Nattefrosten er kommet til Drøbak

Foto: Kow d.e. 29092010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Det lar seg ikke benekte: Sommeren er over. Nattefrosten er her.

Med klarværet kom nattefrosten.

Den tradisjonelle og den moderne gradestokken blir ikke helt enige om hvor kaldt det egentlig er, men rimet på gressplenen taler sitt tydelige språk.

Her har det vært 0 grader - eller kaldere.

Urner og potter inn

Vi har tatt lærdom av værtegnene. De pelargoniene som har stått mest utsatt til, fuchsiaen og engletrompetene er nå brakt i hus.

De pelargoniene som står i bakken eller i potter som står lunt - f. eks. nær vegger som avgir varme som de har samlet opp gjennom en lang, solrik dag - har imidlertid fått noen ekstra dager i friluft.

Men snart må de inn også.

Når blomkarsen fryser

Vi bruker blomkarsen som varsler. Når den er frosset, settes resten av pelargoniene inn.

Agapanthusen skal også inn, men den haster det ikke med.

En gang stod agapanthusene ute hele vinteren. De stod ikke i potter eller urner, men var plantet i bakken.

Da våren kom, regnet jeg med at de hadde strøket med, men de var like fine og blomstret like villig.

Når derfor Hagetidende sier i septembernummeret (s. 25) at agapant og andre "frostømfintlige planter" bør tas inn nå, er det altså en sannhet med modifikasjoner.

Men selvfølgelig: Det kan jo være greit å være på den sikre siden.

Engletrompeten rakk det

Foto: Kow d.e. 26092010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

En stor, flott engletrompet har utviklet seg i ly av de stadig relativt grønne bladene.

Det har vært en spennende tid.

Ville den store engletrompetplanta rekke å utvikle de lovende knoppene til ferdige blomster?

Eller ville kalde netter og styrtregn sette en stopper for eventyret før det riktig fikk begynt?

Kjært barn ...

Engletrompet ble tidligere kalt datura. I en stor del av hagelitteraturen blir denne betegnelsen fortsatt brukt.

På nettet gjør man stort sett forskjell på engletrompetene - som kalles brugmansia - og de øvrige artene - f.eks. det rusframkallende piggeplet - som fortsatt kalles datura.

Datura og brugmansia tilhører søtvierfamilien (solanaceae) og er i slekt med poteter og tomater.

Felles for artene skal være at de er giftige. Men verken bladverket eller blomstene innbyr til smaking eller fortæring. Faren er derfor neppe overhengende for noen som vanker hos oss

Dufter såpe

Norsk Hageleksikon (Forlaget Det Beste, 1982) bruker samlenavnet datura og forteller at det finnes 10 arter. Både ettårige, urteaktige og treaktige.

Vi har en av de treaktige. Uten at vi vet nøyaktig hvilken.

Blomstene på vår plante dufter umiskjennelig såpe - eller shampoo. Det kan tyde på at det er datura suaveolens vi har.

Det skal være en av de mest vanlige.

Hvor mye "kulde" tåler den?

Datura "kan stå ute en kort periode om sommeren på et varmt, lunt sted", sier hageleksikonet.

Da har vi gjort en tabbe, for vår morplante står ute ennå. Og i natt var det under 5 grader.

Men den ser ut til å ha tålt det, så kanskje har vi en varietet som er gjort mer motstandsdyktig ved kryssing.

Nå skal den snart i hus - hvor årets to stiklingformerte planter allerede er - men vi tenkte at den store planta skulle få sjanse til å utvikle i alle fall én av de tre lovende knoppene først. Slik den nå har gjort.

Vi har ingen erfaring med engletrompeter, men vet av erfaring at mange planter kaster knopper og blomster når de flyttes på.

Derfor tok vi sjansen på et forlenget uteliv for den eldste planta - som har en skikkelig treaktig stamme, og ser ut til å tåle litt av hvert.

Overvintring og formering

Nå er vi spent på overvintringen.

Det gikk fint i fjor. Men da var planta betraktelig mindre.

Forhåpentlig har tilveksten ikke bare ført til økt vekst og blomstring, men også motstandskraft og overlevelsesevne.

