Timian - prydplante og nyttig krydderurt

Foto: Kow d.e. juni 2010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Kryptimian. Eller i alle fall lavtvoksende timian. Fint krydder med vakre blomster ...

... som har valgt seg en plass midt i gangfeltet. Noe som forringer dens rolle som matkrydder, men styrker dens rolle som prydurt.

Timian (Thymus) er en fin plante å ha i hagen. Den er vakker å se til. Dufter godt. Og setter en spiss på diverse matretter. Både kalde og kokte.

Det blir tre ting på én gang det.

Det skal finnes 2000 år gamle oppskrifter som viser at timian ble brukt i matlagningen ulike steder i verden.

Mot, lykke - og bakrus

I det gamle Hellas og i middelalderens Europa var timian symbol på mot. I følge folketroen gir den styrke - og bringer lykke.

Te kokt på timianblader hjelper etter sigende mot det meste. Bl. a. hodepine - også bakrus! - onde drømmer, tungsinn, hoste, katarr og astma.

Bakrus er vi sjelden - eller mer presist: aldri - plaget av. Men resten av de nevnte besværlighetene kan vi ikke si oss helt fri for.

Så det er bra at vi har timian for hånden.

Uforklarlig "sykdom"

I fjor ble en av våre timianplanter utsatt for en merkelig "lidelse" som den - på tross av sine legende evner - ikke kunne forsvare seg mot.

I år er den - bank i bordet! - noe mindre av omfang, men frisk og fin. I alle fall foreløpig.

For sikkerhets skyld flyttet vi - da det uforklarlige, svarte feltet midt i planta dukket opp - noen røtter til kjøkkenhagen hvor det er vokst opp en frodig plante som vi nå henter blader fra til matlagingen. Så slipper vi å lage mat med blader fra den planta som insisterer på å stå midt i tråkket for å tiltrekke seg beundrende øyekast for sin blomsterprakt.

Klarte vinteren

Sist vinter var kald. Og lang.
Timianplantene ser ikke ut til å ha tatt skade av det.

Til og med den som har røttene ned i det skrinne jordlaget mellom og under tråkkhellene, trives og blomstrer altså som aldri før.

Timian bør dekkes om vinteren står det i deler av hagelitteraturen.

Våre timianplanter er aldri blitt dekket. Av annet enn snø.

Mange slag

Det finnes om lag 40 arter timian, skriver Annemarta Borgen i boka "Urtehagen på Knatten" (Gyldendal 1973) og nevner thymus nitidus og thymus pauciflorus. Den første med lysfiolette, og den andre med rosa blomster.

Om det er et av disse slagene vi har, vet jeg ikke.

Hvis noen på grunnlag av bildene kan foreta en vurdering og fastslå det riktige navnet, hører jeg gjerne om det.

Pepperrot i hagen og maten

Foto: Kow d.e. 24062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Pepperrot synes å være en neglisjert urt - eller aller helst er det vel en grønnsak - i norske kjøkkenhager og i det norske kjøkken. Hos oss er pepperrota nabo med rabarbraen. Et naboskap som fungerer bra.

Har du lyst på pepperrot i hagen?
Da skaffer du deg bare en rot - eller en bit av en rot, en såkalt rottæge - pusser den fri for smårøtter og putter den i jorda. Og vips kan du gå i kjøkkenhagen - eller hvor du foretrekker å ha den - og hente fersk pepperrot.
Problemet er ikke å få den til å gro, men å begrense den.
Du bør derfor sette den slik at den ikke får mulighetet til spre seg og fortrenge naboene.
Men den trenger dyp jord for å komme til sin rett. Så den bør nok plantes på friland.

Smakstilsetning
Pepperrot (cochlearia armoracia eller armoracia rusticana) er ingen knaskegrønnsak. Til det er den for markant og sterk i smaken.
Men revet i passende mengde gir den en frisk og appetittvekkende smak til pisket krem eller rømme som begge deler fungerer utmerket som tilsetning til fisk eller kjøtt. Eller til kabaret på grunnlag av aspic og i potetsalat.
Eller til sauser eller hva du nå enn skulle foretrekke. F. eks. pepperrotsmør.
Pepperrot er tradisjonelt også brukt som smakstilsetning ved hermetisering av pickles og rødbeter.
NB: Når mengden av pepperot skal bestemmes, må en ta i betraktning at smaken ikke kommer umiddelbart i kalde sauser. Pepperrotkrem og liknende bør stå en stund for at smaksstoffene i røttene skal få mulighet til å gå over i kremen eller rømmen. I kokt saus blir det selvfølgelig annerledes.
Som i alle annen matlaging, gjelder det å smake seg fram.
Kokker og amatørkokker med mot til å prøve noe nytt og til å utvikle matlagingen, kan trolig få mye mer ut av denne smaks- og C-vitaminbomben enn tradisjonen tilsier.

Gjør det enkelt
En av grunnene til at pepperrot ikke dyrkes og brukes i noen særlig grad i Norge, kan være den omstendelige behandlingen som tilrås i gammel hagelitteratur.
La meg derfor slå fast at man ikke trenger å ta opp pepperrøttene om høsten for å oppbevare dem i sand vinteren over for så å plante dem ut på ny neste vår.
Pepperrot er en hardfør plante som tåler norsk vinter.
Og rotdeler som man vil ha tilgjengelig i løpet av vinteren, kan man fryse ned, ta fram, bruke av, og fryse ned igjen.
Eller man kan fryse ned passende mengder revet rot.
Pepperrot tåler det meste uten å miste den særegne, gode, sterke smaken.
Og den stiller ikke store krav til jordsmonnet. Uansett hva hagelitteraturen sier. Takket være sin enorme vekstkraft, tar den seg til rette der den kommer. Også i relativt stiv leirjord. Selv om muldrik, feit jord gir større utfoldelsesmulighet så vel i dybden som i bredden.
Mitt råd er at man gjør stellet av plantene minst mulig arbeidskrevende, og ikke lar gamle forestillinger skremme en fra å ta inn i hagen - en ekspansiv, men nyttig og god - gammel kulturplante som bør bli like mye brukt hos oss som i Sverige.
Og i andre land med avansert matkultur.

Hjelper mot det meste
Som de fleste gamle urter og kjøkkenhagevekster har pepperrot undergjørende virkning.
I alle fall mente mange det.
Den skulle hjelpe mot det meste.
Som omslag eller salve skal den kurere frostskader, innsektsbitt, stive ledd og muskelsmerter. Vil du prøve dette, så legg gasbind eller noe liknende mellom. Pepperrot direkte på huden kan bli i sterkeste laget.
Ellers stimulerer pepperrot fordøyelsen. Og virker desinfiserende.
Hevdes det.
Og så er den altså stappfull av C-vitamin.

God appetitt! Og god helse!

