Skjæra leker kolibri

Kolibrien kan stå stille i lufta.
Det kan ikke skjæra.
Men det forhindrer ikke at den prøver.

Restemat
Fuglene finner nå mat andre steder, så jeg har tatt ned flere av de fuglematholderne som har hengt utenfor kjøkkenvinduet - bl.a. for å unngå fugleskitt på bringebærbuskene under.
En kokosnøtt og to delvis avspiste talgboller henger imidlertid igjen.
Både nøtta og talgbollene henger slik at de ikke kan nås fra greinene de henger på.
Skal man spise av dem, må man sitte på selve maten.

Kolibriteknikk
Det er skjæra for stor til.
Eller: Hun klarer det i alle fall ikke.
Men hun har lyst på talgbollene.
Nå har hun pønsket ut en alternativ angrepsmåte.
Som et skudd kommer hun flygende og hakker hurtig biter av talgbollene mens hun prøver å stå stille i lufta som en kolibri for å få med seg mest mulig.
Det demonstrerer en fascinerende forakt for tyngdekraften og er vitnemål om imponerende pågangsmot og optimisme.

Vel unt
Forsøkene er ikke uten suksess.
Talgbollene blir mindre for hvert besøk.
Og mat og påfyll av kalorier trenger den flygende jegeren for å kompensere for forbrenningen som følger av anstrengelsene.
Om det ernæringsmessig er noe å tjene på disse kraftkrevende framstøtene, kan derfor diskuteres.
Men underholdende er de.
Og skjæra får mosjon og holder seg i form.
Nå er andre fugler på besøk der også, selvfølgelig, men jeg tror skjæra forsyner seg med brorparten.
Det er den vel unt.
Og ikke urimelig betaling for underholdende flygeoppvisning og kolibristunt like utenfor glassruta.

Har lavendelen klart vinteren?

Foto: Kow d.e. 29042013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

De små lavendelplantene har åpenbart ikke tatt skade av den harde vinteren. Det er planter som jeg for et par år siden formerte ved å stikke avklipte greiner fra morplanta rett i jorda. Har man én lavendelplante, er det undøvendig å kjøpe flere. Formering ordner man selv.

Om denne planta har klart seg, er jeg mer usikker på. Enkelte av de greinene jeg klipte av, virket faretruende tørre, mens andre tilsynelatende var sevjespente og i live. Jeg krysser fingrene og håper på kraftig foryngende vekst.

Jeg har flere lavendelbusker.
Flere små og en ganske stor og frodig.
De små er planter jeg har laget ved å stikke avklipte greiner fra den store i jorda straks de er klipt av.
De små ser friske ut.
Om den store har klart seg gjennom den harde vinteren, er jeg mer usikker på.
Men håpet lever.

Den store trenger grundig beskjæring fra tid til annen.
I fjor fikk den utvikle seg fritt.
Den fikk massevis av blomster og var riktig flott å se på.
I år fant vi imidlertid ut at den burde settes noe tilbake for å bli mindre omfangsrik og bevare den lubne fasongen.

Som nevnt i artikkelen som det er lenke til foran, anbefaler ikke Norsk Hageleksikon beskjæring av lavendelbusker som er blitt bare nedentil.
Plant heller nytt, sier leksikonet.
Vi har andre erfaringer og er uenige i det.
Vi har klipt vår store lavendelbuske flere ganger med godt resultat.
Den er blitt tett og frodig og har blomstret rikt.
Vårt råd blir derfor: Kast ikke lavendelbusken selv om den er blitt grov i veden og har et "pistrete" utseende.
Beskjær den brutakt og gi den en sjanse til!

Jeg liker lavendelen best når den har tueform.
Men jeg formklipper den ikke.
Den skal ha naturlig fasong.
Jeg klipper imidlertid av noen av de greinene som er helt nederst mot bakken slik at det kommer lys og luft til de nederste greinene som bevares.

Nå er det bare å krysse fingrene og håpe på det beste.

Forblåst og kald gartner

Det må ryddes i staudebedet.
Optimistisk kledde jeg godt på meg, tok med hagesaks og noe å sitte på, og gikk ut for å klippe av og fjerne visne planterester fra forrige vekstsesong.
Det ble en kald fornøyelse.

9 grader meldte den elektroniske gradestokken, men den "sure", sterke vinden var kald.
Den gikk tvers igjennom klærne.
Det var derfor ikke så mye jeg fikk gjort, før jeg måtte gi opp og vende en rød og forblåst nese inn igjen.

Det er dumt at jeg ikke fikk ryddet i bedet, for i morgen blir det regn.
Sier meteorologene.
Fuktighet og høyere lufttemperatur får staudene til å vokse.
Når de grønne, nye skuddene er kommet, blir det vanskeligere å klippe ned de gamle planterestene uten å ødelegge de nye.