Nå har vi tre planter.

Når vi skal beskjære dem til våren, kan det vel hende at noen stiklinger finner vegen til potter og krukker.

Lykkes vi med å dyrke fram flere, blir vi glade selv om vi ikke helt ser for oss hvor vi skal plassere dem når sommeren kommer.

Men vi kan gi bort. Selvfølgelig.

Familie og venner bør være forberedt.

Masse C-vitaminer

Foto: Kow d.e. 17092010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Nypene på de uglesette rynkerosebuskene er ikke bare sunne, men også vakre. De lyser opp i hagen.

Nypene står ikke tilbake for blomstene når det gjelder dekorativ verdi.

Jeg liker høsten.
Fargene, markens grøde - og at naturen går til ro.
I dag legger mange hageiere avgjørende - noen til og med utelukkende - vekt på det dekorative.
For meg er høsting av "naturens gaver" er vesentlig del av hagearbeidet. Og hagegleden.

Barbering og halshogging
Jeg kombinerer gjerne det dekorative med det nyttige.
Derfor gir jeg nødig avkall på rynkerosene. Som i følge ekspertene skal utgjøre en trussel mot vår stedegne vegetasjon.
Men hva er stedegent? Og opprinnelig?
Hvem kan nevne meg planter som er opprinnelig og genuint norske?
Men planter må naturligvis holdes under kontroll.
Det gjelder burot, høymol, tysskål og annet ugras. Og det gjelder rynkeroser.
Men det er - og bør være - forskjell på barbering og halshogging.

Spre ikke frøene
La meg si det slik: Jo flere som bruker nypene som rynkerosene produserer, desto mindre blir sjansen for uønsket spredning.
Kokte frø spirer neppe.
Men tar man seg jobben med å fjerne frøene før fruktkjøttet brukes, må frøene destrueres. Selvfølgelig. F. eks. ved koking før de kastes. Enten endestasjonen er komposten eller søppeldynga.
De nypene som står ytterst ved vegen, bruker jeg ikke til mat.
Men etter de par første frostnettene plukker jeg dem. Da slipper de lett.
Disse nypene legger jeg i en plastsekk til råtning. Etter en vinter ute i kulda i plastsekken, er både fruktkjøtt og frø - så vidt jeg kan bedømme - omdannet til gjørme uten spireevne.
I alle fall har ikke jeg vært plaget av uønsket spredning fra slik masse.

Sunt og godt
Mat av nyper er sunt. Også kokt mat, har jeg lært. Selv om C-vitamininnholdet minsker noe ved varmebehandling.
Saft kan lages uten at frøene - eller "lusene" som de gjerne kalles - fjernes først.
Skal man lage marmelade eller syltetøy, bør man nok gå den møysommelige, men sikre, vegen å åpne nypene og fjerne frøene før fruktkjøttet kokes.
Slår man opp i Henriette Schønberg Erkens "Stor kokebok for større og mindre husholdninger" (Aschehoug, 1934) finner man følgende oppslagsord som gjelder nyper: Nyper hermetiske, nypegrøt, nypeis, nypepuré, nypesaft, nypesuppe, nypesuppe næsten, nypesyltetøy I og II, nypevin.
Altså noe for en hver smak.

Nypesaft
Schønberg Erkens oppskrift på nypesaft, er enkel og grei:

"1 liter nyper
1 1/4 liter vann
sukker
Nypene vaskes og renses; settes over ilden med vannet og småkoker til de er møre, ca. 1 time.
Vrides i klæde, og saften måles. Til 1 liter saft tas 375 gr sukker; koker over sterk varme 1/4 time, skummes godt.
Has varm på varme, tørre flasker, korkes og lakkes."

Min bemerkning: Sukkermengden kan reduseres. Spesielt hvis nypene har vært utsatt for kulde før de kokes. Da øker det naturlige sukkerinnholdet.
Diabetikere kan erstatte sukker med søtstoff. Etter smak.
Lykke til.

Massevis av bjørnebær

Foto: Kow d.e. 17092010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Modne bjørnebær er dekorative, velsmakende og sunne.

Bærene henger innbydende i store klaser.

