Vått, vått, vått

Foto: Kow d.e. 29082011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Regnet styrter ned i voldsomme mengder.

Det kraftige regnet står som en vegg - eller som "spön i backen" som svenskene så treffende sier. Hvordan liker plantene dette voldsomme regnværet?

Innkjøringen og den steinbelagte plassen likner fra tid til annen mer på et svømmebasseng enn en gårdsplass. I alle fall er det vanskelig å gå tørrskodd når regnet står på som verst. Bøtta og plastkarene samler regnvann. De må tømmes jevnlig.

Det har vært en våt sommer.
Og regnet ser ikke ut til å gi seg.
I dag bøtter det ned, som det så treffende heter.

Jeg hører dårlig, som gamle folk ofte gjør, og bruker diverse hjelpemidle for å få med meg hva folk sier.
Men i natt våknet jeg av at det regnet.
Usedvanlig kraftig. Og lenge.
Utover dagen har det fortsatt.
Oppholdene har vært korte, og regnbygene lange.
Og usedvanlig harde.

Jeg burde selvfølgelig trukket i regnhyre og gått ut og inspisert hagen.
Men det får være.
De eventuelle skadene som er skjedd, kan jeg ikke gjøre noe med likevel.
Så det får vente.
På tørrere tider.

I går var det forresten opphold mesteparten av dagen.
Men det blåste.
Sterkt og kaldt.
Først hadde jeg bare en lett genser over T-skjorta, så tok jeg en relativt tynn, men vindtett jakke utenpå.
Men den den måtte jeg skifte i en tjukkere.
Likevel frøs jeg der jeg satt og fjernet visne blomster og blader fra de mange pelargoniene som kjemper mot vind og regn.
De savner nok sol og varme.

Bær fikk jeg også plukket - selv om den sure vinden gjorde jobben kald og utrivelig.
Det ble snaue to liter røde stikkelsbær som straks ble renset og kokt syltetøy av.
Enda så lenge de har fått henge, var det noen kart blant dem.
Nå er det bare de gule stikkelsbærene og svartsurbærene som fortsatt henger på buskene.
Skjønt, med det slagregnet vi har hatt i natt og store deler av dagen, har vel en god del havnet på bakken.
Det er imidlertid gress under det meste av disse busken, så kanskje er ikke så mye gått tapt.
Friske bær som ligger på gresset, bruker jeg.
Det gjelder bare å være raskere ute enn snilene.

Vakker sjeldenhet

Foto: Kow d.e. 16082011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Flott snile: Trolig en svartkjølsnile med sjelden fargekombinasjon, mener Bioforsk.

Sniler og snegler er en pest og en plage.
Men plutselig dukker det opp en som skiller fra den store mengden som glir slimte rundt i vår hage og anretter skade på pryd- og nyttevekster.
Sniler og snegler som jeg tar livet av.
Uten skånsel.

Sjeldenhet?
Men denne lot jeg leve.
For den måtte da være sjelden?
Jeg har sett tusenvis av sniler, men ingen som denne.
Den kravlet seg fram på den nedre plenen og var på nippet til å stikke av under bergeniabladene.
Jeg måtte derfor ta den med fingrene og løfte den ut på plenen så jeg fikk tid til å hente kameraet.
For denne måtte foreviges.

Svartkjølsnile?
Dessverre ble den liggende sammenkrøpet i forsvarsstilling.
Lenge.
Til slutt måtte jeg ta bilde av den uten at den strakte seg ut og eksponerte sine karakteristika.
Snileforsker Arild Andersen ved Bioforsk har derfor problemer med å foreta en sikker artsbestemmelse ut fra de bildene jeg tok.
Han uttaler imidlertid at det er en utrolig flott farget snegl som han aldri har sett maken til.
Av mangel på avgjørende kjennetegn kan han altså ikke med sikkerhet si hvilken art det dreier seg om - eller om det er en kjølsnile.
Han mener likevel at det sannsynligvis er en av de store kjølsnilene - enten er en "svartkjølsnegl eller en boakjølsnegl".
Han heller mest til at det er en svartkjølsnegl som han har sett flere sterkt avvikende fargevarianter på.
Dessuten ser det ut til at eksemplaret som besøkte min hage, har en "lys langsgående stripe midt på undersiden, og det er typisk for svartkjølsnegl", konstaterer snilekesperten fra Bioforsk.