Dessuten hadde jeg håpet å få spadd opp og delt - altså forynget - flere av staudene.
Det gjelder spesielt blå Iris som har dannet store tuer som er døde i midten og bare blomstrer i ytterkant.
De tar mye plass.
Men også andre stauder, kan ha godt av å bli spadd opp og plantet på ny.
Eller rett og slett bli fjernet.

Noen av kuletistlene f.eks.
De er dekorative - både når de står i blomst og når blomstene er visnet og tørre.
Men de sprer seg ut over all kontroll og dukker opp på de mest upassende steder.
Dessuten er jeg redd for at de "stjeler" plass og næring fra peonene.
Som også formerer seg uten spesiell bistand fra familiens gartner.

Så staudebedet må ryddes.
Men det blir ikke i dag.
Det er det for hustrig og kaldt til.

Og ikke i morgen heller - antakelig.
Når dette skrives, er de første regndråpene kommet på vindusruta.
I morgen får vi derfor satse på innesysler.
Vi skal nok få tiden til å gå.
Men det er synd med staudebedet som vi så gjerne skulle ha ryddet opp i.
Vi får håpe at det ikke går som i fjor.
Da hadde tilveksten kommet altfor langt da vi endelig skulle gjøre jobben.
I år bør det bli handling.
Ikke bare planer og løst snakk.
Bare det ikke hadde vært så innmarig kaldt.

Ringtrost - gjest eller nyinnflytter?

Ringtrost (Turdus torquatus) er ikke den vanligste fuglen i hagen.
Når sant skal sies, har jeg aldri sett den før, og vi har bodd her i 30 år.
Følger med på fuglelivet gjør vi også.

En tidligere rektor-kollega som attpå til bor i det fuglevennlige området Bokfinken - som ikke ligger så langt unna - skriver på Facebook-siden sin at han nylig har observert ringtrost i hagen.
Han dokumenterer observasjonen med bilde.

Etter som avstanden mellom de to funnstedene ikke er mer enn en snau kilometer, kan det dreie seg om samme fugl.
Eller det kan ha kommet en flokk som har spredd seg og "spiser seg opp" før de drar videre.

For de skal trolig videre og opp på fjellet - eller vestover eller nordover.
Utbredelseskartet i boka Norges Fugleliv (Det Beste 1997) forteller at ringtrosten er "fåtallig, men vanlig utbredt fra Vest-Agder og nordover; også i fjellstrøk i Sør-Norge", men stort sett ikke er å finne i Aust-Agder, nedre Telemark, Vestfold, Drammensområdet, Akershus, Oslo og Østfold.
Det vil si: Altså ikke i Frogn på østsiden av Oslofjorden der vi bor.

De ringtrostene som trekker utenlands i den kalde årstiden, overvintrer i følge Norges Fugleliv, i Sørvest-Europa og Nordvest-Afrika og vender tilbake til Norge i april.
Det kan jo være slike fugler på veg hjem vi har observert.

Men skulle det være noen som er kommet for å bli, er de velkomne i vår hage.
Om sommeren lever ringtrosten i det alt vesentligste av snegler, insekter - og meitemark.
Meitemarken vil vi gjerne beholde.
Den gjør en nyttig jobb i hagen.
Men insekter og edderkopper har vi nok av.
For ikke å snakke om sniler i alle størrelser, farger og fasonger.
Det er bare å forsyne seg.
Den ringtrosten som velger å bli, bør ikke lide noen nød.
Som sagt: Velkommen skal den være.

Ekorn utenfor kjøkkenvinduet

Foto: Kow d.e. 04042013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Her er "turnapparatene" som vår venn akrobat-ekornet henter sin mat i. De henger rett utenfor kjøkkenvinduet og gjør det mulig for oss å følge de halsbrekkende øvelsene på nært hold.

Ekornet forsyner seg ikke bare av maten utenfor kjøkkenvinduet. Her går det grundig til verks og rydder opp rundt foringsbrettet ved gårdsplassen.

Som jeg har nevnt i tidligere innlegg, har ekornet besøkt oss jevnlig i løpet av vinteren.
Noen uker har ekornet vært hos oss hver dag.
Andre uker har det vært fraværende en dag eller to inne i mellom for så komme tilbake.

Akrobat
Ekornet er litt av en akrobat.
Hengende i bakbeina har det spist solsikkefrø av den sylindriske beholderen som henger på en grein rett utenfor kjøkkenvinduet.
De uthengte brødskivene og kokosnøtta har det også prøvd å forsyne seg av - selv om det ikke har vært så lett å komme til.

