Brun skogssnile

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

De brune skogsnilene som våger seg ut på steinbelegningen i innkjørselen og på gårdsplassen betaler for sin uforsiktighet med livet.

De brune skogsnilene fins i mange fargetoner. Ikke bare lys brune. Denne er av de mer "melatoninrike", men det fins også nesten svarte.

 

 

Det er betydelig færre brune skogsniler å se i hagen enn tidligere.

 

Men de er der. 

 

Både yngre og mindre eksemplarer, og velfødde godt voksne omtrent så lange som pølser.

 

De gjør ugagn alle sammen.

 

Må drepes

De har en foruroligende appetitt, og spiser nye planteskudd, blader og stengler og alt de kan komme over av grønt - eller halvråttent! - i hagen. 

Vil man drive hagebruk, må man fjerne snilene. Eller for å si det i klartekst: Man må drepe dem!

Mange metoder

Det fins mange metoder, og folk har ulike preferanser. 

Noen sverger til nematoder og andre til øl-feller - for bare å nevne noen av de mer "indirekte". 

Og noen sverger til salt. 

Bruker saks!

Det gjør ikke "familiens gartner". Han tror mest på å bruke saks!

Det gir umiddelbar død uten unødig lidelse. 

Sniler som er klipt ihjel, får ligge. Ikke der folk skal gå, eller biler kjøre, men på skyggefulle steder der sultne stammefrende av de drepte kan finne kadavrene mens de ennå virker fristende.

Snilene er kanibaler! De sikrer seg nødvendige proteiner ved å spise de proteinrike restene av de ihjelklipte snilene.

Og mens de spiser, blir også de bytte for saksa.

Umulig å utrydde

I løpet av sesongen er det selvfølgelig mange sniler som overlever. Og som formerer seg.

I en stor hage er det umulig å finne og utrydde alle.

Det er derfor ingen grunn til å tro at man noen gang blir kvitt det problemet som de brune skogsnilene representerer.

Kan man minimere plagen, må man være fornøyd.

Dessverre er det mange hageeiere som lar brunsnilene leve og formere seg i fred. Har man en hage som består av en plen, noen prydbusker og en hardfør hekk, merker man trolig ikke så mye til brunsnilene.

Man har man sommerblomster, stauder, grønnsaker og urter, lærer man fort hvilken skade brunsnilene kan gjøre.

Den ene dagen har man prydplanter. Den neste dagen er de borte - eller i hvert fall ødelagt.

Snilekrigen må derfor fortsette.

At det tilsynelatende er færre brunsniler enn før, er ingen grunn til å slappe av på årvåkenheten og jaktinstinktet.

Det gjelder å holde både sansene og snilesaksa skjerpet!

 

Død skjære

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildet for å se større versjon

 

Skjæra lå død nær garasjeporten. Den var hel og "uskadd", så det er neppe en katt eller et annet dyr som har drept den.

 

Skjærene holdt et forferdelig leven. De satt i trærne rundt gårdsplassen og skvatret som om det skulle være fare på ferde.

Da "familiens gartner skulle kjøre ut bilen, forsto han hva som var årsaken til oppstyret. Like ved innkjøringen til garasjen la ei død skjære. Trolig en ungfugl.

Død skjære

Det var nok dette dødsfallet som var årsak til oppstyret og kakafonien.

Det er mange skjærer som bruker vår hage og gårdsplass.

Det begynte med en par stykker for mange år siden. Siden er de blitt stadig flere som øyensynlig føler at de hører hjemme hos oss. Nå er det et utall som vanker her og anser vår hage som deres territorium.

Liker skjærer

"Familiens gartner" liker skjærene. Han syns at skjæra er en staselig fugl. Hadde den vært sjelden, ville folk ropt over seg av begeistring hvis de hadde fått øye på ei skjære.

Men sjeldne er de ikke. Og de gjør seg bemerket.