I fjor hadde vi i vår hage en formidabel frukt- og bærhøst.

I motsetning til flere andre slag har ikke bjørnebærene tatt seg et hvileår etter fjorårets krafttak.

Våre bjørnebærbusker bærer like mye i år.

Et par av dem enda mer.

Kraftig beskåret

Det er i grunnen dobbelt overraskende.

Etter at fjorårets bær var vel i hus, klipte jeg stammene på bjørnebærbuskene kraftig tilbake.

Noen fjernet jeg helt. Andre forkortet jeg radikalt fordi de var blitt sjenerende lange.

Spesielt de med torner, var til sjenanse.

Jeg var derfor forberedt på et år med tilvekst og beskjeden bærhøst.

Bær på årets skudd

Men der tok jeg feil.

Etter det jeg har lært, bærer bjørnebærene - i likhet med bringebærene - på fjorårets stammer.

Det kan ikke være riktig.

Her er det masse bær. Både på gammel ved - og på ny.

Det vil si: På de "stammene" og "greinene" som står i sola.

Av dem som står i skyggen, er det tilsynelatende bare de "gamle" stammene som har bær.

Ikke "ville"

I staudebedet ved den "nederste plenen" plantet jeg for noen år siden et rotskudd fra den innkjøpte planta - som ikke har torner.

Rotskuddet står lyst og lunt og har utviklet mange "stammer" med masser av bær.

Alle stammene har - i motsetning til morplanta - illsinte torner som setter seg fast i alt som kommer i nærheten.

Jeg trekker av det den slutningen at den innkjøpte planta har vært podet, og at rotskuddene er kommet fram nedenfor podestedet.

Men "ville" virker de ikke. Bærene på disse skuddene er like store og velsmakende som dem som kommer på "morplanta".

Det er bare tornene som skiller plantene fra hverandre.

Himmelretningen avgjørende?

Etter som planta i fjor la beslag på store deler av staudebedet og hindret nødvendig vedlikehold og stell der, skar jeg bort nesten alt for å få en plante jeg hadde "kontroll over".

Siden i fjor høst har den utviklet nye, mange meter lange "stammer" som alle bærer rikelig.

Bortsett fra én.

De som har bær, har vokst mot øst.

Den som ikke har hatt blomster - og derfor heller ikke antydning til bær - er den eneste som vokser mot vest.

Der denne "stammen" vokser, er det like lyst og varmt som der de andre har valgt å vokse.

Kan vekstretningen ha noe å si for blomstringen - og dermed for bærhøsten?

Se også innleggene: "Vinteren borte", "Fantastiske bjørnebær" og "Nå modnes bjørnebærene" under etiketten "Frukt og bær".

Prydbønner

Foto: Kow d.e. 07092010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Prydbønnene benytter espalieret som er tiltenkt rosene og kryper horisontalt i stedet for å strekke seg vertikalt.

Små bilder: Vår sort prydbønner har uanselige blomster, men bønnene blir store - om de bare får henge lenge nok.

Det ble forholdsvis mange bønner på de fire prydbønnestenglene vi har i rosebedet.

De minste hadde vi tenkt å spise. De store tar vi frø av.

Vårt barnebarn Marie Camilla, som snart er 10 år og interessert i litt av hvert, er fascinert av de store, vakre bønnene som befinner seg inne i de svulmende belgene, og har åpnet et par. Men de var ikke fullt utviklet.

De ble derfor spist.

Ikke bare menneskemat

Og det blir trolig den smaken vi får av prydbønner i år.

For det er åpenbart flere enn oss som setter pris på bønnene.

En av de plantene som stod laglig til, er snauspist. Bladene står riktignok igjen, men blomster og bønner er borte.

Det samme er de lovende knoppene på rosebuskene som står i forkant.

Det er rådyrenes verk.

Fortsatt noen igjen

Men noen av de største bønnene henger fortsatt på plass.

Vi venter i det lengste med å høste dem.

Det er en sjanse å ta, men "gartneren" har stablet stoler og bord foran, slik at de firbente "ugagnskråkene" skal få problemer med å nå fram.

