Lammeøre: Penest om våren

Foto: Kow d.e. 300708

Klikk på bildet for å se større versjon

Lammeøre (Stachys) kan bli plasskrevende og uregjerlig på ettersommeren.

Lammeøre er i grunnen penest om våren. Da kommer de fløyelsbløte grå-hvite bladene best til sin rett.

Vår varietet med rosa blomster og ganske lyst bladverk, er trolig Stachys lanata "Olympica". Utover sommeren får planta høye, strantete blomsterstengler som ligger ut over og virker uryddige. Den egner seg derfor dårlig som kantplante selv om flere hagebøker framhever at Lammeøre egner seg godt nettopp som kantbeplantning. Også i steinbedet kan den fort bli vel dominerende.

Hvis man ikke vil ha nye planter over alt, bør man være rask med å knipe av eller klippe ned etterhvert som planta setter frø. Spirevilligheten er enorm, kanskje enda større enn for slektningen Svinerot (Stachys officinalis) som vi omtalte 28. juli.

Lammeøre i mars. I løpet av sommeren krever plantene mye større plass. Plant derfor ikke for tett.

Karpatklokker med to blomstringer

Foto: Kow d.e. 170608 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Karpatklokke (Campanula carpattica) som bunndekke i rosebedet.

Karpatklokke er en villig og blomsterrik plante. Vår utgave har en vakker blekblå farge.
Vi bruker planta både i staudebedet og som kantplante i rosebedet der den breier seg utover og fungerer som bunndekke når bladene etter pinselinjene er visnet ned og kan fjernes.
Etter hvert som blomstene visner, forsøker vi å knipe og klippe for å få fram flere blomsterknopper.
Det går som regel bra en stund, men så blir det som regel for mange visne blomster og frøkapsler i forhold til blomster. Da bruker vi saksa litt hardhendt og klipper ned både blomsterstengler og bladverk til omtrent det halve. Da kommer det erfaringsmessige nye blomster etter kort tid.
I år har vi gjort et eksperiment. To planter som står ved siden av hverandre, har fått ulik behandling. Den ene er klipt på tradisjonell måte som beskrevet ovenfor, mens den andre er klipt helt ned, jevnt med bakken.
Så får vi se hvem av dem som under ellers like forhold, får fram flest nye blomster så raskt som mulig.
Ja, om den som er klipt helt ned, rekker å sette nye blomster i det hele tatt.

Legebetonie?

Foto: Kow d.e. juni 2008 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

SVINEROT: Stachys officinalis eller Stachys macranta?

De fleste plantene - eller rettere sagt: planteslagene - som vi har i vår hage, har vi fått. Vi vet så noenlunde hva giveren har ment at de heter, men eksakt navn er vi ikke sikre på.
Dette er en slik plante.
Vi fikk en relativt liten rot av noen venner for en del år siden. Nå har vi mange store, frodige planter - både på steder hvor vi hadde tenkt at de skulle være, og så å si over alt ellers - for den sår seg villig.
At planta tilhører slekten Stachys, altså Svinerot, kan det ikke være noen tvil om. Vi heller også til den tro at det dreier seg om Stachys officinalis betonica, også kalt Legebetonie, men sikre er vi ikke.
Planta stiller meget små krav til jordsmonn og vekstvilkår. Frøene slår rett og slett rot der de faller, og plantene blir kraftige med store rosa blomster uansett om de vokser i sol eller skygge.
Frøkapslene har en slags barsk sjarme, men jeg klipper ned de fleste for å å unngå altfor mye spredning. Etter nedklipping hender det at noen planter blomstrer på ny, men ved annen gangs blomstring er blomstene betydelig mindre enn første gang.
En fin plante å ha på litt "vanskelige" steder i hagen, men den bør holdes i sjakk elllers blir det raskt for mye av den.
Men det er jo, når alt kommer til alt, et luksusproblem.

