Høsten nøler ved Solberggården

Foto: Kow d.e. 23092012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Høsten har meldt sin ankomst, men fortsatt er det liv i blomsterfloret på Solberggården i Drøbak.

Drøbak har mye å by på.

Også for den blomster- og hageinteresserte.

Like ved Båthavna ligger Solberggården.

Går man noen skritt opp i Tamburbakken, får man se et imponerende skue.

Hele inngangspartiet og verandadelen på den store, gule, staselige trebygningen som er så fint restaurert og tatt vare på, er dekket av blomster.

Mest framtredende er den hengende blomkarsen.

Jeg har tidligere sammenliknet blomkarsen i Solberggården med Babylons hengende hager.

Den sammenlikningen står jeg for.

Nå synger nok årets blomkarseprakt på siste verset.

Den vannholdige planta er gjerne den første som bukker under når "gradestokken kryper under null", som man gjerne sier.

Men fortsatt henger plantene der.

Noe mer glisne og med færre friskt grønne blader mot den gule veggen, men fortsatt med blomster og blader nok til at den overdådige frodigheten og blomstervellet gleder en blomsterelsker og hageentusiast.

Og Drøbakpatriot.

Nypemarmelade og saft

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Nypene på rynkerosebuskene - altså Rosa Rugosa - er dekorative - og ypperlig råvare for marmelade og saft. Jo flere nyper man bruker til mat, desto mer begrenses spredningen av den svartelistede rynkerosa.

Nypene er plukket. Første steg på veg til matbordet er tilbakelagt.

Ferdig marmelade etter at nypene er kokt og deretter most ved hjelp av matmølla og har fått litt ekstra søtsmak.

Nypene som skal bli til saft, trenger man ikke rense før de kokes, men "dusken" i enden fjernes. Her koker massen etter å ha blitt most i matmølla.

Helse på flaske. God, sunn nypesaft med masser av C-vitaminer.

Det sies at nyper har spesielt stort innhold av C-vitaminer.
Jeg velger å tro på det.
Og tar konsekvensene av det.
Jeg lager nypemarmelade og nypesaft.

Nypemarmelade
Nypemarmelade krever litt forarbeid.
"Lusene" - dvs. frøene - må fjernes.
Jeg deler nypene i to før koking, og bruker en teskje til å grave ut frøene.
De rå frøene, kaster jeg i søpla.
Når jeg har nok nypeskall og nype-"kjøtt", tilsetter jeg vann og koker det hele opp.
Man må holde øye med nypemassen og tilsette mer vann etter hvert som det trengs, for nypene selv frigjør minimalt med fuktighet.
Nypene blir myke, men koker ikke helt i stykker slik at man får en homogen masse.
Vil man ha finmost, "glatt" marmelade, bruker man stavmikseren eller kjører det hele i matmølla til det har slik konsistens som man ønsker.
Etter mosing koker jeg ikke opp igjen, men fyller marmeladen på glass og fryser ned.
Modne nyper er søte, men trenger litt søtstoff.
Certo, Atamon eller andre fortykningsmidler er helt overflødige.
Hvor søt man vil ha marmeladen, er en smaksak.
Man kan bruke sukker, fruktsukker - eller kunstig søtningsstoff.

Nypesaft
Når man koker nypesaft, trenger man ikke fjerne frøene.
Man koker nypene hele, men blomsterrestene - dvs. "dusken" - skjærer eller klipper man av.
Når nypene er myke og er kokt i stykker, kjører jeg massen i matmølla.
Deretter koker jeg den opp igjen for å få mest mulig smak og fruktkjøtt ut av de moste nyperestene.
Når jeg synes at massen er kokt lenge nok, siler jeg fra safta.
Man kan bruke saftklede eller dørslag.
Jeg bruker dørslag og prøver å passere mest mulig av fruktkjøttet.
Det er fruktkjøttet som er godt - og sunt, så det er dumt å la for mye av det havne i komposten sammen med frøene.
Etter at frøene er grundig kokt i to omganger, går jeg ut fra at de har mistet spireevnen og er "ufarlige".
Tar jeg feil i det, risikerer jeg å få rynkeroser både her og der i hagen.
Graver man roseskuddene opp med rota før de blir for store, skulle ukontrollert spredning som myndighetene er så redde for, være avverget.