Fotograferingstips
For å skaffe grunnlag for sikker artsbestemmelse bør bilder av sniler - eller snegler som Andersen skriver - vise følgende egenskaper og karaktertrekk, uttaler snileforskeren:
Bildene bør vise om snilene har, eller ikke har, kjøl.
Lengden i centimeter er også viktig samt åndehullets plassering. Er det foran eller bak midten av kappen?
Farge bør dokumenteres ved bilder som viser oversiden, sidene og undersiden.

Takk til Bioforsk
Jeg prøvde å få hjelp på nettstedet spør en biolog.no, men der var det ingen som følte seg kallet - eller kapabel? - til å ha noen offentlig mening om hvilken snegleart dette kunne være.
Når det nå er konstatert at det dreier seg om en sjeldenhet - eller i alle fall et eksemplar med sjeldent utseende - kan jeg forstå tilbakeholdenheten.
Men Arild Andersen og Bioforsk trådte hjelpende til.
Det takker jeg for - på vegne av meg selv og dem som leser denne bloggen.
Riktig og pålitelig informasjon er viktig.

Fikk leve
Som nevnt innledningsvis, dreper jeg sniler og snegler uten skånsel.
Men denne lot jeg altså leve.
Kanskje formerer den seg og lar noen av sine karakteristika gå i arv til framtidige generasjoner.
Finner du en sånn en gang i framtiden, vet du at den første gang ble observert i min hage i Drøbak som en slags svartkjølsnile droebakiensis wintherii.
Eller hva det nå skulle hete på korrekt zoologi-latin.

Frodig omplantet basilikum

Foto: Kow d.e. 26072011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Basilikumplantene likte å bli delt og plantet om. Slik så de ut for en måned siden. Nå er de enda større.

Vi har i tidens løp kjøpt mange basilikumplanter som vi har hatt svært begrenset glede av.
Hvis man har dem på kjøkkenet og ikke bruker dem umiddelbart, visner de ned.
Det er som det står på de svenske "basilika"-urtene fra Santa Maria: "Örten är färskvara och har begränsad hållbarhet."
"Mycket begränsad," ville jeg legge til.

Del og pott om
Men nytteverdien og holdbarheten kan økes.
Betraktelig.
Ved deling og ompotting kan man få planter som ikke bare overlever, men vokser og utvikler seg slik at de gir rik avkastning i mange måneder.
Hvis man bare ikke utsetter dem for "drag og kyla" - altså trekk og kulde.

Større potter
Da de ble kjøpt, stod basilikumplantene tett i tett i en liten firkantet potte hvor de verken hadde mye plass til røttene eller fikk tilstrekkelig med luft og lys.
Plantene ble derfor forsiktig skilt fra hverandre og plantet med noe større mellomrom i to potter med plass til mer jord.

Noen døde
Noen av enkeltplantene tålte ikke overgangen.
Kanskje var de svekket på forhånd, eller kanskje var jeg for hardhendt under ompottingen.
Men mange klarte seg.
Ja, ikke bare klarte seg. De er nå store og kraftige og har forsynt oss med basilikumblader hele sommeren.
For nå er de enda større og mer frodige enn bildet ovenfor viser.

Ikke direkte sol
Og det til tross for at forholdene ikke har vært ideelle.
Ved værskifte er basilikumplantene noen ganger blitt stående i direkte sollys.
Det er ikke heldig.
Det sier følgeseddelen - som dessuten anbefaler å "vattna underifrån vid behov" - klart i fra om.

Altfor mye vann
Når det har regnet som verst, og vi ikke har rukket å ta pottene ut av "potteskjulerne", er plantene ikke bare vannet ovenfra, men de har nærmest druknet før vi har rukket å redde dem og har sørget for at det overflødige vannet har fått renne av.
Denne prosessen - som dessverre har gjentatt seg flere ganger når det har regnet om natta i løpet av den våte sommeren - vasker næringsstoffene ut av jorda.
Litt gjødning har vi tilbakeført, men ikke mye da vi er usikker på hva røttene tåler.

Trekk og kulde
Det er trolig forskjell på vind og "trekk" - selv begge er luft i bevegelse.
Våre basilikumplanter har stått i vind.
Det er ikke til å unngå på våre kanter.
De ser ut til å ha tålt det.
Men kulde tåler de ikke.
De skranter lenge før temperaturen når null.
Så nå når nattetemperaturen begynner å bli lunefull, må vi være oppmerksomme.
Ser det ut til at den kan synke til 5-6 grader eller enda lavere, må vi begynne å flytte plantene inn og ut etter temperaturen.
Det er tungvint - ment avgjort verdt ulempen.

