Humleplanta operer som markdekker

Humle på avveier. Den skulle klatret på espalieret, men fungerer i stedet som markdekker.

Vi begynte forsiktig med to humleplanter som skulle klatre i et espalier i kjøkkenhagen og danne en grønn hule til bruk i altfor varme solrike dager.

I mange år har humleplantene fungert etter forutsetningene. I alle fall hvis man ser stort på det. For i tillegg til å klatre i espalieret har humlepantene sendt sine lange utløpere opp i alt nærstående som det går an å klatre i. Den gedigne svarthylbuska, samt de høyeste furuene i tomtedelet, er blitt brukt som klatrestativ. I tillegg har vi brukt hagesaksa flittig for å sikre adgang til urter og bærbusker i humleplantenes nærhet.

For å klatre i riktig klatremedium og på riktig måte, trenger humleplantene litt hjelp i begynnesen av sesongen. Når retningen først er utpekt, klarer de resten sjøl.

I år var vi imidlertid for sent ute. Begge plantene hadde på egen hånd bestemt seg for hvor de ville hen. De ville ikke klatre. De ville fungere som bunndekkere og dessuten dekke solbærbuskene.

Som "tenkt" så gjort. Før vi visste av det, lå humlelianene ut over og dekket bakken i flere meters omkrets med sin ugjennomtrengelige jungel av seige greiner og overdådig bladverk. Her var det bare en ting å gjøre. Hagesaksa måtte fram.

Da vi hadde klipt og klipt en god stund, var både det ene og det andre kommet til syne.  Lange, strantete myntestilker nesten uten blader, dukket fram fra humleplantenes kvelende favntak. Og solbærbuskene "pustet" lettet ut da de ble befridd for i alle fall noe av den voldsomme grønne omfavnelsen fra den ustyrlige naboen.

Et par fullstappede sekker med avklipp fra humleplantene ble fraktet bort. Alt så bedre ut. Men hvor lenge var Adam i paradis?

Står de på et sted hvor de trives, gir ikke humleplantene seg så lett. Etter klipping fortsetter de sin ustyrlige vekst - med forsterket styrke. Beskjæring inspirerer tydelig til ytterligere vekst.

Etter litt håndfast rettledning og hjelp, klatrer nå noen av lianene der de skal klatre, men det store flertall trives åpenbart best på ville veger. De fortsetter sin vandring i landskapet og klatrer på alt de finner under veis.

Solbærbuskene er særlig utsatt. Om det blir solbær i det hele tatt i år, er usikkert. For buskene er dekket av humle. Og når vi fjerner humle-lianene for å komme til, drysser bærene formodentlig av. For de bærene som har maktet å vokse fram og bli modne  under humleplantenes favntak, er antakelig overmodne nå. Og da drysser av ved minste berøring.

Vi får derfor avskrive årets solbærhøst, og være tidligere ute med å temme humleplantene neste år. Skjønt, det er kanskje lettere å planlegge enn å gjennomføre. Gartneren er ikke helt ung lenger, og kreftene avtar. Det var vel, når sant skal sies, hovedårsaken til at humleplantene fikk breie seg etter eget forgodtbefinnende i våres.

Det er kanskje ikke helt realistisk å tro at forholdene skal bli så mye bedre neste år. Humleplantene virker farlig spreke, mens familiens gartner orker stadig mindre. Realistisk sett betyr det sannsynligvis at humlene overtar styringen og gjør som de selv vil.

Akkurat som barn som er vokst ut av reiret. Slik er nå engang livets gang. Man får bare henge med så godt man kan, så lenge det går.

What do you want to do ?

New mail

Roser bak bærnett

Den nederste delen av rosebuskene har ingen knopper eller blomster. De som var der, har rådyra spist.

En av de vakre rosene som har overlevd den masakren rådyra årlig utsetter rosebedet for.

Den gule rosa står inntil veggen i hjørnet ved garasjen. For å komme fram til den, må rådyra forsere lavendelbusker, tikler og store blomsterurner. Den kronglete adkomsten hindrer dem ikke i årvisst å spise rosene. I år har den imidlertid fått stå i fred.

Vi har rosebed langs veggen fra garasjeporten til inngangsdøra.

Det er det grundigst drenerte stedet på hele tomta, og ikke noe godt sted for rosebed. Men: Tross dårlige odds, klarer rosene seg bra, og det har de gjort siden vi anla bedet på midten av 1980-tallet. Årlig har de fått en toppdressing av egenprodusert kompost, og noen ganger "mulch" av gress når vi har slått plenen. Og så har de fått vann, selvfølgelig. Og er blitt beskåret. Men ellers har de fått lite stell.

Rosene står ikke alene i bedet. De har selskap av pinselinjer, karpatklokker, toppklokker, lammmeøre, høstasters, abrodd og lavendel. Disse plantene skygger for roserøttene. På den annen side konkurrerer de med rosene om næringen og fuktigheten i det smale bedet. Om de er til fordel eller ulempe for rosene er derfor vanskelig å si, men det ser ut til at de har et godt naboforhold og trives sammen.

Rosenes mest uforsonlige fiender er rådyra. De spiser ferske skudd, blader, knopper og blomster. Rådyrmødre har med seg ungene sine og lærer dem hvor de finner godsakene. Våre roser blir derfor mat for stadig nye generasjoner av rådyr som frekventerer vår hage.

For i det hele tatt å få gleden av noen roser, må vi om våren la være å klippe rosebuskene for korte. Er rosebuskene høye nok, nøyer rådyra seg med å spise de nederste delene.

Vi har tidligere forsøkt å dekke for rosene med strategisk plasserte hagemøbler, gjerdeelementer og gjerder fra gamle barnesenger. Men dette har vi gitt opp.  Forsvarsverkene hindrer oss i å snu bilen på gårdsplassen. Dessuten er de stygge. Vi har derfor valgt å ofre de laveresittende rosene for å kunne bruke gårdsplassen til det den er tenkt til.

Vi nærmer oss slutten av juli, og de fleste rosene er nå nærmest ferdige med blomstring nummer en. Men de remonterer. Nå venter vi på blomstring nummer to. På klatrerosa ved inngangsdøra har vi flere ganger hatt blomster til nærmere juletider.