Se også tidligere omtale av pepperrot: http://hagekroken.blogspot.com/2008/09/pepperrot.html

Stemor i høyden

Foto: Kow d.e. 24062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

I en potte i shabby schick-stil plassert høyt oppe på utepeisen har stemorsblomstene fått stå i fred for rådyrene. En mindre potte henger på espalieret og en urne står bak stengsel og møbler på verandaen. Stemor i bakkehøyde og på friland har vi gitt opp.

Vi liker stemor.
Men det gjør rådyrene også.
Å plante stemor i hagen, eller i urner som står på bakken - f.eks. på gårdsplassen - har vi gitt opp.
Derfor planter vi nå disse nøysomme og vakre fiolene i potter og urner som vi plasserer utenfor rådyrenes rekkevidde.
Hittil har det gått bra. Ingen er revet ned. Og ingen er spist.
Men: Bank i bordet.
Rådyrene er ikke tapt bak en vogn. Og de har lange bein.

Weigelaen klarte fimbulvinteren bra

Foto: Kow d.e. 24062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Ovenfor: Weigelaene har greid vinteren bra og blomstrer som aldri før.

T.v. øverst: Store blomster-klaser pryder de tilsyne-latende tørre greinene og er til stor glede både for hagens beboere og dem som passerer på vegen utenfor.

T.v. nederst: Buskene som er overfylt av blomster er et imponerende syn. Men den enkelte klokkeformede blomst er også vakker. Weigela bærer det norske navnet klokkeblomst med rette.

Vi var spent på hvordan de to weigela-buskene våre hadde klart den harde, lange vinteren.
Buskene står utsatt til for vind og vær, og selv om snøen lå høy, var de øverste greinene utsatt for ekstrem kulde. Over lengre tid.
Men vi bekymret oss uten grunn.
Noen tørre kvister og toppskudd var det, men etter at de var klipt bort, var buskene både grønne og frodige.
Og da blomstene viste seg, kunne vi puste lettet ut.
Blomsterfloret var - og er - formidabelt.
Akkurat nå er buskene på sitt fineste.
Og kjenner vi plantene rett, kommer de med en ny - riktignok langt mer sparsommelig - blomstring utpå ettersommeren eller høsten.
Her har vi i sannhet fått mye for pengene.
Plantene kjøpte vi på salg på EPA i Sarpsborg for mange, mange år siden.
De så litt medtatte ut, men kostet ikke all verden, så vi tok sjansen.
Det har vi aldri angret på.
Nå er det drøyt 25 år siden vi anla hagen.
De to weigela-buskene har altså klart seg i 25 - eller kanskje er det 26 - år ytterst på kanten av plenen.
Utsatt for vær og sønnavind fra Oslofjorden.
Det er nesten mer enn man kan forlange.

Anguis fragilis på besøk

Foto: Kow d.e. 24062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ser du ingen stålorm på bildet? Nei, den stakk av og gjemte seg før jeg fikk hentet kameraet. Men forhåpentlig er den fortsatt i nærheten. Og har den make og øker bestanden ved å sette unger til verden, er de alle - og framtidige generasjoner også - velkomne til å bo i vår hage.

Vi har hatt anguis fragilis på besøk.

På norsk kalles gjesten stålorm. Selv om den ikke er en orm eller slange i det hele tatt, men en øgle.

En totalt ufarlig hyggelig skapning som bl. a. lever av snegler. Den gjør altså nytte for seg i hagen. At den også spiser meitemark, får vi bære over med.

Meitemark finner den i kompostbingene våre. Både i de to bingene med kaldkompost, og i varmkomposten. Hvor det myldrer av dem.

Trist ulykke

At stålormen er tilbake i hagen, gleder og overrasker "gartneren".

Overrasker fordi vi ikke har dam eller andre spesielt fuktige steder på vår tomt. Eller i nærheten.

Vi har fra tid til annen også besøk av salamandre, firfisler og frosk. Hva de nå enn måtte finne attraktivt hos oss.

Husets frue er ikke fullt så begeistret for det ormliknende dyret. Hun liker ikke tanken på å treffe på buktende krypdyr ved komposten eller ellers i hagen.

"Gartneren" derimot liker faunamangfold. Så lenge det ikke går ut over floraen og botanikken.

Dessuten synes han at han har skyld å sone.

For flere år siden - men hendelsen står fortsatt ubehagelig friskt i minnet - skulle han hente jord fra et komposthaug, og kom til å dele en stålorm med spaden.

Det var en lite hyggelig opplevelse.

I tillegg til det bedrøvelige ved å ta livet av et totalt harmløst dyr, var det upraktisk å ta livet av en god arbeidskamerat som gjør sitt for å holde snilebestanden i hagen i sjakk.

Liker fuktighet

Årets gjest lå på steinene foran varmkompostbingen da "gartneren" skulle tømme boksen med matavfall fra kjøkkenet.

Sant å si holdt han på å tråkke på det fine, glatte, lys brune dyret som hadde lagt seg til på leca-blokkene som er nedfelt foran kompostbingen. Kanskje et foretrukket sted fordi lecaen som grønskelaget bekrefter, holder på fuktigheten. Og matlageret av meitemark er praktisk og fristende nær.

Heldigvis så jeg stålormen i tide, og unngikk et nytt kjedelig uhell.

Men kameraet hadde jeg jo ikke med, og etter en stunds betenkning, fant gjesten det best å trekke seg tilbake.

Noe bilde ble det derfor ikke.

Men det er flotte bilder på nettsiden Reptiles and Amphibians of the UK og flere andre sider hvor man kan skaffe seg mer kunnskap om anguis fragilis - dette fine, nyttige og fullstendig harmløse dyret som i Norge - i følge boka "Dyr i farger" (Aage Wildhagen, Aschehoug 1963) - egentlig bare er vanlig på Sørlandet og i traktene rundt Oslofjorden.

Har noen annet å fortelle om stålormens forekomst og utbredelse her til lands, vil det være interessant å høre om det.

Rabarbra skal høstes før St. Hans

Foto: Kow d.e. 12062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Store blader. Jeg har ikke gjødslet, men "anriket" jorda med en tynt lag innkjøpt plantejord. Ble jorda likevel for næringsrik?

Rabrabra skal ikke spises etter St. Hans heter det.

Det skyldes en forestilling om at stilkene samler på seg oksalsyre og derfor bli mindre sunne desto lengre de står.

Jeg ser ikke bort fra at den nedarvede kunnskapen om dette, er riktig, og forholder meg stort sett der etter.

Men ber barnebarna på sine knær om en nyvokst stilk til å stikke i sukker, er det vanskelig å si nei.

4 flasker

Vi har tre røtter. De produserer ikke all verden.

I år ble det i overkant av fire kilo stilker uten blad og rotdel. De høstet vi og brakte til Askim frukt- og bærpresseri 12. juni.