Så får vi se om Marie får noen fullmodne frø ut av dem etter hvert.

Frø som neste år kan gi nye planter. Og nye blomster - og bønner.

Til glede for to- og firbente.

Oversvømmes av post fra "Spør en biolog"

Hva du enn gjør: Abonnér ikke på svar fra nettsiden "Spør en biolog".
Du blir begravd i e-post, og får ikke sagt opp abonnementet igjen.
I alle fall blir jeg det.
E-postene fortsetter å komme samme hva jeg gjør for å få abonnementet til å opphøre.

Nyttig hjelp, men ...
"Spør en biolog" er et nyttig nettsted. Jeg har fått god hjelp der. Både når det gjelder planter og dyr.
Men sist jeg hadde et spørsmål, abonnerte jeg på e-postvarsling om nye innlegg.
Det skulle jeg ikke gjort.

Ikonet forsvinner, men mailstrømmen fortsetter
Jeg har vært innom og klikket på ikonet som skal oppheve abonnementet. Mange ganger. Men innleggene fortsetter å strømme på.
Nettedet spør: Vil du virkelig slette? Og jeg svarer: OK.
Men ingen ting skjer.
Siste gangen jeg trykket for å slette, forsvant ikonene. På spørsmålet om jeg virkelig mente det jeg nettopp hadde gjort, svarte jeg ja.
Så var ikonene borte. Men meldingene strømmer inn i min e-postkasse. Ufortrødent.
I stort antall. Hver dag.
En gang lå det 144 meldinger og ventet. I dag tidlig var det 85.

Mail hjelper ikke
Jeg har sendt følgende mail til post@biologforeningen.org:
"Jeg mottar store mengder e-post fra ”Spør en biolog” og ønsker å avslutte mitt abonnement.
Jeg har flere ganger gått inn på forumet og klikket på søppelkasse-ikonet over alt hvor det er å finne, men ingen ting skjer. Meldingene fortsetter å strømme på.
NB: Jeg er innlogget når jeg prøver å heve abonnementet.
Når jeg går inn på ”Mitt abonnement” ser jeg at jeg abonnerer på noen av mine egne emner og innlegg – og på hele forumet ”Spør om dyr”.
Uansett hvilket av oppsigelsesikonene jeg trykker på, skjer det ingen ting.
Kan dere vennligst hjelpe meg å bli kvitt abonnementene?
Spesielt er det viktig at abonnementet på ”Spør om dyr” opphører umiddelbart slik at jeg blir spart for strømmen av e-postmeldinger som for meg bare er spam.
Jeg håper på rask og effektiv inngripen!"

Vil ikke ha mer post!
Dette sendte jeg tidlig om morgenen sist tirsdag.
I dag er det lørdag.
Foreløpig i dag har jeg slettet 85 meldinger!
Hva skal jeg gjøre for å få biologforeningen til å forstå at jeg ikke vil ha mer post?
Er jeg dømt til evig oversvømmelse av meldinger uten interesse?
Eller er det noen som ikke gjør jobben sin?

Vannet pinnsvin

Foto: Kow d.e. 07092010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Gjemt i de visne restene etter karpatklokkene er det noe. På murkanten ligger det små, svarte ekstrementer. Det skulle vel ikke være ...?

Små bilder: Jo, så sannelig, er det ikke et pinnsvin som har søkt ly i rosebedet?

Tidligere år har jeg klipt ned karpatklokkene i rosebedet for å se om jeg kunne få dem til å blomstre en gang til.

Eller jeg har i alle fall klippet av frøstendene.

I år har jeg ikke rukket noen av delene. De avblomstrede - og etter hvert visne - planterestene er blitt liggende.

Til glede for noen - skulle det vise seg.

Gryntelyder

Da rosebedet - inklusive de staudene og sommerblomstene som holder rosene med selskap - så ganske tørt ut, fylte jeg vannkanna og gav plantene godt med vann.

Så langt, så vel, tenkte jeg.

Men da jeg gikk for å fylle kanna på ny, hørte jeg noen merkelige "hikst" som etter hvert gikk over i "gryntelyder". Som jeg syntes at jeg kjente fra før.

