Maurene undergraver terrassen

Foto: Kow d.e. 28.06.2016 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Vi har et lite plastbord som ser slik ut på undersiden. Det kan vi ikke bruke på terrassen fordi maurene tror at det er invitasjon til å bygge tue under det.

Denne tua har de små maurene bygd. Sanden har de hentet under hellene. 

Vi har en terrasse med heller.
Den var slett og fin da den ble anlagt.
Det er den ikke lenger.
Det skyldes i all hovedsak maurene.

Hellene ligger på en dyne av sand.
Der liker maurene seg.
De lager utganger fra tuene opp mellom hellene og flytter opp sand  som de bygger små "tårn" og "borger" av.
Spesielt aktive er de når det regner.
Da bygger de finurlige innganger med sperringer slik at vannet ikke renner inn.

Oppe på hellene er det aldri rent og pent.
Der er det mange hauger med sand etter maurenes flittge byggevirksomhet.
Og den hellebelagte plassen blir mer og mer ujamn og humpete slik at det blir stadig vanskeligere å sette fra seg hagemøbler der.

Vi har et lite grønt plastbord.
Det har en fot som er formet som en "kuppel".
Det kan vi ikke ha på terrassen.
På rekordtid bygger de bitte små maurene en stor tue av sand under bord-foten.
Der er det både tørt og varmt så dit flytter de eggene sine - eller kanskje legger de dem der.

Maurklekkerier på terrassen kan vi selvfølgelig ikke ha.
Maur og egg blir derfor drept og tua ødelagt.
Men det er nesten slik at vi får dårlig samvittighet ved å ødelegge det store byggverket som de små maurene har laget, og alle anleggene til nye liv som de optimistisk har lagt der.

Man kan gjerne si at maurene hører hjemme i hagen.
Og maur er naturligvis noe man må lære seg å leve med når man har bygd i skogkanten.
Men irriterende og plagsomme er de.
Og det fins grenser for toleranse og vilje til fredelig sameksistens.

Salvie

I denne plastdunken har salvieplanta overlevd to vintre.

Salvie (Salvia officinalis) er en halvbuske som stammer fra landene omkring Middelhavet.
Der vokser den vilt.

I Norge dør salvieplantene gjerne ut om vinteren.
Selv har vi i årenes løp måttet konstatere at mange av de salviene vi har plantet på friland i kjøkkenhagen, har bukket under.

Den eneste som har overlevd - og som til overmål nå har overlevd to vintre - er den salvieplanta vi har i en plastdunk på terrassen.
Det er et paradoks, for kulda tar mye kraftigere tak fra alle kanter når plantene står i et kar, enn når de er planta jorda.
Midt på kaldeste vinteren har jordklumpen med planta i vært dypfrosset.
Likevel har salvien overlevd.

Som bildet ovenfor viser, er den fortsatt i fin form.
Den vokser, og den blomstrer.

God for helsa
Navnet salvie kommer av det latinske ordet salvare, som betyr å redde eller å helbrede.
Salvie er en av de aller eldste legeplantene man kjenner til.
Den ble omtalt allerede for 6000 år siden

I følge "folkemedisinen" har salvie en rekke legende egenskaper.
Avtrekk løser etter sigende kramper, hjelper mot revmatisme, virker avslappende, smertestillende og antiseptisk.
Salvieavtrekk skal dessuten senke blodsukkeret, virke urindrivende og dempe svetteutskillelse.


Hjelper mot "alt"
Har du dårlig fordøyelse, bør du kanskje prøve salvieavtrekk.
Skal vi tro "folkemedisinenen", hjelper den mot både treg mage og diaré samt mot en rekke andre plager som tarmkatarr, svak gallesekresjon, candida, halsbetennelse, munnsår, tannkjøttbetennelse, sår hals, betennelser i mandlene, hoste, astma, sår, eksem, utslett, insektstikk, plager i overgangsalderen, hetetokter, svettetokter, nattesvetting, fotsvette, menstruasjonsplager, sterilitet, nervøsitet, tretthet, depresjon, sorg og verkende og stive muskler hos menn.