Smakrike blader og blomster
Plantene har altså klart seg.
Hittil.
Og blitt store og frodige med smaksrike blader som har satt spiss på tomatretter og grønne salater.
Og ikke bare blader.
Har du smakt på basilikumblomstene?
Små, hvite og uanselige er de, men smaker gjør de.
De er fine å pynte salatbollen med.
Prøv et dryss av hvite basilikumblomster på toppen.
Det er både pent og smakfullt.

Se også innlegget "Urter fra Sverige".

Uvanlig boasnile, eller ...?

Foto: Kow d.e. 16082011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

En sånn boasnile har jeg aldri sett før. For det er vel en boasnile?

Vi har masser av snegler og sniler i hagen.
Små grå uten hus, diverse med kjegleformet og flatt skall, samt store kjølsnegler, åkersnegler, skogsnegler i ulike farger, iberiaskogsniler - og boasniler.
Boasnilene kjenner vi godt.
De har lys, gulbrun bunnfarge og mørkere brune nesten svarte tegninger.

Uvanlig boasnile?
Men så dukker det opp en avviker.
I alle fall så langt vi kan bedømme det ut fra vår mangeårige omgang med boasniler i hagen.
Den var lang og kraftig, grå-hvit i bunnfargen og med svarte tegninger.
Den befant seg på den nederste plenen og var i ferd med å stikke av inn under bergeniaplantene. Jeg måtte derfor løfte den opp og plassere den lenger ute på plenen for å få tid til å hente kameraet.

Sammenkrøpet
Da jeg løftet den, trakk den seg sammen i forsvarsstilling.
Og slik ble den liggende. Enda jeg ventet lenge på at den skulle strekke seg ut og prøve å krype i skjul igjen.
Jeg ventet imidlertid forgjeves.
Bildene ble derfor ikke særlig gode.
De viser ikke lengden og heller ikke tegningene så tydelig som jeg så dem.
Bildet over disse linjene viser imidlertid fargekombinasjonen.
Er ikke den ganske uvanlig?

Ingen biologer som vet?
Jeg har spurt på "Spør en biolog", men har ikke fått svar.
Om det er fordi svaret er banalt, eller fordi biologene ikke vet så mye om sniler, er usikkert.
Hva sier leserne av denne bloggen?
Kan dere fastslå om det er en boasnile eller noe helt annet jeg har fotografert?
Og hvis det er en boasnile: Har dere sett denne fargekombinasjonen tidligere?
Kanskje er det en sjeldenhet - eller kanskje er det en helt alminnelig variant.
Det kunne være interessant å få det fastslått.

Pinnsvindød

Foto: Kow d.e. 17082011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Utenfor et lavt, koselig hus på idylliske Tamburbakken i Drøbak står dette skiltet som kunstneren Jan Kåre Øyen har malt. Forhåpentlig får det bilistene til å se seg for. Skiltet burde egentlig stått ved alle veger.


To ihjelkjørte pinnsvin lå med en á to kilometers avstand. Jeg tok meg tid til å fotografere det ene for å minne bilistene på at de må være årvåkne og se seg for.

Pinnsvin er koselige dyr.
Men de lever farlig.
Når de skal krysse trafikkerte veger, går det sørgelig ofte galt.

Tett i tett
I går kjørte jeg fra Heer i Frogn til Drøbak.
På vegen kjørte jeg forbi to ihjelkjørte pinnsvin som lå i vegkanten.
De lå med 1 - kanskje 2 - kilometers avstand.
Enkelte ganger kan ikke bilistene gjøre noe for å unngå påkjørsel.
Oppbremsing eller unnamanøver kan skape farlige trafikksituasjoner.
Men jeg har samtidig enkelte bilførere mistenkt for ikke å være årvåkne nok - og for å la det stå til når det forsvarsløse dyret kryper sammen og setter piggene ut for å forsvare seg mot faren som truer.

Varselskilt
Enkelte steder blir det kjørt ihjel pinnsvin år etter år.
Det tyder på at de har faste krysningspunkter.
På slike steder burde det bli satt opp varselskilt som minner bilistene om faren for å kjøre over vergeløse dyr.
Anstaltmakeri?
Jeg syns ikke det.
Problemet for pinnsvinene er at de ikke er så store at de skader bilene.
Derfor kan bilistene trenge å møte en formanende pekfinger.
Pinnsvinenes naturlige habitater blir stadig færre.
Og de "naturlige" fiendene er mange. Hunder og grevling f. eks.
"Bildøden" desimerer en allerede liten - og truet - bestand ytterligere.
Tiltak bør settes inn før det er for seint.