Når kattene - eller andre trusler nærmer seg - skvatrer de og sender signaler til hverandre. De unndrar seg ikke engang for å erte og provosere kattene i nabolaget akkompagnert av flerstemmig, høylydt skjæreskvatring.

"Skjiter" uten hensyn

Skjønt, verre er det at de skiter. Over alt og uten hensyn slipper de fra seg flytende møkk som danner gjenstridige flekker på vegger og gulv - og over alt ellers.

"Skjitskjor" sier man på andre kanter av landet. Det er en treffende beskrivelse. For den "skjiter" over alt.

Rovfugl

Og så er den ikke "snill". 

 

Skjæra er en rovfugl. Og en omnivor. Den spiser det meste. Døde dyr, insekter, søppel, bær, grønnsaker og frukt står på menyen sammen med fugleegg, fugleunger, småfugler og mindre dyr. Det er altså ikke bare kattene som dreper småfugler og ødelegger egg.

 

Og finner skjæra ingen mat selv, stjeler den gjerne fra andre  - til og med fra fugler i lufta.

 

"Har du spist skjæreegg?"

Det knyttet mange myter til skjæra. 

 

Hvis noen i barndomsfamilien til "familiens gartner" var indiskret eller løsmunnet og røpte en hemmelighet, ble det spurt om vedkommende hadde spist skjæreegg. Skjæra var nemlig en sladrefugl.

 

Overtro eller ...?

I tidligere tider trodde enkelte at skjæra var overjordisk og hadde overnaturlige evner. Egentlig tilhørte den huldra, og Olsok - altså 29. juli -  tilbrakte den hos huldra eller fanden. 

 

"Familiens gartner" trekker dette i tvil. 

 

Han har nemlig fødselsdag 29. juli og når dagen feires i hagen, er ikke skjærene langt unna.

 

Med mindre han da skulle vise seg å være ...  

 

Og så glad som "familiens gartner" er i skjæra, så ...

Ja, ja - hvem vet ...

 

 

 

Historien om en svarthyll

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

I år er svarthyllbuska praktfull med masse blomster og tilløp til bær.

 

Det betyr ikke at den ikke har mengder av blå lus ...

... både her og der.

 

 

 Men lusene rekker ikke å spise opp blomstene ...

... før de blir kart - og forhåpentlig etter hvert saftige blåsvarte bær.

 

 

Svarthyllbuska (sambucus nigra)  på nordsida av leveggen er praktfull i år.

Det har den ikke alltid vært.

Måtte flytte

Først stod den og mistrivdes på et solrikt sted med god jord før "familiens gartner" spadde den opp og satte den i skyggen bak leveggen. 

Egentlig var den avskrevet, men på det nye stedet begynte den å vokse. Den fikk mange - etter hvert tjukke - stammer og masse løv - men ingen - eller ytterst få - blomster.

Mengder av lus

Derimot fikk den lus. Myriader av blå lus som satt sammen i kolonier på greinene eller krøp rundt og tygde i seg alt de kunne komme over.

Etterhvert klarte buska å produsere noen blomster - og til og med noen kart og bær. Men dem tok fuglene seg av.

Humlebuske-"angrep"

Så tok det fart. Buska ble til et tre. Et stort tre med masse blomster, noen få kart, men ingen bær.

Svarthyllbuska står nær den store, kraftige humleplanta som sender sine lange, kvelende greiner over i alt den kan klamre seg til. Dette prøver "familiens gartner" å hindre så godt han kan ved å klippe av og rive bort humlegrener fra omkringstående vekster - bl. a. fra svarthyllbuska. 

 

Men humle vokser raskt!

 

I 2015 maktet han ikke å holde unna. Svarthyllbuska ble fullstendig overgrodd. Og året etter visnet den og ble skåret ned.

 

Om det skyldtes "årsak og virkning" eller tilfeldighet, er vanskelig å fastslå.