Hva årets sesong nummer to har å by på, avventer vi med spenning. Ikke minst lurer vi på om vi denne gangen får beholde flere av rosene. Det har hittil vært en frodig sommer. Rådyra burde derfor ha nok annet å meske seg med.

Vi krysser fingrene.

 

Sommervalmuer

Sommervalmuer har det til felles med sopp, at de dukker opp på de mest uventede steder. Men det gjør ikke noe. De er velkomne gjester i hagen - og på gårdsplassen.

Alt bør ikke være striglet og snorett i hagen. Enkelte blomsterplanter liker å "improvisere". De sprer ut frøene sine etter tilfeldighetsprinsippet, og vokser fram på de mest overaskende steder.

De enkle, "ville" sommervalmunene f.eks. bestemmer selv hvor de vil stå. Ett år lyser de opp ved foten av støttemuren ved garasjen. Året etter gror det fram en tue med valmuer i den helt motsatte enden av gårdsplassen. Vi har ikke hjulpet til med å spre frøene. Det har plantene greid selv - eller kanskje ved hjelp av insekter eller fugler.

Sommervalmune står ikke lenge. De kaster fort kronbladene og danner frøkapsler med masse frø. Men at blomstringen til den enkelte blomsten er kort, gjør ikke så mye. Det kommer stadig nye. Og fargene skifter. Noen er gule, noen røde eller orange og noen hvite.

Noen er så forvendte at de betrakter sommervalmuer som ugress. Det gjør ikke vi. Vi setter pris på plantene med de enkle enkle blomstene som dukker opp snart her og snart der. Og vi flytter ikke på dem. Der de dukker opp får de stå.

Vi gjør bare et unntak: Alle planter som dukker om midt i kjørebanen på innkjørselen, fjernes med hard hand. Men de som sniker til seg en plass langs kantene av innkjørselen, får stå.

Sommervalmunene har lang sesong. Det dukker stadig opp ny blomsterstilker i de etablerte tuene, og nye planter dukker opp og blomstrer til langt ut på høsten. Sommervalmuene er derfor velkomne gjester i vår hage.

Bare nå noen ikke finner på at de skal svartelistes fordi de ikke er norske nok og formerer seg for villig. Jeg føler meg ikke trygg.

Svarthyllbuska var ikke død

Nye svarthyllskudd skyter opp fra rota av den gamle stubben som står igjen etter at det store svarthylltreet døde. Humlegreinen ved tønna leter etter svarthyllbuska for å ta opp igjen omfavnelsene fra tidligere år.

Det er mange som verdsetter at den "døde" svarthyllbuska kommer med nye skudd. De blå-grå lusene f.eks. var straks på pletten. 

For mange år siden skaffet vi oss en svarthyllbuske. De par-tre første årene stod den i stampe. Det var åpenbart at den ikke trivdes der den stod, så vi flyttet den til et sted hvor den ikke var utsatt for langvarig direkte sol.

På den nye vokseplassen utviklet den seg raskt til et gedigent tre. Etter hvert bar det massevis av hvite blomsterskjermer som utover høsten ble omdannet til glinsende, svarte bær som fuglene hadde stor glede av.

Et par meter unna svarthyllbuska hadde vi to humlebusker som klatret i et espalier. Men humlegreinenen vokste snart forbi espalierene. De så seg om etter nye klatremuligheter og fant svarthyllbuska som de på kort tid omsluttet med sine mange og lange fangarmer. Fra svarthullbuska fortsatte de så opp i et furutre i nærheten.

Slik var tilstanden i flere år. Svarthyllbuska så ikke ut til å ta skade av humlegreinenes overveldende omfavnelser. De to buskene levde sammen i en slags symbiose.

Helt til i fjor. Da visnet svarthyllbuska hen. Grein for grein døde inntil hele buska var død og moden for et radikalt inngrep med motorsaga. Vi skar ned alt bortsette fra en stubbe på omlag en meters høyde. Den vurderte vi å montere fuglematingshus på.

Hadde humleplantene drept svarthyllbuska? Var omfavnelsen blitt for kvelende?

Vi tenkte tanken, men kom til at årsaken måtte være en annen. For ripsbuskene i nærheten døde også samtidig. Og de var ikke omfavnet av humlebuskene. Og rødhyllbusker et godt stykke unna bukket også under og døde i samme tidsrom. Var det sykdom på ferde?

Vel, vel. Slik er det nå engang i hagen. Noe lever en stund, men dør så ut. Det er livets gang.

Vi avskrev derfor den gedigne svarthyllbuska som hadde gitt både oss og fuglene - og de blåsvarte lusene - så mye glede.

Men Rokambole var ikke død, for å sitere en krimklassiker. I år har svarthyllbuska kommet kraftfullt tilbake. Frisk grønne, kraftige skudd har skutt opp fra rota av den stubben vi lot stå igjen. Ja, den blomstrer til og med, og da vil den vel få bær også - hvis bare fuglene lar den få beholde dem til de blir modne.

Hvis det var sykdom som knekte det store svarthylltreet i fjor, håper vi at smittestoffene ikke har overvintret i stubben vi lot stå igjen. Det ville være dobbelt synd om også den lovende nye tilveksten skulle visne bort.

Trolig var det sykdom som tok knekken på svarthyllbuska, rødhyllbuska og ripsen. For sikkerhets skyld passer vi likevel på at humlebuskene ikke kveler de nye plantene som skyter opp fra rota. Men å temme humlebuskene er ikke fort gjort. Og ikke lett heller. De har en utrolig gro-kraft og vokser flere meter på kort tid.

Vi håper at svarthyllbuskene tåler dette innpåslitne naboskapet. For svarthyllen er en buske vi setter pris på. Og at den så å si har oppstått som en fugl Fønix fra asken, gjør den enn mere spesiell. Vi håper derfor at vi får beholde den. I alle fall noen år framover.

Nøysom bølle

 
Denne planta stiller ikke store krav.

For noen år siden fikk mine kone noen "reklameposer" med frø i en klesforretning. På posen stod det at den inneholdt "Bøllefrø".