Vinterveden er anskaffet

Stor redskap. Det er ikke snakk om favneved lenger. Veden ankommer pakket i "storsekker", og det må stor redskap til for å frakte den og få pallene med sekkene på plass.

Små bilder:
1. Gårdsplassen er trang og traktoren stor, men bonden behersker den store redskapen til fullkommenhet og plasserer pallene nøyaktig der jeg vil ha dem.
2. Presisjonskjøring. Jeg tilbød meg å flytte noen potter og urner, men det var ikke nødvendig. Ingen ting ble ødelagt.
3. Tett inntil forrige pall som allerede har fått presenning over seg, og helt inntil kantsteinen må pallene hvis det skal bli plass til å snu bilen på gårdsplassen.
4. Veden er levert og ferdig til å bli stablet. Alt gikk greit. Nå er det huseierens tur. Han skal trille veden inn og stable den i vedskjulet i underetasjen.

Vi fyrer med ved.
Og supplerer med tre panelovner - én i gangen nede, én i stua og én på badet.
Den siste står på 1 eller 2. Aldri på fullt.
Jeg tror vi kan trekke den slutningen at vi har et varmt hus.

Varmepumpe
Vi har overveid å kjøpe varmepumpe.
Foreløpig er det imidlertid blitt med tanken.
Innedelen av pumpene er ikke vakker. Den kan derfor ikke stå hvor som helst.
Og hvor bør den i det hele tatt stå, for å fordele varmlufta effektivt i huset?

Ved
Vedfyring gir god varme.
Og er lett å regulere.
Vi har denne gangen kjøpt bjørkeved som etter ekspertenes mening gir mye varme for pengene. Tidligere har vi fyrt med blandingsved. Dels fra trær på egen tomt, og dels ved som er innkjøpt favnevis.
Slik har vi holdt varmen i mange fyringsesonger.

Lite varme
Ikke all ved gir like mye "valuta" for pengene.
Rogn skal visst være det beste.
Bjørk ligger høyt på skalaen, mens osp etter ekspertenes mening er for løs i veden og derfor brenner fort opp uten å gi særlig varme til omgivelsene.
Jeg er ikke uten videre enig i det.
Ospetrær som med årene er blitt for store og dominerende, og som vi har felt på skogdelen av vår tomt, har gitt bra varme.
Det gjelder bare å bruke trekken riktig og ikke gi for rikelig med luft, men heller ikke for lite slik at veden blir liggende og gløde og ose.
Da "kveles"varmen.

Vinteren kan komme
Nå ser vi fram til fyringsesongen.
Ikke slik at vi lengter etter kulde og snø, men det er hyggelig å stå opp i mørke vintermorgener, gå ned i stua i underetasjen, fyre i ovnen og lese morgenavisene i godstolen mens det knitrer og spraker i tørr ved i det den forløser magasinert varme som fortrenger kulde og fuktighet.
Veden er sirlig stablet.
Skjulet er fullt.
Hver ledig plass er utnyttet.
Vinteren kan komme.

Flygende blomster

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Oransjegullvinge (Lycaena virgaureae) og veps koser seg på reinfannens knallgule blomster. Også andre sommerfugler er stadig innom denne tradisjonsrike kulturplanta. Vil du ha sommerfugler i hagen, kan derfor reinfann være noe å prøve.

En annen plante med "sommerfugltekke" er kuletistel. Den tiltrekker seg alle slags sommerfugler. Ikke bare tistelsommerfugler. Her er det en admiral (Vanessa atalanta) som er på besøk.

Jeg er fascinert av sommerfugler.
Dels fordi de er vakre.
Og dels fordi de har en interessant livssyklus.

Flygende blomster
Jeg kaller sommerfuglene flygende blomster.
Et uttrykk jeg sikkert ikke har "suget av mitt eget bryst".
Jeg har trolig lest det et eller annet sted.
I løpet av et langt liv treffer man på så mangt.
Men jeg synes betegnelsen er usedvanlig treffende.
Jeg har derfor adoptert den.

Mange forskjellige
Vi har mange sommerfugler i vår hage.
Et stort antall, og mange forskjellige.
De liker seg øyensynlig her.
De flyr fra blomst til blomst, og holder seg slett ikke til de plantene de har fått navn etter.
Kålsommerfuglen f.eks. er stadig her og besøker diverse planter - f. eks. hortensiaen - men kålplanter har vi ikke.
Sitronsommerfuglen er også en hyppig gjest.
Og så alle de forskjellige med vakre farger og fine tegninger.