Fortrolig
På tross av vanskene, må det ha funnet det formålstjenlig stadig å komme tilbake.
Fortrolig med at det befinner seg folk innenfor glassruta, er det også blitt.
Vi kan nå bevege oss i rommet uten at det stikker av.
Får det tak i en litt større brødbit eller stykke kokos, setter det seg på greinen med ansiktet mot vinduet og spiser mens det holder maten med framføttene.
Når det har spist opp, blir det rett som det er, sittende og studere oss som sitter ved kjøkkenbordet innenfor.
Jeg har prøvd ut hvor mye jeg kan bevege meg uten at det stikker av.
Det varierer.
Noen ganger tar det beina fatt hvis jeg reiser meg, men andre ganger sitter det rolig og fortsetter å holde øye med meg selv om jeg både reiser meg og setter meg igjen.
Av dette trekker jeg den konklusjonen at det er det samme ekornet som har besøkt oss i hele vinter, og at det altså etter hvert er blitt fortrolig med oss.

Enda en
For noen dager siden prøvde det ekornet som er fast gjest hos oss, iherdig å få tak i brødbiter fra brødskivene som er hengt ut i treramma med hønsenetting som holder maten på plass og hindrer at skjærene stikker av med alt sammen så fort det er hengt ut.
Da dukket det plutselig opp enda et ekorn.
"Vårt" ekorn er slankt og smidig og har spiss snute.
Det har vært mer brunt enn grått i hele vinter.
Den nyankomne, som var innom for å hilse på, var fyldigere å se til, jevnt grått og hadde et buttere ansikt.
Det virket eldre.
Men jeg utelukker ikke at jeg ble ført på villspor av den grå pelsen.

Ektemaken?
Han-ekorn lever alene.
Unntatt akkurat i parringsesongen.
Da gjør de det som naturen krever - og så forsvinner de og overlater oppfostringen til fruen.
Var det mor som var innom for ved selvsyn å sjekke om matstedet junior skrøt sånn av, var så fint som han ville ha det til?
Eller var det ektemaken?
Altså mannen eller kona?
Om vår faste besøkende er han eller hun, tør jeg ikke ha noen formening om.

Familieforøkelse?
Heller ikke om alderen.
Det virker imidlertid som et ungdyr.
Den gråpelsede har ikke vist seg siden.
Men besøket tyder på at "vårt" ekorn ikke er alene.
Kanskje kan vi håpe på familieforøkelse og besøk av flere små ekornbarn etter hvert?
Her hos oss er de mer enn velkomne.

Knut ikke alene lenger

Jeg skrev at bokfinken Knut var alene.
Og det var han.
Men det varte ikke lenge.

Da jeg åpnet vinduet og kikket ut for et par dager siden, løftet en stor flokk fugler fra bringebærbedet under der hvor foringsautomaten med solsikkefrø har hengt i vinter.
De samles der for å forsyne seg - slik dompapene og ekornene også gjør - av de frøene som er havnet på bakken og er kommet fram nå når snøen omsider er borte.
Da jeg trakk meg inn og lukket vinduet, kom de tilbake.

I flokken var det mange bokfinker.
Sikkert 12-15 stykker.
Noen var brunrøde, og andre var mye lyserere i fargene.
De lyse var nok hun-fuglene.
Om det er Knut som har varslet om god tilgang på mat i Winthers hage, eller om det uvanlig store frammøtet har andre årsaker, kunne vært interessant å vite.

Bokfinkene var ikke alene.
I flokken var det - så vidt jeg kunne se - både gulspurver og grønfinker i stort antall.
Samt pilfinker og andre fugler som det var vanskelig å identifisere i farten.
Fuglene sitter jo ikke rolig og venter på å bli studert og artsbestemt - enn si telt.

Bilde fikk jeg heller ikke tatt.Vinkelen tillot ikke bilde gjennom ruta.
Og når jeg så mye som prøvde å åpne vinduet, lettet flokken  og slo seg ned i naboens furuhekk i påvente av at fredsforstyrreren  skulle forsvinne slik at lucullusmåltidet kunne fortsette.

Jeg har i løpet av vinteren tenkt at vi trolig ville få en skog av solsikker i bringebæråkeren til sommeren.
Noen av alle de frøene fuglene lot falle ned uten å bry seg mere med dem, måtte vel spire har jeg tenkt, samtidig som jeg syns at det var synd at så mye fuglemat skulle gå til spille.
Jeg har nok også tenkt at frøene kunne virke tiltrekkende på rotter og andre uønskede gjester.
Den bekymringen har jeg ikke lenger.
I alle fall ikke i samme grad.
Etter hvert som fugler og ekorn har forsynt seg, må det være betydelig færre hele frø blant frøskallene.

Og morsomt var det jo med invasjonen av bokfinker.
Morsomt for Knut - og morsomt for oss som slett ikke er bortskjemt med bokfink i hagen.

Hygge i hagen

Foto: Kow d.e. 19042013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Pernilla og Tariq lager et både hyggelig, instruktivt og engasjerende program. Her lager de  omelett med bl.a. løvetannknopper.