Altså i god tid før midtsommer.

Fire kilo rabarbra gir fire flasker saft til spesielt gunstig "leiepresse-pris".

Kombinasjonstur

Forberedelsene og reisen ville selvfølgelig ikke betalt seg om vi ikke hadde kombinert leveringen med andre gjøremål.

Det egentlige målet for turen, var å plante på to graver ved Herland kirkegård i Eidsberg.

Og da vi hadde gjort oss ferdige der, og var blitt både våte og kalde i regnet, tok vi like godt en tur til Töcksfors for hyggens og nysgjerrighetens skyld.

Det blir ikke samme "schwung"over tur dit som et handleraid til Svinesund, Nordby - og kanskje Strömstad, men vi reiste avgjort ikke tomhendt hjem.

Og et hyggelig avbrekk i hverdagen var det.

Henter seinere

Saft fra Askim fikk vi imidlertid ikke med oss.

Vi forstod det slik at leveringen hadde vært for liten. Forhåpentlig tok den seg opp etter som sluttdatoen for innlevering av rabarbra nærmet seg.

Å hente våre tilmålte fire flasker venter vi med. Til vi skal levere bær til leiepressing.

Holder ripsbuskene hva de lover, skal det nok bli en del liter rips. Og kanskje kirsebær også.

Solbærene koker imidlertid "gartneren" som er diabetiker, syltetøy av selv. Uten sukker.

Det er både sunt og godt.

Og morsomt.

Se også tidligere innlegg: http://hagekroken.blogspot.com/2009/05/rabarbra.html

Pinnsvinbesøk i skumringen

Foto: Kow d.e. 23062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

"Hvis jeg stikker snuta inn her og gjemmer meg, er jeg trolig trygg for den plagsomme mannen som ikke kan la meg være i fred."

T.v. øverst og nederst: "Her var det noe interessant, men nå kommer den innpåslitne mannen med det svarte apparatet igjen. Det er best jeg skynder meg inn til naboen."

T.h. ovenfor: "Sånn, nå er jeg vel på trygg grunn, håper jeg, for her er ingen hjemme. Her kan jeg lete etter mat uten å bli plaget av den mannen som skal ta bilder hele tiden."

Hvem sier at pinnsvinet ikke er raskt?

Mens vi lesset av bilen etter St. Hans-besøket i Badeparken, kom et velvoksent pinnsvin ruslende på steinbelegningen i innkjørselen.

Men da jeg endelig fikk fram kameraet og forsøkte å komme i "skuddstilling", ble jeg oppdaget og pinnsvinet stakk snuta inn i beplatningen ved kantmuren og "gjemte" seg der.

Da jeg etter en tids tålmodig venting, la fra meg noe i garasjen, så det sitt snitt til å forlate gjemmestedet, og forsvinne inn i staudebedet.

Etter en stund kom det ut på den nederste plenen, men selv den mest forsiktige framlusking med kameraet parat, var ikke forsiktig nok.

Et par relativt mislykkede knips i halvmørket, så var jeg på ny oppdaget, og den hyggelige - men akk så sky - gjesten, søkte ly hos naboen.

Som ikke var hjemme. Så der fikk det spise i fred.

Lang, svart avføring

Jeg har en stund hatt mistanke om at pinnsvinet er kommet til oss igjen.

Lang, svart og ikke altfor tjukk avføring har et par ganger ligget på den nederste plenen.

Jeg er ingen ekspert på dyreekskrementer, men tror kanskje at det er pinnsvinet som har vært på ferde.

Nå håper jeg at det har familie med unger, og at det slår seg ned her.

Og at jeg ikke har skremt det bort for godt. Med min trang til å dokumentere - og glede familien og meg selv over - dets tilstedeværelse med bilder.

For pinnsvin er et "allright dyr".

Som alltid er velkomment hos oss.

St. Hans natt

Foto: Kow d.e. 23062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Jonsóknatta er magisk. Hvis unge jenter legger 7 eller 9 ville blomster under puta denne natta, får de i drømme se hvem de skal gifte seg med. Ellers kan jo prestekragen fortelle om man i det hele tatt "blir gift". Ja, nei, ja, nei ...

Dagen er blitt 1 minutt kortere siden sommersolverv.
Som var den 21. Ikke i dag - St. Hansaften, eller Jonsók - som mange tror.
Det går altså ubønnhørlig mot mørkere tider, og det gjelder å nyte sommeren mens den er her.
Hver dag og hver time - ja, hvert minutt - enten været er sånn eller slik.

Godt arbeidsvær
Her er det lett overskyet, men opphold i dag.
Og sånn om lag 18-19 grader på morgenkvisten.
Altså et ypperlig vær for utearbeid.
Fin temperatur var det også i går, men da holdt vi på å blåse bort.
Mens "gartneren" klipte frøhodene av honningurt og valmuer, og dro opp ugress og vilskudd som slireknene så generøst velsigner skråningen ved garasjen med, måtte han niholde på sekken som han kaster avfallet i, for å hindre at den - selv om den slett ikke var tom - fór avgårde med vinden og strødde avklipp og ugress utover igjen.
I går kunne jeg holde på til langt på kvelden. Selv om det ble kjølig i vinden da sola gikk ned.

Ljose sumarnatta
I dag blir det derimot en noe avkortet dag.
Om det blir til at husets frue og gartneren tar en tur for å se St. Hansbålet ved vannkanten i Badeparken i Drøbak, eller om vi nøyer oss med å se eventuelle bål på Hurumlandet - langt der ute - fra verandaen eller krakken på plenen, er usikkert.
Men St. Hans-kveld blir det. På en eller annen måte.
Men neppe noe særlig nattevåk, selv om Astrid Låstad Lygre mener at "ein ikkje skal sova burt sumarnatta" fordi "ho er for ljos til det".
Skal vi ha overskudd til å ta et tak i morgen også, må vi i seng. Om natta er lys eller ikke.
Det er mye som skal gjøres.
Men litt fri må vi ta. Med god samvittighet. En kveld som i kveld.

Jonsvaka
Det er forresten i morgen, den 24. juni, at det er St. Hans. Dvs. St. Hansdagen. Eller Jonsók. Eller som det heter på latin: Festum nativitatis Johannis baptiste.
Altså feiring av fødselsdagen til døperen Johannes. Som - i følge kirken - ble født et halvt år før julaften som var Jesu fødselsdag.
I likhet med flere av de andre kirkelige høytidsdagene var St. Hans magisk. Eller kanskje den er det ennå. For det jeg vet.
St. Hansbålet skulle rense og beskytte og skremme bort vonde vetter.
Og plukket en ung jente 7 eller 9 ville blomster og la dem under hodeputa St. Hansnatta, ville hun i drømme få se den hun skulle gifte seg med.
Legeurter burde samles inn St. Hansnatta og natteduggen denne natta kunne kurere sykdom. F. eks. øyelidelser. Også undergjørende vann fra "hellige" kilder ble ekstra virkningsfullt denne kvelden.

