Ukjent nattlig besøkende

Foto: Kow d.e. 27022011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Hvilket klovdyr har vært her? Vi har stadig besøk av rådyr, og de avsetter langt mindre avtrykk enn dette.

T.v.: Slik så avtrykkene ut.

T.h.: På enda nærmere hold. Det kan ikke være noen tvil om at det er et klovdyr som har vært på ferde. Kan det være elg?

Da jeg kom ut for å måke gårdsplassen i går morges, ble jeg møtt av et dyrespor som begynte ute ved vegen, gikk inn tvers over gårdsplassen og opp skråningen for enden av plassen og opp på platået ved inngangen hvor det forsvant i skogen på den andre siden.

Mange slags dyrespor

Vi er vant med dyrespor i hagen. Og i innkjørselen og på gårdsplassen.

Både fugler og firbente setter spor etter seg i snøen.

Rådyrene har sine faste tråkk, og kattene går over alt.

Det samme gjør fuglene.

Men de sporene som møtte meg i går, har jeg ikke sett maken til i hagen.

Stort dyr

At det er et klovdyr som har vært på ferde, kan det ikke være tvil om.

Rådyr er det ikke. De avsetter mye mindre spor.

Og hjort fins det ikke på disse kanter. Heller ikke reinsdyr.

Da gjenstår det bare én mulighet: Har vi hatt besøk av elg i løpet av natta?

Ikke tråkket igjennom

Etter å ha passert gjennom gårdsplassen, har det ukjente dyret gått opp skråningen i blomsterbedet.

Der ligger snøen dyp. Jeg bruker bedet som deponi.

En elg er et stort og tungt dyr. Enten det er et ungt og mindre, eller et gammelt og større dyr det er snakk om.

En elg burde vel derfor "trampet igjennom" og laget dype spor i snøhaugen? Som riktig nok er frosset og har et lag av skape på toppen.

Men likevel?

Det merkelige er at sporene i snøhaugen ikke er dypere enn i innkjørselen og over gårdsplassen.

Noen som vet?

Så kanskje er det ikke elg likevel.

Men hva er det?

Det finnes eksperter på nesten alt.

Finnes det noen der ute som kan fortelle hvilket dyr med lang skrittlengde og store klover som har valgt vår innkjørsel og gårdsplass som snarveg fra bilvegen til skogen?

Eller som i alle fall har en begrunnet teori?

Jeg venter i spenning for å få vite hvem som rusler rundt veggene mens jeg sover.

Dekke for roser og klematis

Foto: Kow d.e. 08022011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Rosene i sørveggen er spesielt utsatt. Når vintersola varmer kan de lett komme til å tro at våren er kommet.

Det snør fortsatt.

Det snødde i natt, og det har snødd i hele dag.

Tung våt snø.

Jeg tenker på belastningen på taket og liker det ikke.

Mot frost og uttørking

Men snøen har en ubetinget fordel. Den fungerer som dekke for hageplantene og sørger for at de verken fryser eller tørker ut.

Rosene og klematisene i sørveggen er spesielt utsatt når vårsola begynner med sine overrumplende visitter og varmer opp veggen til godt over 20 grader mens temperaturen faller til langt under 0 når sola går ned.

For å unngå at rosene og klematisen fryser, laster jeg snø opp langs veggen.

Når temperaturen stiger, smelter snøen og sørger for at plantene ikke tørker ut heller.

Takket være snølaget, stikker ikke telen så dypt i dette bedet, og vannet siger lett ned til røttene.

M. a. o.: Flere fluer i ett smekk.

Det gjelder bare å fylle på mer, etter hvert som snøen smelter.

Hittil har tilgangen på snø vært rikelig.

To meter med snø

Men det er ikke bare langs sørveggen at snøen ligger som en dyne over stauder og busker.

Hele hagen er dekket av et vel 1 meter tjukt snølag.

Og der jeg har deponert den snøen jeg har måkt vekk fra innkjørselen og gårdsplassen, er snødybden på to-tre steder minst 2 meter.

Staudene tar ikke skade - verken av selve snøen eller den betydelige vekta som den medfører.