NRK 1 sender for tiden et svensk hageprogram.
Jeg har sett alle episodene tidligere, men sørger for å få med meg hvert eneste program.
Disse programmene kan man med utbytte se om igjen og om igjen.

Programleder er Pernilla Månsson Colt.
Hun opptrer skøyeraktig på en lett, nesten flirtende måte og får sine medarbeidere til å åpne seg og opptre befriende naturlig, uhøytidelig og avslappet mens de deler med seg av sine kunnskaper og illustrerer ord med handling.
Hennes drabant, kokken og restauranteieren Tariq Taylor, tryller fram velsmakende retter og bidrar til å gi seerne lyst og mot til å prøve seg på nye spennde øvelser på kjøkkenet.

Akkurat nå er det den originale og leende gartneren Gustav Mandelmann og hans kone Marie som tar oss med til sin økologisk drevne gård i Skåne.

Der er det mye å lære både for den som vil drive økologisk hagebruk, og for den ikke er motstander av all slags kjemisk hjelp i hagen, men gjerne vil holde nivået av miljøgifter så lavt som mulig.
Gustav og Marie er fulle av kunnskap og erfaringer.

Ellers er gartneren John Taylor en velsett gjest i Pernillas hage.
Men han er ikke med akkurat nå.
Han er verken i familie eller slekt med Tariq Taylor.
Jon er stor og sterk, men med sans for naturens skjønnhet og livets mykere sider.
Han kan det meste om hvordan man skal få planter og trær til å vokse og gro i hagen.
Og om hva man bør gjøre og ikke gjøre.

"Hygge i hagen" har NRK kalt Pernillas programmer.
Det er et mye bedre navn enn "Trädgårdsfredag" og "Trädgårdsonsdag" som de opprinnelig heter - avhengig av på hvilken ukedag de opprinnelig ble sendt.

Pernilla og Tariq skaper hygge - i hagen og på skjermen.
De demonstrerer overbevisende at hagearbeid ikke bør være stress og mas uten tid til avslapping og hygge.
Når Pernilla og Tariq går av lufta, føler jeg meg beriket - og inspirert.
Selv om jeg har sett programmene før.
Bedre kompliment kan jeg ikke gi.

Hagen - individets lekegrind

Hagen kan brukes til så mye og på forskjellige måter.

Det fins ikke noe som er riktig – og ikke noe som er galt.

Hagen er sted der man kan være aktiv eller slappe av, dyrke trær, busker, blomster, grønnsaker og urter – eller la naturen rå seg selv.

Det eneste man bør tenke på, er å ta hensyn til naboene.

En hage full av løvetann eller skvallerkål som sjenerøst deler sine frø og rotstengler med naboene, passer ikke i et villastrøk.

Ikke høy musikk, annen støy - eller en hage og gårdsplass full av skrot og bråte heller.

Det er forurensning.

Ellers er hagen et fristed som man bør kunne forme i pakt med sine egne interesser, lyster - og evner.

Vi som er spesielt interessert i det som vokser og gror, og har glede av å være virksomme med spade og andre hageredskaper, har lett for å vente at andre skal ha samme interesse som oss selv.

Det er urimelig.

Jord under neglene

Like urimelig som om noen skulle forvente at jeg skal være interessert i bil eller båt, og føle meg lykkelig i oljeflekket kjeledress og med rester av smørefett under neglene - eller langt oppover til albuene.

Under mine negler skal det være jord.

Hagearbeid er min interesse.

Andre må få lov til å drive med det de er interessert i.

Hensyn
Bare de – som sagt – tenker på at de har naboer, og at det som foregår – eller ikke foregår – utendørs ikke bare er en privatsak.

Mitt uteområde, er de andres utsikt.

Empati er en fin egenskap.

Og evnen til å avveie egne lyster og gjøremål mot hensynet til andre.

Standardisering

I enkelte nye boligfelt med ensartede hus, er det en viss tendens til standardisering av utearealene.

Med små avvik er hagene like.

Vi har etter hvert en del slike på våre kanter.

Jeg ser dem når jeg går tur.

Tør ikke huseierne være personlige og avvike fra ”normen”?

Eller er de bare ikke kommet så langt?

Standardiserte hager som skal inngå i en helhetlig planløsning og visuelt uttrykk for et boligområde, er ikke noe man bør etterstrebe.

Selv om husene er til forveksling like - eller nettopp derfor - bør hagene kunne være forskjellige og gi uttrykk for individualitet.

Selv om arealet kun er en liten firkant.

Lekegrind

Hagen er individets lekegrind.

Det bør den også være for hageeiere som bor i ”standardiserte” boligområder.

Individualitet er viktig - for den enkelte som har den merkelige trangen etter jord under neglene.
Og for hagekulturens framtid.