Jeg sådde dem i en potte som stod inntil blomsterbedet. Siden har vi hatt bøllefrø-blomster både her og der.

Plantene har vist seg å ha en voldsom formerings- og spredningsevne. De dukker opp på de forunderligste steder.

Vi har mange pelargonier i potter. I enkelte av pottene vokser det opp 8-10 bøllefrøplanter ved siden av pelargoniaene.

I innkjørselen og på gårdsplassen vokser det opp bøllefrøplanter i sprekkene mellom belegningssteinene. De er dekorative så vi lar dem blomstre og sette frø, vel vitende om at de kommer til å spre sine invaderende, spirrevillige frø videre utover i hagen.

Bøllefrøplantene vokser som sagt på de mest uventede og utrolige steder. Den mest spesielle plassen hittil, er et av hullene i en av teglsteinene som utepeisen er bygd av. Hullet er delvis fylt med bruk etter muringen, så særlig mye jord kan det ikke inneholde. Tørt må det også være.

Men bøllefrøplanta er ikke kravstor. Den klarer seg med det vesle som er.

Det har vært en våt sommer. Planta i teglsteinen har derfor ikke visnet. Nå har det imidlertid vært opphold noen dager, så nå spørs det hvordan det går.

Uansett setter nok planta frø, som sikrer at det kommer nye "bøller" neste år.

Den som lever får se.

Vakre og villige nelliker

De rosa nellik-plantene lyser opp i bedkantene og der hvor de ellers har valgt å slå seg ned.

Nellik-plantene er usedvanlig nøysomme. De klarer seg med den jorda de finner mellom belegningssteiene på gårdsplassen og i innkjørselen.

Vi har rosa nelliker som blomstrer i juni. Vi vet ikke nøyaktig hva de heter, men dekorative er de. Samt nøysomme og hardføre. De har myriader av frø som de på uforklarlig vis sprer i hagen og på gårdsplassen, og som slår seg ned på de forunderligste steder.

Der de velger å slå seg ned og etablere nye tuer, lar vi dem stort sett stå. Det blir en slags light-utgave av "survival of the fittest".

Eng-, fjør- eller pinsenellik
Vi har tidligere presentert våre rosa nelliker som fjørnellik og engnellik. Nå ser vi at planter som til forveksling likner våre, også omtales som pinsenellik.
Hva som er det vitenskaplig korrekte navnet vet ikke vi. Vi velger derfor å si som Herman Wildenvey: Navnet skjemmer ingen. Vi konstaterer kun at både blomstene og det svakt sølvfargede bladverket er dekorative innslag i juni-hagen.

Millioner av frø
I år har nellikplantene blomstret lenger enn vanlig. Det skyldes formodentlig rikelig tilgang på vann. Selv om de godt tåler tørke og gjerne slår rot på karrige voksesteder, setter de øyensynlig pris på fuktighet.
Men nå - ved inngangen til juli - begynner blomstringen å avta. Nå danner de avblomstrede plantene frøkapsler som er sprengfulle av frø med med overveldende sprednings- og spireevne.

Noen frøkapsler lar vi bli stående, men det store flertallet klipper vi av. Noen tørker vi og tar vare på. Andre strør vi ut i steinbedet, i staudebedet og på andre steder hvor vi godt kan tenke oss noen rosa nelliker som lyser opp i hagen på forsommeren.

Orientvalmuer

Blomsterknopper og nyutsprunget orientvalmue.

Det er ikke bare de røde kronbladene som lyser opp i blomsterbedet. Noen valmuer har et meget dekorativt "indre".


Det fins flere slags orientvalmuer (papaver orientale). Vi har to.

Ett slag som legger seg utover og skaper uorden der det slår seg ned, og et annet med militær, oppreist holdning som skaper orden i bedet. Begge er usedvanlig dekorative og gjør mye av seg.

Den uryddige sorten har en utrolig spredningsevne. Frøene er mange, bitte små og uten fnokk. Det er derfor grunn til å tro at det ikke er vinden, men heller insekter og fugler som sprer dem. Denne sorten er nøysom og uten krav til vekstmediet. Der frøene lander, vokser det opp en ny plante.

Denne valmuen har en stor, orange blomst. Den lyser derfor godt opp i hagen, men  står dessverre ikke lenge. Og regner det, faller de orange kronbladene av nesten før blomsten er sprunget ut.
Men den er fin så lenge den blomstrer. Og den danner raskt et dekorativt frøhus.

Og så har vi en sort med kraftigere opprett stengel, rødere kronblader og en blomsterbunn som er verdt et nærmere studium. Også denne sorten sprer seg villig, men ikke fullt så hemningsløst som den utoverliggende sorten. 

Orientvalmuene i vår hage har blomstret ferdig for i år. Nå står - eller ligger de utover - og gjør klar frøene som de skal spre generøst utover for å sikre etterslekten.

Jeg kunne fjernet noen av frøhusene for å redusere spredningen, men det har jeg ikke hjerte til. Frøhusene er dekorative og fortjener en plass i staudebedet og på andre steder hvor orientvalmuene selv har bestemt at de vil stå.

Vår hage er på sett og vis en hage hvor plantene selv bestemmer.  Og jo eldre familiens gartner blir, og jo mindre hagearbeid han får gjort, desto mer skjer på plantenes egne premisser. Det vet orientvalmuene å dra fordel av.

Skjønnhetene og udyret

Rådyrmamma og ungene hennes beiter i bringebærbedet vårt.

Den 24. mai skrev jeg om en rådyrhind som sto utenfor vårt kjøkkenvindu med en etterbyrd hengende ut bak. Vi antok at den nettopp hadde født, men så ingen unger. Antakelig lå de gjemt blant fagerfredløsplantene i naboens hage.

Nå har vi trolig fått vår antakelse bekreftet. Daglig får vi besøk av rådyrmamma og to unger som spiser seg igjennom den menyen som vår hage har å by på.

Vi kan jo ikke med sikkerhet vite at dette er samme hinden som vi så i mai, men sannsynligheten taler sterkt for det.

Hører rådyret hjemme i norsk fauna?
Myndighetene er overdrevent opptatt av å utrydde dyr og planter som de mener ikke hører hjemme i norsk fauna og flora.