Men de buskene som er så uheldig å befinne seg under snødeponiene, vil nok framstå både med brukne greiner og interessante fasonger, når våren en gang kommer.

Men det får "våga seg" som en kjent TV-kokk pleide å si.

Et sted på jo snøen ligge.

Og etter som vann renner nedover, foretrekker jeg å ha den på nedsiden av innkjørselen for å unngå overvann og holke fra snø som smelter.

Det blir glatt nok som det blir likevel.

Vakker vinterdag

Foto: Kow d.e. 08022011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Snø og sol skaper drømmeforhold for dem som har tid til å nyte forholdene.

Endelig. Etter tre timer med handskyffelen er innkjøringen og gårdsplassen måkt.

Det skulle komme litt snø på Østlandet sør for Oslo sa meteorologene.

Alt er tydeligvis relativt. Og avhengig av øynene som ser.

Da jeg skulle sette ut papir til papirinnsamlingen ved 6.30-tiden i morges, måtte jeg bære de fullpakkede eskene. Og papir er ikke det letteste.

Vanligvis bruker jeg sekketralle, men det var så mye snø at det var umulig å bruke tralla. Akebrett hadde nok vært bedre. Men jeg valgte å teste ryggen.

Og ute ved vegen lå det en drøyt halv meter høy vold med hardpakket snø som brøytetraktoren hadde lagt igjen.

Handarbeid

Skulle min kone komme ut med bilen, var det bare å finne fram snøskyffelen og sette i gang.

For hos oss er snømåking handarbeid.

Og kantene skal være rette. Ikke noen slinger i valsen. Ordnung muss sein. Det har måkeren selv bestemt.

Bortsett fra brøytekanten etter traktoren var snøen lett, men det var mye av den.

Minst 30 centimeter høy lå den.

Så jobben tok tid.

Den late ...

Min skyffel er nemlig ikke av de største.

Skjønt, ikke av de minste heller!

"Den late bærer seg heller i hjel enn å gå to ganger," sa min mor bestandig.

Det lærte jeg av. Derfor tar jeg heller litt mindre om gangen og går flere ganger.

For lat er jeg ikke!

Min metode gir jo også flere skritt og mer mosjon.

Etter tre timer var innkjørselen og gårdsplassen måkt og ryggen våt av svette.

Forhåpentlig hadde jeg godt av anstrengelsen.

Mosjon skal jo være så sunt.

La oss håpe det.

Mer i vente?

Nå kan neste snøvær komme.

For jeg er ikke så naiv at jeg tror at det er over med dette.

Selv om sola kom fram og fortrollet landskapet allerede mens jeg ennå var i ferd med å måke, og etter hvert skapte påskestemning i solveggen, vet jeg godt at det er lenge til "frukttrærne i blomstring står".

"Mangt skal vi møte, og mangt skal vi mestre," før vi kommer så langt - for å sitere Erik Bye.

Så vi får nyte de fantastiske vinterdagene når de dukker opp, men være forberedt på at vinteren tar sitt monn igjen og presenterer regningen når den ser sitt snitt til det.

Det er langt fram til april.

Eple til trosten

Foto: Kow d.e. 06022011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Jeg ventet til søndag med å ta bilde i håp om å få med hakkemerker fra takknemlige bevingede venner, men hittil har ingen liebhabere meldt seg.

Endelig.

Fredag hengte jeg opp eple til svarttrosten. Slik "anonym" og "anne - moseplassen" har foreslått.

Selv om den har hatt helga på seg, har den ennå ikke vært der og forsynt seg.

Ingen andre fugler har falt for fristelsen heller. Foreløpig.

Men de kommer vel.

I dag er det forresten kaldere ute enn det har vært de siste dagene. Minus 1 grad sier termometerne - og er merkelig enige. Det pleier de ikke å være.

Minus 1 klokka 11 på dagen betyr nok at det har vært både 2 og 3 blå i natt. Eplekjøttet har nok derfor frosset.

Så får vi se om fuglene, vil ha det likevel.

På mine vandringer i nabolaget passerer jeg et epletre i en eldre hage. Det er smekkfullt av ikke høstede epler. Brune, frosne epler.

