Hvor ble fuglene av?

Foto: Kow d.e. 29012014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Da snøen ennå lå dyp, var det yrende fugleliv i hagen. Nå har det stilnet merkbart av. Hvor er fuglene nå?

Det har vært masser av fugler her.
På alle foringsplassene vi har rundt omkring i hagen.
At fuglene blir færre når snøen går, og det blir bare flekker på bakken, er naturlig.
Da finner de noe spiselig både her og der.
Men at de skulle bli så å si helt borte?
Den siste maten vi la ut, ligger tilsynelatende urørt på flere av foringsbrettene, og omkring fuglematerne som henger utenfor kjøkkenvinduet, er det merkelig stille.
Fugler er det, selvfølgelig, men langt fra i slike mengder som vi har vært vant til de siste ukene.
Noe har skjedd.
Har fuglene trukket inn i skogen?
Eller har de oppsøkt andre hager hvor de finner mer fristende mat?
Skjønt, hva skulle det være?
Vi byr på det samme som vi har bydd på hele tiden: Brød fra brødskjæremaskinene på OBS, peanøtter, solsikkefrø, villfuglfrø, kokosnøtt og meisboller.
Dessuten er det flere frø igen i havrenekene.
Riktignok inne i nekene, men jeg har åpnet nekene og brettet til side for at fuglene skal komme fram til maten, så helt umulig burde det ikke være.
Men gulspurvene - som dominerer nekene - har nesten ikke vært å se de siste dagene.
Heller ikke flokkene av meiser og pilfinker har besøkt oss på flere dager.
Mot all sedvane ser dompapene ut til å være de mest trofaste.
Tre hunnfugler og to hannfugler kommer stadig, sitter i buskene og spiser på bakken utenfor kjøkkenvinduet.
Den ene dompaphannen er ildrød på hele forsiden - fra øverst til nederst.
Den andre er mer avbleket i fargen som er mest framtredende øverst på brystet.
Det er ingen sak å se forskjell på dem.
Dompapene opptrer som regel i par.
Det er sjelden vi ser hannfuglen uten at hunnfuglen er i nærheten.
Den hunnfuglen som er "til overs", er trolig "enka" etter den dompapen som fløy i vinduet og endte sitt liv i vår hage.
Og så er skjærene her.
Men de er verdt en helt egen omtale.

Det spøker i Skorkebergåsen

Foto: Kow d.e. 30012014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Dette uhyggelige spøkelset holdt i flere dager til ved vedstabelen på gårdsplassen.

Vinteren har litt av hvert å by på.
Etter som det snødde dag etter dag, kom et spøkelse til syne ved vedstabelen på gårdsplassen.
Der stod det i all sin skremmende framtoning inntil regnet kom.
Da trakk det seg skyndsomt tilbake.
Av det må vi trekke den konklusjonen at spøkelser ikke liker regn.
I alle fall ikke den sorten spøkelser som vi har i Skorkebergåsen.

Ny leieboer

Foto: Kow d.e. 01022014 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Foringshuset og havreneket ved terrassen er vanligvis gulspurvenes domene. Men nå har de fått en konkurrent. Svarttrosten har flyttet inn og etablert seg i "snøhulen".

Det er massevis av fugler som spiser av maten vi legger og henger ut.
Det er kjøttmeiser, blåmeiser, granmeiser, spettmeiser, pilfink, en sjelden gang en gråspurv, gulspurver, dompaper, hakkespetter, en liten forfrossen rødstrupe, skjærer - og en rekke uidentifiserbare - eller i alle fall uidentifiserte - småfugler som ikke sitter stille lenge nok til at vi kan fastslå hvilken art de tilhører.
Og så har vi besøk av troster.
En svarttrost - og et varierende antall gråtroster.

Svarttrosten ser pjuskete ut der den "beiter" på "bakken" - dvs. på snøen - ved foringsstedene.
Det er ikke mye som faller ned fra meisbollene, men svarttrosten plukker og plukker for å få tak i det vesle som er.
Og så besøker den foringsbrettene hvor den tilsynelatende forsyner seg av brødsmulene og villfuglfrøene.
Solsikkefrøene har den kanskje ikke det rette nebbet til å gi seg i kast med.

De siste dagene har svarttrosten tatt tilhold i foringshuset ved terrassen.
Huset er dekket av snø på tre kanter og fungerer trolig som en lun snøhule.
Der sitter svarttrosten lange stunder om gangen - seint og tidlig.
Ikke bare når den spiser.
Den kryper sammen og blåser opp fjørdrakta for å verge seg så godt den kan mot kuldegradene.
Jeg skal vokte meg vel for å Disneyfisere dyrene i hagen, men det kan se ut til at den rett og slett liker å ha tak over hodet, og vegger som den kan søke ly innenfor.
Vi følger med på hva den foretar seg og håper at den klarer seg til tøværet kommer.
En måned til nå, så kan både svarttrosten og vi så smått begynne å vente på sommeren.
Sommeren ser vi fram i mot.
Det gjør formodentlig svarttrosten også.