Overveldende skjærsmin

Foto: Kow d.e. 26062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Skjærsminen tilbake i full skrud.

I forfjor ble duftskjærsminbusken beskåret hardt.
Den hadde vokst seg ut over alle rimelige dimensjoner og proporsjoner.
I fjor blomstret den i en "ring rundt midten".
Den nederste delen var dominert av tørre kvister med sparsommelig bladvekst. Og uten blomster.
I år er den tilbake i sin fordums glans.
Full av praktfulle hvite, velduftende blomster fra øverst til nederst.
Selv om jeg stavrer meg fram med vond rygg, må jeg opp den steile, knudrete natursteinstrappa til den øverste plenen for å beskue underverket på nært hold.
Og kjenne duften.
Det er en oppløftende opplevelse for flere sanser.
Og det lærer oss at hagearbeid krever radikal inngripen fra tid til annen.
Selv om det virker brutalt, må hagesaksa fram for at prydbuskene skal vise seg fra sin beste side.
Det er hagens unbestridte skjønnhet, skjærsminen, et ugjendrivelige bevis på.

Moreller eller?

Foto: Kow d.e. 26062011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Flere bær ser ut til å kunne bli moden frukt.

Tyder ikke bæret - og ikke minst bladene - på at det dreier seg om moreller?

Fuglene kommer trekkende med så mangt.
For noen år siden vokste et tre opp i skråningen med Pink Groothendorst-roser.
Bladene kunne likne på morell - eller kanskje kirsebær.
Etter et par år kom det blomster, men ingen bær.
I fjor så det riktig lovende ut.
Flere kart ble observert, men de tok fuglene seg av.
De syntes kanskje de hadde en viss rett til å ete fruktene, for det er utvilsomt fuglene som har spredd frøet og sørget for denne tilveksten til hagens flora.
Og beriket vårt ellers sparsommelige arboret.
I år er enda flere blomster blitt til kart.
Og kartene sitter på ennå.
Hva slags bær det er snakk om?
Jeg heller stadig mer til at det må være morell.
Vårt eget kirsebærtre har mindre blader som dessuten avviker litt i form.
Naboen hadde for noen år siden et praktfullt morelltre, men det gikk "dukken" og ble skåret ned.
Hvis det er en "avlegger" av dette treet vi er blitt velsignet med, har vi noe å glede oss til.
Skjønt, frøsådde trær har kanskje ikke samme egenskaper som det podete modertreet?
Vi er i alle fall spente.
Vil bærene få sitte på til de er modne?
Hvilke bær dreier det seg om?
Og hvilken kvalitet har de?
Dette er spennende.

Uryddig terasse og gårdsplass

Foto: Kow d.e. 26062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Gullklematis, ukjent staude og markjordbær i vill uorden.

Det burde selvfølgelig ikke se sånn ut på terassen.
Ideelt sett burde den være et oppholdssted for solslikkende personer.
Ikke for viltvoksende, uregjerlige planter.

Grønn frodighet
Men så er det det, da, at familiens gartner har en svakhet for alt som lever og gror.
Eller i alle fall for det meste.
Markjordbær f.eks. Som barnebarna kan kose seg med.
Og gullklematis som har funnet jordsmonn nok til å slå rot i de smale, nesten ikkeeksisterende mellomrommene mellom hellene, og som klatrer oppover peisen og Leca-muren mot hagen og på egen hånd skaper en slik grønn frodighet som familiegartneren er så svak for.
For ikke å snakke om selvsådde, lavtvoksende stauder med rosa stjerneformede blomster som kan minne om erigeron.
Men antakelig ikke er det, men noe annet som vi en gang på 70-tallet fikk av en bildende kunstner på Askim - og som vi da fikk vite navnet på - noe vi senere har glemt.
Eller kanskje har notert, men glemt hvor vi har notert det.

Med hageredskap og hard hand
Plantene har ikke fått overta hele terassen. Selvfølgelig.
Parkslirekneskuddene som iherdig vokser opp mellom hellene, fjerner vi med kniv, hagesaks - og hard hand.
Og en dusj "Round up" nå og da.
Det samme gjør vi med stadig nye rotskudd fra snøbærbuskene som står i utkanten av terassen, men sender rotskudd ut for å erobre nye områder som de kan beklé.










Fjærnellikplantene som dukker opp både her og der, har vi vanskeligere for å fjerne.
Dem er det maurene som sprer ved å ta med seg frø fra de plantene vi har satt utenfor terassen, ned i sine irrganger mellom og under hellene.
Fjærnellikene står derfor gjerne i tårn av sand som skulle ligge under hellene, men som maurene med plagsom energi og flid flytter opp på hellene slik at vi stadig må feie for å holde sitteplassen såpass tilgjengelig og innbydende at familien orker å sitte der.
Når sola en sjelden gang titter fram.

