Syke tomater

Foto: Kow d. e. 14102016©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Tomatene råtner. De er trolig rammet av griffelråte.

Vi fikk nærmere 70 tomater på de "hjemmelagde" plantene våre.
De fleste var friske og fine.
Men omlag  20 fikk svarte råteflekker.
Sansynligvis er de angrepet av griffelråte. 

Griffelråte er etter alt å dømme en mangelsykdom.
Hageselskapet mener at griffelråte forårsakes av ujevn og manglende vanning i blomstringsperioden.
En mer plausibel forklaring er at tomatplantene trolig ikke har fått nok kalsium (Ca). 
Det kan nok stemme i vårt tilfelle.

Ujevn og utilstrekkelig vanning er neppe forklaringen.
Vi har vannet rikelig hver dag.
På spesielt solrike og varme dager har vi vannet morgen og kveld.
Plantene har da også vært friske og spenstige i hele vekstsesongen.

Hvis vi gjentar eksperimentet med "hjemmelagde" tomatplaner, skal vi være mer nøye med å tilføre
gjødsel med kalk for å unngå griffelråte, og kalium for å få god smak.
Skjønt, det er ikke noe å utsette på smaken på årets avling.

Mange av tomatene som vi har dyrket, måtte tas inn mens de ennå var grønne.
Nå ligger de på rekke og rad i vnduskarmen mot sør for å bli modne.
Og det blir de.
Røde og gode - og rene, frie for sprøytemidler og andre uhumskheter.
Mange av dem er havnet på brødskiva og er fortært med god appetitt og stor glede. 

På tross av griffelråten, som ble et skår i gleden, er årets erfaringer når alt kommer til alt, gode.
Hvis vi "lever og har helsa" - som min mor alltid passet på å si - forsøker vi nok på ny neste år.

 

Frodig fuchsia

Foto: Kow d. e. 10092016©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Fin? Dette er en plante som noen hadde kastet. Jeg fant den, tok den med hjem,  lot den overvintre i vår kjeller, og har hatt glede av den i løpet av den sommeren som nå er forbi.

Flere av   fuchsia-plantene våre tørket ut og døde i vinter.
Det skyldtes skjødesløshet fra vår side.
Vi hadde ikke plassert dem slik at vi fikk vannet tilstrekkelig.

Kanskje bidro det også til det uheldige resultatet, at  plantene i fjor høst stod ute til frosten kom.
Det kan derfor hende at de startet innesesongen med et handicap.

Men to planter klarte seg velberget gjennom vinteren.
Den ene var en "Tåre" som familiens "gartner" fant på den kommunale plassen for hageavfall i fjor høst.
Den andre var en plante han hadde laget selv ved hjelp av stiklinger.
De stod lenge og sturet" i våres, men når de først kom i vekst, var det ikke noe å si på tilvekst og blomsterflor.
Riktig fine har de vært.

Men nå er de tatt inn.
Selv om de begge stadig fikk nye blomster i det uvanlig milde høstværet.
Men om nettene har det vært kaldt.
Så vi tok ingen sjanser.

Nå skal vi finne en overvintringsplass til dem hvor de kan få det vannet de trenger for å holde seg i live.
Så håper vi at vi neste vår kan sette ut to planter som fortsetter årets vekst og blir enda større og finere.

Min for lengst avdøde tante Marit, hadde verandakassene fulle av store, hengende, riktblomstrende "Tårer" som hun overvintret i bryggerhuset år etter år.
Vi har derfor en krevende arv å løfte og leve opp til.
Selv om vi dessverre ikke har bryggerhus.

Lang bringebærsesong

Foto: Kow d. e. 30092016©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Bringebærsesongen varer fra midten av juli til ut i august, hevder de som mener å vite sånt.
Men det vet ikke bærene.
Så villbringebærene i vår hage modner nå - i slutten av september og begynnelsen av oktober.

Om det er bær på fjorårets stammer, eller om årets stammer har tatt en snarveg og produserer bær nå, er vanskelig å konstatere.
Følger de vanlig rutine, skal bærene komme på de stammene som vokste opp i fjor.

Noen ganger tar villbringebærene altså en æresrunde.
Hvis værforholdene er gunstige.

Og det har de vært i år.
Det har vært en usedvanlig rik bærhøst.