Vekke opp åkeren
I eldre tider hadde husmora en særdeles viktig oppgave St. Hans aften. Enten alene - eller sammen med barna sine, altså sitt avkom - skulle hun før hun deltok i kveldens feiring og festligheter plukke et par strå fra hver av gårdens åkre, binde en krans av dem sammen med de peneste markblomstene hun fant, for så å gå rundt åkeren mens hun f. eks. sang:

Vekk opp, vekk opp,

både aker og eng.

Å no har du sove

so lengje i seng.

Å no hev det vori

både snjov og regn.

Å no e Jonsoknotto kommo.

Kanskje noe å prøve i kveld for hagedyrkere som syns at det vokser seint og sparsomt.

En riktig god og hyggelig St. Hans til dere alle!

Kilde: Per Holck: Merkedager og gamle skikker (Cappelen 1993)

Bondepeon ikke bare for bønder

Foto: Kow d.e. 16062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Den nye, selvsådde, røde bondepeonen har valgt å stå skyggefullt, men blomstrer som sine aner på "fastsatt" dato.

Jeg liker planter med tradisjoner.
Bondepeonen (paeonia x festiva) er en slik plante. En vakker blomst - og plante - som i enkelte miljøer ufortrødent omtales som rose. Bonderose,er det også noen som sier.
Peon er en gammel kulturplante i Norge, og vår røde bondepeon er bærer av familietradisjoner fra min kones barndomshage hvor den - så å si uansett værforhold - blomstret på min svigerfars fødselsdag 16. juni.
Hvert år hadde min kone som ung jente, med en fyldig bukett røde peoner fra hagen til skoleavslutningen foran sommerferien.
Et par av de opprinnelige, tradisjonsbærende plantene i vårt staudebed har gått ut. Dessverre.
Men heldigvis sådde de seg selv og sikret etterslekten - og førte tradisjonen videre - før de ble borte.
Nå står de nye litt bortgjemt og skyggefullt - men på selvvalgt sted - bak busker og i trengsel hvor de må kjempe om næring, lys og oppmerksomhet med andre stauder.
I blandete rabatter bør peoner ha god plass og slippe å konkurrere med nære naboer, sier "Alt om hagen" (Idé-forlaget a/s, 1988) som også mener at jorda bør være dyp og næringsrik og holde godt på fuktigheten.
Alt sammen, dessverre, det stikk motsatte av hva som er tilfellet hos oss. Noe som ikke usannsynlig er årsaken til at de opprinnelige plantene har dødd ut.
De selvsådde, nye plantene får - trass i den ikke akkurat ideelle plasseringen - stå der de har valgt å stå. Hvis peoner uroes med flytting, kan det gå mange år før de blomstrer igjen. Kanskje 8-10 år sier hagelitteraturen. Så lenge har imidlertid vi aldri måttet vente. Men lang kan ventetiden bli for en utålmodig hobbygartner.
Dødd ut har ikke de hvite eller lett rosa bondepeonene. De representerer imidlertid en helt annen familietradisjon. Dem skal jeg derfor komme tilbake til.

Se også tidligere innlegg:
Sjenert bondepion og Peoner med familietradisjon

Vakkert så lenge det varer

Foto: Kow d.e. 18062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Ettårige valmuer: Vakre, men kortvarige.

Valmuer - eller papaver - er så mangt.

Vi har to sorter store, imponerende papaver orientale.

Og så har vi "vanlige" ettårige.

Felles for alle sammen er at de sikrer etterslekten ved hjelp av frø. Som de sprer selv. Over alt.

Det har vi for så vidt ikke noe i mot. Valmuer er vakre blomster. Også de såkalte 1-årige.

Bare så synd at hver enkelt blomst varer så kort.

Til gjengjeld kommer det stadig nye. Både fra samme rot, og fra nye røtter som vokser opp med rekordfart.

Blomsterprakt er det derfor egentlig ingen mangel på.

Problemet - om man kan si det sånn - er å begrense spredningen. Det gjør vi ved å klippe av noen av frøhodene før frøene får sjanse til å falle til jorda og spire.

Men det krever nitid overvåking om det skal lykkes. For omdanningen fra blomst til modent frøhus med nesten usannsynlig spirevillige frø, går fort. Det gjelder derfor å passe på.

Men skulle det dukke opp en valmueplante her og der på steder hvor de egentlig ikke var påtenkt, er ingen stor skade skjedd.

Man kan la naturen gå sin gang og nyte blomsterprakten.

Eller man kan luke. Plantene har grunne røtter, så luking er lett som "fot i hose".

Slik sett skiller valmuer seg fordelaktig fra andre planter med overdrevne spredningstendenser.

Slirekne med fart i

Foto: Kow d.e. våren 2010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

"Her skulle du ente ha vøri .." Vi har prøvd med hagesaksa og med Roundup, men like lite hjelper det. Skuddene fra slireknene dukker opp på de mest uønskede steder. "Ideligen og atter ideligen," som 91 Stomperud sier.

Dette bildet er tatt i dag, 16. juni. Slireknene er blitt kjempestore. Dessverre dukker det stadig opp rotskudd i bedet i forkant. Vi prøver å dra dem opp "med rota", men de kommer raskt igjen. Nesten mens vi står og ser på. For å overdrive litt.

Slik så slireknene ut 13. mai. På temmelig nøyaktig én måned har de altså utviklet seg fra de spinkle stilkene vi ser på dette bildet, til de høye, kraftige og bladrike "trærne" vi kan se på bildet ovenfor.

Denn 22. april var veksten over bakkenivå ennå ikke kommet i gang. Men nede i bakken var nok aktiviteten i full gang. Både med sikte på opprett vekst, og utvikling av rotstengler til nye områder.

Her ligger "stammene" fra i fjor. Da vi kuttet dem ned i våres og la dem her, var det vann i hulrom-mene. Når sommersola har tørket dem, klipper vi dem i passende biter og fyrer i ovnen med dem. De brenner raskt opp og varmer ikke stort, men duger til å tenne opp med. De minste og tynneste delene males til kompost.
NB: Når de er tørre! Da har flisene ingen spireevne. Grønne biter av stenglene kan imidlertid danne opphav til nye planter og må ikke spres.

Myndighetene har svartelistet både det ene og det andre.
Noen av avgjørelsene er jeg ikke enig i. De virker ubegrunnede.
Men de tre slirekneartene som er oppført, hører så avgjort hjemme på svartelista.
Dessverre har jeg en av dem.
Akkurat hvem er jeg nå usikker på. Jeg har tidligere fått hjelp til å artsbestemme den som parkslirekne (fallopia japonica), men lurer nå på om det kan være kjempeslirekne (fallopia sachalinensis) vi har. Eller hybridslirekne (fallopia x bohemica).
Kjempestor er den i alle fall.