Mårhund og villsvin, lupiner og rosa rygosa og mange flere er svartelistet og erklært non grata. Rådyr  hører vi imidlertid ingen ting om. Faktum er vel imidlertid at rådyret (Capreolus capreolus) også er en nykommer og inntrenger i norsk natur.

De som mener å vite sånt, opplyser at for 100 år siden - altså så seint som på begynnelsen av 1900-tallet fantes det bare rådyr noen steder i Østfold. I dag finnes det rådyr over så å si hele landet. Se nettsiden  Hjortevilt. Rådyret er m.a.en sein innvandrer med voldsom spredningskraft, men det er altså ikke alle innvandrere i norsk natur som er like uglesett.

Forstå meg rett: Jeg ønsker ikke rådyret svartelistet.

Blomsterfattig vår
Hos oss ødeleggger rådyra en vesentlig del av det vi har i hagen. De spiser f.eks. stauder. Hovedsaklig knopper og blomster, men også blader. Og de spiser roser.


Når snøen går om våren, og de første vårplantene stikker fram, er rådyra straks på pletten og gnager løkplantene jevnt med bakken.  Når andre har tepper av perleblomst, scilla og etter hvert krokus, har vi avgnagde  blader og blomster. Får vi beholde en og annen krokus inne blant de tornefulle Pink Grootendorst-rosene, er vi heldige.

Tulipaner har vi sluttet med for lenge siden. Påske- og pinseliljene har imidlertid fått stå i fred. Foreløpig.

Staudene blir spist
Etter hvert som staudene kommer og danner blomsterknopper, blir blomsteranleggene spist. Noen rekker å utvikle blomster. Når vi kommer ut om morgenen, er gjerne blomstene borte. Spist av rådyr som har beitet i hagen i løpet av natta eller i tidlige morgentimer.

Det ser ikke ut til å være noe fast system i nedbeitingen. Planter som har fått stå i fred tidligere år, blir plutselig spist. I år er det gått ekstra hardt ut over vårvortemelk


Roseneknoppene er spist
Edelrosene våre står i et bed langs husvegen fra garasjeporten til inngangsdøra. Det er gårdsplassens mest beferdede område. Det skremmer ikke rådyra.

I år har det regnet mye, noe rosene åpenbart har satt pris på. De er ekstra frodige, og satte tidlig en masse knopper. Nå er et meget betydelig antall av knoppnene borte. Spist av rådyra.

Fra bakkenivå og omlag en meter opp, er det så å si ikke en knopp igjen. Ikke bare er knoppene borte. Rådyra har også spist de nye tilvekstskuddene på de rosene vi plantet for 4-5 år siden. De smaker nok ekstra godt, for de blir beitet ned hvert år og får aldri vokst seg ordentlig til.

Heldigvis har vi unnlatt å beskjære noen av de eldre rosene i høyden. De har derfor fortsatt roseknopper over "rådyr-høyde". Helt uten roseglede blir vi derfor ikke, ser det ut til. Vi krysser fingrene.

I arv fra mor til barn
Undersøkelser viser at mange av de ferdighetene som vi tidligere antok var medfødte og en del av dyrenes "natur", i virkeligheten er tillærte. Det gjelder f.eks. evnen til å forstå hva som er mat, og hvor mat erfaringsmessig fins.

Vi bygde i 1983 og anla hagen i 1984 og årene der etter. I hele denne tiden har vi vært plaget med at rådyrene har gnagd ned og mesket seg med det vi har plantet og sådd. Generasjon etter generasjon med rådyr, har i løpet av de omlag 35 årene vi har bodd her, lært av sine mødre - og i noen grad av sine fedre - hva som er spiselig, og hvor maten er å finne.

Nå blir - slik bildet ovenfor forteller - en ny generasjon lært opp til å bruke vår hage som matfat. Om ikke lenge blir de to flekkete skjønnhetene kjønnsmodne og foreldre som i sin tur tar med sine avkom og guider dem gjennom plantemenyen i vår hage. Noen bedring i situasjonen er det derfor små utsikter til. Vi må nok fortsatt leve med at blomstene og nyttevekstene våre blir spist av firbeinte, og at vår hage fortsatt vil være rangert med 4 stjerner i rådyrenes Michelin-guide over fortreffelige spisesteder med variert meny full av lekre veganske retter.

Og så billig som det er! Det er bare å gå inn og forsyne seg. Restauranteieren bærer utgiftene! Snakk om Edens hage.

Rosa pimpernellifolia?

De hvite "husmorrosene" og de rosa rynkerosene pynter opp langs vegen.

De hvite rosene er vakre å se på og dufter godt av nellik, men blomstrer vanligvis fort av. Skjønt, ikke i år.

Jeg har alltid lurt på hva de hvite rosene som jeg har tatt med meg fra min barndoms hage, heter. I mangel av noe bedre har jeg kalt dem for villroser. Jfr. denne linjen i Evert Taubs vakre vise "Västanvind":  "... jag somnade på nytt med en vildros mot min munn ..."

Da jeg skrev om disse rosene på denne bloggen for 10 år siden, fikk jeg svar fra en anonym innsender som skrev: "Sjekk ut karakteristika på rosa pimpernellifolia 'Double blush', den som i Sverige går under navnet "husmoderrosen / husmorrosen". Jeg har en liknende som blir 1-1,4m høy, opprette stengler, engangsblomsrende, duftende, små svarte/brune nyper og rødbrune stengler med uhorvelig mange torner. Min kommer fra en husmannsplass i Ytre Namdal".

Så vidt jeg kan skjønne, har innsenderen truffet spikeren på hodet. Beskrivelsen er ganske presis, og hyppig googling ser ut til å bekrefte innsenderens teori.

I fjor hadde vi den tørreste sommeren siden 1947. Husmorrosene blomstret da også, men relativt beskjedent. I år har regnet bøttet ned dag etter dag i lange tider, noe "husmorrosene" åpenbart setter pris på. Som regel står de ikke lenge i blomst, men regnet har tydeligvis gjort dem godt, for i år har de blomstret både rikere og lengre enn vanlig.

