Humle til nytte, glede og besvær

Foto: Kow d.e. 230808

Klikk på bildet for å se større versjon

Humlen viser en livsvilje og vekstkraft som må imponere de mest blaserte.

Vi begynte for 10-15 år siden med to rotskudd som vi plantet 3-4 meter fra hverandre.
Etter hvert har begge fått mange rotskudd, og plantene må holdes hardhendt i sjakk for ikke å bre seg for mye og kvele omgivelsene.
Hver vår klippes plantene helt ned. Hagesaksa skal være skarp, for de treene fjorårsskuddene er seige. De har da også tradisjonelt vært brukt som råmateriale for tau og sekkestrie.
Våre planter har ikke "magemål", men vokser uhemmet og slynger seg rundt det som står i deres veg.
En svarthyll i nærheten er om høsten halvt hyll og halvt humle. Bjørnebærene og løpstikken som står mellom humleplantene, må jeg stadig befri ved hjelp av plantesaksa.
Enkelte andre humleiere sier at deres planter blir svarte og klissete fra tidlig på sommeren.
Bank i bordet, men våre har vært forskånet fra sykdom og utøy.
Etter som vi er glad i det frodige, holder vi oss med humle for bladverkets skyld. Vi bruker den i liten grad som medisinplante.
Den ene planta har imidlertid enkelte år fått blomster, og vi har tidligere plukket inn og tørket en del som vi har trukket te på.
Humle (Humulus lupulus) skal nemlig motvirke så forskjellige plager som stress og uren hud, og dessuten åpne luftvegene så det blir lettere å sove.
Men det smaker bittert. Da er kanskje en pose med tørket humle under hodeputa å foretrekke.
Kokte, unge humleskudd servert med smør og sitron, skal være en delikatesse. Det har vi til gode å prøve.
Men hvem vet. Vi prøver litt av hvert når inspirasjonen og lysten melder seg.
Ellers er humle, som de fleste vet, blitt brukt til ølbrygging.
På 1400-tallet var så vel danske og svenske som norske bønder pålagt å dyrke humle.

Sitronmelisse - en fryd for hjertet

Foto: Kow d.e. 220808

Klikk på bildet for å se større versjon

Sitronmelisse er en anvendelig urt som kan brukes til litt av hvert.

Sitronmelisse, sier vi.
Svenskene er mer poetiske og kaller den hjärtans fröjd. Ikke bare når de i sangen "Uti vår hage" synger "Kom, liljor och akvileja, kom, rosor og salivia! Kom, ljuva krusmynta, kom, hjärtans fröjd", men også til hverdags.
Skjønt, den går under navnet "hjertensfryd" på norsk også, men det har jeg aldri hørt brukt - verken i mitt hageglade barndomshjem eller andre steder.
Sitronmelisse (Melissa officinalis) har som det latinske navnet forteller, vært brukt som medisinplante.
Avtrekk av blad skal kurere hodepine og fremme hukommelsen.
Ellers hjelper sitronmelisse - som de fleste urter - i følge folketroen, mot det meste.
Vi har brukt sitronmelisse i snart 30 år.
Vi trekker te av den. Før drakk jeg melisse-te med honning. P.g.a. diabetes kan jeg ikke gjøre det lenger, men te av melisse kan også drikkes uten tilsetninger - eller med kunstig søtstoff.
Ellers bruker vi unge blader i grønne salater og i fruktsalat.
Sitronmelisse passer også utmerket i geleer, supper og sauser - og i drikkevann og saft.
For ikke å forglemme som pynt på kaker og desserter med jordbær og bringebær.
Sitronmelisse kan tørkes og brukes ut over vinteren. Det har vi gode erfaringer med, men smaken blir - selvfølgelig - ikke den samme som av friske blader.
Noen mener at sitronmelisse er lite herdig. Vi bor i Drøbak og har ingen erfaring med det.
Derimot sår planten seg meget villig - også på "steingrunn".
Har man en sitteplass hvor man kan lage bed av duftende planter, forsvarer sitronmelisse sin plass der.

Bacopa et hyggelig bekjentskap

Foto: Kow d.e. 250808 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Bacopa dekker godt, blomstrer hele sommeren og holder seg pen selv om regnet øser ned.

