Så kom snøen

Foto: Kow d. e. 30102018©

Klikk på bildene for å se større versjon.

 Slik så det ut da jeg skulle gå til postkassa og hente avisene i dag tidlig.

Denne urna er blytung og uhandterlig. Den må tømmes før den kan flyttes i hus.

I går tok jeg meg selv i nakken og fikk satt de urnene og pottene som fortsatt stod ute, i hus.
Skjønt ikke riktig alle.
Tre stod igjen.
To må tømmes for jord.
Og en tåler å stå ute året rundt.
Den planter vi lyng i.

Vi har mange potter og urner ute i den varme årstiden.
Noen har jeg ryddet opp i og satt inn tidligere, fordi de har inneholdt sommerblomster som har takket for seg.
Alle urnene og pottene med pelargonier, fuchsia, eføy og agapanthus i, er det verre med.
For ikke å snakke om sommerblomster som spanske margeritter, lobelia og andre som fortsatt blomstrer selv om søylen på gradestokken stadig blir kortere.

Jeg har ikke hjerte til å uroe eller fjerne planter som står i blomst eller bærer lovende knopper.
Det gjentar seg hvert år.
De blir stående ute til snøen kommer.

Men i går kom jeg snøen i forkjøpet.
Det var i siste liten.
Men for en gangs skyld var ikke pottene fulle av snø da de ble satt inn.

De fleste av pelargoniene som har stått i store urner, planter jeg om i mindre plastpotter.
Slik blir de lettere å oppbevare.
Og urnene kan stables oppe i hverandre slik at de ikke tar så stor plass.

I et par urner var jorda så hardfrosset, at de fikk stå ute med plantene i.
De er i dag fulle av snø.
Jeg får se om de fortsatt er liv laga når temperaturen stiger igjen.

De snøen vi fikk i natt, skal snart regne bort igjen sies det.
Jeg har ikke altfor stor tro på værmeldingene, men håper at de har rett i at dette bare ar et skremmeskudd fra vinterens side.
Vintertid på klokka, eller ikke.
Jeg har mer jeg skal ha gjort i hagen før kulda og snøen kommer for alvor.

Eplene havner på dynga

 

Foto: Kow d. e. 23102018©

Klikk på bildet for å se større versjon.

Spiser ikke folk epler lenger? Her er fullt spiselige epler kastet på dynga sammen med avfall.

Mange hogger ned frukttrærne.
Andre lar trærne stå, men lar frukten henge ubrukt på trærne, eller lar den råtne på bakken før de kjører den på dynga.
Noen venter ikke til frukten er blitt uspiselig en gang.
De kaster fullt spiselig frukt.

I Ottarsrud-gropa - som er Frogn kommunes plass for hageavfall - ligger det rett som det er fine epler som uten problemer kunne vært spist eller laget mat av.
Hageeierne kjører naturens gaver på gropa hvor de destrueres og blir til kompost.

Noen hageeiere, som ikke selv bruker frukten de produserer i hagen, tar seg bryet med å plukke eplene og tilby dem til forbispaserende.
Andre ber interesserte inn i hagen slik at de som ønsker epler, pærer eller plommer, kan plukke selv.
Slik kommer frukten til nytte.

I dag - hvor de aller fleste bruker sosiale medier - burde det ikke være vanskelig å bekjentgjøre at man har noe å gi bort.
Å bekjentgjøre sin gavmildhet på f.eks. Facebokk, koster ikke 5 øre.
Og ingen stor arbeidsinnsats heller.

Men altså likevel mer enn en del hageeiere orker.
De lar heller frukten være ubrukt, eller de kjører den på dynga.

Kanskje vet de ikke hva de gjør?
Når de ikke selv vil bruke frukten, regner de kanskje med at heller ikke andre er interessert?

Man skulle jo tro at småbarnsforeldre - ja, foreldre til større barn også - ville være interessert i å sørge for at barna spiser frukt.
Ja, alle bør spise frukt - så sant de ikke er allergiske.
Selv om jeg er 81 år, spiser jeg frukt hver eneste dag.
Jeg lever etter det gamle ordtaket: One apple a day, keeps the doctor away!

Frukten i Ottarsrud-gropa bør man ikke plukke opp, selv om den - som f.eks. eplene på bildet ovenfor - er tilsynelatende uskadet.
Man kan ikke vite hva den har vært utsatt for før den kom dit hvor den ligger nå.

Løsningen ligger i at de som har mer frukt enn de selv bruker, deler med seg.
Bruk sosiale medier og fortell hvor man kan hente.
Eller gi lokalavisa et tips.
Kanskje den vil skrive om saken og hjelpe til med å spre det glade budskap.

Én ting kan vi i alle fall være enige om: Fin, brukbar frukt bør ikke dumpes som hageavfall.
Kompost er fine greier.
Men å lage kompost av spiselige epler, er å servere perler til svin.

Blomkarse - for synet og ganen

 Foto: Kow d. e. 06102018©

Klikk på bildene for å se større versjon.

Det er oktober, og blomkarsen får stadig nye blomster.

Blomkarse har vakre blomster og blader.

I denne urna er det blomkarsen som er sjefen. Pelargonien må pent finne seg i å spille annenfiolin.

Jeg er glad i blomkarse.
I dobbelt forstand.
Jeg liker den som prydplante.
Og jeg liker å spise den.
Både blomster, frø, spede stilker og blaser smaker fortreffelig - syns jeg.

Blomstene på disse bildene er fra frø som jeg har sanket i tidligere år.
De frøene jeg ikke sylter, eller spiser som de er i grønn salat, tørker jeg til senere bruk.
De tørre frøene oppbevarer jeg i tomme medisinbokser.
Noen ganger havner frøene i glemmeboka, og blir liggende noen år.
Når jeg kommer ver dem, blir de sådd.