Neppe frø, men rotskudd
Vår slirekne setter blomster, men eventuelle frø ser ikke ut til å modne og bli spiredyktige.
Takk og lov.
Det er ille nok med rotskuddene og de nye plantene som stikker opp fra dem. I blomsterbed og mellom steinene i steinbelegningen på gårdsplassen. Og mellom steinhellene på terrassen.
Jordstenglene kan vokse 0,5 m per år, forteller heftet "Hagerømlinger - Fra prydplanter til svartelistearter".
Kanskje vel så det også, svarer jeg. Dessuten går de dypt.

Tåler det meste
Å fjerne slireknerøtter, er derfor ikke gjort med et spadetak eller to.
Ikke med litt Roudup eller andre giftstoffer heller.
Jeg har sprayet uønskede skudd både i blomsterbedet, på gårdsplassen og på terrassen, men selv om skuddet visner, dukker det snart opp et nytt. På samme sted. Sannsynligvis fra samme rot.
Og giftstoffene når ikke fram til morplantene. De er like uforskammet friske. De får ikke gule blader en gang.
Stadig nedkutting kombinert med Roundup er anbefalt av enkelte. Men trolig er gravemaskin det eneste som monner.

På nåde
Hos oss lever slireknene på nåde. Enn så lenge.
De gir så deilig skygge på verandaen at de har fått leve.
Men så er det disse hersens rotskuddene da.
Og de eventuelle skadevirkningene som vi ikke ser.
Derfor garanterer vi ingen ting.
Men én ting kan vi love: Spredning bidrar vi ikke til!

Vanlig alperose

Foto: Kow d.e. 10062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Vanlig alperose trenger sur jord og mye lys for å utvikle sine vakre blomster.

Etter at vi fjernet et stort grantre, har våre to Rhododendron catawbiense - også kalt vanlig alperose - begynt å blomstre.

Grantreet stod riktignok i bakkant, og bak en liten fjellskrent, men skygget åpenbart nok til at rhododendronbuskene ikke fant det bryet verdt å sette blomster.

Lysforholdene er nå betraktelig bedre. Noe plantene åpenbart setter pris på. Men paradoksalt nok springer blomstene helt nederst - bak bordet og stolene hvor det er mørkest - ut først. Nå er imidlertid samtlige knopper omsider sprunget ut.

Fjerne rester etter blomster?

I fjor fjernet vi blomsterrestene på omtrent halve den ene busken etter blomstring for å se om det påvirket blomstringen.

Resultatet er ikke åpenbart, men jeg tror jeg kan si at det er dannet flere nye knopper der restene etter blomstene ble fjernet.

Det stemmer med det deler av hagelitteraturen sier.

I år skal vi derfor fjerne restene etter alle blomstene.

Så å si like forhold, men ...

De to buskene står helt inntil hverandre. Og altså med en fjellvegg i bakkant. Den er kledd med klatrehortensia. Som har hovedrøttene i samme "surjordbrønnen" som rhodendronbuskene står i.

Jordsmonnet for begge alperosene er det samme. Vi fyller på med barnåler. Både fra naboens furuer i tomtedelet ved kjøkkenhagen, og granbar fra juletreet. Forhåpentlig gir det etter hvert god, sur jord.

Lysforholdene er også de samme. Stort sett.

Ved siden av den ene busken står det imidlertid et syrintre som filtrerer det mest intense sollyset og kaster litt skygge en kort stund før sola kommer rundt og når helt fram.

Mer skal det øyensynlig ikke til. For denne rhododendronbusken bærer betydelig færre blomster - og er noe seinere - enn nabobusken som står én meter unna.

Vi kan vel derfor trekke den konklusjon at "vanlig alperose" er usedvanlig lyshungrig.

Vil man ha blomster, må den settes på et sted med direkte sollys.

Rhodendronblomster i skyggen

Det er i grunnen litt overraskende.

Både på Risøbank ved Mandal og i Bergen - ja, andre steder også - har jeg sett meget omfangsrike rhododendronbeplantninger omgitt av store trær hvor selv de delene som befinner seg bakerst og får minst lys, har blomstret frodig. I enkelte tilfelle overdådig.

Det samme er tilfellet i hagen hos en av våre døtre.

Der er ulike rhododendron plantet sammen i en stor klynge slik at arter som blomstrer til ulike tider, avløser hverandre i en lang blomstringsorgie i forskjellige farger.

Slik er det, og slik var det før flere store trær, som kastet skygge over tomta, ble felt for et par-tre år siden.

Bra tilvekst

Etter å ha "sturet" i skyggen av grantreet i mange år, vokser våre to vanlige alperoser nå bra.

Trolig søker de enda mer lys. Og streber oppover.

At de setter langt flere bladknopper enn blomsterknopper oppfatter vi derfor ikke negativt.

Når buskene får de lysforholdene de ønsker, vil de forhåpentlig - og trolig - svare med enda flere blomster.

Og gjøre det enda mer behagelig å nyte en rolig stund etter dagens dont på sitteplassen ved inngangen.

Ja visst gör det ont när knoppar brister

Foto: Kow d.e. 10062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

En bristende knopp av orientvalmue illustrerer livets fornyelse, og at det "gör ont när knoppar brister".

Den svenske lyrikeren Karin Boye er vel den som mest innsikts- og effektfult har problematisert vårens under. Og satt ord på forløsningens - og forandringens - smerte.
I første verset av diktet "Ja visst gör det ont" skriver hun:


Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.


Bildet over disse linjene kan stå som en illustrasjon til Karin Boyes ord.
Og til den realiteten de beskriver. At det nye "tär och spränger". Ikke bare i naturen omkring oss. Men også i menneskets sinn.
Både ved puberteten - og ellers i livet. Både tidligere og senere. Som barn og voksne søker vi tilflukt i det tilvante. Det trygge.
Forandringen er en utfordring. Og volder smerte.
Vi som jobber i hagen - i nær kontakt med naturen - ser forandringene på nært hold. Vi burde derfor bedre enn de fleste være kjent med naturens gang og stadige skiftninger. Liv og død.
Og med at bristende knopper er forutsetning for utvikling. For nytt liv. Og livets fortsettelse.
Kanskje gir vår erfaring oss større innsikt.
Men det befrir oss ikke for smerten ved forandring. Smerten når det nye trenger seg fram.
Uansett alder, erfaring og intellektuell innsikt gjør det fortsatt "ont när knoppar brister".
Den smerten kommer vi aldri i fra.
Den er en del av det å være menneske.

Oh, I'll kill that cat!

Foto: Kow d.e. 10062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Her har en av nabolagets katter rotet rundt i det nysådde bedet og spredd frø og spede spirer rundt omkring.