Salvie skal også berolige og stimulere nervesystemet.
Den skal lindre nervøse plager, stimulere sansene og skjerpe hukommelsen.
Salvie er altså i følge folketroen et "vidundermiddel" som hjelper mot de fleste av de plagene et menneske kan tenkes å lide av.

Ikke uten bivirkninger
Urteekspertene mener at man ikke bør drikke salviete i mer enn 1-2 uker sammenhengende. Overdriver man, kan man bli rammet av diverse plager som svetting, oppdrevet puls, tørrhet i munnen - og til og med mulige kramper.
Kvinner som ammer, bør være forsiktig med bruk av salvie etter som den etter sigende hemmer melkeproduksjonen.

Sett utenfra

Foto: Kow d.e. 12.06.2016 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Spireahekken nedenfor innkjørselen avgrenser tomta mot vegen.

Ovenfor innkjørselen er det rynkeroser og høstberberis som danner grenseskillet. Bare svartelistede planter altså.

Først har rynkerosene vakre blomster. Deretter får de dekorative nyper.

Postkassa skjuler seg diskret bak frodig vegetasjon.

Vi flyttet inn i nybygd hus i 1983.
I årene som fulgte, anla vi hagen.

Da var det ikke så mye snakk om uønskede planter.
Vi brukte det vi kunne få tak i.
Dessuten ønsket familiens "gartner" å bruke tradisjonsbærende planter.
Noen fikk vi fra barndomshjemmene.
Andre fra venner og kjente.
Relativt få planter ble kjøpt.
"Gartneren" hevder at det å kjøpe planter, er som å kjøpe "kjærlighet".
"Kjærlighet" skal være en gave.

En av naboene hadde fått en del ille medtatte spireabusker som hadde ligget og tørket.
De ville han kaste.
Det fikk "gartneren" forhindret.
Han fikk buskene og plantet dem på en del av tomtegrensen mot vegen.
Der står de ennå og gleder huseierne, naboer og forbipasserende med et fossefall av hvite blomster i blomstringstiden.

Ovenfor innkjørselen ligger tomta høyere enn vegen.
I skråningen ble det plantet Rosa rugosa og høstberberis.
Disse har senere vokst seg store.
De beskjæres hardt hvert år.
Noe de åpenbart ikke har vondt av.

I dag ville vi nok ikke plantet verken høstberberis eller rynkeroser.
Så stigmatiserte som disse plantene er gjennom skremselspropaganda og svartelisting, ville vi sikkert unngått dem selv om vi finner argumentene mot dem sterkt overdrevet.

Men nå står de nå en gang der.
Og de tjener sin hensikt.
Dekorative er de også.
Så vi fjerner dem ikke.
En hageeier som nærmer seg 80 år, har annet å bruke tid og krefter til.

I campanulaens tid

Foto: Kow d.e. 23.06.2016 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Karpatklokkene (Campanula carpatica) trives i sørveggen.

Hver enkelt blomst visner fort, men når de blomstrer "etter tur" varer ikke blomstringen så verst lenge.

Etter noen år dukket det opp hvite blomster blant de blå.

Jeg har flyttet noen av de hvite, og nå danner de selvstendige hvite tuer i bedet.

Karpatklokkene er fine på denne tiden.
Både de blå og de hvite.

De sår seg selv og legger beslag på en stadig større del av enden av rosebedet og det tilstøtende staudebedet.
Det ser nok litt rotete ut der de står, men blomsterprakten er upåklagelig så vi bærer gjerne over med at bedet ikke framtrer så striglet som noen i familien kanskje skulle ønske seg.