Hvis det er slik at enkelte fugler liker frosne epler, har de litt av et spiskammer der.

Også på en annen av mine vandreruter står det noen trær med eplene på. Også et med pærer.

Jeg har i mitt stille sinn vært litt fortørnet over at folk ikke tar bedre vare på naturens gaver.

Men kanskje bør jeg se det fra den positive siden?

At de etterlatte eplene og pærene bidrar til å holde fuglene i live?

Skjønt, når sant skal sies, har jeg aldri sett noen fugler i disse trærne når jeg har gått forbi.

Så får vi se om fuglene - f. eks. svartrosten - setter pris på mitt beskjedne bidrag. Som er fristende friskt og rødt. Og godt synlig.

Jeg går stadig til vinduet og sjekker.

Men hittil har ikke en gang skjæra funnet det for godt å forsyne seg.

Overvintring under ulike vilkår

Foto: Kow d.e. 01022011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

En fuchsia, en begonia og tre pelargonier overvintrer i vinduslyset: Klarer de vinteren bedre eller dårligere enn de som står mørkere og kaldere?

En engletrompet og flere pelargonier tilbringer vinteren relativt mørkt, men ikke altfor kaldt på gjesterommet. Hvordan påvirker det overlevelsesevnen og livskraften?

Vi har planter til overvintring både her og der.
Under meget forskjellige forhold.
Hvordan påvirker de ulike vilkårene plantenes evne til å overleve, og til å utfolde seg i vekst og blomstring kommende sommer?

I "kjelleren"
I et kaldt og mørkt rom i underetasjen står agapanthusplantene, to engletrompetplanter og flere pelargonier.
Det bladverket som ennå sitter på, er blekt av mangel på lys. Det eneste lyset disse plantene får i løpet av vinteren, kommer fra to små kjellervinduer som vender mot nord.
Rommet har aldri kuldegrader, men en av veggene vender mot garasjen som nærmest har "utetemperatur".
Jeg har ikke på varme der, men pipa går gjennom rommet. Den er imidlertid godt isolert og avgir neppe nevneverdig varme.
På det kaldeste er det ikke mange varmegradene der.
Fordampningen er beskjeden. Plantene som står der, holder seg fuktige lenge og får sjelden vann.

På "gjesterommet"
Mange planter overvintrer på et beboelsesrom i underetasjen. Noen i vinduskarmen, noen på et bord ved vinduet - og noen på et bord lenger inne i rommet.
I og ved vinduet er det relativt lyst, men ikke direkte sol. På bordet inne i rommet er det sparsomt med lys.
Rommet har relativt jevn, lav temperatur omkring 17 grader. Noen ganger neppe mer enn 15.

"Kjellerstua"
"Kjellerstua" er egentlig ikke en kjellerstue. Den er et oppholdsrom i underetasjen - med tre ordinært store vinduer som vender mot sør.
Det er altså lyst. Noen ganger meget lyst. Når persiennene ikke er nede - og det er de sjelden om vinteren - får flere av plantene direkte sollys. Andre får rikelig med indirekte lys.
Rommet har vedovn som det fyres i når utetemperaturen er lavere enn minus 2 - 3 grader. Da kan dagtemperaturen stige til både 22 grader og mer.
Om natta fyres det ikke. Da synker temperaturen til 17 - 18 grader. Noen ganger lavere. Altså omtrent samme variasjoner i lysforhold og temperatur som ute i naturen.

Hvem klarer seg best?
Det spennende ved denne måten å overvintre planter på, er å se hvilke planter som klarer seg best. Og vokser og blomstrer frodigst kommende sommer.
Innvirker overvintringsvilkårene på overlevelsen? På veksten? Eller på blomstringen?

Beskjæring
I fjor beskar jeg noen pelargonier kraftig.
Andre ble bare "stusset" forsiktig.
De som ble klipt kraftig, ble - ikke overraskende - noe tettere og frodigere enn de øvrige.
I løpet av sommeren ble de imidlertid - så å si uten unntak - tatt igjen av de som som nesten ikke var beskåret. De fikk også nye skudd.
De som ikke var beskåret, fikk i flere tilfelle mer interessante fasonger. De sterkt nedklipte ble frodige og tette, men ordinære - nesten kjedelige.
Både de klipte og de uklipte blomstret rikt.
Det er m.a.o. ikke tvingende nødvendig å beskjære kraftig om våren.
Hvis man har sansen for, eller tillater, litt variasjon.
Beskjæring eller ikke avhenger av hva slags fasong man vil ha på plantene.