Vokst opp igjen

Men historien ender ikke der. Stubben som stod igjen, var det ikke liv i, men fra rota vokste det fram livskraftige skudd som de senere årene har dannet en ganske stor og frodig buske som bærer masse blomster og har vist stor livskraft.

Humleplanta forsøker fortsatt å bruke svarthyllbuska som klatrestativ i jakten på å nå fram til naboens furutrær, men "familiens gartner" har uten nåde klipt av fangarmene og fjernet dem fra  buskene og trærne omkring.

Blir kart til bær?

Nå når vi er gått inn i juli, har de fleste blomstene konvertert til kart. Masser av halvutviklede kart.

 

Nå er spørsmålet: Vil kartanleggene utvikle seg til kart og deretter til modne, blåsvarte, saftige hyllebær som vi f.eks. kan lage hyllebærsaft av?

Eller hyllebærsirup? Som etter sigende skal være et probat middel mot forkjølelse og influensa - og litt av hvert annet.

Fuglene stjeler

"Familiens gartner" følger spent med, for det er flere om "beinet".

Lusene er nevnt, men også fuglene forsyner seg grovt. Og dem er det ikke lett å holde på avstand.

Vi kunne selvfølgelig legge over et par bærnett, men det blir vel med tanken.

"Familiens gartner" fyller 85 år i slutten av måneden, og alder og dårlig helse setter begrensninger.

Han har mange ideer og gode forsetter, men må stadig oftere si som Per Aabel: "Man merker at man ikke er 70 lenger!"

Så vi får se hva det blir til. Foreløpig ser det lovende ut slik det er.

Plenen - blomstereng og matfat

 

 Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

I deler av sommeren slår vi ikke den øverste plenen. Da er den bienes, humlenes og de øvrige insektenes arena - og matfat.
 

 

Prestekrager og hvitkløver i skjønn forening. 

 

Prestekragene (Asteraceae) har sin egen lille teig og besøkes flittig av såvel bier og humler som sommerfugler.

Hvitkløver (Trifolium repens) er den dominerende blomsterveksten på plenen, og den setter bier, veps og humler summende pris på.

Tirilltunge - eller Maria gullsko som den også kalles - er rik på nektar og derfor en fin plante for bier.

 

I juni og deler av juli lar vi den øverste plenen ligge uslått.

 

I tillegg til å fungere som et matfat for bier, humler og andre insekter, ligger den da som et stort, vakkert blomsterbed til glede for både tobente og firbente.

 

"Familiens gartner" må gjøre en innrømmelse: Han fjerner løvetann om våren - selv om det er en viktig matplante for biene og humlene. Løvetann sprer seg uhemmet og må tas ved rota. Og det blir gjort. Hvert år.

 

Plenen et matfat

Andre "ville" blomster som befinner seg på øvre plen, lar han imidlertid gro. I hele juni og et stykke utover i juli. Selv om den vesle elektriske gressklipperen han har, får vanskeligheter med å nedkjempe kløveren og det gjenstridige gresset når "insektmånedene" er over. 

At insektene, inklusive sommerfuglene, setter pris på blomsterenga, er det ingen tvil om. Den huser et yrende liv av insekter som flyr fra blomst til blomst og sanker pollen og nektar mens de "betaler" for "varene" med å hjelpe blomstene med polineringen. 

Hjelpe bier og humler

Kantslått langs veier og nedbygging av åpen mark, gjør det stadig vanskeligere for insektene å finne uberørt natur."

 

For å bidra til å bøte på dette, har "familiens gartner" begynt å dyrke den øverste plenen som blomstereng i i deler av sommeren de senere årene.

Han vet at det han gjør, isolert sett betyr lite i den store sammenhengen, men tenker at "mange bekker små, gjør en stor å". Hvis ingen gjør noe, blir det i ethvert fall ikke bedre.

Mulch og kompost

Når juli går mot slutten, må imidlertid gresset klippes. I alle fall i år. Da er det "rund" fødselsdag og bruk for plenen som uteområde for familien. Hvis været tillater uteliv.