Middels gartneri
Når nellikplantene blir for mange - eller står på steder der de vil bli tråkket ned - forsøker familiegartneren å ta vare på dem.
Med kniv prøver han å vippe dem opp med mesteparten av rotsystemet i orden.
Ser han noen mulighet til fortsatt liv, setter han dem i potter i påvente av at han skal komme på et sted å ha dem.
Det er ikke lett.
Det er fullt over alt.
Resultatet blir at pottene med alle slags rotskudd, småvekster og overskuddsplanter opptar stadig større deler av gårdsplassen som utover sommeren ser ut som et gartneri av middels størrelse.

Poteter litt her og der

16.06.2011: Poteter mørkt og skyggefullt under et stadig mer omfangsrikt svarthylltre på nordsiden av huset.


T. v.: Gressløk og poteter i "grønnsakbedet" i kjøkkenhagen.
T. h.: Poteter i plastkar mellom stikkelsbær og rips.

Jeg dyrker poeter.
Ikke i stor målestokk, men for moro skyld i plastkar og som vekselbruk i grønnsakbedene i kjøkkenhagen.
Og fordi nypoteter er godt.
Tanken med å veksle mellom grønnsaker og poteter er ellers at jorda skal bli forbedret.

Plastkar
Jeg har poteter i fire relativt store plastkar som er plassert på steder i kjøkkenhagen hvor det finnes en uutnyttet plass, og hvor det er for skyggefullt og mørkt til at noe annet vil gro.
Potetene er ikke storforlangende. De vokser.
Det går fem poteter i hvert kar.
"Hyppingen" skjer ved at jeg planter i relativt lite jord og fyller på mer og mer etter hvert som plantene vokser.
Forhåpentlig "lurer" det plantene til å sette nye knoller oppover stengelen.
Det heter seg at store settepoteter gir mange små.
Det kan stemme.
Potetene blir ikke store, men de blir mange. Og gode.
De gjøres godt rene og nytes nykokte med skalet på. Eller lett børstet.

Grønnsakbedene
Det som egentlig skulle være grønnsakhage, ligger skyggefullt til på nordsiden av huset.
Kjøkkenhagen ble plassert der fordi det i flere år var forbudt å vanne med slange.
Det gjaldt derfor at grønnsakene ikke stod i sola og tørket ut.
Etter hvert ble den omliggende vegetasjonen dominerende. Kjøkkenhagen ble enda mørkere enn i utgangspunktet, og en voluminøs furuhekk sprer store mengder barnåler som gjør jorda sur.
Furuene - og et etter hvert stort svarthylltre - har grådig sendt sine sultne røtter inn i de gjødslede og kompostrike grønnsakbedene.
I utgangspunktet har grønnsakbedene tung, stiv leirjord.
Selv etter mange års tilførsel av kompost og innblanding av innkjøpt plantejord, blir den stiv og hard i tørt vær.
Gressløk, rabarbra, pepperrot, sitronmelisse, oregano, timian og løpstikke tåler dette jordsmonnet, men årsplanter som sås, vokser dårlig.
Til og med reddik har problemer med å utvikle de underjordiske delene, men går raskt i stokk.

Vekselbruk
De par siste årene har jeg satt poteter i bedet under svarthylltreet.
I år har jeg utvidet og latt potetene overta nok et bed. Bortsett fra at gressløken har fått beholde sin plass i enden av bedet.
Potetene i karene og i de to bedene er satt til ulik tid.
Bedene er relativt smale.
Fordi det begrenser mulighetene til effektiv hypping, har jeg i utgangspunktet satt potetene ekstra dypt slik at de skal få en rimelig lang underjordisk stilk å utvikle knoller på.
Om resultatet svarer til forventningene, vet jeg ikke ennå.
Men eksperimenter, prøving og "feiling" er noe av det som gjør hagearbeid interessant.
Nå ser vi med forventning fram til å nyte årets første nypoteter av egen avling.

Rabarbra med kjempeblader

Foto: Kow d.e. 16062011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Rabarbraplantene produserer rikelig med grønnsvær. Stilkene er imidlertid av ganske vanlig størrelse.

Også denne planta bruker kreftene på å produsere blader.