Knut er her

Knut er kommet.
Hvilken Knut?
Den som stiller det spørsmålet, har trolig aldri opplevd Eva Rydbergs elleville framføring av Hagge Geigerts tekst om "Den närsynta bokfinken Knut".
På denne tiden av året fins det bare én Knut.

De fleste bokfinkene (Fringilla coelebs) trekker til Vest-Europa om høsten.
Det gjør de klokt i, når vinteren er hard og lang - slik den har vært i år.
Men noen tøffinger - eller kanskje heller latstaurer uten tilstrekkelig tiltak og ansvarsfølelse - tar år om annet sjansen og overvintrer i Norge.
Hvor mange av de som velger denne løsningen, som overlever, skulle være interessant å vite.

De som overvintrer utenlands, pleier å komme hjem i slutten av mars.
Det kan jo denne ha gjort også, men først nå er den kommet til oss.
Om den nylig er kommet hjem, eller om den har vært her til lands hele tiden, er vanskelig å si.
Men han han ser ikke ut til å ha lidd noen overlast.
Han virker velfødd og fin.

Jeg skriver han, for det er knapt noen tvil.
Det er en rødbrun og fin han-fugl vi har besøk av.
Noen kone - eller potensiell partner- har vi ikke sett noe til.
Jeg håper han finner en passende kone, at de finner et sted å bo og får levedyktige unger.

Bokfinken er i følge dem som mener å vite sånt, en av Norges mest tallrike arter.
Her i vår hage er det imidlertid langt mellom dem.
Vi ser gjerne at det kommer flere.
Vi har massevis av insekter og edderkopper som de kan forsyne seg av.
Trær og mose til reirbygging har vi også.
Avspiste julenek har vi lagt fram, så det er bare å forsyne seg.
Alt skulle derfor ligge til rette.
Hvis herr bokfink bare klarer å skaffe seg en partner.
Vi kan hjelpe til med mye, men kone må han skaffe seg selv.

Evigblomstrende orkidé

Foto: Kow d.e. 05052011 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Vakker og varig.

Min kone har et visst lag med orkideer.
De blomstrer og blomstrer lenge, og når de omsider har blomstret fra seg, holder hun liv i dem og steller dem slik at de etter en tid blomstrer igjen.
Gang på gang.

Blomstrer lenge
Orkideen på bildet ovenfor, er er en sånn plante.
Ikke bare har den kommet igjen med fire vakre blomster etter en tids hvile, men blomstene har vært like fine i ukesvis.
I mange uker faktisk.
Jeg tror nesten ikke at vi tidligere hatt orkideer som har beholdt blomstene friske og vakre så lenge.
Skyldes den lange blomstringen arten, eller plasseringen og stellet den har fått, mon tro?

Inn i lyset
Inntil knoppene viste seg, stod den kjølig og ikke altfor lyst.
Deretter ble den satt rett foran det sørvendte vinduet.
Der fikk den så mye lys som vi kunne skaffe den på den tiden av året, uten at den ble utsatt for direkte sol.
Når sola kommer, slipper vi ned persiennene.
Uten at vi til enhver tid vrir dem helt igjen.
Jeg - som er hjemmeværende og familiens hage- og plantearbeider - prøver å innstille persiennene slik at de slipper inn lys, men ikke direkte sollys som falmer møblene - og blir for sterk kost for plantene.

Nok vann
Denne orkideen ser ut til å ha satt pris på behandlingen den har fått.
Det sies at orkideer skal ha minimalt med vann.
F.eks. en spiseskjefull eller to per uke.
Det tror vi ikke på lenger.
Erfaringene forteller oss noe annet.
Orkideene står ikke i ordinær jord som holder på fuktigheten.
Det kompenserer vi ved å gi dem mer enn anbefalt dose et par ganger per uke.
Til nå har de ikke tatt skade av det - verken de som står i blomst, eller de som hviler og lader opp til ny blomstring.
Tvert i mot - som bildet viser.

Tele og tåke

I dag ligger tåka tjukk over fjorden og landskapet.
Men jeg klager ikke.
For en tid siden hørte jeg en Østfold-bonde si på radioen at tåke tærer på telen.
Jeg håper han har rett.
Men spør meg ikke om logikken.
Jeg skjønner ikke hvordan det eventuelt foregår.
Etter som tåka er i lufta, og telen dypt nede i jorda, skulle en tro at de hadde liten - eller ingen - kontakt.
Men la oss håpe at han har rett.
I alle fall bidrar temperaturen til tining.
Akkurat nå er det 4.0 varmegrader sier den elektroniske gradestokken.
Den har sensoren hengende inntil veggen på nordsiden av huset, så det er usikkert hvor pålitelig den er.
Men varmegrader er det.
Det tiner telen.
Og enda viktigere: Det har vært plussgrader et par netter nå.
Det setter fart på tiningen.
Når jeg bare blir kvitt den influensaliknende forkjølelsen nå, så skal jeg sette spaden i jorda der snøen er borte.
Så får vi se om telen også er borte.
F. eks. tæret bort av tåka på uforklarlig vis.
Slik Østfold-bonden hevdet.