Blomster blir gjerne finest hvis de får stå på steder de selv har valgt.
Slik også med karpatklokkene.
De finner seg en flekk med bar jord og sprer seg i bedene.
Der får de stå.
Og de vokser opp i fugene mellom belegningsteinene på gårdsplassen.
Der får de ikke stå.

Utover på gårdsplassen får de kun stå til de er store nok til å bli priklet ut.
Da drar vi dem forsiktig opp og planter dem i potter eller i diverse blomsterbed.
Som regel følger rota med uten å bli skadet.

Karpatklokkene visner fort.
Knoppene springer imidertid ikke ut på en gang, men blomstrer litt sånn pø om pø".
Blomstringstiden blir dermed ikke altfor kort.

Etter blomstring er det bare for husets "gartner" å sette seg til med saksa og klippe av frøhus og blader.
Noen ganger rekker de nedklipte plantene å vokse til igjen, og blomstre nok en gang.
Som oftest ikke så rikelig som første gang, men tross alt med nye blomster.
Det krever en del arbeid, men når karpatklokkene "remonterer", glemmer man arbeidet som ligger bak.

Ukjent blomst

Foto: Kow d.e. 23.06.2016 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Disse blomstene dukket opp i staudebedet. Hva kan det være?

I staudebedet  på østsiden av gårdsplassen vokste det fram en masse akeleier.
Pluss de blomstene som ses på bildet ovenfor.
Noen som vet hva dette er?

Hver blomst er liten og uanselig og gjør kanskje ikke så mye av seg, men helhetsinntrykket er upåklagelig.
Fargen er vakker, og de blomstrer lenge - mye lenger enn sine naboer akeleiene.

Jeg håper at de er flerårige og vinterherdige og kommer igjen neste år.

Tok sitt monn igjen

Foto: Kow d.e. 23.06.2016 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Urna ved inngangen skal bære de norske fargene. Det hvite og det blå er på plass. Nå venter vi på de røde pelargoniumblomstene og på at lobeliaene skal springe ordentlig ut.

Vi kjøpte et par spanske margeriter og den hvitblomstrete planta i urna på bildet ovenfor, på Bauhaus.
Da vi kjøpte dem, hadde de blomster og en masse lovende knopper.

Ikke før var de kommet i jorda, så visnet blomstene og knoppene tørket inn.
Jeg må innrømme at både min kone og jeg sendte noen mindre hyggelige tanker til Bauhaus i sakens anledning.

Før vi rakk å bytte ut de "mislykkede" plantene, begynte de å sette masse nye knopper.
Nå er noen av knoppene sprunget ut, og mange flere er i vente.
Plantene er rett og slett fulle av knopper.

Heldigvis klaget vi ikke til Bauhaus over plantene.
Det ville vært i overkant uberettiget.
Plantene som begynte så skuffende, har tatt sitt monn igjen.
Stikk i strid med det vi først trodde, er de av god kvallitet.
Ja, de er rett og slett flotte.
All ære av dem Bauhaus!

Når kan potetene høstes?

Foto: Kow d.e. 18062016 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Potetene har ikke mye plass, men har fått næringsrik jord og vokser godt.

Jeg har satt fem - 5 - poteter i en plastdunk.
Jeg begynte med lite jord, og har fylt på etter hvert som plantene har vist seg over "bakken".
Påfyllingen er ment å skulle erstatte hypping.

Nå er plantene store med kraftig, friskt grønt "ris".
Men hvordan ser det ut nede i jorda?
Er det blitt knoller, altså nye poteter?
Og hvor store er eventuelt potetene?
Hvordan vet jeg at potetene er grodd ferdig og kan høstes?

Jeg ser at meningsutvekslingen om temaet går høyt på et hageforum på Facebook.
Jeg har alltid holdt meg til følgende enkle regel:
Når potetriset er visnet ned, vokser ikke potetene lenger.
Da ligger de bare i jorda.
Og da kan de tas opp.