Jeg har tømt den ene bingen med kaldkompost.
Da vanket det litt på rabarbraen også.
Bare som toppdressing oppe på den harde leirjorda som rabarbraplantene står i, riktig nok, men plantene ser ut til å ha hatt nytte av næringstilskuddet.
Bladene er større og mer frodige enn noen gang.
Stilkene derimot er verken flere eller større enn tidligere.
I første omgang har vi som brukere derfor hatt begrenset glede av den stimulerte veksten, men forhåpentlig er plantene blitt mer leve- og produksjonssyktige.
Det kan jo resultere i større produksjon av spiselige plantedeler i neste omgang.
Bladene og avskjæret er lagt i kaldkomposten.
Stilkene er høstet og levert på frukt- og bærpresseriet på Askim.
Ikke slik at det ble noen mengde å snakke om.
4 kilo ble det.
Men når vi likevel skulle den vegen, leverte vi tomflasker som tar unødig plass i matkjelleren - og så leverte vi rabarbraen samtidig.
Rabarbra gir god saft. For den som tåler det.
Utblandet i vann utsetter den ikke selv de mest ømfintlige magene for de helt store påkjenningene.
Nå er rabarbrarøttene i gang med å produsere avling nummer to av året.
Man skal ikke høste rabarbra etter St. Hans heter det.
Jeg er for så vidt enig i det.
Stilker som har vokst opp og fått stå hele våren fram til St. Hans er ikke sunne.
Men nye stilker som vokser opp, kan det ikke være noe galt ved.
Bare de høstes i tide.
Dvs. uten at de får stå og bli "treene" og får samle på seg all den syra som gjør "gammel" rabarbra til en utfordring for fordøyelsen.
Får vi tak i fersk makrell nå, så vet vi hva rabarbraen skal brukes til.
Og er det ikke makrell å få tak i, går det an å lage både rabarbrasyltetøy og rabarbrakake.

Krykker i stedet for spade

Foto: Kow d.e. 23062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Her er familiegartnerens aktuelle hjelpemidler.

Når jeg har hentet avisene i postkassa om morgenen, tar jeg - så sant været tillater det! - en inspeksjonsrunde gjennom hagen.
Eller "parken" som min far med en god porsjon selvironi kalte hagen sin.
I går var intet unntak.

Ordnung muss sein!
På min veg fikk jeg øye på en del avskjær etter rabarbraen som vi hadde levert på Askim Bærpresseri noen dager tidligere.
I tillegg til bladene skal man kutte av foten, dvs. den helt nederste delen av rabarbrastilken, før man leverer på presseriet.
Jeg er en ryddig person som ikke liker uorden.
Med avisene under armen bøyde jeg meg for å plukke opp rabarbrabitene i den hensikt å kaste dem i den nyreparerte kaldkompostbingen som jeg har tømt, og som nå venter på ny tilførsel av hageavfall som skal bli til kompost og ny jord.

Isjas?
Denne impulsive ryddejobben fikk jeg imidlertid betale dyrt for.
Det smalt til i ryggen.
Med nød og neppe klarte jeg å reise meg, og da jeg begynte å stavre meg i retning inngangsdøra sa isjasnerven på venstre side klart i fra at den også hadde noe den ville ha sagt i sakens anledning.
Det gjorde så vondt at det svartnet for øynene.

Smertestillende
Jeg kom meg med stort besvær og store smerter inn og opp trappa til annen etasje. Jeg er ikke begeistret for smertedempende medisiner, men måtte snart kapitulere.
Her var det ingen plass for storartede prinsipper.
Halvannen Paracet hjalp ikke. De fikk derfor assistanse av to Pinex forte.
Det hjalp trolig litt, men jeg hadde fortsatt sterke smerter, og ble dessuten lettere "susete" - etter som jeg ikke er vant til å ta smertedøyvende tabletter.

Måtte holde meg tilgjengelig
I går ble barndomshjemmet mitt solgt.
Megleren forhandlet med potensielle kjøpere, og jeg måtte være tilgjengelig for å kunne ta standpunkt til tilbudene.
Jeg kunne derfor ikke gå og legge meg. Dessuten var jeg redd for at jeg ikke skulle komme ut av senga igjen.
Å bevege seg - selv over flatt gulv - var nesten uutholdelig smertefullt. Smertene satt i ryggen og jaget dessuten nedover i beinet ved minste bevegelse. Dessuten ble jeg svimmel. Sikkert av medisinene, men også av smertene og den fysiske og psykiske anstrengelsen.
Det eneste jeg kunne gjøre var å sette meg på den relativt høye og lett tilgjengelige stolen ved skrivebordet.
Der var PC'en og telefonen.
Og der holdt jeg meg våken.
Men å sitte er ikke det lureste man gjør når ryggen slår seg vrang.

Smertene sitter i
Omsider var hussalget avsluttet.
Jeg kom meg med store vanskeligheter inn i stua og peilet meg inn på lenestolen ved fjernsynet.
Den så lav og dyp ut, men jeg klarte å komme ned i den uten altfor mye plunder og smerte.
Jeg slo på fjernsynet. Og sovnet.
Og sov til min kone kom hjem en times tid seinere.
Med krykker. Som hun hadde lånt av vår yngste datter.
Krykkene avlastet ryggen og beinet og var til stor hjelp.
Men fjernet smertene gjorde de selvfølgelig ikke.
De er der fotsatt. Et døgn seinere.