Ikke drep!
De færreste vil drepe en sommerfugl.
Med eggene, larvene og puppene forholder det seg nok annerledes.
De kan se litt ekle ut.
Kanskje vet de fleste ikke engang at den klasen av egg de finner festet på undersiden av et blad, eller de "skumle" larvene som bukter seg avgårde på vekstene i hagen, er forstadier til sommerfugler.
Dreper du egg og larver, dreper du sommerfugler.
Det samme gjelder de ofte piggete puppene som henger på vertsplanter og busker.
De er ikke verken farlige eller "ekle", men siste utviklingsstadium før sommerfuglen klekkes ut og inntar sin plass i hagens fauna.
Min instendige oppfordring er: Far pent med egg, larver og pupper!
De er neste generasjon "flygende blomster".

Spør en biolog
Det finnes masse forskjellige sommerfugler.
Jeg vet ikke hva de heter alle sammen.
Jeg kan ikke identifisere de mest alminnelige og kjente engang.
Dessverre.
Men jeg kan nyte synet av dem.
Vakre er de.
Og interessante.
Med noe langt mer enn et "alminnelig" utviklingsløp fra egg via larver og pupper til "utsprungne" skjønnhetsåpenbaringer.
Når oppslagsbøkene ikke hjelper meg å finne ut det jeg vil vite, går jeg til nettstedet "Spør en biolog" og ber om hjelp.
Det får jeg.
Både på spørsmål som avslører min mangel på grunnleggende, elementær kunnskap og på mer intrikate problemer.
Er det noe du lurer på, bør du prøve der.

Høstfivreldbusk

Foto: Kow d.e. 31072011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Man kan godt forstå at sommerfuglene tiltrekkes av sommerfuglbuskens blomster.


De tunge blomsterklasene er mer enn enkelte av de spede greinene klarer å bære.

Til vår store skuffelse frøs sommerfuglbusken (Buddleja davidii) ned i fjor vinter.
Men heldigvis skjøt den på ny fra rota og vokste opp igjen.
Slik har den fortsatt i år.
Den oppfører seg nærmest som en staude.
Den er derfor ikke blitt særlig høy, men den blomstrer rikt.
Og setter stadig nye knopper etter hvert som nye skudd vokser opp fra rota.
Blomsterklasene er så store at enkelte av greinene ikke klarer å bære dem.

Ikke etter oppskriften
"Jorden bør være lett, næringsrik og godt drenert med høy PH-verdi," poengterer bokverket "Alt om hagen".
Lett er den kanskje, men næringsrik er jorda neppe.
Vår buddleie står nemlig nær tomtegrensen.
Furuene på den andre siden av tomtedelet konkurrerer med største sannsynlig om både næring og fuktighet.
Godt drenert er nok derfor voksestedet.
Hvilken PH-verdi jorda på stedet har, har jeg aldri målt.
Men det er en masse furunåler der, så den er trolig sur.

Generell tiltrekningskraft
Sommerfugler er et vakkert og eksotisk innslag i hagen.
At sommerfuglbusken - eller høstfivreldbusken, som den også kalles på norsk - trekker til seg sommerfugler er det ingen tvil om.
De ulike sommerfuglartene skulle i følge sitt navn og tradisjonell oppfatning,foretrekke ulike vertsplanter - ikke bare med sikte på formering, men også når det gjelder mer kortvarig opphold.
Buddleiaen blir imidlertid besøkt av sommerfugler av ulike slag.
Den øver øyensynlig en mer generell tiltrekning på sommerfugler i sin alminnelighet.
Det samme ser ut til å gjelde lavendelen.

Spiselig øyenslyst

Foto: Kow d.e. 31072011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Blomkarse sammen med "gammelmannshode" av avblomstret gullklematis.

Foruten å være dekorativ danner blomkarsen et skyggefullt dekke rundt "føttene" på klematis og kaprifolium.

Om våren putter vi blomkarsefrø i jorda.
Litt her og litt der.
I enkelte krukker og kar gjør de seg godt når de henger over kanten.
Og inntil veggen; rundt røttene på klematis og kaprifolium hvor blomkarsen benytter stammene og espalieret som klatrestativ.
Spesielt klematis liker å ha noe som skygger for den nederste delen.
Slik sett slår vi to fluer i ett smekk: Blomkarsen er dekorativ samtidig som den beskytter sine mer ømfintlige naboer mot uvelkomment sollys og et mikromiljø som gir grobunn for plagsomme soppsykdommer - som f.eks. meldugg.