Nyopptatte poteter er en lekkerbisken - syns jeg.
Potetene kan derfor godt ligge i jorda til de skal brukes.
Dette forutsetter imidlertid at jorda ikke er "vass-sjuk".
Blir de liggende i "vass-sjuk" jord, så råtner de.

Man kan også ta opp poteter før potetriset er vissent, men da stanser man veksten og får mindre - og kanskje færre - poteter enn man ville fått hvis man hadde vært mer tålmodig.
Her må man gjøre et valg.

Hvor tidlig kan man høste?
Det kommer an på potetsorten og på vekstforholdene.
Hvis man er i tvil, kan man stikke handa forsiktig ned i jorda og kjenne etter om det er "noe nedi der".
Før man tar opp, bør man være sikker på at det ikke er settepotetene man kjenner.
De blir gjerne myke etter hvert, men er man tidlig ute, kan de være bedragersk harde og lure en uerfaren potetdyrker til å høste for tidlig.

Mer beskjeden rododendron i år

Foto: Kow d.e. 12062016 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Rododendronen er vakker når den står i blomst. Årets blomstermengde er bare om lag en firedel av hva den var i fjor. Skyldes det mangel på stell?

I fjor var det 111 blomster på de to rododendronplantene som står tett ved hverandre i den smale "gropa" ved sitteplassen ved inngangsdøra.
I år er det mellom 20 og 30.
Kanskje er buskene gått i hvilemodus etter flere år med overdådig blomstring?
Det ville ikke være så rart.

Fjernet ikke blomsterrestene
Men forklaringen kan også være at det nesten uten unntak ikke blomstrer på de greinene hvor jeg lot blomsterrestene fra i fjor bli sittende.
På disse greinene er det vekstknopper og masse nye skudd, men ikke blomster.
Jeg har lest at restene etter blomstene bør brytes nennsomt av for å sikre blomstring.
Dette kan være riktig.

Rodondendronplantene våre har nesten blomstret ferdig for i år.
Når de siste kronbladene er falt av, skal jeg bryte av blomsterrestene - altså frøkapslene - som sitter igjen.
Så får vi se om dette tiltaket hjelper på utviklingen av blomsterknopper og på blomstringen.

Hva gjør de med store beplantninger?
Hvis det nå skulle bli vesentlig flere blomster neste år, hvordan kan jeg være sikker på at det skyldes at blomsterrestene er fjernet?
Mange steder - både i offentlige beplantninger og i private hager - er rododendronbuskene både store og mange.
I hagen til min yngste datter og hennes familie er det en "skog" av ulike rododendron i forskjellige farger som blomstrer i tur og orden.
Å bryte blomsterrestene av alle disse, ville være en uoverkommelig oppgave.
Men disse plantene blomstrer rikelig år etter år.
Hagen - og rododendronplantene - er fra midten av 1970-tallet.
De første eierne var tilårskomne, og min datter er ikke en like ivrig hagearbeider som sin far.
Rododendronbuskene i hennes hage har derfor stort sett greid seg selv i en 40 års tid.
Så kanskje er det andre forhold som er avgjørende for blomstringen?
Men jeg skal nå prøve med opprydding etter årets blomstring.

Felte grantrær og plastjuletre

Rododendronbuskene våre har alltid fått barnålene etter juletreet.
De to siste årene har vi ikke kunnet tømme juletrenåler rundt rododendronrøttene.
For å spare naturen og for å spare oss selv, har vi gått over til plasttre.
Dessuten har vi felt to store grantrær som strødde barnåler ut over gårdsplassen.
Disse nålene ble feid opp og tømt i rododendronbedet.

Årets noe beskjedne blomstring kan derfor ha flere årsaker.
Alle de forkjellige forholdene har vi ikke herredømme over.
Men blomsterrestene skal vi bryte av.
Så får vi se.

Blir det tomater?

Foto: Kow d. e.  18.06.2016©
Klikk på bildene for å se større versjon.