Fint arbeidsvær, men ...
Smertene sitter i fortsatt.
Ikke så hissige som i går, men nok til at jeg beveger meg sakte som en skilpadde over golvet, og med omhu må velge hvilke bevegelser jeg skal forsøke meg på.
I går var det meldt regn. Da var det opphold hele dagen. Fint arbeidsvær!
Også i dag er det opphold. Trass i meteorologenes dystre spådommer.
Regnet kommer vel til kvelden når folk skal feire St. Hans.
Den bekymringen har ikke jeg.
Jeg må holde meg innendørs.
Oppholdsværet har jeg ingen nytte - eller glede - av.
Jeg har måttet bytte spaden og andre hageredskaper med krykker, og homper med stort besvær rundt, kikker ut av vinduene og gremmes over alt jeg skulle gjort ute.

Strek i regningen
Erfaringsmessig varer en slik skade en a to uker.
Deretter må man være ekstremt forsiktig for at smertene ikke skal komme igjen.
Jeg kan nok trygt fastslå at mesteparten av denne arbeidssommeren er over for mitt vedkommende
Det var en strek i regningen.
For jeg hadde så mange planer. Og så mye jeg skulle ha gjort.
Både i vår egen hage - og andre steder.

Lovende agapanthus

Foto: Kow d.e. 16062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Denne agapanthusplanta har 21 knopper.

Det ser ut til å gå mot et nytt, fantastisk agapanthus-år.
De fire plantene har brakt fram et stort antall blomster i flere år.
Vi har derfor ventet på at de skulle ta seg en "hvilepause".
Men det ser ikke ut til at de har tenkt å ta en eventuell pause i år.

Overdådig
Et år overvintret plantene nedgravd i bakken ute.
Det klarte de uten å ta skade.
Men vanligvis står de inne i et kjellerom om vinteren.
Enda det var relativt kjølig, satte jeg dem i år ut ekstra tidlig for å unngå at bladverket skulle vokse seg for langt før de kom ut i lys og frisk luft.
De bladene som er vokst fram innendørs, har en tendens til å bli gule og lite dekorative fra rota og 5-10 centimeter oppover.
I år har alle plantene blader med jevn grønnfarge fra bunnen av.

Henger med hodet
Jeg hadde dessuten et lønnlig håp om at blomsterstilkene skulle bli kortere og mer robuste dersom plantene tidlig kom ut i sol og rikelig lys.
Om det slår til, er jeg usikker på.
Når de tunge blomsterhodene er fullt utsprungne, er det nok fare for at de - som vanlig - legger seg utover fordi de relativt spede stilkene ikke "orker" de tunge blomstene.
Støtte i form av nett og liknende har ikke vært vellykket.
Det har vært mer skjemmende enn effektivt.

Ikke trangt?
Jeg har lest flere steder at agapanthus liker å ha det trangt.
Det har også vært min erfaring.
Jeg har derfor bidratt til å spre denne "lærdommen".
Men nå har jeg kommet i tvil.
Av våre fire planter er det tre som har knopper.
Den ene av de to plantene som er resultat av at jeg delte en som sprengte potta den stod i for et par år siden, har flest knopper.
Den andre delen har 19.
De står begge relativt rommelig.
Den tredje planta med knopper har 11.
Den står riktignok betydelig trangere.
Den som står trangest har derimot ingen knopper.
Foreløpig.
Den står lyst og lunt - i den grad man kan snakke om lunt her hvor vinden fra fjorden står rett på.
Så kanskje er det ikke så viktig for plantene hvor trangt de står?
Nå venter vi spent på at blomstene skal springe ut.

Altetende sniler

Foto: Kow d.e. 11062011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Iberiasnile knasker med stor appetitt på blad fra kirsebærtreet.

Mens denne foretrekker kjøttmat.

Snilene - i et hvert fall iberiaskogsnilene - har et variert kosthold.
De spiser alt som kan fortæres.

Altetende
At de spiser grønne plantedeler vet vi bare så altfor godt.
Og i haugen av råtnende grasklipp fra plenen har de etegilde.
Men det er bare bra, for når jeg tar min daglige rundtur med den avdankede kjøkkensaksa, kan jeg klippe flere på ett sted.
Og lar jeg "likene" ligge igjen, kommer sultne artsfrender for å gasse seg med restene.
Og så tar jeg en runde til og avliver dem også.
Men det er ikke bare døde slektninger de spiser.
Meitemark f.eks. står på menyen.