Villbringebærene som vokser her og der i vår hage, blomstret, dannet kart og bar modne bær også i sommer.
Det gjorde også hagebringebærene som i flere år har stått i skyggen av et stort grantre.
Nå er treet borte, og bringebærbuskene har gjenerobret bringebærlandet.
I år kunne vi høste rikelig med store saftige hagebringebær.

Rene, fine villbringebær har vi også høstet.
Fra bringebærbusker som med forakt for kalenderenaltså  produserer bær ennå.
Ikke mye.
Men nok til at vi kan gå en tur gjennom hagen og plukke noen friske, gode bringebær i forbifarten.

I oktober.
Det bekrefter at det har vært en mild og lang høst.
Det tar vi imot som en gave.
Selv om vi vet at det er noe som heter global oppvarming.
Joda, vi vet det.

Oldenborrelarver

Foto: Kow d. e. 30092016©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Denne pelargoniumplanta ble stadig mindre og mer stusselig i løpet av sommeren.

Her er forklaringen.

Pelargoniumplanta var grønn og frodig da vi plantet den ut i en stor urne tidlig i våres.

Den vokste godt, fikk knopper og blomster og oppførte seg på alle måter slik vi forventet.
Så begynte det å gå nedover.

Først viste den tegn på stagnasjon.
Deretter falt bladene av.
Til slutt var bare de kraftigste stenglene med noen få mindre blader synlige over jorda.
Vi vannet og gjødslet, men ingen ting hjalp.

Til slutt gravde vi den opp for å se om røttene var borte.
Da fikk vi raskt øye på forklaringen til forfallet.
Fem hvite larver var fullt opptatt med å spise røttene.
To av larvene satt inne i ganger som de hadde gnagd i overgangen mellom stengelen og rota nede i jorda.

Trolig er det oldenborrer som har vært på ferde.
Vi har tidligere hatt oldenborrelarver i plenen.
De spiser gressrøttene slik at plenen får døde flekker.

Fugler hakker opp plenen for å få tak i oldenborrelarvene.
Det er nærmest for en fordel å regne.
Verre er det når grevlingen kommer.
Den setter stor pris på oldenborrelarvene og endevender om nødvendig gressplenen for å få tak i dem.
Det vet vi av egen erfaring.

Denne gangen var vi heldige.
Oldenborren valgte en av blomsterurnene som sted for eggene sine, i stedet for plenen.
De larvene vi fant, tok vi livet av.
Om oldenborren hadde rukket å legge en ny generasjon med egg, før vi grep inn, vet vi ikke.
Vi vil derfor være forsiktig med hvor vi gjør av jorda som oldenborrelarvene befant seg i.
Å hjelpe til med å spre larver og egg til nye steder i hagen, er ikke å anbefale.
Det klarer oldenborrene selv.

" For første Gang, for første Gang"

Foto: Kow d. e. 30092016©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Årets første modne tomat er høstet og spist. Nå venter vi på resten.

"For første Gang, for første Gang", Det giver mangen Smaating Rang" skriver Henrik Wergeland i diktet "Den Første Gang".
Diktet "rant meg i hu", som det høytidelig heter, da vi for et par dager siden kunne høste vår første modne tomat.

Tomatplantene har vi dyrket fra frø.
Vi skar en skive av en godt moden tomat, la skiva på toppen av en blomsterpotte med god jord, dekket tomatskiva med jord, krysset fingrene og ventet - spent og utålmodig.

Lenge nøyde plantene seg med å blomstre, men så ble det kart.
Ikke ett eller to eller tre, men mange. Riktig mange.
Ville noen av dem rekke å bli modne?
Eller måtte vi som Fanny Flag skriver, nøye oss med stekte, grønne tomater?

Nå er altså en blitt moden.
Den er høstet, delt og fortært av fruen i huset og familens "gartner".
Den smakte - selvfølgelig - fortreffelig.

Også de gjenværende nærmer seg mål.
En er temmelig rød.
Og flere har begynt å rødme.
Men mange er fortsatt grønne.

Og nå er nattefrosten kommet.
I dag var det rim på gressplenen.
Heldigvis hadde vi vært føre var.
Vi ante hva som var på veg, så i går kveld dekket vi over tomatplantene med gamle ulltepper og laken.
Forhåpentlig gjorde det kulda litt mindre ødeleggende.
For i natt var det kaldt.