I denne krukka, på denne plassen på verandaen har vi alltid hatt blomster. I år prøver vi med tomater.

Tomatplantene står i ly av leveggen, men utsatt for glupske firbente som jevnlig besøker oss. Forhåpentlig vil den taggete bjørnebærbuska til venstre, skremme "ugagnskråkene".

"Klatrestativet" som sukkerertene pleier å bruke, er i år overtatt av to tomatplanter.

Vi har ofte snakket om å prøve å dyrke tomater.
I år ar vi latt handling følge ord.

Vi skar noen skiver av en godt moden tomat, la skivene i blomsterpotter med jord og fikk nærmere 20 planter som vi har priklet over i potter.
I begynnelsen av denne måneden plantet vi dem ut.
Et par har bukket under.
Resten er kraftige og fine.
Altså vellykket så langt.

Om de setter blomster, og om de danner kart og bærer fram modne tomater er en annen sak.
Det er langt fram.

Og hva slags sommer vi har, vet vi ikke ennå.
Tre av plantene står i en urne på verandaen.
De står relativt godt skjermet for vær og vind - og dyr.

Resten står i plastdunker ute på terassen.
De står mer utsatt til.
Er vi heldige, holder rådyra seg unna.

Nå er vi spente på om tomat-eksperimentet lykkes.
Vi ser etter blomster hver dag.
Hittil har vi måttet konstare at plantene ser lovende ut, men at blomstene er uteblitt.
Hittil.

Akeleieinvasjon

Foto: Kow d. e.  06.06.2016©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Akeleier i blått og nyanser av rosa fyller staudebedet på østsiden av gårdsplassen. Hvor kommer de fra? Og hvorfor i slike mengder og så frodige?

Staudebedet på østsiden av gårdsplassen lå i flere år i skyggen av to store grantrær.
Grantrærne - og et rognetre som tydelig sender røttene ned i bedet - tok mye av den fuktigheten og  næringen som blomsterplantene skulle ha.

I fjor vår ble grantrærne felt.
Nå står bare en snaut to meter lang "stubbe" igjen.
Den skal vi ha et fuglematingshus på.

Etter at grantrærne forsvant, er det blitt fart i staudene.
De har fått lys, fuktighet og næring.
De er frodige og kraftige og blomstrer mye og lenge.
Alt som forventet.

Det vi ikke hadde ventet var at bedet plutselig skulle være fullt av akeleier.
Hvor er de kommet fra?
Og i slike mengder og ulike farger?

Vi har akeleier i staudebedet på den andre siden av den steinbelagte gårdsplassen sånn ca. 10-11 meter borte.
Hvordan er akeleiefrøene eventuelt fraktet over der?
Av vinden?
Av fugler?
Av maur?

Også mellom steinene som dekker gårdsplassen og innkjørselen, dukker det her og der opp små akeleieplanter.
Det viser at frøene på en eller annen måte klarer å ta seg - eller får hjelp til å ta seg - et godt stykke fra morplanta.
Hvordan det skjer, er jeg mer usikker på.

Staudebedet på østsiden av gårdsplassen er altså nå et veritabelt akeleiebed.
Det skal bli interessant å se om de fortsatt er der i samme mengde neste år.
Samt å se på hvilke steder de dukker opp neste gang.

Mislykkede reddiker nok en gang

Foto: Kow d. e.  180682016©
Klikk på bildene for å se større versjon.

 Reddikene ser fine ut.

Helt til man tar en nærmere titt.

Da ser de slik ut.

Jeg har nettopp lest en artikkel med gode råd til nybegynnere i hagedyrkingens edle kunst.
Begynn med noe enkelt som alle får til, sier artikkelforfatteren og foreslår reddiker.
Reddiker er ingen kunst.
Det får alle til.