Vi har stiftet et nytt bekjentskap.
Den nye kjenningen heter bacopa, eller trolig mer presist Sutera "Bacoble".
Vi plantet den første gang i potter og urner sammen med spanske margeritter og lobelia i fjor. Det var så vellykket at vi gjentok det i år. Med like stor suksess.
De hvite, små blomstene står fint til den blå lobeliaen og de rosa margerittene, og blomstrer hele sommersesongen.
Den ser ut til å trives i full sol, og holder seg pen selv om det regner.
Bladverket er så tett at man ikke bør stole på at regnet gir beplantningen nok vann. Selv om to av våre tre potter med bacopa ikke står under tak, må vi vanne disse nesten like mye som den som står under takskjegget.
Bacopa - dvs. Sutera "Bacoble" - er trolig en ny plante for vi finner ingen opplysninger om den i vårt relativt rikholdige hagebibliotek eller på nettet.
Det finnes bilder som er lagt ut for å stimulere salget, og det finnes opplysninger om akvarieplanter som også heter bacopa, men opplysninger om den aktuelle sommerblomsten har vi ikke funnet - verken på søkeordet "bacopa" eller "sutera".
Derimot har vi funnet tilbud på piller og urteekstrakt med bacopa som kurerer det meste og gir bedre hukommelse.
Vi får derfor gjøre våre egne erfaringer.
Etter to års bruk vet vi i det minste så mye at dette er en villig, blomsterrik plante som egner seg i samplantinger i potter, urner og ampler.
Det er nok ikke siste gang den pynter opp i vår hage og på vår gårdsplass.

Abrodd - velluktende og legende

Foto:

Kow d.e. 250808 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Abrodd ved trappa er en gammel folkelig tradisjon. Den dufter godt, holder insekter borte og virker trolig desinfi-serende, i følge folketroen.

Mellom slyngrosa på veggen og plantene i urna til høyre i forkant av bildet, står en abrodd.
Den har vi plantet der i samsvar med gammel skikk og tradisjon.

På landet plantet man abrodd ved trappa slik at man kunne ta i den når man gikk inn. Da fikk man god lukt på hendene.

Kanskje virket den også i noen grad desinfiserende.

Abrodd (artemisia abrotanum) er en malurt og har tradisjonelt vært brukt som medisinplante.

Avtrekk av bladene drikkes paradoksalt nok både som oppkvikker og beroligende middel. Og kan brukes som skyllevann for håret. Skinkegasposer med malurtblader kan legges i badevannet, forteller boka "Alt om Urter" (Ekstrabokklubben 1985).

"Hageselskapets store urtebok" (Gyldendal 1978) legger til at abrodd ble tørket og gav lintøy og klær en ren, fin duft.

Ellers er abrodd tradisjonelt brukt som middel mot innsekter, men også i duftputer og duftposer og i krydderbuketter. Den ble dessuten, av ukjent grunn, plantet på kirkegårder og graver.

Norsk Hageleksikon sier at abrodd kan være mottakelig for meldugg og rustsopp.

Der har vi vært heldige for planta på bildet står like ved en rose som plages svært av rustsopp, men heldigvis har det ennå ikke smittet over. Kanskje fordi vi hver vår klipper abroddplanta hardt ned, slik at den hovedsaklig består av unge grener og skudd.

I tillegg til planta ved trappa, har vi abrodd ved søppeldunken.

Noen sitteplass omgitt av duftende urter har vi ennå ikke fått laget, men kommer vi noen gang så langt, vil abrodd opplagt høre hjemme der.

Hestemynte er ikke for hester

Foto: Kow d.e. 210808 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Hestemynten kjemper med japansk lykt, ryllik, abrodd og malver om luft, lys og oppmerksomhet.

Jeg er glad i hestemynten. Min kone synes ikke noe særlig om den.
Min første bekjentskap med hestemynte (Monarda) stiftet jeg på Refsnes på Jeløya på 1960-tallet da jeg fikk en rot av en hageinteressert nabo som riktignok mente at det var Brennende kjærlighet (Lychnis).
Det viste seg snart at hestemynten ikke bare var vakker, men også velduftende og velsmakende både for mennesker og bier.
Norsk Planteleksikon sier at plantens rotutløpere kan gjøre den til et besværlig ugress, men det har vi ikke opplevd.
Jeg hadde nær sagt, dessverre.
Vår erfaring er at planten "klatrer" opp av jorda, tørker og dør ut før man får summet seg til å plante den om. Slik har vi mistet både den opprinnelige vi fikk på 60-tallet og et par vi senere har kjøpt. De blomstrer og ser ut til å trives, men plutselig er de borte.
Den vi nå har, er noe mer "lilla" i fargen enn den opprinnelige som var klar rød.
Monarda får gjerne blomster i "etasjer" oppover stengelen og kalles derfor også for etasjeblomst, men vår plante blomstrer kun i toppen. Det har også de tidligere gjort. Kanskje de står for trangt og mørkt så bare toppen får lys nok.
Vår hestemynte er trolig en Monarda didyma.
Jeg bruker såvel blomstene som de nyeste bladene til å trekke te på.
Hakkede nye blader og deler av friske blomster egner seg også i grønne salater hvor de røde blomstene både bidrar til å sette smak og appetittvekkende kulør på maten.