Fuchsia
I vinduet i "kjellerstua" står også fuchsiaen som også overvintret året før. Da stod den mørkt og kjølig og kastet alle bladene.
I år har den bare kvittet seg med et og annet blad. Ellers har den vært grønn.
Og den har vokst. Ikke med nye skudd, men i grentoppene.
Hvis ikke noe uforutsett skjer, har jeg en kraftig, vital plante å sette ut når våren kommer.
Da vil den bli stusset, og de delene som blir klipt av, vil bli forsøkt benyttet til nye planter.

Begonia
Også begoniaen som står sammen med fuchsiaen i det lyse vinduet, har klart seg overraskende bra. Hittil.
Den har riktig nok mistet et par mindre greiner, men har også fått nye skudd som ser ut til å utvikle seg.
Klarer den seg innendørs et par-tre måneder til, skal den få en sommer utendørs.
Forhåpentlig vil den takke for omsorgen med frodig vekst og masse blomster.
Det hadde den i hvertfall i fjor.

Forventninger
Mye av hagegleden ligger i forventningene.
I eksperimentene. I de antakelsene som blir innfridd. I skuffelsene. I overraskelsene. Kort sagt: I erfaringene.
Overvintring av planter er en viktig del av det som gjør hagearbeid uforutsigbart. Og spennende.
I løpet av vinteren har jeg mistet et par pelargonier. På uforklarlig vis.
De har bare dødd. Selv om de har stått sammen med sine artsfrender og fått samme behandling. Nå gjelder det at ikke flere bukker under i løpet av de kalde månedene vi har foran oss, men klarer seg til de kan bli satt ut i frisk luft og lys.
Blir de like fine som de var i fjor, har vi mye å glede oss til.

Påskeliljer i januar

Foto: Kow d.e. 01022011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Det er lenge til påske, men det vet åpenbart ikke påskeliljene.

Vi har blomstrende påskeliljer.

Riktignok innendørs.

Etter at de hadde blomstret av i fjor, ble potta med løkene plassert utendørs. Der stod den sommeren over - til et godt stykke ut på høsten.

Ja, det var vel for så vidt vinter da jeg forbarmet meg over løkene, og satte potta inn i garasjen hvor den stod i sprengkula til ut i desember.

Da tok jeg den inn i "skjulet". Dvs. det kjølige kjellerrommet hvor vi har ved og materialer og diverse annet, og hvor agapanthus, engletrompet og pelargonier oppbevares vinteren over.

Midt i januar så jeg at de hadde fått 4-5 centimeter lange blader.

Bladene var lys grønne. Nesten transparente av mangel på lys.

Allerede etter en ukes tid i lyset hadde de endret karakter.

Det bleke - neste vassne - forsvant. De ble grønne. Og flere av "bladene" viste seg å være blomsterstengler med fine, friske knopper.

Og nå står de i full blomst.

Det har de faktisk gjort i en drøy uke allerede.

Temperaturen i rommet der de står, varierer sterkt.

Når det fyres i vedovnen, blir det varmt. Sikkert både 22 og 23 grader.

Ellers er temperaturen der mellom 15 og 16.

Noen ganger til og med kjøligere.

Man skulle ikke tro at verken de grønne inneplantene, orkideene, overvintringsplantene eller påskeliljene ville like slike temperatursvingninger, men det ser det faktisk ut til at de gjør.

Åpenbart tar de i alle fall ikke synlige skader av dem.

Også påskeliljene står lenge i disse labile omgivelsene.

Derfor tar vi dem ikke med opp i den jevne varmen hvor vi kan se dem hele tiden. Men gleder oss over dem når vi er innom der de står og lyser vårgrønt og gult.

Som en forsmak på det som skal komme.