Frodig og spirevillig Rosespirea

Foto: Kow d.e. juli 2008 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Rosespirea er en relativt lavtvoksende busk som dekker godt og blomstrer lenge.

Det finnes så mange slags Spirea. Visstnok mer enn 100 arter. Vi har fire av dem.
En av de fire er Rosespirea.
Om det er Spirea bumalda vi har, eller kultivaren "Anthony Waterer", vet jeg ikke. Norsk Hageleksikon skriver at Spirea bumalda er sjelden brukt, men leksikonets beskrivelse av de to varietetene, tyder på at det nettopp er Spirea bumalda vi har.
Som flere av plantene i vår hage, har også denne gjort en reise.
Vi fikk et par planter som en nabo fjernet fra sin tomt på Grinijordet i Spydeberg på 1970-tallet.
Vår vane tro delte vi plantene, lot noen stå igjen i Spydeberg og tok med resten til vår rekkehushage i Drøbak. Da vi i 1983 flyttet til nybygd enebolig på Skorkeberg, og skulle anlegge hage der, gjentok vi prosessen: Lot noen stå igjen og tok med et par-tre planter til den nye hagen.
Det var 25 år siden. Nå har vi Rosespirea både i skråningen hvor vi opprinnelig plantet den, og rundt omkring i staudebed og andre steder hvor de spirevillige frøene har funnet en bar jordflekk å slå rot i. Også mellom belegningssteiene i innkjørselen.
Noen vårer har jeg klipt buskene hardt ned til 10-15 cm høyde. Andre år - som i år - har jeg bare så vidt snauet toppene på de høyeste skuddene. Uansett behandling har plantene utviklet mange greiner, frodig bladverk og fine, halvskjermformede, rosa blomster.
Og de har som sagt, sådd seg. Skråningen som opprinnelig var ganske tynt beplantet, er derfor nå tettbevokst.
Ja, så tett at til og med Ulvespireaen i feltet ved siden av nå ikke så lett klarer å innvadere den plassen som er satt av til Rosespierea.
Og det sier ikke lite, for Ulvespireaen går dit den selv vil. Det skal vi komme tilbake til.

Hvordan blir potetavlingen?

Foto: Kow d.e. juli 2008 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Potetene står bra. Så langt.

Vår potetåker er ikke av de største.
Når sant skal sies, består den av en litt stor plastpotte.
Jeg tror jeg satte 6 poteter i år.
Etter som jeg har lest at små settepoteter gir store poteter, mens store settepoteter gir små, har jeg satt to store og fire små.
Skjønt, egentlig ikke naturlig små. Jeg har delt sånn passelig store poteter i to og plantet delene hver for seg. Alle delene hadde groer, så nå får vi se hvordan det går.
Faktisk er jeg litt urolig, for en del av potetriset har begynt å gulne. Det er noe tidlig. Jeg skulle gjerne hatt en vekstsesong som varte lenger enn til slutten av juli.
Hvis det ikke er tidligpoteter jeg har da. Det vet jeg ikke. Det stod ikke noe om det på kassa i matkjelleren.
Jeg har studert baksiden av bladene, men finner ikke tegn til tørråte. Så jeg har ikke gitt opp håpet.
Jeg vanner og passer på, og får god hjelp av naturen selv til å holde "potetjordet" fuktig, men vil ikke plantene mer, er det ikke noe å gjøre med det.
Vi får ta det som det kommer.
Vi spiser likevel alt. Smått og stort.
Av det hjemmedyrkede går ingen ting til spille.

Agapanthusen hviler

Foto: Kow d.e. 2007 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Denne Agapanthusen hadde 23 blomster i fjor. I år hviler den.