Som regel kommer de.
Som blomstene på bildene ovenfor.
"Kaste" er et ukjent begrep i min hage.
Jeg sørger for at frø, stiklinger og avleggere havner i jorda og får en sjanse.
Det blir så opp til naturen selv, hvilken utgang eksperimentene skal få.

Når jeg skriver dette, er det blitt 22. oktober.
Blomkarseplantene står fortsatt like fine.
Det har altså ikke vært nattefrost hos oss.
I alle fall ikke nede på bakken der urnene med plantene står.
Blomkarsestenglene er meget vannholdige og fryser i stykker og blir svarte, så snart søylen på gradestokken nærmer seg null.

Nå er det bare å nyte blomsterprakten så lenge den varer.
Samt å plukke frø.
Slik at vi - dersom helsa og arbeidsgleden holder - har noe å så ut i potter, urner og kar neste år også.

Honingmelonen som sådde seg sjøl

 Foto: Kow d. e. 04102018©

Klikk på bildene for å se større versjon.

Honningmelonplanta som overraskende vokste opp i blomsterurna,  leverte to fine meloner.

Melonen ble fullmoden på kjøkkenbenken og smakte fortreffelig. 

Helt uventet vokste en honningmelonplante fram i en av blomsterurnene på gårdsplassen.
Frøet har antakelig fulgt med komposten som husets gartner har blandet i jorda som han fyller i blomsterpottene.
Se innlegget "Overraskelse i blomsterhjørnet".

Planta dannet flere fruktanlegg, men maktet å bære fram to.
Begge var fine og gule da vi tok dem inn.
Vi gav dem likevel en viss ettermodningstid på kjøkkenbenken.
Der fortsatte de modningen og ble dypere gule.

Vakre å se til ble de, men ville de være spiselige?

Med spenning - og forventning - har vi skåret opp den største.
Den så helt fin ut og luktet friskt og godt.
Og den smakte godt.
Søt og velsmakende var den.

Nå er frøene kastet - i varmkomposten.
Er vi heldige nå så dukker de opp som planter når komposten er ferdig og blir brukt for å anrike blomsterjorda eller jorda i kjøkkenhagen om et år eller to.
Vi venter i spenning.

Hvit blodblomst

Foto: Kow d. e. 04102018©

Klikk på bildene for å se større versjon.

Morsomt når de grønne plantene som bare har bestått av bladverk så lenge vi har hatt dem, overraskende får blomst.

At denne blomsten populært kalles malerpensel eller barberkost, kan man lett forstå.


Vi har flere grønne planter som aldri har hatt blomster så lenge vi har hatt dem.
Men vi har ikke gitt opp håpet.

Forleden overrasket en av dem med en spektakulær blomst.
Blomsten vokste ut i enden av en lang oval stilk.

På nettsiden "Spør en biolog" har jeg fått vite at planta heter Haemanthus albiflos.
Haemanthus skriver seg fra det greske ordet haima som betyr blod.
Haemanthus betyr derfor blodblomst.
Det skyldes etter sigende at de fleste av den omlag 20 haemanthus-artene som fins, har dyprøde blomster.
Vår blomst er imidlertid, som man kan se, hvit.
Derav betegnelsen albiflos.

Blodblomst - eller elefanttunge, som planta visstnok kalles på norsk - trenger ikke mye stell.
Planta har sin opprinnelse i Sør Africa hvor den vokser på steinete, skyggefulle, men tørre steder.
De litt store, tungeformede bladene blir lett gule i sterkt solskinn.
Man har m.a.o. her en dekorativ plante som vil trives i de mørkere delene av rommet.


På engelsk kalles blomsten paint brush - altså malerpensel eller malerkost.
På norsk er navnet i følge enkelte nettsteder barberkost.
Det er særdeles treffende navn på et av naturens mer underfundige luner.

Tomatene på veggen

Foto: Kow d. e. 04102018©

Klikk på bildet for å se større versjon.

Vil tomatene bli modne, mon tro? 

Vi sår tomatplantene selv.

Se innlegget "Tomatplantene tar seg god tid, men lover godt" fra 13. juli 2018.

Men de holdt ikke det de lovet.

De ble få, små og ikke modne ute.

Vi dropet tanken på å ta inn hele plastdunken de stod i.

Den vile bli for dominerende og stygg å ha i stua.

Vi klipte derfor av greinene som tomatene hang på, og hengte tomatene til modning inne på kjøkkenveggen.

Plantene ble ikke sådd spesielt sent.

Og med den lange, varme sommeren skulle en ventet at de ville vokse fort, sette blomster og danne tomater som skulle rekke å bli herlig røde og modne.

Men slik gikk det altså ikke. 

Flere av de plantene vi priklet over i andre potter, vokste seg 15-20 centimeter lange.

Så stanset de i veksten.

Disse bar aldri blomster.

Noen av de andre vokste godt, men blomstret ikke før langt ut i september.

Noen få blomster ble til tomater.

Men tomatene var ynkelig små, og ble ikke modne.

En plante som ble plantet i en plastdunk sammen med gressløk og stemorsblomster som hadde sådd seg selv, brøt det bedrøvelige møsteret.

De vokste bra, men heller ikke de ble modne før frosten truet.

Det er disse grønne tomatene som nå henger på kjøkkenveggen.

De har nå hengt innendørs i fem dager, men viser ikke tegn til å rødme. 

Vi får gi dem litt mere tid.

Hjelper ikke det, får vi steke dem.

Så får vi heller ta sjansen og så litt tidligere neste vår.