Bortsett fra jeg, da.
Jeg har hatt hage og puslet med jord og planter i godt over 50 år.
Dessuten kommer jeg fra et hjem hvor begge foreldrene hadde grønne fingre og dyrket såvel sommerblomster som stauder, grønnsaker, frukt og bær.
Jeg fikk med meg mange grunnleggende hagekunnskaper fra barndomshjemmet.
Men den enkle kunsten å dyrke reddiker har jeg ikke fått med meg.

I fjor mislyktes jeg fullstendig.
Jeg lot plantene sette blomst og frø, og brukte de vakre hvite blomstene som dekorasjon etter å ha gitt opp å få noe spiselig ut av de gjenstridige plantene.
Det skrev jeg om her på bloggen.

Etter at jeg hadde beskrevet fadesen på bloggen, fikk jeg det råd å legge kugjødselkompost i bunnen og jord på toppen av dunken jeg sår i.
Da ville plantene få noe fristende å strekke seg etter nede i jorda.
Dette rådet fulgte jeg i år.

Men heller ikke dette, fikk mine reddiker til å svelle ut til knoller.
Fasit: Samme elendige resultat som tidligere.

Hva er det jeg gjør galt?
Sår jeg for tett?
For grunt?
For dypt?
Bruker jeg for god jord?
Eller for mager jord?

Jorda er ikke for hard - hvis noen skulle tro det.
Den er løs, dvs. passe fast og grei å arbeide med.

Fins det noen eksperter der ute som kan påpeke hva jeg gjør feil, og som kan hjelpe meg på rett veg slik at også jeg kan dyrke fram reddiker som ikke bare blir bladverk og lange harde røtter, men struttende røde og hvite røtter som kan spises?

Rådyr - vakre, men ...

Foto: Kow d.e. 12.06.2016© 
Klikk på bildene for å se større versjon 

Rådyrene spiser det meste. Her fråtser det i ugress i naboens skråning som heller ned mot vår kjøkkenhage. Geiteramsen går ned på høykant.

Rådyret tar et vurderende overblikk over matfatet.

Geiterams er visst å foretrekke.

Vi har stadig besøk av rådyr.
Noen syns at de er eksotiske og et pitoresk innslag i hagen.
Det er gjerne folk som bare har måtelig interesse for hagestell. 
Vi som er glad i blomster og legger ned tid og arbeid på å dyrke fram dekorative planter, er gjerne mer skeptiske.
Ofte med god grunn.
Rådyrene spiser planter, blomsterknopper og blomster.
Enkelte planter - som f.eks. tulipaner og stemorsblomster - er det fåfengt å plante i hager der rådyrene ferdes.
Det ender bare i skuffelser og ergrelser når rådyrene har forsynt seg av det som skulle være hageierens øyenslyst.

Men enkelte ganger gjør rådyrene nytte for seg.
De gnager i seg gjenstridige ugressplanter som truer med å ta overhånd.
For noen dager siden hadde vi besøk av en ung bukk som tok kraftig for seg av ugresset i skråningen som danner utsikten fra vårt kjøkkenvindu. 
Mest var det så vidt vi kunne se geiteramsen som falt i smak, men også annet ugress forsvant i et grådig gap og en sulten mage.

Dessverre fikk skvallerkålen - eller tysskålen som den også kalles - stå.
Den sprer seg fra skråningen inn i vårt bringebærbed - og er særdeles lite velkommen i vår hage.
Hadde skvallerkålen stått på rådyrmenyen, ville vi sett mer velvillig på de hyppige rådyrbesøkene i vår hage.
Nå ser vi på besøkene som fiendtlige overfall.

Orientvalmuer

Foto: Kow d.e. 12.06.2016© 
Klikk på bildene for å se større versjon

Orientvalmuene utgjør et fargesterkt innslag i staudebedet. De er vakre på avstand og en skjønnhetsopplevelse av de sjeldne på nært hold.