Pinnsvin i rosebedet

Pinnsvin? Her? Så hyggelig. Pinnsvinet er alltid velkomment hos oss.

Egentlig var jeg ikke så overrasket for jeg hadde sett flere relativt små, svarte ekskrementer i bedet og på gårdsplassen, men hvor var dyret?

Jeg fulgte lyden og så at den påfallende haugen med visne rester etter karpatklokkene, leet på seg.

Og der lå pinnsvinet. Ille til pass og til mote etter å ha blitt vannet ettertrykkelig.

Først stakk det snuta fram og været, men da jeg kom tilbake med kameraet, ble det raskt slutt på samarbeidsviljen.

På tross av at jeg opptrådte med største forsiktighet, og nesten lydløst, trakk det til seg hodet og vedte bredsida til.

Og slik ble det liggende. Utilnærmelig.

Borte

Barnebarna Mathis og Mia som kom på besøk, fikk derfor bare se den piggete ryggen.

Men de syntes likevel det var spennende å være så nær et pinnsvin og se hvordan det hadde samlet planterestene og "bredd over" seg.

For å bli, håpet vi.

Men nei.

Da vi gikk ut seinere for å sjekke, var pinnsvinet borte. Og siden har vi ikke sett det.

Ikke så rart kanskje.

Hadde vi fått en kanne med vann over oss, ville vi trolig søkt tryggere sted å sove på vi også.

Den firbente jordfreseren i gang igjen

Foto: Kow d.e. 04092010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Plenen var grønn og tett og fin og til glede for store og små. Så kom grevlingen.

Grevlingen endevendte ikke hele plenen på én gang. Den begynte forsiktig i hjørnet ved buddeleiaen. Men da den først hadde fått smaken av godsakene - hva det nå enn må være - gikk den grundig til verks. Over hele plenen.

Plenen i den øverste delen av hagen, har sjelden vært så fin som i år.
I våres gav jeg den en god toppdressing av en blanding av egenprodusert kompost og innkjøpt kugjødsel og plantejord. Det har den åpenbart satt pris på.
Dessuten har frøet - som jeg har lagt i de mange "lappene" jeg har laget for å tette hull etter tidligere grevlingherjinger - spirt.
Mosen har fått dårligere levevilkår, og gress, kløver og andre grønne vekster som tåler noen omganger med gressklipperen, har skapt en grønn,fin, slitesterk gressmatte som både barnebarna og vi voksne har hatt glede av.

I fred - en stund
Og under over alle under. Vi fikk ha plenen i fred. I våres. Og i løpet av sommeren.
Men hvor lenge var Adam i paradis?
Ikke før hadde september dukket opp på kalenderen, så meldte grevlingen sin ankomst.
Først gravde og rotet den litt borte i det ene hjørnet.
Og i et anfall av naiv optimisme trodde vi at den kanskje ville nøye seg med det.
Men det var en feilvurdering vi raskt ble rykket ut av. To netter seinere, endevendte den størstedelen av plenen.
For - jeg vet ikke hvilket - år på rad.

Ikke bare hos oss
Grevlingbesøk er ingen eksklusiv opplevelse her vi bor.
Naboene har også besøk. Men det er det ingen trøst i.
Og: I går snakket jeg med en som bor ganske langt fra oss - på en annen kant av kommunen og helt nede ved sjøen.
Han kunne fortelle at han hadde jevnlige besøk og fikk hagen ødelagt han også. Dessuten hadde han funnet et ihjelbitt pinnsvin i hagen. Opplagt grevlingens verk, mente han. Og det tror jeg på for den har drept et pinnsvin hos oss også. Tidligere. Vår venn veterinæren er i alle fall ikke i tvil om hvem synderen var.
Også hageeierne på Nesodden får plenene oppgravd og endevendt av grevling - skal vi tro lokalavisa.

Viltnemnda
Av dette trekker jeg den konklusjon at det er altfor mange grevlinger i området.
Det er vel ikke noe annet å gjøre enn å kontakte viltnemnda for å få fanget et eller flere individer.
Nemnda har trådt hjelpende til før.