Regnet hjelper, men ...

Foto: Kow d.e. 14042013 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Det er ikke lett å komme til for å begynne våronna når snøen dekker staudebedet og telen fortsatt er dyp, men regnet de par siste døgnene har brakt våren noen små skritt nærmere.

Snøen ligger fortsatt på deler av den øverste plenen.
Snøen der er naturens eget verk.
Det samme er snøen og isen på nordsiden av huset der de fortsatt dekker det som skulle være urtehage.
Det skal bli spennende å se hvor mange urter som overlever.
Gressløken og de timian-plantene som står nærmest huset, ser ut til å ha klart seg.
La oss krysse fingrene.

Snø etter måking
Det tjukke snølaget som dekker staudebedet, er jeg selv skyld i.
Det er her jeg deponerer snøen når jeg måker innkjørselen vinteren igjennom.
Her blir snølaget både dypt og tettpakket.
Og våren tilsvarende sen.
I den vestvendte skråningen på venstre side av innkjørselen er det bart nå, men over staudebedet på den motsatte siden ligger snøen fortsatt dyp og hard.

Aske mot mose
Det grå laget som skimtes langs bedkanten i bildet ovenfor, er rester av aske som jeg har strødd på isen i innkjørselen i løpet av vinteren.
Mellom belegningssteinene vokser det mose.
Spesielt  på de skyggefulle og sure stedene der løv fra buskene blir liggende, gror mosen hurtig.
Regnet de siste dagene har vasket innkjørselen og tatt med seg aska ned mellom steinene.
Forhåpentlig vil treaska gi mosen mer basiske omgivelser enn den setter pris på, slik at den blir lettere å holde i sjakk.

Fluelarver i varmkomposten

Foto: Kow d.e. 1404201 ©
Klikk på bildene for å se større versjon 

Varmkomposten er i gang, og fluene nyter varmen og formerer seg i myriader. Den isoporkledde undersiden av topplokket er varm og full av egg - som til forveksling likner frøene til smørbrødkarse - og av fluelarver.

Også sideveggene og innerlokket er tatt i bruk som klekkeplass. Det ser ikke særlig appetittlig ut, men fluene bidrar til nedbrytingen og omdanningen av mat- og plante-rester til jord. Selv om de har utseendet mot seg, spiller fluer og fluelarver en viktig rolle i naturen.

Matavfall, men ikke mat
Trass i kalde netter er varmkomposten kommet i gang.
Den produserer sin egen varme.
I løpet av vinteren har den fått potet- og gulrot-skrell, og avskjær fra andre grønnsaker, kaffegrut og en masse annet "godt" - samt rekeskall.
Både "ferskt" rekeskall, og skall som vi har kokt suppekraft på.
Men matrester får den bare i ytterste nødsfall.
Vi kaster ikke mat.
Det som kan spises, blir spist!
Eller frosset ned til senere bruk.

Unngå vond lukt
Rekeskall setter fart i komposteringen.
For å hindre at skallet avgir sjenerende lukt, rører vi om i bingen slik at det blir blandet med de tørrstoffene som skal råtne og omdannes til jord.
Det påskynder nedbrytingen.
Om nødvendig setter vi til tørrstoff som hageavfall, sagmugg eller kvist og kvas som vi har malt opp med kompostkverna.
Det skal ikke lukte vondt av komposten - eller komposteringsprosessen.
Jeg pleier å si at en kompost som stinker, ikke er en kompost, men en mødding.

Fluene "ekle", men nyttige
Jeg vet at enkelte - eller kanskje til og med mange - fører en uforsonlig kamp mot fluene og fluelarvene i varmkompostbingen.
Noen bruker giftstoffer, og andre bruker eddik - eller andre "vidundermidler" som tar knekken på insektene.
For det første: Fluene er nyttige og bidrar til nedbrytingen og omdanningen.
For det andre: Det som dreper fluer og maggot, forurenser komposten.
Man kan ikke regne med at stoffene blir totalt nedbrutt før komposten skal ut i hagen.
La derfor fluene og fluemarken være.
De jobber for deg.
Er fluene til sjenanse, har du plassert kompostbingen for nærme boligen.
Eller "glemt" å røre i den for å blande innholdet og tilføre tilstrekkelig surstoff.

Kaprifolium og klematis beskåret

Foto: Kow d.e. 02042013 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Slik ser vestveggen ut etter vinteren. Her er både kaprifolium, Jackmaniklematis og - som alle kan se - Gullklematis med tusenvis av frø.

