med mange blomster og flere lovende knopper.

Som om det fortsatt skulle være sommer.

Parkslirekne: Fin, men svartelistet

Foto: Kow d. e. 2015©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Parkslireknen er mektig og ganske flott der den skjuler verandaen og skjermer for innsyn. Men den er svartelistet og skulle aldri vært plantet.

At utålmodige hageeiere som gjerne vil plante noe som vokser fort og skjermer for innsyn, kaster sine øyne på parkslireknen, er ikke til å undres over.
Dessuten er den jo fin å se på.
Spesielt når den blomstrer.

Men den rasktvoksende planta med de bambusliknende, rørformede stammene, og det uregjerlige rotsystemet, er og blir et ugras.
Den er svartelistet med god grunn.
Den holder seg ikke på plass, men sender rotstenglene sine mange meter utover.
Rotskudd vokser opp over alt hvor de ikke skal være.
Ikke bare der hvor det er åpen jord, men også mellom belegningsstein og heller.

Hageeiere som er dyktigere - og mer radikale - enn jeg er, forteller at de har klart å ta knekken på veletablerte parkslirekner med Round Up.
Mine forsøk har nok vært for halvhjertede.
Jeg har brukt Round Up på rotskudd på ville veier.
De har visnet, vært borte en stund for så å komme igjen.

Ellers har jeg brukt handmakt.
Jeg har revet opp skudd, og jeg har brukt spaden.
Til liten nytte.
Det må gravemaskin til, sier de som har sett rotsystemet.
Røttene går usedvanlig dypt, og sprer seg vidt ut over.

Jeg er av dem som mener at den beste måten å slutte å røyke på, er å ikke begynne.
Slik også med parkslirekne.
Den beste måten å unngå ulempene på, er å aldri slippe plantene inn i hagen - om de er aldri så hurtigviksende og fine.
La deg ikke friste.
Motstår du fristelsen, sparer du deg selv for mange ergrelser og ekstra arbeid.
Så klok var ikke jeg.
Min unnskyldning får være at jeg ikke visste bedre.

Bryr seg ikke om kalenderen

Foto: Kow d. e. 2015©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Pelargoniumplanta i den vesle potta på veggen ved inngangsdøra bryr seg ikke om kalenderen. Nå er vi inne i oktober, og den er like fin selv om sommeren så avgjort er over.

Mange har gjort rent bord og kvittet seg med sommerblomstene.
Det ser vi når vi er i den kommunale "Gropa" med hageavfall.
Der ligger planter både med og uten blomster.
Også planter som kunne vært overvintret og tatt vare på.

Pengene sitter løst.
Folk kaster om høsten og kjøper nye når våren kommer.
Så slipper de bryet med å hjelpe plantene å overvintre.

Vi som har glede av å skape liv og holde planter i live, gjør det annerledes.
Vi setter planter i hus og vanner og steller.
Og vi tar stiklinger og lager nye.
Det koster oss ikke stort.
Og det gir mye glede.

Planta på bildet over disse linjene, overvintret i kjelleren fra i fjor til i år.
Den stod i den relativt grunne og ikke altfor rommelige pyntepotta hele tiden.
Jorda ble ikke byttet.
Den står faktisk i fjorårets jord.
Mye gjødsel har den ikke fått heller, men vann.
Den må ha hatt det "godt", for i år har den blomstret hele sesongen.
Og det gjør den ennå.
Uten å bry seg om kalenderen.

Se også:
http://hagekroken.blogspot.no/search?updated-max=2015-07-13T09:32:00%2B02:00&max-results=7&start=28&by-date=false

Bilder fra vår veranda

Foto: Kow d. e. 01102015©
Klikk på bildene for å se større versjon.

I går kveld var himmelen dramatisk - og vakker, noe disse bildene tatt fra vår veranda bærer bud om.

Det er godt at vi lever i en opplyst tid - og tilhører et opplyst folk.
For ikke så altfor mange generasjonene siden, ville overtroiske mennesker tolket gårsdagens himmel som et umiskjennelig tegn på at endetiden er nær.

I dag vet vi bedre, og kan nyte det fantastiske lysspillet uten å være redd for snarlig død og fordervelse og menneskehetens undergang.

De fine fargene skyldes stormen nord i landet, kan meteorlogene fortelle.
Skyene kalles fjellbølger.
De får bølgeformasjoner når de ligger mellomhøyt og høyt over jorda og med stor fart treffer fjell som rager opp over landskapet.
Når sola skinner på de bølgeformede skyene, reflekteres lyset, og vi får slike spektakulære farger og formasjoner som de vi så i går kveld.

Hagen - og verandaen - er steder for naturopplevelser.
Jeg syns derfor at bildene av denne fargerike naturopplevelsen hører hjemme på hagebloggen.

Lobeliaen like fin

Foto: Kow d. e. 20092015©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Fotografiet yter ikke lobeliaen full rettferdighet. Den er blåere enn bildet viser.

Våre lobeliaer er labile.
Noen blir pjuskete eller går helt ut mot slutten av sommeren og inngangen til høsten, mens andre bevarer blomsterfloret.

På bodet på verandaen har vi i hele sommer hatt en lobelia i potte.
Den har stått under tak og har hatt behov for å bli vannet.
Det har ikke skjedd regelmessig - dessverre.
Noen ganger har den sett sørgelig tørr ut når vi har kommet med vannkanna.
Men når den har fått vann, har den raskt kommet seg igjen.
Blomstene som har sett ganske medtatte ut, har våknet til liv og på ny inntatt sitt friske blå utseende.

Bildet over disse linjene ble tatt 20. september, men kunne vært tatt i dag.
Planta står fortsatt på verandabordet og gleder oss med friske blå blomster.
Litt tynnere i "luggen" er den kanskje blitt, men overrraskende sprek når vi tenker på de tørkeperiodene den har vært igjennom - og på hvor langt på høsten det er.

De lobeliaplantene som har stått utsatt for naturlig vanning i en heller regntung sommer, gleder oss også fortsatt, men er ikke på langt nær så frodige og friske.
Vann må plantene ha, men det kan kanskje bli for mye av det gode?
Planta på verandaen, som ikke er bortskjemt, er i alle fall like fin.

Nå spørs det hvor lenge det varer før frosten setter en stopper for videre blomstring.
Det lakker og lir mot mindre blomsterrike tider nå.