Våre "rosa pimpernellifolia" står ut mot vegen som mange barn bruker som skoleveg. I forbifarten river de knoppene og blomsterhodene av orientvalmuene som vokser der, og når rynkerosene har fått nyper, plukker de nyper som de bruker som "kløpulver". Men husmorrosene får stå i fred - både når de har blomster og nyper. De tornefulle rosestilkene innbyr ikke til nærkontakt.

Honningknoppurt

Honningsknoppurt er populær hos bier og humler, men må tuktes med hard hand for ikke å overta hagen.

Mange forveksler honningknoppurt (centaurea montana) med kornblomst (centaurea cyanus). Honningknoppurt er imidlertid flerårig, altså en staude, og har et litt bustete, enkelt blomsterhode,   mens kornblomst er ettårig og har en rundere og fyldigere blomst.

Når noen mener at også kornblomst er flerårig, skyldes det formodentlig at frø fra foregående sesong har spiret og dannet nye planter omtrent på samme sted som fjorårets plante stod på.

Elsket av humler og bier
Honningknoppurt setter masser av frø, og har en overveldende spireevne. Jeg har tidligere hevdet at har man en gang fått honningknoppurt i hagen, består jobben mer i å holde den i sjakk enn i å få den til å vokse. Det er en påstand jeg står ved.

Jeg har imidlertid latt honningknoppurten formere seg relativt fritt i vår hage. Den er nemlig elsket av humbler, bier, sommerfugler og andre flygende og krypende insekter.

Tradisjonsplante
Honningknoppurt er en tradisjonsrik prydplante i norske hager. Til Norge kom den antakelig for godt og vel 150 år siden.
Den har formodentlig hatt sin selvfølgelige plass i så vel byhagen som i hagene ved bondegårder og husmannsplasser.

 Remonterer med litt hjelp
Det er ganske lett å få honningknoppurt til å remontere; dvs. blomstre på ny etter at hovedblomstringen er over. Fjerner man frøhusene og stilkene de sitter på, kommer det nye stilker med nye blomster.
Er man aktiv med hagesaksa, får man altså to blomstringer til glede for hagens eiere og brukere - f. eks. i form av dobbelt porsjon mat til bier og humler - og sommerfugler.

Se også andre innlegg på denne bloggen om samme tema. 

Rådyra spiser vårvortemelk

De gule blomstene er vårvortemelk. De blomstret en dag eller to, og så ble de spist.

Så nå ser de sånn ut.

Og sånn.


Vårvortemelk (Euphorbia plychroma) er en nøysom og hardfør staude som lyser opp i vårhagen. Når den får blomstre i fred.

Vårvortemelk sprer seg lett, og vi har mye av den, men den virker ikke påtrengende for rådyra spiser en brorpart av blomstene. På mange planter står bare de avgnagde stilkene igjen.

Folketroen vil ha det til at rådyra ikke spiser gule blomster. Det er bare en myte. Det har vi mange eksemler på. Gul vårvortemelk er er bare ett av flere.

Vårvortemelk er i slekt med julestjerne. Når man river av et blad,eller brekker en stengel, utsondrer planta en tyktflytende hvit væske som virker etsende og er giftig. Men rådyra lar seg altså ikke affisere.

Nå har vi jo ikke sett hvordan de har det etter å ha spist vårvortemelk,  men de har forsynt seg i flere omganger, så da skulle vi vel tro at de har tålt denne kosten også.

Nå er vi spent på om de avgnagde vårvortemelk-stilkene remonterer, m.a.o. setter nye blomsterknopper og blomstrer senere på sommeren. Naturen har mange luner og overaskelser i ærmet, så det gjelder å ha øynene åpne og følge med.

Overdådig blomsterrikdom på svartsurbærbuska

Svartsurbærbuska skuffet i fjor, men i år ser det lovende ut.

Vi har én svartsurbærbuske (Aronia Melanocarpa "Moskva"). Noen år bærer den overdådig. Andre år mindre.

I fjor bar litt mindre enn vanlig. For å få skikkelig modne bær, utsatte jeg innhøstingen. Det skulle jeg ikke gjort. Plutselig var bærene borte. Fuglene hadde gjort så å si rent bord.

I år er svartsurbærbuska full av blomster. Så mange blomster har den aldri båret før. Hvis alt går som det skal, får vi til høsten en masse svarte, glinsende svartsurbær. Det vil si: Hvis vi passer på at bærene ikke blir spist av andre.

Vi er nemlig - som nevnt - ikke alene om å sette pris på de svarte, glinsende bærene. Fuglene liker også svartsurbær. Ikke bare trosten. Både skjærene og diverse småfugler forsyner seg grådig av aronia-buskas saftige bærklaser.

Svartsurbærene er temmelig bitre før de blir varmebehandlet. Men det bryr ikke fuglene seg om. De er ingen kostforaktere, men spiser bærene som de er.

Hver høst har vi besøk av sidensvans. De kommer i store flokker. Er det bær igjen på svartsurbærbuska spiser de dem først. Deretter spiser de ronebærene. Og så går de løs på bærene på berberisbuskene, og bærene på de ulike trærne og buskene av mispelslekten (Cotoneaster).

Jeg unner fuglene maten. Men svartsurbærene vil jeg gjerne ha selv. Av bærene koker jeg syltetøy, gele - og saft. Safta bruker jeg som styrkedrikk. Jeg tar en "shot" hver morgen. Da får jeg i meg en masse antioksidanter og næringsstoffer.

Foreløpig er svartsurbærbuska overdådig full av blomster. Nå venter jeg spent på å se hvor mye kart og modne bær det blir. Og om det blir noe igjen til "familiens gartner" etter at fuglene har forsynt seg.


 

Blomsterrik rhododendron

Slik så rhododendronbuskene ut på lørdag, dvs. 1. juni.

Og slik ser de ut to dager senere. Og ennå er det mange knopper som ikke har sprunget ut.


I fjor utsatte jeg de to rhododendron-plantene for ganske hard beskjæring. De hadde bredd seg utover og beslagla en uforholdsmessig stor del av sitteplassen. Jeg skar dem derfor skånselsløst tilbake.

Ville de ta skade av beskjæringen?