Nå er klokka snart 1000 på formiddagen, og sola begynner å få tak.
Nå skal "gartnerneren" ut og fjerne ulltepper og laken slik at lyset og solvarmen slipper til.
Men til kvelden må han nok ut og "bre over" tomatene igjen.
Det er klar blå himmel, og nattekulda er nok kommet for å bli.

Phlox paniculata

Foto: Kow d. e. 10. september 2016©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Floks er et  vakkert innslag i det høstlige staudebedet.

Det fins mange varianter av høstfloks (phlox paniculata). 
"Vanligst i dag er hybrider som har store, fyldige blomsterklaser i mengde farger" står det i bindet om stauder i bokserien "Fargerike hager" (Gyldendal Fakta 2000).

"Familiens gartner" har ikke noe imot fargerike, fyldige blomsterklaser, men foretrekker tradisjonsplanter.
I staudebedet i "gartnerens" barndomshage vokste det enkle floks med rosa kronblader.
Det gjorde det også i hagen der "husets frue" vokste opp.

Da vi selv stiftet hjem og anla hage, fikk vi med oss diverse planter fra begge steder. 
Også floks.
Siden er plantene delt noen ganger, og har fulgt oss til nye hager etter hvert som vi har flyttet.

Det er derfor vanskelig å si hvor de enkle, rosa floksblomstene som i dag pryder vår hage, kommer fra.
Men tradisjonsbærere er de.
Både ved at de ivaretar familiens nostalgiske historie, og ved at de - formodentlig! - representerer det enkle utgangspunktet for dagens fyldige og fargerike hybrider.

Våre floks står i staudebedet i kanten av gårdsplassen.
Der står de midt i sola.
Høstasters har grunne røtter.
Trolig hadde den hatt det bedre på en plass med lett skygge.

Tidligere konkurrerte staudene i dette staudebedet med to velvoksne grantrær og et stort rognetre om fuktighet og næring.
Den kampen var staudene dømt til å tape.
Nå er grantrærne felt - bare rogna har fortsatt noen av sine grådige røtter i bedet.

Staudene i bedet - inklusiv floks-plantene - har derfor vesentlig bedre vilkår enn tidligere - selv om skyggen fra grantrærne er borte.
Likevel får vi ta oss sammen og se til å gripe inn for å hindre at den tradisjonsbærende høstfolksen dør ut.

Vi har planer om å dele røttene og finne nye steder til dem i staudebedene på nordsiden av huset og langs innkjørselen.
Det er en passende høstjobb.

Det gjelder bare å finne overskudd og energi. 
Og at det slutter å regne.

Kvede-eplene snart modne

Foto: Kow d. e. 24092016©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Noen av kvede-eplene er modne. De ser fristende ut, men smaker temmelig bittert
.
Vi har noen busker med japansk kvede.
Buskene er små og lave, men blomstrer rikelig og bærer som regel mange epler.

Eplene kan ikke spises slik de er fra naturens hånd.
De smaker bittert.
Men når de er varmebehandlet - dvs. kokt - kan man lage litt av hvert av dem.

Man kan f.eks. blande kvede med andre frukter.
Det har vi god erfaring med.

I år har vi lovet bort kvede-eplene til en person som skal lage likør av dem.
Oppskriften har vedkommende overtatt etter sin mor.

Kan vi bidra til et nostalgisk tilbakeblikk og produksjon av god likør, yter vi gjerne hjelp.
Likørprodusenten bor på den andre siden av Oslofjorden.
Leser hun dette, skal hun vite at noen av eplene fortsatt er små, grønne og harde, mens mange - som bildet viser - nå er modne.
Hvis hun tar kontakt, kan vi enige om når kvede-eplene kan hentes.

Asters: Uryddig, men vakker

Foto: Kow d. e. 24092016©
Klikk på bildene for å se større versjon.

De lange og ulenkelige stammene på asters-plantene orker ikke å holde blomsterhodene oppe. Plantene inntar lett "horisontalen".

Både enkeltvis og i "klynge" er asters et fint innslag i det høstlige blomsterbedet. 

Vi har høstblomstrende asters litt her og der.
Våre asters er omlag 1 meter høye.
Når de uforholdsmessig tunge blomsterhodene springer ut, legger plantene seg utover og ser uryddige ut.

Høye planter bør stå i bakkant av bedet hvor de ikke dekker for lavere planter, og hvor de kan få støtte slik at de holder seg oppreist.
Det bryr ikke våre astersplanter seg om.
De stiller seg lengst fram og legger seg ubeskjedent utover.