Smultronställe

Foto: Kow d.e. 210808 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Trapper er primært til å gå i, men her har markjordbærene snart tatt over.

For en 7-8 år siden satte vi noen markjordbærplanter her og der på tomta.
Det vil si at vi spredde dem, for opprinnelig stod de i en skråning på skogdelen av tomta hvor det stadig ble mørkere og mer skyggefullt etter som trær og busker vokste til.
Så for om mulig å redde bestanden og øke avlingen, klipte vi av noen utløpere og plantet dem i bergsprekker og på åpne jordflekker med sol; m.a.o. med mykje lys og varme.
Egentlig var vi skeptiske til om omplantingen ville lykkes, for det var ikke akkurat skogsjord de kom i.
Men plantene slo rot de og formerte seg selv. En utløper strakte seg fra bedkanten og ut i den steinbelagte trappa fra gårdsplassen ned til den nederste plenen. Der slo den rot, og etter som den nye planta produserte etter måten store fine, velsmakende bær, fikk den stå.
Med det resultatet at teppet av jordbærplanter nå snart dekker hele det nederste trappetrinnet.
Så trappa er blitt de minste barnebarnas "smultronställe".
Og vi har ikke hjerte til å rydde bort plantene for å få plass til klampende føtter.
Hva vi skal gjøre når trappetrinnet er dekket med jordbærplanter og fristende, rødhvite, velsmakende markjordbær, har vi ennå ikke noe svar på.

Mer enn pizzakrydder

Foto: Kow d.e. 210808 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Her er oregano nok til mange pizzaer. Disse plantene står i steinbedet, men vi har også oreganoplanter i kjøkkenhagen. Formeringen ordner de selv.

Oregano vokser vilt i Norge.
Det gjør den for så vidt hos oss også. Den sår seg selv, og spres på underligste vis, og vi har ikke hjerte til å luke opp plantene som dukker opp på steder hvor de egentlig ikke skulle være. For plantene er dekorative og dufter godt, så de forsvarer like gjerne sin plass i blomsterbedet som i kjøkkenhagen.
Skjønt, oregano? I vårt tilfelle dreier det seg trolig om Origanum vulgare som på norsk bl.a. kalles Bergmynte eller Bergkung eller bare Kung, og som markedsføres under betegnelsen Merian.
Vår oregano eller merian kom til oss fra barndomshjemmet til en av våre svigersønner. Vi har derfor ikke nøyaktig artsnavn - noe vi heller ikke legger så stor vekt på. For oss er estetikken og nytteverdien det avgjørende.

Nye, friske blader av bergmynte smaker godt i mange slags retter. Slett ikke bare på pizza.
Vi bruker blader og blomster i "grønne" salater og i supper og stuinger.
Og de kan helt sikkert med fordel brukes i bakverk, men det har vi ennå ingen erfaring med.
Men jeg utelukker absolutt ikke at vi kan komme til å prøve.

Nå modnes bjørnebærene

Foto: Kow d.e. 210808 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Bjørnebærene er saftige og søte, men plukk dem ikke før de er ordentlig modne.