Av berettiget frykt for nattefrost, kom vi seint i gang med såingen i kjøkkenhagen.
"Gartneren" tok seg dessuten tid til en grundig jordforbedring før han sådde. Mye av den litt tunge leirholdige jorda ble byttet ut, og erstattet med en blanding av innkjøpt plantejord og egenprodusert kompost som har ligget i friluft og ettermodnet fra i fjor.
Denne prosessen har gjort jorda lettere og mer porøs. Og trolig mer næringsrik.
Noe frøene og plantene tydeligvis har satt pris på.
Selv om alle frøene var gått ut på dato i september 2009, er spireprosenten og tilveksten upåklagelig.

Avtrede for katter
Men så kom altså katten. Eller kanskje kattene.
Litt kattemøkk i bedet er ikke uten videre av det onde, men så er det jo det at kattene skal grave over møkka si. Og dermed "herper" de det nysådde bedet. Ettertrykkelig.
De ødelegger spirene der de graver og sprer spirer og frø samtidig som de begraver spirene og frøene der jorda lander.
Altså dobbelt skade. Eller vel så det.
Jeg har egentlig ikke noe i mot katter. I prinsippet.
Men disse ødeleggelsene skulle jeg gjerne vært spart for.
Jeg sier derfor som tjeneren James i filmen "Tjeneren og grevinnen" - eller hva den nå egentlig heter - som forlyster oss ved juletider: "Oh, I'll kill that cat!"

Honningknoppurt

Foto: Kow d.e. juni 2010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Honningknoppurtens blomster er et lite under av former og farger. Enkle, men vakre.

Knoppurt sprer seg som ugress og fyller godt opp i staudebedet - og over alt ellers hvor de spirevillige frøene finner aldri så lite grann jord.

Honningknoppurt (centaurea montana) er en frodig plante som tåler det meste.
Den formerer seg ved frø, slår rot og vokser til over alt hvor det er den minste antydning til jord.
Tilsynelatende uten å trenge tilførsel av vann. Selv på de tørreste og mest skrinne voksesteder. F. eks. mellom belegningssteinene i innkjørselen.
Honningknoppurt finnes i flere kulturformer. Bl. a. i forskjellige farger.

Holdes i sjakk
Honningknoppurt remonterer og blomstrer frodig på ny hvis plantene klippes helt ned etter blomstring.
Skal man begrense utbredelsen, bør man uansett fjerne flest mulig av de avblomstrede blomsterhodene før de får anledning til å sette frø.
Honningknoppurt har dessuten underjordiske teger. Det kan svare seg å plante den slik at den ikke har mulighet til å "krype" til steder i hagen hvor man ikke vil ha den.

Stresset "gartner"

Foto: Kow d.e. 04062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Vi har kalt den sølvarve, men er det kanskje den bannlyste filtarven vi har? Den skal uansett få blomstre ferdig før det blir ryddet i bedene der den ubeskjedent forsøker å overta herredømmet.

"Gartneren" i familien er stressa om dagen.
Det er så mye som skal gjøres. Og så mye som skulle vært gjort, men som tiden har løpt i fra.

Høy skulederføring
M.a.o. viktige gjøremål som "gartneren" ikke har rukket.
Ikke rart at han har høy skulderføring, stive nakkemuskler og umiskjennelig tendens til stressbetinget svimmelhet.
F. eks. skulle han ha fortsatt arbeidet med å rydde i skråningen langs innkjørselen.
Mange dyptgående og gjenstridige røtter av ulvespirea er fjernet, men jobben er ikke gjort, og nå er arbeidet stanset opp.

Blomstring først
Det har sølvarven (cerastium bierbersteinii) sørget for. Den blomstrer så vakkert der vi skal til med spaden, at "gartneren" ikke har hjerte til å herje der før årets blomstring er over.
Resultatet er at ikke bare får ulvespireaen sjanse til å vokse og spre sine rotstengler utover i alle retninger, men at pink Grootendorst-rosene produserer lange, ømfintlige skudd som lett ødelegges når ryddearbeidet omsider kommer i gang igjen.
Så ideelt sett burde vi brøytet og spadd oss videre med det samme. Men det har "gartneren" altså ikke hjerte til.

Sølvarve, eller ...?
Arven er ikke så nøye på hvordan den farer fram. Og på hvem den undetrykker. Det har også ildkveden fått merke. Arven har klatret opp på kvedeplantene og henger akkurat nå som brudeslør på de taggete greinene.
Også kveden venter utålmodig på å bli kvitt sin sølvfargede, hvitblomstrende plageånd.
Er det forresten sølvarve vi har? Eller er det den bannlyste filtarven (cerastium tomentosum)som opptrer under påtatt navn i vår hage?
Men det blir altså uansett ikke gjort noe før arven har blomstret fra seg. Om 14 dager eller så. Inntil da er den fredet.
Samme hva den heter.

Kommer an på været
Men så kommer "gartneren" fryktelig tilbake.
Hvis det bare blir vær til å jobbe i.
For "gartneren" sier som jenta som skulle gifte seg: "Det kommer an på været."
Ikke stekende sol. Og ikke regn. Men lett overskyede dager med svalende vind fra sjøen.
Da er "gartneren" i sitt ess. Da skal bedet bli gjort ferdig.
Nyplanting av rosespirea der ulvespireaen har måttet gi tapt for saks og spade , har imidlertid tiden under enhver omstendighet løpt i fra.
Rosespireaplantene som har sådd seg og blitt store og kraftige i staudebedet, får stå der de står så lenge.
Flytte dem får vi gjøre til høsten. Hvis vi rekker det.
Det er best å ikke love noe for sikkert.

Vanlig, gammeldags syrin

Foto: Kow d.e. 04062010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Buskene av arten vanlig syrin er litt spesielle tradisjons-bærere i vår hage.

Vi har en syrin.

Det vil si: Vi har to busker på forskjellige steder i hagen. Men av samme slaget.

Høyst sannsynlig syringa vulgaris. Altså vanlig syrin. Upodet. Som danner rotskudd.

Hvilken kultivar det dreier seg om, er verre å finne ut av. Det er mange å velge i mellom.

Bærer arven videre

Det finnes mange imponerende "moderne" syriner. Med overdådige blomsterklaser og spektakulære farger.

Men det er ikke syriner slik jeg foretrekker dem.

Jeg liker de enkle og ukunstlede. Og helst variantene lys lilla og blå. Planter som bærer videre arven fra gammel, norsk hagekultur.

Og opprettholder tradisjoner fra hagene til bønder, husmenn, villaeiere og byborgere.

Lange linjer

Våre syriner er hentet som rotskudd i mine svigerforeldres hage i Sarpsborg.

Dit kom de sannsynligvis fra min svigerfars barndomshjem. Noen hundre meter unna.