Store, svarte, søte, modne bjørnebær

Foto: Kow d.e. 21092012 ©
Klikk på bildet for å se større versjon 

Svarte, søte fullmodne bjørnebær som enten fryses hele eller kokes til det deiligste syltetøy.

Hvor mange bjørnebærbusker vi har, er ikke lett å si.
I utgangspunktet var det en - uten torner.
Etter hvert er det kommet rotskudd med torner.
Etter som de tydeligvis ikke hemmer veksten på de torneløse, podete greinene, har vi latt noen av dem stå.
Bærene fra kvister med torner og kvister uten torner er like - like av fasong, like store, har samme farge og smaker likt.

Lange "stammer"
Begrepet "kvister" kan gi et feil inntrykk.
Det dreier seg om flere meter lange stammer som kommer fra rota, og som strekker seg ut over.
Og som har bær hele vegen - mest der hvor det er sol.
Men også i skyggen - selv om bærene der er færre og mindre og modnes seinere.
Det er med største motvilje jeg kutter av toppen på "stammene" slik at de ikke skal bli for lange og uregjerlige, for på den måten sier jeg nei takk til mange bær.
Særlig "stammene" med torner er det nødvendig å holde kontroll over.
Strekker de seg ut over stier og passasjer, sitter man snart fast og river ut tråder av tøyet når man prøver å komme løs igjen.

Stor avling
Hittil denne høsten har vi plukket sånn omlag 6 liter.
I tre omganger.
Bjørnebærene har den egenheten at de modnes etter tur.
Hos oss sånn omlag to liter om gangen.
De siste kartene rekker ofte ikke å bli modne før frosten kommer.

I fryseren
Ikke alle bærene er like "pene".
De største og "peneste" fryses ned hele, mens de øvrige blir til syltetøy.
Også syltetøyet fryses.
Det er en fantastisk konserveringsmåte som gjør komplisert og tidkrevende hermetisering helt unødvendig.
Med syltetøy og bær i fryseren er vi sikret godt pålegg og tilskudd av vitaminer hele vinteren igjennom.

Sunt for barna
Det sies at det er stadig færre som har bærbusker i hagen.
Når man tenker på det tilskuddet av sunn mat og drikke som bær og frukt gir, er det helt uforståelig at unge familier velger bort bærene.
Spesielt barnefamilier burde dyrke bær og frukt og sikre barna et sunt, naturlig kosthold uten alskens tvilsomme tilsetningsstoffer.
Å plukke bær rett fra busker og trær er dessuten en av barndommens uerstattelige gleder.
Den gleden bør dagens og morgendagens barn ikke bli berøvet.

Fyr i ovnen

Foto: Kow d.e. 21092012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Ved til opptenning og "småfyring".

I dag har vi tent opp i ovnen.
Ikke med bjørkeved eller andre kraftige vedkubber, men med småved.
Ved som er så spinkel, eller har så liten varmeeffekt at de fleste neppe ville brydd seg om å kutte den opp eller putte den i ovnen i det hele tatt.
Hos oss er det imidlertid ikke mye som går til spille.
Vi utnytter ressursene samtidig som vi rydder.

"Småved"
Vår definisjon av "småved" er ved som kan kuttes opp med hagesaksa.
Bare de aller tynneste delene av greinene blir til kompost eller havner i den kommunale gropa for hageavfall.
Resten fyrer vi med.
I overgangsperiodene vår og høst får vi god lunk i huset ved å fyre med disse pinnene.
Og om vinteren bruker vi småveden som opptenningsved.
Den kommer altså til nytte.