For ti-femten år siden skaffet vi oss en Afrikalilje, en Agapanthus. Vi plantet den i et vestvendt bed. Om høsten plantet vi den i en potte, og tok den inn for vinteren.
Etter hvert delte vi morplanta og fikk stadig flere planter som utviklet seg godt og blomstret rikt. Noen gav vi bort, andre beholdt vi.
Ett år glemte vi to av plantene ute. Etter en vinter i det fri, kom de raskt i vekst og blomstret som aldri før. Det gjorde også de som overvintret inne.
Det heter seg at Agapanthus liker å stå trangt. For noen år siden plantet vi tre av dem i hver sin hageurne, og der har de stått siden.
I fjor sommer fikk planta på bildet ovenfor, 23 blomster. De to andre plantene lå ikke langt etter. I år har imidlertid alle tre åpenbart tatt seg et hvileår. Bladene er friske og grønne, men det er ikke antydning til knopper eller blomster.
Kanskje står de for trangt. Pottene er så fulle av røtter at jeg er redd de skal sprenges. Hageleksikonet sier at Agapanthus skal vannes rikelig i vekstsesongen, men det er lettere sagt enn gjort, etter som røttene etter hvert fyller potta slik at vannet renner av før det får tid til å trekke ned. Jeg har forsøkt å vanne "fra bunnen" ved å sette potta i et kar med vann, men det virker ikke som om planta forsyner seg av vannet.
Til våren skal jeg dele to av de tre plantene og potte dem om. Den tredje skal få leve videre slik den er. Så får vi se om de oppfører seg forskjellig neste sesong.

Brennende kjærlighet (Lychnis)

Foto: Kow d.e. 100708 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Brennende kjærlighet eller Kjærlighetsblomst er et fargesterkt blikkfang i staudebedet.

Det er med "Brennende kjærlighet" som med "Keiserkrone", folk bruker navnet på de forskjelligste planter.
Den første gangen jeg kom opp i diskusjon om navnet, var tidlig på 1960-tallet. En hyggelig, blomsterinteressert nabo på Refsnes på Jeløya, gav meg en "Hestemynte" og insisterte på at det var "Brennende kjærlighet".
Hestemyntener en fin hageplante. Den er både vakker og nyttig og dufter godt ved berøring, men noen "Brennende kjærlighet" eller Kjærlighetsplante" er den ikke.
Det er derimot Lychnis eller Caryophyllaceae som utgjør et sterkt fargeinnslag i staudebedet. Vår utgave som trolig er en "Lychnis Haageana", er omlag meteren høy, og "strantete". Selv om den p.g.a. så vel høyden som tendensen til å legge seg ned, bør plantes bakerst i bedet slik at den har noe å støtte seg til, bør den bindes opp eller få et stativ å vokse i.
Først da holder den seg oppreist og kneiser med de fargesterke, skarlagensrøde blomstene til glede for både hageeieren og forbipasserende.
I følge Norsk Hageleksikon bør Lychnis få mye sol, men vår plante står relativt skyggefullt til. Likevel blomstrer den villig.
Lar man frøkapslene sitte på, er det meget stor sannsynlighet for at planta sår seg selv.

Engnellik

Foto: Kow d. e. ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Engnelliken "Lueur" er fargesterk og villig og blomstrer lenge.

Tuedannende nellikplanter er som regel hardføre og lette å få til. Noen ganger for lette, for hvis de får stå med frøakapslene på, sår de seg selv både i bedene og utenfor.

Engnellik (Dianthus deltoides "Lueur") er med sine sterkt røde blomster et kraftig fargeinnslag i hagen. Den blir omlag 15-20 cm høy og passer like godt i forkant av staudebedet som i steinbedet.

I Norsk Hageleksikon står det at Engnellik blomstrer i juli, men varieteten "Lueur" blomstrer fra juni og ut i august hvis den bare ikke får det for tørt. Den liker imidlertid sol.

Og som sagt: Hvis man ikke klipper bort frøkapslene - eller i det minste lar noen stå - sår den seg selv og gir nye planter som kan flyttes til steder i hagen der man gjerne vil ha et fargesterkt innslag.