Sesongen for de øvrige bærene er over. Nå er det bjørnebærenes tur.
Buskene er fulle av kart, og noen bær er allerede modne.
Vi plukker inn og fryser ned.
I tillegg får barnebarna plukke det de har lyst på.
De yngste fem er i alderen åtte til tre år. De plukker på den busken som ikke har torner. De øvrige prøver vi å holde dem vekk fra for der stikker de seg til blods.
De med torner er rotskudd fra min mors hage i Sarpsborg.
Den torneløse er kjøpt i et gartneri. Den har vært torneløs og båret rikelig i ti års tid.
Bære rikelig gjør den ennå, men nå dukker det opp rotskudd med torner.
Og de får leve, for buskene med torner får like mange bær som de uten, og alle bærene er store og saftige. Det er ingen forskjell på utseendet, smaken eller kvaliteten.
Bjørnebær som ikke er skikkelig modne, smaker ikke godt. Man bør derfor være tålmodig og vente til de er modne.
Om de er modne, kjenner man på at de er myke - og ser man på fargen som skal være dypt blå eller svart.
Å ta en tur i hagen og spise saftige, modne bjørnebær rett fra busken er en nytelse som vi ofte unner oss.
Vi har allerede startet sesongen.

Prydbønner til hygge og nytte

Foto: Kow d.e. 190808 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Blomsten på prydbønne er uanselig, men utvikler store dekorative - og etter sigende velsmakende - bønner.



På en oppsatt snor klatrer prydbønnene opp veggen fra sitt skjulested bak rosene.



Kjært barn har mange navn.
Prydbønne (Phaseolus coccineus) går også under navnene blomsterbønne eller prahlbønne.
Prahlbønne er det navnet jeg er kjent med fra mitt barndomshjem og mine første, selvstendige forsøk som hagedyrker på 1960-tallet.
Da bodde vi i endeleiligheten i en vertikaltdelt firemannsbolig på Refsnes på Jeløya.
Den gangen var prahlbønnene virkelig noe å skrive hjem om.
Jeg satte opp klatretråder fra bakken til takrenna, og de bønnene vi satte i bedet ved vestveggen, vokste slik at vi nesten kunne stå og se dem vokse.
Plantene vokste opp langs veggen til over vinduene i 2. etasje og derfra ned til jorda igjen for så å snu og vokse nesten opp til vinduene i 2. etasje for annen gang.
Flere somre på rad - helt til vi flyttet i 1970 - opplevde vi denne lokale utgaven av "Mikke-mus og bønnestengelen".
Da vi flyttet inn i nybygd enebolig i 1983, begynte vi å lete etter settebønner for å gjenta bedriftene fra Refsnes på 60-tallet.
De første årene var det ingen bønner å oppdrive, men for 5-6 år siden kom vi over et par poser i et garneriutsalg.
Men det ble en skuffelse. Bønnene mugnet og råtnet så fort de kom i jorda.
Etter klage til frøfirmaet fikk vi nye settebønner av merke "Preisgewinner", og de kommer, men de vokser sakte, blir ikke imponerende høye og har uanselige blomster.
Men bønnene blir store.
Det sies at så vel bønnene som skolmene er gode å spise. Det har vi med skam og bekjenne ikke prøvd, selv om vi ellers er glad i bønner - i alle fall i grønne.
Kanskje prøver vi i år - hvis avlingen tillater det. Vi har seks planter, så kanskje ...

I kuletistlenes tid

Foto: Kow d.e. 190808 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Kuletistlene er dekorative både når de er nyutsprungne og blå og når de blir brune. Om vinteren danner de en fin kontrast til den hvite snøen.

Fra midten av august er det Kuletistlene som dominerer det hjørnet av staudebedet som ligger innerst ved gårdsplassen.
Trolig er det Echinops banaticus vi har. Eller kanskje Echinops sphaerocephalus. På norsk kalt "Kjempekuletistel".
Norsk Hageleksikon sier at kuletistlene er lette å formere. Det kan vi skrive under på.
Da vi for om lag 20 år siden anla den steinbelagte gårdsplassen, fjernet gravemaskinen den ytterste delen av staudebedet. Høye stauder kom derfor til å stå fremst.
Vi har gjentatte ganger forsøkt å flytte kuletistlene bakover i bedet, men uten hell.
Det vil si: De plantene vi flytter, vokser opp, så vi får tistler bakerst i bedet der vi ønsker å ha dem. Men uansett våre anstrengelser fortsetter de også komme opp i forkant av bedet. Så nå har vi kuletistler både foran og bak.
Tistlene sår seg dessuten mer enn villig, men vi har ikke hjerte til å fjerne frøhodene. Det er jo de som er dekorative.
Da får vi heller luke opp de plantene som kommer på steder der de ikke kan få være. I den grad det er mulig. For når de først er etablert, står de der.
Enten vi vil eller ikke.