Og slik ser det ut etter beskjæring.

Når Gullklematisen skal beskjæres, må man vente på en vindstille dag.
Det er det ikke så lett å finne her ved kysten hvor vinden står inn fra fjorden.

Plukker frøene først
Når Gullklematisen klippes, faller faller mange av frøene av, og blåser det, sprer de seg ut over hele hagen.
Og over tomtegrensene til naboene.
Gullklematisfrøene har en utrolig spireevne.
For å unngå uønsket spredning,  plukker jeg nennsomt av så mange hele frøstender som mulig og putter i en sekk.
Når det er gjort beskjærer jeg den planta og de plantene den deler jord, klatrestativ og veggplass med, og putter avklippet i sekken.
Disse planterestene legges ikke i komposten.
Gjør man det, risikerer man å få gullklematis i kompostbingen og rundt omkring i hele hagen der man sprer ut komposten.

Mange planter likevel
Selv om man iakttar disse forsiktighetsreglene til punkt og prikke, sprer frøene seg - ved rydding og ellers i vekst- og blomstringsesongen.
Noen planter får selvfølgelig stå.
Noen legger seg utover bakken, og andre klatrer i stauder, busker og trær - og hva de ellers kommer i nærheten av.
Jeg vil ikke ha en hage som ser ut som det rene villnis, men ønsker heller ikke en hage som er altfor striglet.
Planter som selv finner en passende plass å slå seg ned på, får gjerne stå.
Jeg tenker som så at plantene "forstår" bedre enn meg hvor de passer inn.
Det har resultert i at enkelte planter som f.eks. kuletistel har lagt beslag på store deler av staudebedet.
Det har jeg planer om å gjøre noe med i år.
Bare telen går - den ligger ennå! - og vårforkjølelsen forsvinner,  skal jeg sette i gang.
Trur eg!

Bibi hilser fra Danmark

Fra Danmark har jeg fått en hyggelig e-posthilsen fra Bibi Dahl som bor i Almind ved Kolding.
Hun har lest min blogg - bl.a. innlegget om den sene våren.
Det er sent i Danmark også, kan hun fortelle.
Hun sendte sin e-post 3. mars.
Med Bibis tillatelse gjengir jeg hennes e-post:

Hej med dig.

Her i Danmark går vi også og venter på våren. Vi skal have vinden om i vest før, vi får jaget Kong Vinter på porten. Hos os ligger sneen også endnu på plæner og i bede, men de sidste dages solskin har gjort, at sneen langsomt forsvinder - heldigvis. Jeg er træt af sne og kulde.

Det er først for et par dage siden, vore vintergækker (snedropper) er kommet til syne igen. De har været dækket af ½ meter sne. Disse små forårsbebudere er vi jo vant til, at de forlængst er forsvundet igen her i april, men sådan er alt så anderledes i år.

Uret er stillet frem, en mærkelig følelse her, inden vinteren har sluppet sit tag og givet adgang til våren. Solen og lyset er en gave i denne tid og den kan ingen tage fra os.

I alle mine vinduesbænke står planter. Stedmoderplanter, jeg ikke fik sat i krukker. Jeg forsøger at holde liv i dem. Stiklinge af Pelagoniaer som jeg har plantet i potter . Jeg har også sået latyrus, der nu er plantet om i større potter, men med det sene forår, bliver de måske alt for ranglede, inden jeg kan få dem plantet ud i jorden. Det er ikke altsammen grønne glæder - vel?

Jeg vil slutte med en glad hilsen her fra Jylland. Jeg er så glad i Norge. Jeg er også heldig at have en norsk svigerdatter og efter krigen i 1945, havde mine forældre norske børn på ferie. Vi var medlem af dansk/norsk forening. Ja, det var dengang. Men som du vel kan regne ud, så er jeg jo en havetosse, der lider at sende små positive hilsener ud til de, jeg møder på min vej her ved computeren.

Urter under is

Norge har fått en ny innsjø.
Den ligger i vår hage.
På nordsiden av huset.
Der kjøkkenhagen med urtene er.

Is Olsok?
Foreløpig er den islagt.
Med tjukk is som heller ser ut til å bli tjukkere enn tynnere.
For på grunn av telen i jorda trekker ikke smeltevannet ned, men legger seg på toppen av den allerede tjukke isen og fryser til hver natt.
Jeg har fødselsdag 29. juli.
I år kan vi antakelig gå på skøyter i hagen på geburtsdagen min.