Engnellik lever vilt i Norge - bortsett fra i enkelte strøk på Vestlandet. De foredlede sortene må man nok imidlertid til plantesentrene for å få tak i. Hvis da ikke en behjertet nabo deler med seg av sitt overskudd.

Fagerfredløs: Pen, men ustyrlig

Foto: Kow d.e. 020708 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Fagerfredløs er en hageplante med lange tradisjoner. Finner man fagerfredløs forvillet, langt fra folk, kan man nesten med sikkerhet gå ut fra at det har ligget en husmannsplass eller en annen hustuft der.

Fredløs (Lysimachia) er en selvskreven del av norsk hagekultur.
Men mange har nok angret på at de har brakt planta inn i hagen, for den sprer seg uhemmet ved hjelp av rotstengler og frø, og er ikke lett å bli kvitt, når den først har etablert seg.
Til oss kom fagerfredløs (L punctata) trolig ved hjelp av fuglene. Eller kanskje kom det frø med vinden.
Vi har i alle fall ikke plantet eller sådd den. Vi har hatt den ved en tidligere bolig, og tenkte at vi ikke skulle hjelpe den inn i den hagen vi har nå.
Men når den nå først var der, tenkte vi at vi fikk prøve å holde den i sjakk. Derfor tok vi den opp og plantet den i et nedgravd plastkar. Med den følge at vi har fredløs der vi flyttet den fra, i plaskaret og i staudebedet nær plastkaret.
Krypfredløs (L nummularia) har vi også. Både her og der. Den er kommet på samme måten. Plutselig var den der. Også den er vakker, men sprer seg som ugress.
Fredløs er hardfør og kan plantes over hele landet, sier hageleksikonet.
Ja, det er ikke mye som tar knekken på den. Det kan bekreftes.

Martagonlilje

Foto: Kow d.e. 020708 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Martagonliljen er vakker, men unnselig. Den gjemmer seg gjerne bort. Denne titter fram fra "gjemmestedet" - for ikke å si "hjemmestedet" - for å få lys og luft.

Vi har hatt - og har - en del liljer i hagen. Gamle hageliljer som vi har et spesielt hjerte for, og noen mer "moderne" - som vi også er glad i. Som denne Martagonliljen.
Jeg kjøpte tre-fire knoller, og alle kom, men de andre er gått ut. Ser det ut til. Hvis de ikke plutselig dukker opp igjen.
Nå er liljen på bildet tilsynelatende alene igjen. På en plass hvor jeg ikke opprinnelig satte den. Det er ikke lett å forklare, men slik er det.
Norsk Hageleksikon sier at Martagonliljer trives best i fuktig jord og halvskygge.
Vårt eksemplar har funnet seg en mørk plass under Gullbusken (Forsythia, Oleaceae).
Der kan det ikke være mye fukt å finne for Forsythiaens rotnettverk tar nok opp det meste.
Lys er det heller ikke mye av. Derfor må liljen lene seg over bedkanten og ut i innkjørselen hvor den lever i stadig fare for å bli mishandlet av rullende bilhjul.
Men stedet den står på, har den valgt selv. Og der skal den få stå.
Så lenge den gleder oss med sine vakre rosa blomster.

Hushjørnet

Under denne vignetten vil jeg skrive om smått og stort som gjelder huset.
Se forøvrig rubrikken "Etiketter" nederst på siden.
Etikettene og kategoriseringen gjør det enklere for brukerne å orientere seg på bloggen etter hvert som tallet på innlegg øker.

Pink Grootendorst

Foto: Kow d.e. 030708 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Over: Denne vakre buskrosen ble framavlet av F. J. Grootendorst i 1923. Hvordan den kom i vår hage, er en spesiell historie.

T.v.: Rosen er frodig og dekker godt, men har skarpe torner og danner et nesten ugjennomtrengelig klunger. Men rådyra går rett igjennom.