Se tidligere innlegg: Grevlingen ødelegger som aldri før, Grevlingen herjer og Hagens fiender

NB: Etter som innlimingsfunksjonen for tiden ikke virker som den skal, får jeg ikke limt inn lenker. Finn de nevnte innleggene ved å bla under etiketten "Dyr i hagen".

Trompeter på overtid

Foto: Kow d.e. 2010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

De tre engletrompetplantene har vært store, fine og "frodige" hele sommeren. Men uten blomster. Den store i bakgrunnen fikk vi i fjor av vår svigerdatter som hadde fått den av sin tante i Kristiansand. De to i forkant har vi dyrket fram fra stiklinger tatt fra planta i bakgrunnen. De tre plantene er m. a. o. nært beslektet.

Jeg hadde gitt opp å få blomster på noen av de tre plantene i år, da jeg den 25. august fant denne lovende knoppen på den største planta. I seneste laget, men kanskje ville det bli en blomst likevel? Hvis været skulle vise seg å være gunstig?

Og så: Et par-tre dager senere dukket det opp enda to blomsterknopper. Foreløpig er de ikke mer enn to-tre centimeter lange. Men likevel. Nå nærmer imidlertid nattefrosten seg med raske skritt.

Engletrompetplantene våre har tilsynelatende hatt det godt.
De har stått lyst og solrikt, men inne i kroken ved utepeisen. Inntil leveggen. De har derfor vært skjermet for nordavinden og har heller ikke vært altfor mye utsatt for sønnavvinden som feier innover fjorden og kan være ganske sterk.
Den store planta står i et ganske rommelig kar, og har godt med jord om "føttene". De to små står i litt store potter.
Alle tre er blitt vannet jevnlig. Både av naturen selv og av husets "gartner". De har aldri vært tørre slik at de har "hengt med bladene" for eksempel.
Men blomster har de ikke satt.
Før altså nå. Helt på tampen av utsesongen. Når nattetemperaturen kryper faretruende langt ned mot null.
I går morges sa den gammeldagse, "manuelle" gradestokken på sørveggen at det var 4 grader, mens det elektroniske termometeret på nordveggen, nøyde seg med 6,6.
Fortsetter det sånn, kan det bli vanskelig for knoppene å utvikle seg videre og slå ut i blomst før nattefrosten er over oss.
Vi krysser fingrene, frykter det verste - og håper det beste.
Tvi. Tvi.

Iberiaskogsnilenes "kjærlighetsakt"

Etter å ha spurt - og fått svar - på nettforumet "Spør en biolog", er jeg sikker i min sak. Det er som signaturen "hajal" sier i en kommentar her på bloggen - en paringsakt mellom to iberiaskogsniler jeg har avbildet. Se innlegget Hva foregår her?
På "Spør en biolog" har signaturen "Inge" som en kommentar til spørsmålet mitt, lagt ut denne lenken til en video som gir et interessant innblikk i snilenes kjønnsliv: http://www.youtube.com/watch?v=X2jDYoq3LrQ
Og en av biologene på forumet - som riktignok poengterer at han ikke er noen snilespesialist - bekrefter at videofilmen gir et riktig bilde av sniler som parer seg.
Jeg har jaktet på iberiaskogsniler i flere år og sett mengder av dem. Men jeg har aldri sett noe slikt som dette tidligere.
Det tyder formodentlig på at paringen til vanlig foregår på tidspunkter og på steder hvor menneskelige observatører ikke er til stede.
Men her er altså to - som er i full gang med å sikre etterslekten og med å øke den allerede altfor store iberiaskogsnilebestanden - grepet in flagranti.
Hvis jeg har forstått videofilmen rett, er det blåhvite som kan sees mellom de to snilene formodentlig kjønnsorganet til den ene, eller kanskje kjønnsorganene til begge individene.
Snilene er nemlig hermafroditer - altså både han og hun i samme individ - og parer og befrukter hverandre gjensidig og samtidig.
Noen ganger blir de sittende fast og da gnager den snila som er blitt penetrert, av penisen til den andre.
Den som mister penisen fungerer da som hun-snile resten av levetiden.
Naturen er mangfoldig - og fascinerende.
Og brutal.