Ikke bananskall
Bananskall derimot viser snilene ingen interesse for.
Merkelig nok.
Jeg har lagt et bananskall i staudebedet på et sted hvor det vanligvis er sniler.
Men banskallet har fått ligge i fred.
Kanskje er snilene kresne?
Kanskje må de få selve bananen for å gidde å komme fram?
For det kan vel ikke være slik at de "lukter lunta"?
Og holder seg unna "retterstedet"?

Pelargonium tålte kalde netter

Foto: Kow d.e. 11062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Denne planta ble satt ut relativt tidlig, og fikk stå ute både dag og natt. Det ser den ikke ut til å ha tatt skade av.

Pelargonium tåler øyensynlig mer kulde enn jeg har regnet med.
Jeg har mange pelargonium-planter.
De fleste har jeg dyrket fram ved hjelp av stiklinger.
I våres hadde vi varme dager og kalde netter, og jeg bar plantene ut og inn for at de ikke skulle fryse om natta.
Men tidlig i mai lot jeg en plante bli stående ute.
Som et eksperiment.
Ville den tåle temperatursvingningene og de kalde nettene?
Det gjorde den.
Akkurat nå er den den fineste og mest frodige av alle plantene - gamle som nye.
Jeg regner med at de øvrige plantene vil hale innpå og ta den igjen i løpet av sommeren, men utelivet ser faktisk ut til å ha gitt eksperiment-eksemplaret et visst forsprang.
Både med hensynt til tilvekst, og når det gjelder å utvikle frodig, tett, kraftig bladverk og stengler som tåler de kraftige vindkastene som har preget våren på våre kanter.
Konklusjonen er lett å trekke: Pelargonium tåler langt mer enn jeg har vært tilbøyelig til å anta.
Det må jo også bety at den kan plantes ut ganske tidlig i tøffere klimasoner enn her i Drøbak ved Oslo-fjorden.

Liggende orientvalmuer

Foto: Kow d.e. 11062011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Orientvalmuene orker ikke å bære det store hodet.

Falne skjønnheter.

Orientvalmuene er et fargerikt innslag i hagen.
Bare så synd at de "står" så kort.
Hvis man i det hele tatt kan snakke om å "stå".

Tungt hodet
Vi har to slag.
Ett med en kortere, tjukkere og mer robust stilk. Og ett med lang tynn stengel.
Spesielt i regn har de siste problemer med å holde seg oppreist.
Det skal ikke mange dråpene til før det store - men ikke fylte - hodet blir for tungt for den høye "strantne" stilken.
Og da legger de seg over ende.
Som falne skjønnheter.

Likegyldig for plantene
For oss som har glede av blomstene, er det trist.
Vi mister en del av opplevelsen. Og hagegleden.
For plantene er det formodentlig likegyldig.
De blomstrer av, setter frø og sprer ufortrødent sine gener til stadig nye deler av hagen.
Og naboskapet.

Mister hodet
Utenfor berberishekken mot vegen har noen slått seg ned.
Men der får de ikke stå i fred.
Selv ikke med disse avskrekkende naboene.
Skoleungene som benytter vegen til og fra skolen, kan ikke motstå frsitelsen når de ser de svulmende knoppene på de vaiende stenglene, men napper dem av.
Bare for å ødelegge.
For de bruker dem ikke til noe.
Mange åpner dem ikke for å se hva som er inni engang.
Avrevne knopper ligger på gresskanten utenfor hekken og i vegen.
Og får noen blomstre ferdig og utvikle frø, lider frøkapslene samme skjebne.
Kapslene knuses og frøet spres.
Snart dukker vel valmuene opp i svartelista over fremmedartede planter som er uønsket fordi de sprer seg uhemmemmet i naturen.

Nesten utrolig

Foto: Kow d.e. 11062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Revet opp og egentlig "døde", men bøyer seg oppover i vekstretningen.

Parkslireknen sender sine rotskudd stadig lengre utover, og jeg tråkker rundt i bedet der de har spesielt gode vekstvilkår, og river opp skudd etter skudd.
Prosessen må gjentas stadig vekk. For parkslireknen gir seg ikke.
Men det gjør ikke jeg heller.
Sist fredag foretok jeg et nytt "raid".
Egentlig var jeg opptatt med noe annet, så jeg knekte noen av de skuddene jeg dro opp, og la dem på bakken så lenge for å putte dem i en mørk sekk så snart jeg fikk tid.
Skuddene ble liggende på steinsetten i hjørnet ved garasjen til dagen etter.
Da jeg kom for å ta meg av dem, fikk jeg meg en overraskelse.
Det hadde riktig nok regnet, men uten den aller minste kontakt med jord hadde skuddene - som var like struttende friske - og toppene som jeg hadde knekt og bøyd, strukket seg oppover i vekstretningen.
Hadde de blitt liggende, ville de vel bukket under i sol og vind etter en stund, men de gav seg altså ikke sånn uten videre.
Maken til livskraft skal man lete lenge etter.
Å kaste friske stengler av den svartelistede planta på komposten eller i naturen frarådes på det sterkeste.
Da er sjansen stor for at de slår rot og etablerer seg.
Råtne eller tørre planter derimot, er etter min erfaring, ufarlige.
Men man bør - om mulig - holde et øye med hva som skjer slik at man ikke bidrar til spredning av dette meget livskraftige "ugraset" som jeg - og mange med meg - dessverre har vært uvitende nok til å dra inn i hagen.
Det er et påfunn jeg gjerne skulle ha ugjort.