 

Det er leit, men da må blomstene vike og enga bli til plen. 

 

Da havner de avklipte blomstene og gresset i komposten eller som mulch i bringebærbedet og blomsterbedene. Slik fortsetter de å bidra til naturens kretsløp - også etter at de ikke lenger fungerer som matfat for insektene.

 

Fortsatt matfat

Men foreløpig er blomsterenga og matfatet inntakt. Og insektene lar det ikke stå ubrukt. 

 

Selv om enkelte av blomstene har blomstret av og begynt på vegen mot frø, kommer det stadig nye. Det er derfor fortsatt et yrende liv  i det blomstrende matfatet.

Noe som gleder "familiens gartner" nesten like mye som synet av det overveldende blomsterfloret som dekker det som vel egentlig skulle vært en velfrisert plen i en villahage.

 

 

Rabarbra - altfor lite brukt

Foto: Kay Olav Winther d.e. 2022 © 

Klikk på bildene for å se større versjon

 

 

Rabarbraen står i skyggen på nordsiden av huset, men vokser villig år etter år selv om den stadig blir "desimert".

Rabarbraen har lang sesong. Jorda er leirete og hard, men rabarbraen stikker "hodene" fram så snart snøen er gått og setter nye skudd til langt ut på høsten.

 

Stilker i denne tjukkelsen er å foretrekke til pai, rabarbrakake m.m. Til godt kokt syltetøy eller suppe kan tjukke, godt utvokste stilker gjerne brukes.

 

Vi har to rabarbraplanter.

 

Rabarbra bør stå i lett sol og ha humusholdig jord som holder på næringsstoffer og fukt.

 

Uheldig plassering

I vår hage står de imidlertid på hagens mest skyggefulle sted og i et leirholdig jordsmonn som blir hard som stein hvis den får tørke.

Dette hindrer ikke rabarbraen fra å "produsere". Hvert år leverer den imponerende bladverk og et stort antall stilker.

 

Men hadde den stått mer sollyst til, hadde den kanskje vært søtere i smaken

Deler med andre

Husets frue og "familiens gartner" er så heldige å ha etterkommere som setter pris på rabarbra. I flere år har vi derfor gravd opp deler av de to rabarbrarøttene og gitt bort til barn og barnebarn som har plantet dem i sin hage.

Andre av storfamiliens medlemmer har fått rabarbrastilker til bruk i husholdningen. Og i tillegg lager husets frue og "familiens gartner"  både rabarbrasyltetøy og andre rabarbraretter. F.eks. smaker rabarbrasuppe fortreffelig som dessert etter stekt makrell med tradisjonelt tilbehør.

 

Rabarbraen blir m.a.o. brukt i vår familie.

Oxalsyre

Rabarbra utvikler eplesyre og oxalsyre. Oksalsyre kan redusere opptaket av kalsium i kroppen. Den kan dessuten stimulere til dannelse av nyrestein. 

 

En gylden regel er å ikke spise rabarbra etter St. Hans fordi stilkene da inneholder mest oxalsyre.

 

Det vokser imidlertid fram nye stilker i hele vekstsesongen. Om man velger tynne, unge stilker i juli og august, kan man lett redusere faren for å få i seg for mye oxalsyre. 

 

Et annet probat middel er å drikke melk til retter med rabarbra. Melk bidrar til å nøytralisere oxalsyre.

 

Ikke ta alt

Når man høster rabarbra bør man ikke fjerne alle stilkene. Plantene trenger både blader og stilker for å produsere den opplagsnæringen de skal starte med og hente næring fra neste sesong. 

 

Et antall stilker bør derfor stå igjen. 

 

Det kan kanskje se råflott ut - og fristende hvis man f.eks. får lyst på en rabarbrakake utpå sommeren - men den fristelsen bør man motstå. 

Denne standhaftigheten får man betalt for neste sesong!