Grådig blomkarse med gode frø

Foto: Kow d.e. 190808 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Meningen var at den spanse Margeritt-planta og blomkarsen skulle leve i et harmonisk samboerskap, men slik gikk det ikke.

Når jeg planter i potter og urner om våren, stikker jeg ofte to eller tre blomkarsefrø ned langs kanten. Ut på sommeren kommer det da gjerne blomkarseplanter som henger over pottekanten og supplerer hovedblomstene i potta, med et vell av blomster i forskjellige farger.
Slik skulle det vært denne gangen også, men slik ble det ikke.
Bare ett av de to-tre blomkarsefrøene spirte, men den ene planta som kom, viste seg til gjengjeld å være en gjøkunge som overtok redet.
Den spanske Margeritten hadde ikke en sjanse til å motstå inntrengeren, og lever nå beskjedent og tilbaketrukket, mens blomkarsen tar det som er av fuktighet og lys - og oppmerksomhet.
Forhåpentlig blir det en del store velutviklede frø på en så stor plante.
Jeg skal ikke spare dem til neste år, men spise dem.
Blomkarse er en lekkerbisken. Jeg bruker kronblader, blader og biter av stengler og oppdelte frø i grønne salater.
Dessuten lager jeg "kapers".
Jeg forveller grønne, spenstige frø og legger dem i en sursøt lake som jeg lager på måfå - etter humør, lyst og smak og med mye fantasi. Smaken varierer derfor fra porsjon til porsjon.
Så fyller jeg frø og lake på små glass og lar frøene trekke til seg, og avgi, smak i minst fjorten dager á tre uker, før jeg tar frøene i bruk på samme måte som jeg ellers anvender kapers.
Hvis laken er klar og delikat, blander jeg den med olje og krydder og bruker den som dressing på salat.

Roser er vakre, men ...

Foto: Kow d.e. ©

Klikk på bildene for å se større versjoner

Roser er vakre. Denne rosebusken blir litt over meteren høy og remonterer. Duft er det imidlertid dårlig med.

T.v. en rød slyng eller klatrerose. T.h. en gul rose som rådyrene elsker. Begge remonterer.

Roser er vakre, men de krever mye stell, eller mer presist: Opprydding.
Vi har roser langs husveggen mot gårdsplassen.
Før de ble plantet, ryddet vi vekk stein og pukk fra steinfyllingen inntil huset, la et lag med leire i bunnen, la så på et lag med gressklipp og hestemøkk, fylte deretter på jord og plantet.
Det er nå mellom 25 og 20 år siden.Tre roser er gått ut. Resten har klart seg i alle disse årene.
To av dem som er gått ut, er slyng- eller klatreroser. Så lenge de levde, hadde de et imponerende blomsterflor og overoppfylte alle forventninger.
Og det enda de ble kjøpt på EPA i Sarpsborg som hadde billigsalg på restene av rosekolleksjonen. Det var derfor neppe førsteklasses vare vi kjøpte, men det var det vi syntes at vi hadde råd til like etter at vi hadde bygd.
Dessuten har vi alltid følt oss utfordret av det som av mange blir regnet for å være vanskelig eller umulig.
Også de rosa rosene ble kjøpt på EPA samtidig. De lever og blomstrer fortsatt. Alle tre.
En lav rød rose fra samme innkjøpet blomstret villig i omlag 20 år, men er nå borte.
Man kan si at rosene fra EPA - på tross av at de kanskje ikke var av beste kvalitet, og at de ble solgt og plantet med barrot på en ugunstig tid av året - har gitt valuta for pengene.
De dyrere rosene vi har skaffet senere, har ikke imponert oss - eller gledet oss - mere.
Problemet med alle rosene - enten de er dyre eller rimelige - er at man stadig må rydde bort kronblader etter som blomstene visner. Gjør man ikke det, blir det snart utrivelig og rufsete såvel i bedet som på gårdsplassen.
Har man imidlertid tålmodighet og tid til å beskjære og rydde, gir rosene mange skjønnhetsopplevelser og hagegleder. Både for husets folk og for besøkende.

Pelargoniene holder ut

Foto: Kow d.e. 180808 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Ikke minst takket være pelargoniene er innganspartiet fortsatt pent.