Vakker, men ustyrlig

Foto: Kow d.e. 04062011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Sølvarven er en dekorativ plante, men vanskelig å holde styr på. Her har den slått seg til mellom belegningssteinene i innkjørselen.

Villnis av sølvarve, vårvortemelk og honningknoppurt kveler roser og kvede.

Sølvarven (Cerastium biebersteinii) - også kalt Cerastium arvense og Cerastium tomentosum - er en plante i nellikfamilien.
Det er en vakker plante - med skinnende hvite blomster og et dekorativt, sølvfarget bladverk.
Hadde den bare ikke vært så uregjerlig.
Den sprer seg altfor villig, er nøysom, vokser i all slags jord, slår seg ned der man helst ikke vil ha den - og er så å si umulig å fjerne.
De tynne røttene går dypt, og ryker lett, og der hvor det blir igjen en rotdel, vokser det med stor sannsynlighet opp en ny plante.

Advart
Folk som har vært på veg forbi, men har sett det hvite floret av blomstrende sølvarve i vår hage, har stanset opp og spurt hva det er, og om det er mulig å få en rot.
Vi har selvfølgelig delt med oss, men ikke uten først å ha advart mot uregjerligheten og ulempene.
Men vi har til gode å oppleve at noen har avstått fordi de ikke vil ha det vakre "ugresset" inn i sin hage.
Rundt omkring i vår kommune fins det nok derfor noen hager som nå har sølvarve som står i sitt vakreste flor.
Men som krever en ekstra innsats for å bli holdt på plass.

Mellom rosene
Hos oss begynte det så uskyldig.
Vi plantet nellikrosen "Pink Grootendorst" i skråningen på oversiden av innkjørselen, og avsluttet med forskjellige "krypnellikker" - bl.a. sølarve - mellom de store steinene som avslutter bedet mot innkjørselen.
Det skulle vise seg å være en særdeles lite heldig kombinasjon.
For etter hvert vokste sølvarven oppover skråningen og inn mellom de særdeles taggete rosene som selv i beskåret tilstand bryskt avviser enhver tilnærmelse fra hobbygartneren som vil befri dem fra en altfor påtrengende nabo.

Verre enn noensinne
I flere år har jeg slåss for å hindre at sølvarven overtar det hele og kveler rosene.
Men foreløpig er jeg så avgjort den tapende part.
I år er det verre enn noen gang.
Mye skulle gjøres, plutselig var våren over, og sølvarven er frodigere - og vakrere! - enn noen gang tidligere.
Så der det skulle være et velordnet rosebed, er det nå et sørgelig villnis av roser som kjemper en desperat kamp om næring, lys og luft mot en stadig grådigere konkurrent.

Får vi noen gang ryddet?
Og nå står den japanske kveden for tur.
Den har også torner eller pigger.
Man skulle nesten tro at sølvarven velger seg naboer som gjør det ekstra vanskelig å holde styr på den.
Nå begynner gartneren å lure på om han noen gang kommer til å få ryddet skråningen og brakt sølvarven under kontroll.
Ryggen er ikke god, skråningen gir kramper i leggene, rosene og kveden stikker, og arven har inngått en allianse med kveke som kommer fra oversiden, og med honningknoppurt og vårvortemelk, slik at de sammen dekker så å si hele den aktuelle delen av bedet.
Er det mulig for en gammel mann å vinne denne kampen?
Det ser ikke lyst ut.
Det er helt sikkert.
I mens jeg samler pågangsmot og krefter, gjør vi det beste ut av situasjonen og nyter det hvite blomsterhavet.
For vakker er den, sølvarven.

Rhododendronen blomstrer i regnet

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildene for å se større versjon

09.06.2011: Her er noen av de 47 blomstene som blomstrer nå, i regnet - uten at vi er til stede.


04.06.2011: Knoppene er skjønnhetsåpenbaringer i seg selv.


04.06.2011: Knopper og blomst. Et par dager senere står alt i full blomst.

Det regner jevnt og trutt.
Dag ut og dag inn.
Regn gjør bondens åker godt, heter det.
Det samme gjelder nok hobbygartnerens hage.
Men alt med måte.
Nå har vi fått nok for en stund.