I år har de gitt sitt utvetydige svar. De bærer over 60 store fine blomster.

Rhodondendronbuskene står i en relativt grunn grop mellom den skiferbelagte sitteplassen og fjellet.

Rhododendron er en surjordsplante. Våre rhododendronplanter har aldri fått jord laget spesielt for surjordsplanter.Derimot har de i årenes løp fått barnåler og løv og jordklumper etter avblomstret eller nedfrosset lyng. Et par mindre furuer slipper sine barnåler ned på den steinbelagte gårdsplassen vår. Nålene blir feid opp og lagt i rhododendronbedet. Og så lenge vi hadde "levende" gran som juletre, ble barnålene samlet opp og spredd rundt røttene på rhododendronbuskene. Om høsten får de løv rundt "føttene".

Slik har vi - i all beskjedenhet - skapt et surjordsbed som de to rhododendronbuskene åpenbart får nødvendig næring fra og trives i. De vokser kraftig og blomstrer rikt.

Men ikke lenge. Våre to rhododendronbusker er av arten Catawbiense eller Vanlig alperose som har en relativt kort blomstringstid. Man må derfor passe på og nyte blomstringen mens den pågår.

Denne våren har vært våt. Juni ser ut til å følge i samme sporet.  Det er derfor ikke så hyggelig å oppholde seg utendørs. Til gjengjeld vil rhododendronbuskene trolig holde seg friskere og blomstre lengre.

Ikke noe er så galt at det ikke er godt for noe.

Lupiner urettferdig svartelistet

Hagelupin er en vakker blomst. Dessverre har noen funnet på at den er en fare for genuint norske vekster. Hva nå det er for noe.

I min barndoms hage var det et stort og flott staudebed med mange slags planter. Bl. a. lupiner.

Lupinene representerte aldri noen fare for artsmangfoldet - verken i staudebedet, i hagen forøvrig eller i nabolaget.

Også enkelte naboer hadde lupiner. De representerte aldri noen fare. De befant seg i hagene der de skulle være. Og det er overraskende, for folk var ikke så nøye med hvor de kastet hageavfallet for 70 år siden.

Et unntak var det imidlertid. Ved husmannsplassen Grina vokste det lupiner både langs husveggen og i skråningen på den andre siden av veien som gikk forbi gården. Der hadde de bl.a. selskap av en stor gårdssyrin som Grina-mor gjorde krav på. 

Dette "friområdet" hadde  - i likhet med det som nå var naboenes tomter - opprinelig tilhørt husmannsplassen. Der hadde husmannsfolket bl.a. hatt sin beskjedne prydhage med syriner og lupiner. Men heller ikke her representerte lupinene noen fare for områdets øvrige vegetasjon.

Lupinene spredde seg ikke uhemmet. Det var heller slik at naboer som gjerne ville ha lupiner i hagen, gikk til Grina og spadde opp lupiner som de tok med hjem og plantet i sin egen hage.

Lupinen har vært en plante "for gud og hvermann". En blomst som prydet hagene ved bondegårder, husmannsplasser og bygårder.  Hadde lupinen vært så aggressivt ekspansiv som de såkalte "ekspertene" vil ha det til, burde det norske landskapet vært oversvømt av lupiner i våre dager. Men er det det? Hvordan forklarer svartelisterne fraværet av lupiner i det norske kulturlandskapet? 

På tuftene etter gamle husmansplasser, kan man finne planter som husmennene har dyrket til nytte og hygge. Hvorfor kryr det ikke av lupiner der husmannsplassene har ligget?

Svaret gir seg selv: Lupinen representerer ingen slik fare for artsmangfoldet som Direktoratet for naturforvaltning vil ha det til.

Lupiner er hagekultur. Og hva mer er: De er til nytte for humler, bier og andre insekter som gjør nytte for seg i hagen og bidrar til pollinering og ballanse i naturen.  Lupin er en nytteplante! 

Du skal selvfølgelig ikke kaste lupinfrø eller spiredyktige rotstengler i naturen. Og vil du begrense spredningen i hagen din, klipper du av de avblomstrede stenglene som er fulle av frø, og kaster dem i søpla slik at de blir destruert.

Men liker du lupiner - og er gjennomsnittlig ansvarsbevisst - kan du godt fortsette å glede deg over vakre lupiner i hagen. Det gjør i hvertfall jeg.

Noen fine nelliker

Den lett rosa engnelliken lar seg ikke affisere av liljekonvallen som ubeskjedent trenger seg opp igjennom de tette tuene.  

Den hvit-rosa engnelliken blomstret sparsomt i flere år. De par siste årene har den imidlertid blomstret villig og rikt - og ikke minst, lenge. 

Den røde engnelliken gjør mer av seg når den står i blomst, men blomstrer ikke så lenge som sin lyslete slektning.

Engnellik (Dianthus deltoides) er en takknemlig plante å ha i hagen. Den blomstrer før de andre hageplantene er kommet i blomst, og den er pen å se på.

Engnellik er nøysom og hardfør. Flere av våre planter står slik til at de blir røft behandlet under snømåking. Det hender også at de blir kjørt på og tråkket på i vekstsesongen. Likevel overlever de, vokser og blomstrer rikt.

Formeringen tar de - i likhet med fjærnellik - seg av selv. Fra tid til annen dukker det opp nye planter. F.eks. mellom belegningssteinene i innkjørselen. Er man forsiktig - og heldig - og får opp plantene med rota intakt, kan man plante dem på mindre utsatte steder, f.eks. i steinbedet.

Den purpurrøde engnelliken gjør seg raskt ferdig med blomstringen. Den hvit-rosa blomstrer imidlertid lenge. Blomster blir ofte stygge i hardt eller vedvarende regn. Men ikke den hvit-rosa engnelliken. Den holder seg like fin - uke etter uke.

Der den hvit-rosa engnelliken står, har det tidligere vært liljekonvall. Den har jeg fjernet. Eller prøvd å fjerne. Men konvallen har et rotsystem som likner på røttene til kveke. Røttene går dypt og vidt ut, og selv den minste bit som blir igjen i jorda, gir opphav til en ny plante.