Vi har to slags orientvalmuer (papaver orientale) i hagen.
Ett slag med svak stengel som ikke makter å holde den forholdsvis tunge blomsten oppe.
Denne sorten sår seg selv over alt, er uryddig og ligger flatt utover og kaster de rød-orange kronbladene nesten før blomsten er sprunget ut.
Men den er fin så lenge den blomstrer.

Og så har vi en sort med kraftigere opprett stengel, rødere kronblader og en blomsterbunn som er verdt et nærmere studium.
Også denne sorten sprer seg villig, hvis den får beholde frøhuset etter blomstring, men i motsetning til den andre sorten, har den foreløpig holdt seg inne i hagen og ikke bekledd verken tomtegrenser eller naboenes hager.

Den nedbøyde, "liggende" sorten er ferdig for i år.
Hvis den da ikke skulle finne på å komme med en blomstring nummer to.
Det kan noen av dem fra tid til annen gjøre hvis de blir klipt ned etter blomstring.

I år var vi redd for at også den kraftigere sorten som står i blomst noe lengre, skulle blomstre ferdig i en fei.
Kommunen har nemlig for første gang på flere år, bestemt at det er forbudt å vanne med slange.
Og så tørt som det ble uten regn, har staudene - og slett ikke bare orientvalmuene - hatt beklagelig kort blomstringstid.

Men i natt kom regnet, og nå siler det ned jevnt og trutt.
Akkurat slikt regn vi trenger.
Regn som ikke slår i stykker blomstene, legger staudene flate på bakken og renner bort uten å gjøre særlig nytte for seg, men regn som overrisler plantene og trekker ned i bakken hvor planterøttene desperate venter på å kunne ta opp livgivende vann til stengler, blader og blomster.
Forhåpentlig kommer det nok til at valmuene - og alle de andre plantene i hagen - får den fuktighetene de trenger slik at de kan fortsette å glede oss med vakre farger og spektakulære former.

Begonia fra stikling

Foto: Kow d.e. 12.06.2016© 
Klikk på bildene for å se større versjon 

Dette er morplanta. Den mister bladene om høsten og overvintrer som bladløs knoll. Om våren kommer den med nye blader og blomster.

Denne planta har vi laget selv ved å plante en stikling fra morplanta på bildet ovenfor. Den overvintret med stort frodig bladverk, mistet bladene i april-mai og kommer nå med nye blader.

I fjor sommer laget jeg en ny begoniaplante ved hjelp av en stikling fra en innkjøpt plante.
En stor, kraftig "grein" ble brukket av morplanta i vinden.
Den satte jeg i jord, krysset fngrene og håpet det beste.
Se tidligere innlegg om saken.

Til min store overraskelse slo den avbrukne greinen rot, utviklet et frodig bladverk og blomstret rikelig hele sommeren.
Men ville den klare en overvintring?

Jeg plasserte den i et oppholdsrom.
I rommet er det en vedovn som vi fyrte i, men ikke hver dag.
Temperaturen i rommet skiftet derfor mellom kjølig, og godt og varmt.

Den hjemmelagde begoniaplanta beholdt bladene friske og grønne hele vinteren, mens morplanta kastet bladene og overvintret med bar knold.
Først mot slutten av april og utover i mai begynte et og annet av bladene på stiklingsplanta å visne.
Og først et par dager ut i juni kastet den de siste bladene.
Da var det kommet mange nye, friske blader og mange anlegg til enda flere nye blader fra rota av.

Nå står begge begoniaplantene utendørs i vinden.
Morplanta, som står i blomst, har allerede fått en kraftig grein brukket av.
Inspirert av tidligere erfaringer skal den bli satt i jord.
Kanskje klarer vi å dyrke fram enda en levedyktig og rikt blomstrende ny plante ved hjelp av en "stikling" fra den samme morplanta.

Nå er jeg spent på om den stiklingsplanta som har overtvintret, vil blomstre slik den gjorde i fjor.,
Hvis jeg lever og har helsa, kommer jeg jeg tilbake med mer "begonianytt".