Rhododendron uten tilskuere
Rhododendronen blomstrer ikke så lenge.
Den er vakker mens det står på, men det er fort over.
Dessverre blomstrer den nå.
I striregnet.
Uten at vi er til stede og kan nyte synet.

En titt i vinduet
Den står ved sitteplassen ved inngangen, men hvem går ut og setter seg når regnet ustoppelig øser ned?
Ikke vi i hvert fall.
Vi må nøye oss med å beskue herligheten gjennom vinduet.
Og med å se på bilder.

En våt pinse
Ingen dårlig erstatning, for så vidt, men med en stille stund i le for vinden mellom solveggen og de to rhododendron-buskene som i år har brakt fram 47 store, vakre blomster for vår skyld, kan den ikke måle seg.
Og regnet har ikke tenkt å slutte.
Det blir en våt pinse har vi hørt.
Det er sikkert sant.

Barndommens hage selges

Foto: Kow d.e. 09062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Værbitt etter å ha stått ute året rundt etter at min mor måtte gi opp hagearbeidet, har krakken under syrinen nå funnet ny plass på vår gårdsplass. Flere av de nyplantede staudene i bedet bak og blomsterpottene ved siden av krakken, er rotskudd fra barndommens hage som nå skal selges.

17. juni 2008 åpnet jeg denne bloggen; bl.a. med et bilde av min mor på en krakk på en av sitteplassene hun hadde laget seg i hagen sin.
Hun fikk et langt liv og var frisk lenge.
Hun arbeidet i hagen til hun var 95.
Kort etter at hun hadde fylt 99 år i fjor høst, døde hun.
Da hadde hun vært enke og hatt ansvaret for hagen i mer enn 35 år.

Barndomshjemmet selges
Nå er mine søsken og jeg i ferd med å selge barndomshjemmet.
Jeg har tatt vare på krakken som min mor satt på da det første bildet på denne bloggen ble tatt.
Og jeg har sikret meg rotskudd og avleggere av noen få av staudene i barndommens hage.
De er selvfølgelig ikke fra den tiden da jeg var barn og ungdom der - for 50-60 år siden.
Likevel har de affeksjonsverdi fordi de representerer de plantene som min mor - og deretter i noen år min søster - har stelt og gledet seg over.

Nye eiere
Nå skal det bli spennende å se hva nye eiere vil gjøre med hagen.
Med staudebedet, prydbuskene, frukttrærne og bærbuskene.
Og med de store grantrærne som min far plantet som små trær for mange år siden for å "rettferdiggjøre" eiendommens navn "Granheim" etter at han hadde måttet felle de opprinnelige gran- og furutrærne som ble for store for en villahage på omlag 1 mål.
Nå er det nok disse kjempenes tur til å gå i bakken.

Nostalgisk, men ikke trist
Man blir litt nostalgisk når et blad i livets bok skal vendes.
Men det er egentlig ikke trist å tenke på at jeg vil miste adgangen til barndomshjemmet for alltid, og på at fremmedede skal omforme hus og hage etter sine behov og sin smak.
Egentlig er det naturlig.
En etappe i livets løp er tilbakelagt.
Det fysiske nærværet brytes, men minnene lever.
Gode minner fra barndommens hage.
Som nå kanskje skal bli barndomshage - og gi varige minner - til nye barn.
Mens jeg steller det som en gang var mine voksne barns barndomshage.

Roser på vidvanke

Foto: Kow d.e. 04062011 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Rosene har etablert seg mellom belegningssteinene i innkjørselen. Og der får de stå.

Jeg er en ordensmann.
Noen vil til og med si "i overkant", og at jeg med fordel kunne slappe av på kravene.
I hagen har jeg imidlertid - paradoksalt nok - sans for det litt "rufsete".
For busker, blomster og andre planter som sår seg selv og etablerer seg på helt andre steder enn der jeg ideelt sett kunne tenke meg å ha dem.
M.a.o. for det frodige.

Roser på steingrunn
Rosene i innkjørselen f. eks.
De har valgt å vokse på hagens mest karrige sted. Mellom kantsteinene og steinbelegningen. Og mellom belegningsteinene.
Under steinene er det pukk og sand.
Det er altså nok for rosene.
Og da er det nok for meg.

Tøffinger
Vi hadde en hard vinter.
Spesielt "forvinteren" med barfrost var krevende for plantene.
Skjønt, rosene i innkjørselen nøt ikke særlig godt av det etter hvert stadig dypere snølaget, heller.
De stod akkurat der jeg med ubarmhjertig, hard hand måkte vekk snøen for å komme ut og inn av innkjørselen med bilen.
Men det hadde de tydeligvis ikke vondt av.
I alle fall overlevde de.
De vokser og blomstrer.
Og snart kommer nypene.