Og jeg tar neppe mye feil når jeg gjetter på at min kones farfar i sin tur har hentet sine syriner som rotskudd hos noen av sine slektninger.

F. eks. hos sin far eller farfar. Som forøvrig var henholdsvis bror av og far til min tippoldemor.

Min kones oldefar, Halvor Andreassen, og hans familie bodde i samme hus som hans far som var enkemann.

Min kones tippoldefar - Andreas Christiansen på Hafslundsmoen i Skjeberg i det nåværende Sarpsborg - var altså min tipp-tippoldefar.

Og hvem vet. Kanskje min kones og min felles forfader en gang i tiden eide den syrinen som har gitt opphav til syrinen i mine svigerforeldres hage, som min kone og jeg i sin tur har hentet rotskudd fra.

Ikke sikkert, men slett ikke umulig

Jeg har selvfølgelig ingen garanti for at det forholder seg slik. Men muligheten er tilstede.

Og det er absolutt ikke usannsynlig at teorien befinner seg i nærheten av virkeligheten.

For det var jo ved bytte og ved å hente rotskudd, stiklinger og avleggere hos kjente, man skaffet seg planter for ikke så mange generasjoner siden.

Før det ble vanlig å gå til gartneriutsalget og bruke penger på det nyeste nye og det fineste av det fine.

Tradisjon

Og ennå i dag er det noen av oss som henger fast i tradisjonen.

Ikke først og fremst fordi det sparer oss for en masse penger. Hva det jo selvfølgelig gjør.

Men fordi vi på den måten er med og bevarer gammelt genmateriale.

Og støtter opp under bruken av vekster med lange tradisjoner i norske hager.

Vekster som ellers nok vil ha vanskelig for å klare seg i konkurranse med nye og langt mer gloriøse arter.

Og kanskje holder vi i tillegg familietradisjonen ved like.

Dronning Ingrid og prinsessene

Foto: Kow d.e. 04062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Dronning Ingrid er en pelargonium med vakre lett rosa blomster. Nå har hun fått fem stiklingsformerte døtre.

Vi har mange pelargonier med røde blomster.

De fleste har vi dyrket fram sjøl. Ved hjelp av stiklinger.

For to år siden kjøpte vi en "Dronning Ingrid".

Fjorårets forsøk på å formere den, gikk i vasken. Stiklingene slo ikke rot, og stenglene råtnet.

I år har familiens gartner vært heldigere. Eller dyktigere.

Fem nye, foreløpig små prinsesser er det blitt. Nå gjenstår det å se om de bærer blomster.

Veksten er relativt langsom. Enkelte av de røde pelargoniene som ble stiklingsformert samtidig, har knopper allerede.

Alle stiklingene står i innkjøpt plantejord. Den er anriket og inneholder ekstra næringsstoffer.

Plantene skulle derfor - foreløpig - få den næringen de trenger.

Tilførsel av ekstra gjødning får de ikke. Ennå.

Litt klokere av tidligere skade er gartneren redd for å "svi" røttene ved å gi plantene gjødning før de blir robuste nok til å tåle aldri så lite grann gjødning fra flaske eller et par hønsegjødsel-pellets, i vannet.

Både innendørs og ute har de kongelige fram til nå stått lyst, men ikke i full sol.

De siste par dagene har både dronningen og prinsessene imidlertid fått noen timer i sollyset.

Så får vi se om det virker befordrende på blomstringen.

Vi krysser fingrene og håper.

Lupinus polyphyllus

Foto: Kow d.e. 04062010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Hagelupin er en vakker blomst som ufortjent er kommet på myndighetenes svarteliste.

Jeg har en svakhet for lupiner.

Lupinen har lange tradisjoner i norske hager. Den var vel på grunn av sin spireevne og nøysomhet en slags "fattigmannsorkidé". Som alle hadde råd til. Den krevde ingen investeringer. Et par frø var nok.

Hos husmann og besteborger

Derfor var den å finne ved mange husmannsplasser.

Ved mange tufter etter husmannsplasser som har bukket under av mangel på vedlikehold og forståelse for verdien av å ta vare på historien, finnes den ennå. Tilsynelatende på ville veger og utenfor kontroll, men som oftest altså ikke uten historisk begrunnelse.

Men også hos bonden selv og i villahagene hos de kondisjonerte byborgerne har lupinen hatt sin plass.

Vakker blomst

Lupinen er vakker. Både den allestedsnærværende hagelupinen som oftest framtrer i blå, røde og gule nyanser - og nyere foredlede sorter.

I et demonstrasjonsbed ved universitetet på Ås, kom vi for et par år siden over lupiner som når det gjelder farger og bladverk, overgikk det meste av det man kan pryde en norsk hage med.

Ufortjent fredløs

Men nå er altså lupinen fredløs.

Den bør fjernes fra den norske flora, hevder de som mener å ha greie på sånt.

Jeg - som bare er en blomsterelsker - altså en amatør - er uenig.

At den er sådd ut og formerer seg som ugras i skråningene langs motorvegene, og derfra truer med å invadere så vel in- som ut-mark, er én ting. Der bør det en opprydding til.

Men i hagene hører lupinen hjemme. Der gjør den ingen skade. Og all sannsynlighet taler for at spredningen derfra er beskjeden.

Ellers burde den for lengst ha inntatt vår flora og fortrengt øvrig vegetasjon så lenge som den har vært å finne her i andet.

Å svarteliste lupinen i stedet for å rydde opp der hvor den representerer et problem, er derfor på sett og vis å "slå ungen ut med badevannet".

Hagekultur

Hagelupinen kan tuktes.

Fjerner man frøene før de får anledning til å spre seg, er mye vunnet.

Og der hvor plantene formerer seg ved jordstengler, bør man tynne.

Det er ikke - og bør ikke være - et enten eller.

Hagelupin er hagekultur.

Kultur bør vi ta vare på.

Og fortsette å kultivere.

Ny klokke

Foto: Kow d.e. 24052010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Campanula portenslagiana - litt blek, men frodig. Vil den overleve ute i norsk klima?

Vi har skaffet oss ny klokke.
Neida, ikke ur, men hageklokke, altså en campanula.
Fra før har vi karpatklokke (campanula carpattica; trolig var. turbinata) og toppklokke (campanula glomerata).
Dessuten ugrasklokke - selvfølgelig. En plante med uanselige blomster, og en rot som er så stor, og går så dypt, at man skulle vente en stor og imponerende blomst som ville pynte opp i blomsterbedet. Men den er bare til bry. Og usedvanlig vanskelig å bli kvitt.
Men altså en ny klokke i år.
Innkjøpt i hageavdelingen på et tysk byggvarehus som har åpnet i nabokommunen, og som selger campanula portenslagiana under det noe overraskende navnet "Get mee".
Trolig en stavefeil etter som blomsten på enkelte nettsider heter både "Get me" og "Take me".
Og det gjorde vi altså. Tok den med hjem. Selv om moteplanter ikke er "vår greie", som det heter. Vi liker det gamle best.