Nå stikker det både her og der,  konvaller opp igjennom teppet av hvit-rosa engnellik. Liljekonvall er min kones yndlingsblomst. Disse blir nok derfor stående selv de får bedet til å se uryddig ut. Og den hvit-rosa engnelliken er hardfør. Den tar neppe skade av naboskapet. Det er nok helst "husets gartner" som lar seg irritere.

Hvit sprøsopp på plenen

Plutselig er det sopp ut over store deler av plenen.

Soppen ser innbydende ut, men er den spiselig?

Slik ser hatten ut på nært hold.

Umiskjennelig skivesopp. Men hvilken art er det?

I hagen har vi en del vekster  som vi ikke har plantet eller sådd. Noen har fuglene kommet med. Andre er trolig kommet med vinden eller med planter eller jord som er kjøpt inn.

En av de vekstene som fuglene må ta ansvaret for å ha brakt inn i vår hage, er bulkemispel (Cotoneaster bullatus). En forferdelig "ugressplante" som bærer massevis av røde bær med en utrolig spireevne. Nye planter dukker opp på de mest uventede steder.

Bulkemispel er svartelistet. Det vet imidlertid ikke fuglene om. De skiter ut de ufordøyelige frørestene og sprer slik ferdig gjødslede frø med en utrolig spireevne.

Vi har i noen år hatt tre "klynger" av bulkemispel på forskjellige steder på den nedre plenen. I fjor brukte jeg motorsaga og skar ned en av "klyngene". Stammene og greinene ble skåret og klipt opp på stedet. Slik ble det en god del sagmugg og trebiter fra treet på plenen.

Etter at vi slo plenen for halvannen ukes tid siden, er det dukket opp en masse sopp der hvor arbeidet fant sted. På nettstedet "Spør en biolog" har vi fått vite at det dreier seg om hvit sprøsopp.

Store norske leksikon beretter at denne soppen ikke er en matsopp. Det er jo synd. Det er mye av den, og den er ren og innbydende å se på. Men sopp er ikke noe man skal eksperimentere med. Den får derfor stå og utgjøre et dekorativt innslag i hagen.

Står den fortsatt oppreist neste gang vi skal slå plenen, blir den ødelag og borte for denne sesongen. Men til gjengjeld sprer gressklipperen sporer og myceler utover et enda større område. Hvis vi "lever og har helsa" som det heter, skal det derfor bli spennende å se hva skjer neste år. Får vi da kanskje sopp over hele plenen?

Dekorativ kvede

Kvedebuskene har blomstret ferdig for i år. Nå erstattes det orange-rosa blomsterfloret av  kvedefrukter som etter hvert blir dekorativt gule og lyser opp i bedet.

I den sørvendte skråningen langs innkjørselen, står det 3-4 lavtvoksende kvedebusker.
De har uvennlige torner og er ikke så hyggelige å omgås, men de er dekorative.

På våren er de smekkfulle av orange-rosa blomster og utgjør et vakkert blikkfang i hagen. Men dessverre står ikke blomstene så lenge.

Etter blomstringen kommer det imidlertid grønne kart som utover sommeren blir til vakkert gule kvede-epler.  Både kartene og de modne fruktene er dekorative. Et vell av gule epler lyser opp i bedet. Selv om eplene er små, er de mange og godt synlige.

Kvedeepler er bitre. De er derfor ikke gode å spise rå. Men de egner seg utmerket til å koke. Man kan lage kvedesyltetøy eller blande litt kvedemos i f.eks. eplemos eller appelsinmarmelade.

Tidligere - da vi hadde nesten ubegrenset adgang til vanlige epler - lagde vi både mos og syltetøy med litt kvede i.  Det var godt. Det gav bl. a. de tilslørte bondepikene en pikant smak.

Nå har vi ingen epler lenger. Eplehagene er solgt, og her i vår egen hage har vi ingen frukttrær - bare bærbusker. De siste årene har kvedeeplene derfor blitt hengende ubrukte på buskene.

Rådyrene - og fuglene - forsyner seg grådig av det vi har i hagen. Kvedeeplene får imidlertid stå i fred. De er ikke populære.

Men vakre er de. Som prydplanter forsvarer de så absolutt sin plass.

Hadde rådyret nettopp født?

I dag har jeg sett på natur-"film". Ikke på TV og ikke på kino, men gjennom kjøkkenvinduet.

Naboen har en hel "eng" med fagerfredløs  på en del av tomta som vi ser fra kjøkkenvinduet. Der stod det i formiddag ei rådyrgeit som slikket seg iherdig. Den vred seg og anstrengte seg til det ytterste for å nå fram til bakenden. Der hang det en 20-30 cm lang pose.

Det kunne se ut som etterbyrden etter en nylig overstått fødsel. Dyret gikk i ring og forsøkte å strekke og vri seg slik at det skulle få tak i posen med munnen, men lyktes ikke.

Jeg satt og så på rådyrgeita en halvtimes tid. I den tiden kunne jeg ikke se at den bøyde seg og slikket noe på bakken. Fagerfredløs-plantene var høye og sto tett. Det var derfor ikke mulig å se om det lå et nyfødt kje der. Men hvis kjeet nettopp hadde kommet til verden akkurat der og da, ville vel mora vist det en viss oppmerksomhet, selv om hun var ivrig opptatt med å kvitte seg med etterbyrden.

Til slutt måtte jeg forlate utkikksplassen ved kjøkkenbordet. Da jeg kom tilbake etter 7-8 minutter, var rådyrgeita forsvunnet. Kanskje hadde den ungen i nærheten.

Nyfødte rådyrunger flykter ikke - selv om de kan gå. De ligger og "trykker" og forliter seg på at vernefargen skal gjøre dem usynlige. Men usynlige er de jo ikke, verken for hunder, rev - eller mennesker.

Vi får håpe at det nyfødte rådyrkjeet får vokse opp. Det sier jeg selv om de mange rådyrene i nabolaget utretter store ødeleggelser i hagen vår. De gnager ned løkplanter, spiser roseknopper, utsprungne roser ferske blader og skudd og ellers ulike slags stauder og grønnsaker.