Stålis
I går tok jeg med meg spaden for å hakke løs den isen som ligger nærmest grunnmuren.
Jeg ville lempe vekk isen for å hindre at smeltevannet når den tid kommer - hvis den kommer - skal trenge igjennom muren.
Men det var bortkastet møye.
Isen var hard som stål og lot seg ikke hakke løs
Jeg måtte slukøret ta med spaden og returnere ned på solsiden av huset med uforrettet sak.
Der hakket jeg for syns skyld opp litt av isen som fortsatt dekker deler av gårdsplassen.

Urter under isen
Vi har hatt en fin urtehage - bl.a. med flerårige urter som sitronmelisse, oregano, ulike sorter timian, løpstikke, gressløk, pepperrot og rabarbra.
Og humle.
Nå står alle under vann - eller altså rettere sagt under is - og det har de gjort lenge.
Om de overlever, og om vi fortsatt har maturter i hagen når isen og "permafrosten" er borte, gjenstår å se.
Det er vel heller tvilsomt.

Var det noen som snakket om global oppvarming?

Teleproblemer

Bøndene på Østlandet får ikke poteter og frø i jorda.
Telen er for hard og for dyp.
Til og med så langt sør som i Danmark har bøndene problemer med å komme i gang med våronna fordi telen ikke vil slippe.

Tørker ut
Det er altså ikke bare vi som driver i det små og holder oss til handholdte redskaper, som har problemer.
Her hos meg ligger snøen dyp på plener og i blomsterbed, og i solveggen der rosene og en klematis står, ligger telen steinhard under et par centimeter tint jord.
Et topplag som forøvrig fryser hver natt.
Sola steiker om dagen, så plantene trenger vann, men det klarer de neppe å skaffe seg så lenge røttene står i hardfrosne jordklumper.
Jeg burde dekket rosene for lenge siden.
Trolig er det nå for seint - men jeg skal likevel prøve å gjøre forsømmelsen god igjen.
I dag.

Varmt vann
I overgangsfasen om våren, pleier jeg å vanne med varmt eller lunkent vann.
Det har ingen hensikt i år.
I alle fall ikke ennå.
Telen er altfor dyp og hard til at det vil ha noen virkning.
Her er det bare å krysse fingrene og håpe på det beste.

Lavendel
Lavendelbusken som også står i solveggen skal klippes sterkt tilbake i år.
Den er stor og flott og buskete etter at den i fjor lurte seg unna vårfriseringen.
Men beskjæringen får vente.
Jeg skal nemlig stikke en del av de avklipte greinene i jord for å dyrke fram nye planter, men det lar seg ikke gjøre nå.
Det er tele over alt.
Også på hagens varmeste sted - i sørveggen.
Så det er bare å smøre seg med tålmodighet og vente.
Men tålmodighet er ikke det jeg har mest av.

Parkslirekne

Vårarbeidet er begynt!
I går måtte de høye, tørre, bambusliknende "stammene" fra fjorårets parkslirekne i bakken.
Jeg klipper dem av helt nede ved bakkenivå, fjerner alle side-greiner og tynne topper, og legger den tjukkeste delen av stammene til tørk sammen med annet fra hagen som jeg bruker til opptenningsved.
Sidegreiner og topper kjører jeg til kommunens mottaksplass for hageavfall.

Alt er dødt.
Det er ingen fare for at jeg ved dette sprer det plagsomme og bannlyste "ugresset" til andre gjennom den komposten som lages av hageavfallet på mottaksplassen.

Parkslireknen vokser et par-tre meter i været i løpet av vekstsesongen.
Den vokser enten været er sånn eller slik.
Vi plantet den i sin tid for at den skulle skygge for sola fra vest slik at det ikke ble uutholdelig å sitte på verandaen.
Og den har gjort jobben sin - i mange år.

Likevel kunne vi - eller jeg som har ansvaret for at den ble plantet hos oss - ønske at den aldri var kommet inn i vår hage.
Den har nemlig et ustyrlig rotverk som brer seg flere meter utover og får uvelkomne skudd til å stikke opp over alt hvor vi ikke vil ha dem.
I åpen jord lar de seg ikke be to ganger, selvfølgelig, men også i de nåletrange fugene mellom hellene på terrassen søker de lykken.

Jeg klipper ned skuddene etter hvert som de kommer, eller jeg prøver med Roundup, men de lar seg ikke stanse.
Det vil si: De skuddene som får Roundup på seg, dør, men det tar ikke lang tid før nye skudd kommer på samme sted.
Rota ser altså ut til å ha tålt plantegiften.
Og bare sjelden kan man ane at giften har nådd fram til hovedrøttene.
Noen blader blir gule og faller av, men det varer ikke lenge før de er friske og grønne som aldri før.
Skal man fjerne røttene, må man bruke gravemaskin.
Så dypt stikker de.

La deg derfor ikke friste!
Parkslirekne vokser fort, tåler alt og dekker godt, men hører ikke hjemme i hagen - eller i norsk natur i det hele tatt.
Den er svartelistet.
Med god grunn.