Hagefugler og katter

Foto: Kow d.e. 03012011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Katten har satt seg strategisk til rette i pipa for å ta småfuglene når de intetanende kommer for å spise på foringsbrettet. Da fotografen kom med kameraet, fant den det imidlertid klokest å fortrekke. Litt slukøret - og kanskje litt flau? - over å bli tatt "på fersken".

Det er flere enn meg som er interessert i fugler.
Kattene sniker stadig rundt fuglebrettene på jakt etter bytte.
Spesielt en brannete katt er aktiv.
Den går med eiermine omkring i hagen og tror at den er sjef.

Velkomne, men ...
Kattene er velkomne i hagen. Sommer som vinter.
Bare de lar småfuglene være i fred.
De får jakte på mus.
Eller spise Whiskas - og hva det nå heter.
Og bare de ikke roter i nysådde bed og blant spede planter i kjøkkenhagen.
Det skal jeg ha meg frabedt.
Uansett hva katter - og katteelskere! - synes og finner naturlig, vil jeg ha grønnsaks- og blomsterbedene i fred.

Og fuglene!

Felix domesticus
Jeg synes at jeg hører innvendingene fra katteeiere som mener at deres kjæledyr må få leve i samsvar med sin natur.
Jo, jo. Gjerne det. Hjemme hos seg selv!
Men de kattene som vanker her, er ikke felles eie og felles ansvar.

De er på besøk.
Og de er ikke ville.
De tilhører arten "Felix domesticus", og kommer fra møblerte hjem.
Trolig har de behagelige kattesenger og stativ til å klatre i og slipe klørne på. De sover i varme rom og får boksemat servert av omsorgsfulle eiere flere ganger om dagen. De bør ikke legge to pinner i kors for å skaffe seg mat.
De kan uten fare ligge trygt innenfor fire vegger, få maten servert og male, kose og slikke seg.

Læring ved betinging
Domestiserte katter er bekymringsløse og har det trygt og godt.
De burde kunne leve i fred med sine omgivelser.
Problemet er at de ikke har lagt av seg sitt jakte- og drepeinstinkt.
Trass i generasjoner som huskatter har de beholdt de opprinnelige instinktene.
De har fortsatt glede av å jakte og drepe.
Ikke for mataukens, men for fornøyelsens skyld.
Jeg blir ikke særlig opprørt når jaktinstinktet og jaktgleden går ut over mus og rotter.
Jeg må innrømme det.
Men mine venner småfuglene må få være i fred. For dem skal min hage være en jaktfri sone. Et asyl.
Derfor gjør jeg hva jeg kan for å skremme kattene vekk fra fuglebrettene. I et - hittil fåfengt - håp om at læring ved betinging skal fortelle dem at ved foringsbrettene i Winthers hage, venter det ubehageligheter.

Humørsyk sjarmør
Ellers er jeg, som sagt, glad i katter.
Den brannete katten som vanker i vår hage, er en sjarmør. Som av utseende minner sterkt om Siri - en av de kattene jeg hadde som gutt.
Men - som så mange sjarmører - er den ikke til å stole på.
I sommer en gang - eller var det året før? - kom den bort til meg og strøk seg kjælent inntil beina mine.
Da den ikke gav seg, men viste alle tegn på hengivenhet, bøyde jeg meg og strøk den lett og vennlig over ryggen.
Da freste den og traff meg med en klo som lagde striper over handryggen.
Slik er katter.
En uberegnelig blanding av kosedyr og villdyr.
Vakre å se på.
Men dårlig selskap for unger - og fugler.

Og dumsnille, lettlurte hagedyrkere.

Ikke lett for svarttrosten

Foto: Kow d.e. 15122010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Kraftige greiner foran åpningene skal gjøre det vanskeligere for skjærene å tømme foringsbrettet for mat. Om det virker er en annen sak.

Vi har stadig besøk av en svarttrost i hagen. Jeg tror det er en og samme fugl. En hannfugl. Den ser både pjuskete og medtatt ut. Men er årvåken nok til å stikke av, når jeg kommer med kameraet.

Vegetarianere
De fleste svarttrostene tilbringer vinteren nedover i Europa. Noen blir imidlertid her oppe i det kalde nord. Det kan stå dem dyrt.
Skal de klare seg vinteren over her oppe, må de endre kosthold og bli vegetarianere. For snegler, meitemark og innsekter er det dårlig med på våre kanter om vinteren. Da må de ta til takke med frø, brødsmuler og fett fra fuglebrett og andre foringssteder.

Kan ikke spise alt
Svarttroster er ikke direkte sjeldne her i søndre Akershus om vinteren. Ofte er de flere som frekventerer våre foringsbrett.
Men årets utgave ser ut til å være alene. Og den bærer - som sagt - merke av at det er smalhans i matfatet.
Det henger riktig nok fortsatt noen bær igjen i noen av prydbuskene, men de er gjennomfrosne og harde. Kanskje er de ikke så næringsrike at det gjør noe heller.
Frø på foringsbrettene er det også, men jeg er usikker på om trosten har nebb som er i stand til å håndtere frø som den ikke kan spise hele.

Skjærene tar det meste
Forhåpentlig har den glede av de brødbitene og smulene vi legger ut.
Men skal den få noe av brødet, må den være rask. Skjærene er på pletten og forsyner seg grovt nesten før vi har fått plassert maten på brettet.
De er ikke kostforaktere. Og de er ikke beskjedne.
Jeg har ikke noe i mot skjærer. Tvert om. Jeg synes de er flotte. Og de skal også ha mat. Selvfølgelig.
Men de hamstrer!
De plukker med seg så mye de kan, frakter det bort og graver det ned. Før de henter nye munnfuller.
Noen ganger er fem skjærer aktive om gangen.
Da varer det ikke lenge før brettet er tomt.

Greiner på kryss og tvers
For at det skal bli noe igjen til de mindre fuglene, har jeg måttet legge noen kraftige biter av greiner på kryss og tvers slik at skjærene ikke så lett kan tømme foringshuset.
Det hjelper litt.
Bl. a. blir det mer igjen til trosten.
Foreløpig har den klart seg. Den er her ennå.
Så vi fortsetter å fore. Jevnlig.
Mens vi krysser fingerene.
Og håper det beste.