Jeg har mange pelargonier i forskjellige utviklingsfaser. Rådyra er ikke kostforaktere. De knafser i seg vårgrønne skudd, blomsterknopper og blomster slik at planetene som skulle glede oss tobeinte står ribbet igjen, og blomstringen skyves ut i en uviss framtid. Uviss fordi rådyrene regelmessig  kommer tilbake for å forsyne seg.

Rådyrene er derfor ikke populære hos oss. Men nyfødte rådyrkje og omsorgsfulle rådyrmødre har vi likevel en viss godfølelse for.

Nøtteliten gjør de dristigste sprang

En gang i mellom klarer vår venn ekornet å komme opp til det hengende huset  hvor det forsyner seg med solsikkefrøene som er beregnet på fuglene. Bildet er uklart og med gjenskinn fordi det er tatt inne fra kjøkkenet gjennom det lukkede kjøkkenvinduet.

Å komme ned igjen er verre. Huset "dingler" i snora. Det er derfor vanskelig å få tatt sats slik at ekornet kan rekke fram til taket på fuglebrettet et par-tre meter unna.


Vi har fått en liten vakker, firbent venn som stadig besøker fugleforingsplassene våre. Den hopper rundt i trærne på tomta, og besøker foringsplassene våre og forsyner seg av frøene vi legger ut til fuglene.

En gang i mellom klarer den på nærmest utrolig vis, å komme seg opp på det foringshuset som henger rett utenfor kjøkkenvinduet. Å komme dit er ikke lett. Den må hoppe fra taket på det noe større foringsbrettet som står to-tre meter unna og over på vannbrettet utenfor kjøkketvinduet.

Det er ikke bare-bare. Vannbrettet er kledd med metall som klørne ikke får tak i. Hvis den ikke fåt satt klørne i vindusramma, glir den derfor ned og havner på bakken.

Får den en sjelden gang tak, tar den sats på vannbrettet for å lande på den smale kanten rundt det hengende foringshuset. Men det er helle ikke bare-bare. Huset henger og dingler, og når ekornet lander på det, spretter det unna. Da gjelder det å klore seg fast. Noen ganger lykkes forsøket. Andre ganger går det galt, og ekornet havne på bakken.

Det er mulig at det slår seg, men gi opp gjør det ikke. Det prøver på ny. Gang på gang.

For oss som sitter inne på kjøkkenet og holder øye med de akrobatiske øvelsene, er det både spennende og underholdende. Størst glede gir det oss at forsøket lykkes.

Da kan vi sitte og se på det vakre dyret på foringshuset omlag en halv meter fra vindusruta, som forsyner seg av solsikkefrøene.

Ekornet vet at vi er der. Av og til stanser det og snur seg og ser på oss som for å forvisse seg om at vi ikke representerer noen fare, før det fortsetter å kose seg med solsikkefrøene.

Når magen er full, eller frøene slutt, skal ekornet ned igjen. Det er heller ikke bare-bare. Huset svinger. Når ekornet tar sats, gir det etter, og svevet fram til taket på det store foringsbrettet blir for kort. Det ender derfor med knall og fall på bakken.

Men ekornet tåler det meste. Raskt er det på beina og piler bort til nærmeste tre hvor det klatrer opp og forsvinner i småskogen.

Underholdningen er slutt for denne gangen. Men i morgen er det atter en dag.

Hva var det "skittrasten" ville?

Gråtrosten  la sin elsk på vindusbrettet. Dit vendte den ufortrødent tilbake selv om vi jaget den gang på gang, og der gjorde den sitt fornødne. Bildet er tatt kort tid etter at min kone hadde vasket vindusbrettet som var fullt av fugleskitt.

Vinduet virker som et speil. Trosten så trolig bilde av seg selv i ruta. Den flakset mot ruta og hakket i glasset. Etter kort tid bar glassruta umiskjennelige merker av trosteskitt.

Fuglevenn som jeg er, ønsket jeg ikke å skade fuglen. Spikerbrettet skulle  skremme den til å holde seg borte. Men det slo feil. Gråtrosten fortsatte å komme.  Den slo seg ned og skjet ned spikerbrettet i stedet for å la seg avskrekke.


I april og begynnelsen av mai hadde vi besøk av en våryr gråtrost. Den slo seg ned på vannbrettet utenfor et av vinduene i 1. etasje og fylte brettet med trosteskitt.


I tillegg til å skite ned omgivelsene, gikk den til frenetiske angrep på vindusruta. Resultatet var at ruta ble dekket med striper av trosteskitt.

Når vannbrettet og vinduet ble vasket, var trosten straks tilbake og gjenopprettet "tingenes orden" med nye "ruker" av skitt på skiferplata og merker av skitt på ruta.

Vi lurte en stund på hvorfor den holdt til akkurat der, og ikke ville flytte selv om den ble jaget gang på gang. Ja, ikke en gang et hjemmelaget spikerbrett plassert på vannbrettet holdt den borte. Den fortsatte å komme, og den skjet ned spikerbrettet slik den hadde dekorert det mere gjestmilde vannbrettet. Den satt uforstyrrelig mellom spikerne der det var mest plass og gjorde uhindret  sitt fornødne som før.

En dag fikk jeg se den i full aksjon mot vindusruta. Den tok sats og angrep ruta - gang på gang. Den virket opphisset og aggressiv.

Da gikk det opp for meg at den trolig angrep speilbildet av seg selv. At den rett og slett forsvarte sitt revir mot inntrengeren og utfordreren som den så i speilbildet.

Antakelig angrep den med både nebb og klør - ettersom det ble merker av fugleskitt på ruta. Jeg regner med at møkka kom fra klørne fordi den vandret rundt i sin egen skitt på vannbrettet.

Fortsatt har vi et uoppklart mysterium: Hva var så tiltrekkende ved akkurat dette vannbrettet? Hvorfor fortsatte fuglen å komme akkurat dit selv om den ble jaget, skremt med spikerbrett og angrepet av en aggressiv konkurrent i speilbildet i vindusruta?

Så en dag i mai var den borte.

Det ble ikke mere fugleskitt å vaske av og ingen flere frenetiske angrep på konkurrenten i vindusruta. Fant den en make og slo seg ned et annet sted?