Roser er nesten alltid vakre.
Både foredlede gamle duftroser, vildroser, buskroser - og alle de andre.
Noen er vakre og se til. Andre dufter i tillegg godt.
I vår hage har vi flere roser. Uten at vi har noen rosenhage. Bl. a. har vi den villige og hardføre, men "ublide" Pink Grootendorst med de tettsittende, skarpe tornene.
Denne rosen kom i vår eie, ved en tilfeldighet.

Fra Nesparken i Moss
Jeg skulle en gang på 60-tallet gi en beskjed til en person som arbeidet i den grønne etaten i Moss kommune. De var akkurat i ferd med å ta opp roser for å få plass til et nytt bygg i Nesparken. Rosene skulle de kjøre på fyllinga.
Jeg tigde til meg en del - både Pink Grootendorst og Rosa Rugosa, klipte dem helt ned og stablet dem inn i den helt nye Folkevogna hvor jeg hadde tatt ut baksetet.
Fangsten plantet vi ved vår rekkehusleilighet på Refsnes.
Da vi i 1970 flyttet til Spydeberg, tok vi med rotskudd og noen roser for å ha noe å formere ut i fra. Resten lot vi stå igjen.

Rundreise
Da vi etter 5 år flyttet fra Spydeberg til Heer i Frogn, gjorde vi på samme måten. Nå stod det roser fra Nesparken på Refsnes, i Spydeberg og i rekkehushagen på Heer.
I 1983 flyttet vi inn i nybygd enebolig med stor tomt på Skorkeberg - også i Frogn, eller Drøbak som folk gjerne sier. Da var det å dele og sikre seg planter på ny. I den nyanlagte hagen fikk de omreisende plantene plass i en skråning som løper langs med innkjørselen. Og der har de stått siden.
Men noen frøformerte eksemplarer har dukket opp her og der. De er helt like "foreldrene".

Utsatt for vær og vind
Skråningen ligger utsatt til for sønnavind fra Oslofjorden. Om vinteren ligger den ofte bar, eller har lite snø. Likevel klarer plantene seg.
Tilbakefrysing er ikke noe problem for hvert år blir de klipt helt ned. Enten til 10-15 cm eller kortere. Det sikrer foryngelse og tilvekst.
Pink Grootendorst er i følge Norsk Hageleksikon en hybrid av rynkerose (Rosa Rugosa), og blir opptil 120 cm høye. Våre busker, som vokser omtrent fra rota hvert år, blir ikke på langt nær så høye. Heller ca 60-70 cm.
Buskene er frodige, tette og fine, og blomstene mange. De fleste rosa, men noen litt mørkere røde dukker opp inne i mellom.
Blir de avblomstrede klasene fjernet, setter plantene raskt nye blomster. Lar man klasene sitte på - noe som er fristende p.g.a. de "ublide" tornene - remonterer den noe seienere, eller kanskje ikke.

Erigeron

Foto: Kow d.e. 030708 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Erigeron er villig og vakker. Dette er hybriden "Rosa Jewel" som blomstrer fra juni til august. Eller lenger, hvis været tillater det.

Oppslagsverket "Norsk Hageleksikon" mener at rene arter av Erigeron (Compositae) - eller Bakkestjerne, som den kalles på norsk - neppe fins i kultur lenger.
Det er synd. Skulle noen likevel ha gamle, ekte Erigeron, håper vi at de blir delt og spredd. Eller formert ved hjelp av frø.
Det siste kan kanskje være litt risikabelt om man vil beholde det opprinnelige genmaterialet, for erigeron blir lett utsatt for hybridisering. Det gjelder i alle fall nyere arter, sier leksikonet.
Vår "Rosa Jewel" står i full sol og trives og blomstrer rikt selv om jorda er tyngre enn det den egentlig ideelt sett skal ha.
Opplysningene man får på navnelappen som følger plantene, er ikke alltid til å stole på. Våre eksemplarer blir ikke bare 60 cm høye, men både 10 og 20 cm mer. Det bør man være forberedt på, når man velger plass i staudebedet.
Og i steinbedet passer de ikke. Der bør man nok velge betydelig lavere sorter.
Men vakker er "Rosa jewel" bare den får nok vann. Den tåler tørke, men blir lett blass og blomstrer tidligere av.
Og en ting til: Man må passe på at den har jord over røttene. Den har en tendens til å "gro opp".