Parkslirekne
Til og med de tjukkeste delene av de bambusliknende "stammene" til parkslireknen klipper vi opp.
Men først når de er blitt grundig tørre, selvfølgelig.
De er fine å tenne opp med.
Men de er lunefulle!
Legger man dem i ovnen uten å åpne de luftfylte rommene mellom de horisontale delene, smeller det ubehagelig.
Stenglene må derfor enten knuses, slik at lufta slipper ut, eller deles mellom "etasjeskillene".

Kalde netter - og kald dag
De siste nettene har temperaturen vært faretruende nær null.
I går morges var det rim på takene til naboene og på bilene i nabogårdene.
Men ingen av våre mange blomkarseplanter som befinner seg på nord-, vest- og sørsiden av huset, hadde frosset.
Bakken holder formodentlig fortsatt på solvarmen fra dagen selv om det er kaldt i lufta en meter eller to lenger oppe.
I dag var det imidlertid så surt og hustrig på ettermiddagen at den første småveden måtte i ovnen for å lage den ønskelige kosetemperaturen i huset.
At høsten er her, er det ikke lenger tvil om.

Slireknen blåste ned

Foto: Kow d.e. 14092012 ©

Klikk på bildet for å se større versjon 

Parkslireknen klarte seg ikke mot den sterke vinden i natt og måtte i bakken.

Det blåste kraftig i natt.
Jeg hørte vinden ule om husnovene.
Men at akkurat parkslireknen skulle måtte gi etter for vinden, må anses som et paradoks.
For slireknen har et det mest dyptgående og kraftige rotsystemet som jeg kjenner til.
Jeg har slitt og strevd for å få opp noen av slireknerøttene, men verken spade eller øks har strukket til.
Røttene er for harde, stikker for dypt og strekker seg for vidt.
Man får av biter - men det monner lite.
Det sies at man trenger gravemaskin for å bli kvitt slirekne.
Men vinden klarte den altså ikke å stå i mot.
Riktignok var det bare den øverste delen av rota som brakk av, men det var da noe.
Nå gjelder det å fjerne frøene og oppbevare rotdelen slik at den svartelistede planta ikke får slå rot og spre seg.
At tre stammer forsvant fra garasjeveggen ved terrassen, gjør ikke noe.
Det merkes så å si ikke.
Det er mange stammer igjen.
Veldig mange.

Populær sommerfuglblomst

Foto: Kow d.e. 19082012 ©

Klikk på bildene for å se større versjon 

Sist vinter frøs ikke sommerfuglbusken (buddleja davidii) ned. Hvis neste vinter også blir mild slik at busken får beholde en vesentlig del av årets tilvekst, vil både vi og sommerfuglene bli glade.

Både sommerfuglene og vi setter pris på de fyldige blomsterklasene.

Sommerfuglbusken lever opp til navnet sitt.
Selv om sommeren har vært kald og våt, har sommerfuglene flittig besøkt de tunge blomsterklasene som nikker i blåsten.
Vi har en sitteplass like ved.
Om sommerfuglene er omtåket etter besøket på buddlejaen, og ikke helt vet hva de gjør, eller om de tror at også vi er blomster som har søte safter å by på, er usikkert, men de lander på oss og blir sittende selv om vi beveger oss.
At sommerfuglene bruker oss som landingsplass,  tar vi som et kompliment og tegn på at vi er akseptert som en del av naturen omkring oss.

Bra tilvekst
Som regel har sommerfuglbusken, eller høstfivreldbusken som er et annet norsk navn på denne eksotiske planta, frosset ned om vinteren.
Den har oppført seg som en staude og kommet fra rota hvert år. Noen størrelse er det derfor ikke blitt på den.
Før nå.
Sist vinter frøs den ikke ned, og i løpet av sommeren har den hatt god tilvekst.
Noen milde vintre til, så har vi en høy og omfangsrik buske full av nikkende blomsterklaser.
Et eldorado for sommerfuglene og en øyenslyst for "gartneren" og hans familie.
Som nyter synet både av de tunge, praktfulle blomsterklasene og sommerfuglene som de trekker til seg.