Vi er over halvvegs ute i august. Høsten nærmer seg ubønnhørlig. Mange planter har allerede blomstret av.
I vinter og i våres laget vi - som vi har fortalt tidligere - ved hjelp av stiklinger mange nye pelargoniumplanter. De er sterkt røde og har gledet oss med rik blomstring fra tidlig på våren.
Og de blomstrer ennå, og har mange knopper.
Bildet ovenfor er tatt i dag, den 18.august.
Etter hvert som de første blomstene i en blomsterstand visner, plukker vi for å gi plass slik at nye knopper kan komme til og springe ut.
Det er en jobb å gjøre, men man har tifold igjen i form av rikt blomsterflor og lang blomstring.
Ellers står vierhortensiaen fint i år med store hvite blomster, og de røde slyngrosene til venstre i bildet blomstrer og blomstrer.
Enkelte år har de fått nye blomster helt til jul.
Selv om vi bor i en gunstig klimasone, er det egentlig fantastisk.

Vivendel fra Hvaler

Foto: Kow d.e. 300708 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Vivendel og Gullklematis i frodig samboerskap på vestveggen.

Vår tidligere nabo har hytte på Hvaler. Der vokser kaprifolium vilt.
Eller rettere sagt: Vivendel. For alt tyder på at det er Lonicera periclymenum det dreier seg om og ikke Lonicera caprifolium. Det eneste som kan tale for at det er en annen art eller en kultivar, er fargen på blomstene som er mer røde enn Vivendelblomstene skal være. Men arten er viltvoksende på Hvaler og ikke plantet av hytteieren som har hatt hytte på stedet i mange år.
For omlag 15 år siden, tok jeg med et rotskudd fra naboens hyttetomt og plantet i min hage i Drøbak. Der trivdes den åpenbart meget godt, for den dekket etter hvert et vanskelig område med tynn og skrinn jord på nordsiden av huset, og klatret til topps i en rogn og derfra over i en eik, og i tretoppene utfoldet den et rikt blomsterflor fra St. Hans til september.
For et par år siden felte jeg rogna for å gi en annen nabo utsikt over fjorden, og da så jeg at Vivendelen hadde viklet seg rundt og laget dype groper i rognestammene.
For tre-fire år siden satte jeg et rotskudd sammen med en gullklematis ved vestveggen.
Begge er usedvanlig frodige og må klippes gjennom hele vekstsesongen for ikke å hindre passasje til og fra terassen
Blomstene på Vivendelen dufter, men ikke sterkt slik Johan Borgen beskriver det i novellen "Kaprifolium".

Ukjent, blomsterrik spirea

Foto: Kow d.e. 030608 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Spirea i juni. Plantene var på veg til dumpa for hageavfall, men ble reddet i siste liten.

Da vi etablerte hagene i området på begynnelsen av 80-tallet, hentet vi planter litt her og der. En av naboene kjente en som hadde spadd opp en spireahekk for å kvitte seg med den. Disse plantene hentet han.
Men plantene ble liggende en stund før naboen fikk brukt dem, og han bestemte at de skulle kjøres avgårde for å bli destruert til kompostmasse.
Heldigvis fikk jeg se dem.
Naboen sa at jeg gjerne måtte ta dem, men de var nok døde eller så godt som døde. Trolig ville de aldri spire mer.
Det tente konkurranseinnstinktet i meg. Selv om plantene var inntørkede og ikke viste tegn til liv, klipte jeg dem ned til omlag 10 cm høyde, stusset røttene og satte dem et par døgn i vann.
Deretter plantet jeg dem i godt gjennomvannede hull.
Og underet lot ikke vente på seg. Plantene våknet til liv - alle som en. De første par årene bar de få blomster, men så skjenket de oss et praktfullt blomsterflor. Og det har de fortsatt med år etter år - i mer enn 20 år.
Hvilken sort det dreier seg om, vet jeg ikke. Blomstene og vekstformen framgår av bildet. Skuddene har brun løs bark, og tørre kvister blir sprø og knekker lett. Arten har en tendens til å tørke ut fra bunnen og oppover slik at bare grentoppene bærer blader og blomster, men dette har våre planter ikke vært plaget av.
Det kan skyldes at vi har brukt en del tid og arbeid på å tynne ut ved nederste del av plantene for å få inn lys og luft og plass til nye skudd.

Sukkererter av egen avling

Foto: Kow d.e. 300808 ©

Klikk på bildet for å se større versjon

Økologiske sukkererter i kjøkkenhagen. Vi har også et større bed. Jorda er anriket med kompost.