Hagens fiender

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Hva dette er? Moderne kunst? Eller installasjoner, som det kalles? Nei, det er utslag av fortvilte forsøk på å holde grevlingen vekk fra plenen.

Slik ser det ut når grevlingen får boltre seg. "Se på grevlingen som en venn og nyt at du har en interessant og spennende venn i hagen," sier romantikerne. Venn?



Slik har vi hatt det i flere somre. Gjerdet skal verne roser og stemor mot rådyrenes glupske appetitt. Ikke akkurat vakkert. Og ikke helt effektivt heller.

Den som bygger i skogkanten, må regne med at naturen setter seg til motverge. Og med et visst dyreliv. Men det må være måte på.

I flere år har rådyr og grevling gjort hva de kan for å ødelegge hagegleden for oss. Grevlingen har "frest" opp plenen. Gang på gang på gang. Og rådyrene har beitet ned roser og blomsterplanter.
Og snilene har hjulpet til så godt de formår, og det er ikke lite, men det skal vi komme tilbake til.

Problemene som grevlingen skapte var uutholdelige, men så grep viltnemnda inn. For første gang på flere år, kan vi nå bruke tiden til mer meningsfulle sysler enn å tette hull etter grevlingens herjinger.

Og rådyrene har - som vi har nevnt annet steds -ikke vist seg på en stund. Vi slipper derfor å sette opp gjerdeelementer, hagemøbler og annet for å hindre at de spiser de gule rosene, stemorsblomstene - og det de ellers måtte ønske å smake på akkurat i øyeblikket.

Og så har vi maurene. Som undergraver steinbelegget i innkjørselen og på gårdsplassen, men i likhet med snilene er også de verdt en egen omtale.

Gressavklipp

Foto: Kow d.e. 240608 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Gressavklippet bruker jeg som "mulch", dvs. bunndekke der hvor jeg ikke vil ha ugress - f.eks. i bringebæråkeren og mellom hekkeplantene.

Jeg er tilhenger av resirkulering. F.eks. av å benytte de ressursene som hagen produserer. Jeg har både varm- og kaldkompost, og jeg bruker gressavklippet som "mulch".

"Mulch" er egentlig begrepet for fuktig halm som man bruker å dekke med, men omfatter vel i dag i hagelitteraturen dekking med all slags plantemateriale. Og jeg bruker altså gresset, som jeg får i oppsamleren, når jeg slår plenen. Før gikk det i komposten, men nå bruker jeg det til bunndekke.

Før jeg går i gang med klippingen, fjerner jeg løvetann og annet frøugress fra plenene. Så lar jeg motorklipperen gjøre jobben. Og samler opp avklippet.

Å gjødsle plenen med avklipp, har jeg dårlig erfaring med. Det blir for tett og surt ,og mose og lavtvoksende urgressplanter trives bedre enn gresset. Dessuten blir plenen mindre brukervennlig. Tørre, små gressbiter fester seg til pledd og tepper. Noe både barnebarn og voksne - og ikke minst vi som skal holde rent - misliker.

Nei, da gjør gressavklippet mer nytte for seg mellom bringebærbuskene, der det gjelder å holde hvitveisen i sjakk, og under sibirkornell og berberis, som danner hekk mot naboen.

Og så blir det jord. Smått om senn. En slags kompostavdeling i miniformat. Det vet både plantene og hagedyrkeren å sette pris på.