Ukjent opphav
Hva slags roser det er, vet jeg ikke.
De likner ikke helt på noen av de andre "vill"-rosene vi har.
F. eks.: Rosa rugosa, Pink Grootendorst - eller noen "klunger"-liknende roser" med enkle, rosa blomster og rød-svarte, ovale nyper.
Hvor rosene på bildet ovenfor eventuelt er kommet fra, vet jeg heller ikke.
På grunn av omfattende foring har vi besøk av mange fugler hele året, så det kan være fuglene som har brakt frøene hit.
Eller kanskje skoleungene som går forbi? De rasper med seg det som står langs vegen, og kaster det fra seg når de blir lei av det.
Slik hjelper de naturen med spredning og formering.
Eller det kan selvfølgelig være en "mutasjon" av roser vi har.
De kan jo minne om de villrosene - trolig steinnype (Rosa canina) - som vi har like i nærheten.

Funksjonell oase
Uansett. Fine er de, og jeg lar dem stå.
Jeg trimmer dem bare slik at bilene som skal til og fra gårdsplassen, kommer forbi uten å bli ripet opp.
Forøvrig får naturen gå sin gang.
Litt rufsete ser det, som nevnt, ut.
Men det bidrar til å gi hagen det frodige utseendet som jeg etterstreber.
En frodig grønn oase skal den være.
Men funksjonell.
Det er familiegartnerens ideal.

Svarte brunskogsniler

Foto: Kow d.e. 03062011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Mange av de brune skogsnilene i hagen er ikke bare mørke. De er regelrett svarte.

Her er enda en temmelig mørk en som var på ferde i innkjørselen samtidig. Tilfeldighet?

Her er en til, som gjør teorien om tilfeldighet mindre plausibel. Den kan kanskje sies å være mørk brun, men typisk brunsnile-farge har den så avgjort ikke.

Vi hadde en perioden med barfrost sist vinter.
Ekstra kaldt var det også.
Man kunne derfor håpe på at forholdsvis mange av brunskogsnilene skulle stryke med.
Utryddet er de imidlertid ikke.
Men blir det fuktig på bakken, dukker de fram.
Ellers gjør de sine ugjerninger i det skjulte.

Svarte
De siste årene har jeg stadig observert "brune" skogsniler - eller Iberiaskogsniler, som de har hett hittil - som er temmelig mørke av let.
Ikke få av årets sniler er rett og slett svarte.
Noen vil sikkert mene at det er svart skogsnile jeg har sett, men det tror jeg ikke.
De svarte - eller ekstremt mørkt brune - snilene har både form og "tegninger" på bakkroppen, som tyder på at det er "brun-sniler" det er snakk om.
De svarte skogsnilene og de hvite åkersnilene i min hage - og der er det mange nok av dem til at jeg har hatt anledning til å studere dem nøye! - er buttere og "tjukkere.

Hvorfor fargeskifte?
Hvorfor skifter snilene farge?
Er den svarte kuløren "bedre" for snilene i vårt klima slik at det er de mørke som overlever?
Eller er de svarte eksemplarene blanding av skogsniler og Iberia-sniler?
Og vil en eventuell slik blanding medføre at overlevelsesgener fra de hardføre "norske" skogsnilene, går i arv til nye generasjoner med mørke Iberia-sniler?

25-års-"jubileum"
Iberia-snilene har nå snart vært her i landet og utført sin ødeleggende gjerning i 25år.
At de er kommet for å bli, er det knapt tvil om.
Den finnes nå "over alt" - visstnok foreløpig så langt nord som til Bodø. Men de stanser nok ikke der.

Drep dem nå!
Det er imidlertid ingen grunn til å bli grepet av resignasjon og la det skure.
De brune skogsnilene legger egg i september-oktober.
Alle du har drept før den tid, bidrar til å minske antallet og redusere tilveksten.
Fram med saksa og klipp dem i to.
Bruk av salt og gift-midler forurenser hagen.
Saksa er miljøvennlig - og effektiv.
Og lar du de døde snilene ligge her og der, kommer artsfrendene for å spise dem.
Da kan du klippe dem også.

Naturlige fiender
Sniler - også Iberia-snilene - har naturlige fiender.
Det er pinnsvin, fugler, padder og tusenbein bl.a.
Og boa-sniler påstår enkelte. Bl.a. en forsker med samme etternavn som meg.
La oss håpe at han har rett.
Hos meg lever imidlertid boa-sniler og brune skogsniler tilsynelatende i fredlig sameksistens.
Det lureste - hvis du vil ha plantene i fred - er nok derfor - dessverre! - å bruke saksa på alle sammen.