Mer stjerne enn klokke

Da den ble kjøpt, hadde den friske fine farger.
Ute i sol og vær og vind er fargene bleknet betydelig, men på nye skudd ser blomstene ut til å ha en sterkere og friskere farge.
Forhåpentlig gjelder blekningen derfor bare de opprinnelige blomsterstandene som ikke har likt overgangen fra drivhus, via hagesenter til livet i vårt blomsterbed.
Blomstene har forøvrig ikke utpreget klokkeform. Synes jeg. Men er som enkelte andre klokkeblomster mer stjerneformede.

Tåler den norsk vinter?

I hagelitteraturen finner jeg ikke camapnula portenslagiana. Den er trolig for ny til å ha funnet vegen dit.
På nettet står den nevnt mange steder. Men bare nevnt, og så å si bare hos nettsteder som vil selge.
Nærmere opplysninger om opprinnelse, foredling m.m. har jeg ikke funnet.
Men ett sted ble det opplyst at den tåler kulde ned til minus 4-5 grader.
Om det betyr at den ikke vil fungere som staude hos oss - hvor temperaturen kan bli både 4 og 5 ganger lavere - gjenstår å se.
Tåler den ikke utelivet og overvintring i en norsk hage, burde det kanskje vært opplyst i hagesentrene.
Slik at folk vet hva de kjøper.
For dette er tydeligvis en av årets slagere.
Den finnes ikke bare å få kjøpt i det "utenlandske" varehuset hvor vi kjøpte den, men finnes i de fleste hagesentre og blomsterbutikker.
Tåler den ikke vinteren, er det nok flere enn oss som får seg en skuffende overraskelse.
Men kanskje har vi bekymret oss for tidlig.
Foreløpig nyter vi vår nyanskaffelse som en blålilla - litt blek - fargeklatt i blomsterbedet nær inngangen.
Der gjør den rett for navnet portenslagiana.

Hvis jeg har forstått navnet rett.

Poteter til nytte og glede

Foto: Kow d.e. 0102010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

De Beate-potetene som ble "drevet" på forhånd, kommer bra og venter nå på sin andre hypping. Til høyre står det to poteter som ikke ble lagt i lyset til "groing". De lar vente på seg.

Disse potetene er også Beate og lå til "groing" før de ble satt. De er "hyppet" ved at jord er etterfylt slik at dunken nå er nesten full.

Disse potetene er Volva som har ligget til "groing", men i betydelig kortere tid enn Beate-potetene. Disse må nå "hyppes" ved å få etterfylt jord slik at de setter knoller flere steder oppover stenglene. Potta står på en liten skiferplate som hindrer humle og bjørnebær i å trenge seg inn.


Dette er dunken som sees til høyre på bilde nr 2 ovenfor. Potetene her er Volva som ikke er "drevet" på forhånd. Dunken står lyst og lunt, men veksten lar vente på seg. Det gjenstår å se hvilken konsekvens det får for avlingen.

Vi driver det ikke stort i poteter.
Men noen har vi. Nærmest for "sportens" skyld.
Det tidligere jordbærbedet brukte vi til "potetjorde" første gang i fjor. Og det gav en pen avling.
Nye, ferske poteter som ble spist omtrent umiddelbart.
Da er de best sier ekspertene. Men jeg er usikker på om vi var i stand til å merke forskjellen. Men godt var det.

Poteter i plastpotter
I tillegg til at vi har poteter i det tidligere jordbærbedet, dyrker vi noen i tre relativt store plastpotter.
For moro - eller sportens skyld - det også.
Vi resonnerer som så, at når vi først har disse gedigne karene, bør vi bruke dem til noe fornuftig. Vi begynner med et tynt jordlag i bunnen, legger på 4-5 poteter, fyller på omlag 10 centimeter med jord. Og venter.
Når plantene stikker fram, fyller vi på omlag 10 centimeter jord til.
Og når plantene har vokst gjennom det nye jordlaget, fyller vi på mer.
Slik fortsetter vi til potta er så godt som full.
Da har vi "lurt" plantene til å sette sideskudd med knoller oppover stengelen.

Plassering
Vi har noen steder rundt omkring i kjøkkenhagen som det ikke er så lett å utnytte på tradisjonelt vis.
I ytterkant mellom bærbuskene, og mellom tønna som vi samler regnvann i, bjørnebærbusken med torner og humleplantene som klatrer på espalieret bak leveggen, er det ikke lett å få noe til å gro. Men potetene kommer.
For å unngå at humleplanta skal sende løpere inn i potta med poteter, står den på en skiferplate som vi ellers bruker til "stepstone".
Da slipper potetene å konkurrere med humle og andre grådige vekster om næringen.
Og skulle avlingen ikke bli all verden, tar vi det med fatning.
Hittil har potetdyrkingen gitt både nypoteter av egen avling.
Og hageglede.

Hvem har vært her da, mon tro?

Foto: Kow d.e. 2010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Slik så bergeniaen ut 13. mai. I dette bedet står den fortsatt i blomst.

Men i et par lettere tilgjengelige bed, har noen vært og forsynt seg. Slik ser flere av blomsterstilkene ut i disse bedene i dag. Blomsten til høyre viser hvordan det burde vært.

Bergenia (saxifragaceae) tåler det meste.
De overjordiske rotstokkene har tålt den harde vinteren, de tjukke, læraktige bladene er grønne og fine etter måneder under snøen, og tilveksten er upåklagelig.
Bergenia er "meget verdifulle stauder til rabatter, fjellhager og naturtomter", mener Norsk Hageleksikon.
Det er jeg enig i. Vi setter pris på bergeniaen i vår hage.
Men det er det tydeligvis også andre som gjør.
For flere av blomstene "har fått ben å gå på", som man sier.
Spesielt blomstene på de plantene som står ved den nederste plenen, og som det er lettest å komme til.
Jeg har noen mistenkte.
Vi har ingen stemorsblomster i pottene på gårdsplassen og rundt inngangen i år. De vi har, står utilgjengelige på verandaen.
Tulipaner har vi kuttet ut for lenge siden.
Rådyrene har derfor måttet finne alternativ kost.
Den gule rosa, som de grådige firbente pleier å forsyne seg av, har frosset ned. Den kommer friskt fra bunnen, men de nye bladene - som ennå ikke befinner seg i den høyden hvor rådyrene er vant til å finne godsakene - har merkelig nok fått stå i fred.
Det har også de øvrige rosene.
Enn så lenge.
Og skal vi velge, er det bedre at det går med noen bergeniablomster i bytte mot at rosene får stå i fred.
Men det dreier seg vel dessverre ikke om enten eller.
Kjenner jeg rådyrene rett.