Stemor på verandaen - for å unngå rådyrene

Foto: Kow d.e. 030708 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Stemor på verandaen sammen med noen av de pelargoniene som var stiklinger i vinter.

I år satte vi stemorsblomstene på verandaen. Det er det eneste stedet de erfaringsmessig har fått stå i fred for rådyrene som har snytt oss for gleden ved blomstrende stemor i mange år. Så snart det er blitt blomster og knopper, har rådyrene forsynt seg.

Men akkurat i år har rådyrene ikke vist seg. Verken gamle "travere", ungdyr eller nyfødte kalver. Vi er vant med å ha besøk av enkeltdyr og flokker. Først beiter de hos naboen slik at vi kan se dem gjennom kjøkkenvinduet. Deretter tar de desserten hos oss.

Men i år har de ikke vært å se. Ikke de sørgelige resultatene av besøkene heller.

Hva kan ha skjedd, mon tro?

I svake øyeblikk er det nesten som man savner dem.

Peoner med familietradisjon

Foto: Kow d.e. 090608 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Dette er en bondepeon eller hagepeon med fortid. Den kommer fra min kones barndomshjem hvor de hadde fått morplanta fra hagen til hennes besteforeldre, hvor den hadde stått så lenge noen kunne minnes.

De hvite hagepeonene kommer fra mitt barndomshjem men har en langt kortere og mindre mangfoldig historie enn de røde. Felles for begge er at de formerer seg ustyrlig og ustoppelig.

Ved den årlige skoleavslutningen hadde min kone med en bukett røde, avskårne peoner. De hadde da akkurat sprunget ut. Den første blomsten kom den 16. juni hvert år. Den datoen er familien sikker på, for da hadde min svigerfar fødselsdag. Deretter kom det nye blomster i dagene som fulgte.

Peonen, som opprinnelig kommer fra Skjeberg, har flyttet med oss fra Jeløya, til Spydeberg - og siden til Drøbak. Ikke samme planta, men ektefødte barn. Nye planter som morplantene har avlet fordi vi har latt dem stå med frøkapslene på.

Morplantene har vi latt stå igjen i hagene vi har flyttet fra, men avkommet har vi tatt med. Og de har i sin tur avlet nye. Nå har vi rene peonbedet med røde og hvite gammeldags peoner som har sådd seg, og som selv bestemmer hvordan de vil ha det.

Pelargonium av egen avling

Foto: Kow d.e. 290608 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Pelargonium har fått stå i fred for snilene. Hittil. La oss håpe at det varer.

I år har vi satset på Pelargonium. Fordi det er fine planter og blomster, men mest på grunn av snilene.

Tagetes og Georginer - eller Jørginer som man sa der jeg opprinnelig kommer fra - har vi måttet slutte med. De ble spist. Og bidro til å holde snilene store, livskraftige og produktive. Hvite Margeritter har vi heller ikke i år. Derimot spanske. De ser ut til å få stå i fred.

Men altså Pelargonium. Som vi har avlet selv. De to på bildet laget vi i fjor. I år har vi laget bortimot 20 stykker ved hjelp av stiklinger fra disse to og et par andre av fjorårets avling. Og de nye av året trives tydeligvis, for de er frodige. Noen står i potter, men de fleste er plantet ut i blomsterbedene. Enkelte blomstrer for fult, mens andre står i knopp.

Noen formerte vi med stiklinger i fjor høst, andre i løpet av vinteren og og et par-tre i februar mars. Alle satte rot. Nå blomstrer de i tur og orden.

Å få til Pelargonium er lett. Man må bare ikke ha stiklingene for lenge i vann. Da kan stilkene råtne. Et døgn klarer seg. Så settes de i jord. De trenger ikke dekke av plastposer eller annet fiksfakseri. Bare jevn vanning til de har slått rot og fått noen nye skudd. Deretter kan de godt "tørke" litt mellom vanningene. Men ikke tørke ut, selvfølgelig. Hold øye med bladverket. Det sier i fra.