Det ble ikke gjort så mye i kjøkkenhagen i våres. Det eneste vi overkom, var å så sukkererter og å spre ut litt altfor gammelt portulakkfrø som lå igjen i en pose. Nærmest på lykke og fromme.
Den manglende entusiasmen og innsatsen hadde flere årsaker.
Avgjørende var nok de dårlige erfaringene vi har hatt noen år. Sniler av forskjellig størrelse og farge har ødelagt alt - fra jordbær, via reddiker til salat og andre grønnsaker.
I år har det imidlertid gått bra.
Sukkerertene har f. eks. fått stå i fred. De er lavtvoksende og har små belger - og gjør derfor ikke så mye av seg - men de har da overlevd, vært fri for utøy og sykdom og gitt oss en del økologisk dyrkede sukkerertbelger til å knaske på.
Portulakken spirte også - mot alle odds. Kjøkkenhagen ligger relativt skyggefullt til på nordsiden av huset, og frøene skulle etter opplysningene på pakka ha mistet sin spireevne for 7 år siden. Men mellom 15 og 20 planter har fått godt fotfeste og strekker seg i høyden. Det er ikke all verden, men nok til vi kan sylte dem og bruke dem til å sette spiss på fiskesuppa.
Ellers er det gressløken, rabarbraen, og pepperotplantene som råder grunnen i kjøkkenhagen i år.
Hvis været og helsa vil - og hvis snilene lar plantene være i fred - så kanskje vi satser mer på egenproduserte grønnsaker neste år.

Modne, sykdomsfrie hagebær

Foto: Kow d.e. 010808 ©

Klikk på bildene for å se større versjon

Ripsen ble tidlig moden i år. Det var knapt et kart å se da vi plukket rips i dag.

De fleste stikkelsbærene er modne, myke og søte - og fri for "dreper". Vi har bare en liten buske med grønne bær, men den bar usedvanlig rikt.

I dag har vi plukket hagebær.
Det vil i praksis si rips og stikkelsbær som vi i morgen skal levere på Askim Frukt- og Bærpresseri.
Stikkelsbærene selger vi til presseriet. Ripsen bytter vi inn i ripssaft.
De relativt få solbærene har vi latt henge. Foreløpig. Det vesle som er, skal vi selv lage syltetøy av. Da kan vi unngå sukker.
Vi har ingen stor bærhage. Vi har to ripsbusker, to solbærbusker, en buske med grønne stikkelsbær og en med røde. Dessuten har vi bringebær og ett kirsebærtre.
Det var mye stikkelsbær og rips, men bærene var uvanlig tidlig modne i år. En del rakk derfor å falle av før bærpresseriet åpnet for mottak, og av ripsen har fuglene forsynt seg grådig. I toppen av buskene var det mange tomme stilker. Vi har dessuten holdt øye med tjuvraddene og sett både trost og mindre og gråspraglete fugler meske seg med våre bær.
Det anbefales at stikkelsbær (Ribes uva-crispa) plantes på en varm og solrik plass og at de ved hjelp av beskjæring holdes åpne og luftige for å unngå meldugg eller "dreper".
Vår buske med grønne bær er tettvokst og frodig og står etter hvert i skyggen av kirsebærtreet, ripsbuskene og naboens furuhekk, men har hittil unngått meldugg selv om det er meldugg på en Klematis som ikke står så altfor langt unna.
Busken med røde bær trives øyensynlig ikke like godt. Den mister blader, og bærene - som forøvrig er rene og pene - er små, ikke stort større enn rips.
Vi har altså vært heldige hittil og unngått sykdom, men bank i bordet.
Både stikkelsbærbuskene, ripsbuskene og solbærbuskene har stått på samme sted i vår hage siden de ble plantet for snart 25 år siden.
Ripsbuskene (Ribes rubrum) har i likhet med stikkelsbærbuskene klart seg unna sykdommer som har ødelagt veksten eller redusert kvaliteten på bærene, men solbærene (Ribes nigrum) er det de to-tre siste årene blitt lite av. Buskene er tynningsbeskåret jevnlig, og det er ingen tegn til sykdom - heller ikke meldugg - men det blir få bær.
Forklaringen kan være at buskene står for mørkt og ikke klarer konkurransen om vann og næring med furuene i tomtegrensen og to kraftige Humleplanter (Humulus) som står like ved , men de to ripsbuskene har tilnærmelsesvis samme livsvilkår og klarer seg altså bra.