Godt i grønn salat
Spiser du grønn salat om sommeren?
Da er blomkarsen mer enn en vakker sommerblomst som kan nytes visuelt mens bladverk og blomster pynter opp i hagen.
Alt på blomkarsen er spiselig.
Den kan derfor også nytes kulinarisk: Blomster, blader og frø.
Men den kan smake sterkt - avhengig av hvor den vokser og hvor mye vann den får.
Ta en smak av et blad og tilpass mengden av blomster og blader - og gjerne friske, sprø frø - til hvor dominerende innslag av blomkarse du ønsker i salaten din.

Frø
Blomkarse som trives, setter en masse blomster - og frø.
Selv om du stadig klipper av restene etter blomster som er ferdige, for å holde blomstringen ved like, er det nesten umulig å overkomme alt.
Noen frø blir det.
Plukker du dem mens de er friske, grønne og sprø kan du - som nevnt - blande dem i grønn salat, eller du kan "sylte" dem i lake av eddik, sukker og krydder etter egen smak.
Eller i saltlake.
Da får du hjemmelaget "kapers".
Store, fine frø kan du forøvrig tørke og ta vare på.
Dem kan du så neste år.
Eller seinere. Erfaringsmessig beholder de spireevnen lenge hvis de ligger tørt og i passe temperatur.
Frøene som gav plantene på bildene foran, ble samlet inn i fjor.

Se ellers:
http://hagekroken.blogspot.com/2010/08/blomkarse-og-pelargonium-som-samboere.html
http://hagekroken.blogspot.com/2009/09/blomsterrik-og-villig-blomkarse.html

Ripsen er plukket og levert

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

01082011: Store klaser med røde, fullmodne rips henger på hagens to ripsbusker og venter på å bli plukket.

02082011: Så mye ble det. Slett ikke ille - selv om det var omlag ti kilo mer i fjor.

03082011: Margaret Gundersen ved Askim Frukt- og Bærpresseri veier inn bærene.

03082011: Her er årets avling kommet på plass i et av karene i mottakshallen. Neste stadium er saft og gelé.

Vi har to ripsbusker i hagen.
De står ganske mørkt og trangt, men bærer godt.
Noen av bærene blir plukket og spist på stedet av de minste barnebarna når de er på besøk, og av familiens gartner som gjerne legger vegen bortom buskene med nymoden, rød, fristende rips når han går sine daglige inspeksjonsrunder i hagen.
Resten - og det er selvfølgelig det aller meste - plukkes og leveres på Askim Frukt- og Bærpresseri hvor bærene blir til saft og gelé.

Mye sukker
Vi har levert bær på bærpresseriet i Askim i mange år.
Og er fornøyd med produktene.
Et par år leverte presseriet ripssaft med redusert sukkerinnhold, og det foretrekker hobbygartneren som har diabetes.
Å redusere sukkerforbruket ville sikkert være sunt for de fleste, men dette tilbudet har presseriet kuttet ut.
Trolig fordi etterspørselen var liten.
Folk vet ikke sitt eget beste.

Andre bær
Tidligere leverte vi også kirsebær, solbær og stikkelsbær.
Kirsebærtreet vårt bar i overflod i fjor, men i år er det bare noen få bær.
Vi har hørt at det er slik hos andre også.
Så kirsebærsaft blir det ikke i år.
Ikke solbærsaft heller.
De to buskene står for mørkt, inneklemt mellom furuer i tomtegrensen, en kraftig svarthyll, løpstikke og humleplanter som dekker både espalieret - der de skulle være - og trærne og buskene i nærheten.
Avlingen blir derfor ikke stor.
Men bærene er store. Og saftige.
Dem skal vi koke syltetøy av.

Stikkelsbær
Stikkelsbær tar ikke bærpresseriet i mot lenger.
Vi har år om annet solgt vår beskjedne produksjon til presseriet som har laget hvitvin av dem, men i år må vi ta oss av "hele avlingen" selv.
Vi har allerede laget stikkelsbærgrøt og litt syltetøy, men ennå er det mange bær igjen på buskene - både gule og "røde".
Når vi nå bare får noe opp av den velfylte fryseren, skal stikkelsbærene få overta plassen.
Så koker vi syltetøy av frosne bær ut over vinteren.
Det er godt - og ikke minst sunt.