Og der lar vi dem stå.
Av frykt for å miste dem, uroer vi dem minst mulig.
Astersplantene våre kommer fra "gartnerens" barndomshage på Hafslund i Sarpsborg.
Barndomshjemmet "Granheim" er solgt og utenfor rekkevidde, og staudebedet der fins ikke lenger.
Det gjelder derfor å ta vare på de plantene som knytter forbindelse til barndommens rike.

Dessuten er det en viss sjarm med planter som kaster seg ubeskjedent framover mot sol og lys for å dele sin blomsterprakt med hagens brukere.
Både med de bevingede som flyr flittig til og fra og sanker sin føde, og de tobente som nyter synet av høstens botaniske stjerner.

Strisolvendel eller gullsolvendel?

Foto: Kow d. e. 25082016©
Klikk på bildene for å se større versjon.

De solgule høstblomstene har bestemt seg for å stå i plenen.

Gullsolvendel? Eller strisolvendel?  Vanskelig å bestemme, men fine er de.

Vi har noen høstblomstrende planter som vi ikke vet navnet på.
Vi har derfor gjettet på både det ene og det andre i årenes løp.
Nå har vi spurt ekspertene på nettstedet "Spør en biolog" om hjelp.
Men også ekspertene er usikre.

Ikke gjerdesolhatt ...
En ting synes i alle fall sikkert:
"Kyss meg over gjerdet",  eller "Kyss meg over gard'n" som vi sa i min familie, er det ikke.
Rudbeckia laciniata, har annerledes bladverk, og er mye høyere.
De plantene vi har, ville ikke rekke over et vanlig høyt tomtegjerde.

... og ikke jordskokk
På grunnlag av de bildene jeg sendte inn, mente noen av ekspertene på "Spør en biolog. Planter" at det kunne dreie seg om jordskokk.
Over jorda, kan de nok likne litt, men våre planter danner ingen "knoller", men har vanlige tynne røtter som de forøvrig sender utover og sprer seg ved hjelp av.
Jordskokker som vi har dyrket tidligere, har dessuten hatt lett hårete stengler og blad.
De plantene vi har i plenen, er glatte.

Slått seg ned på plenen
Våre planter stod opprinnelig i blomsterbedet.
Derfra har de ved hjelp av rotstenglene "beveget" seg ut på plenen.
Der ser de ut til å trives.
Og der har vi latt dem stå.
Når vi klipper plenen, kjører vi utenom.


Gullsolvendel eller strisolvendel?
Ekspertene blir altså ikke enige.
De syns at de har for dårlig grunnlag til å foreta en autorativ bestemmelse.
Men slik forholdene er, mener de at det høyst sannsynlig er Helianthus rigidus, altså strisolvendel, vi har.
Husets gartner heller mer til Helianthus decapetalus, dvs. gullsolvendel, men er åpen for at ekspertene har rett.

Tilbake i blomsterbedet
Uansett.
Vi liker de ranke plantene med de gule nikkende hodene.
At de har inntatt plenen er selvfølgelig upraktisk, men "det er  råd med den pølsa som er for lang", som det heter.
Når vi får tid, skal vi flytte noen av dem tilbake i blomsterbedet.
Forhåpentlig vil de slå rot og klare seg der.

Nostalgi
Og skulle de ikke gjøre det, beholder vi noen i plenen.
For sikkerhets skyld.
For disse solvendlene,  enten det nå er stri- eller gull-, tar vi ikke sjansen på å miste.
De er pene å se på.
Og de stammer opprinnelig fra familiegartnerens barndomshage. 

Prydbønnene ikke som de engang var

Foto: Kow d. e. 11092016©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Blomstrer på skift. Prydbønnene blomstrer mens Heidelberg-rosa tar en pause. Deretter overtar rosa igjen.

Blomstene til prydbønnene er små og gjør lite av seg.

Vi planter - eller sår - som regel prydbønner i det sørvendte rosebedet.
Noen ganger planter vi dem også på diverse andre steder hvor de kan klatre.

Vi sår gjerne innendørs om våren og planter ut når vi tror at nattefrosten har gitt seg.
I år var vi imidlertid for tidlig ute.
De utplantede bønneplantene døde, og vi måtte så en ny omgang ute.
Det ble derfor kun prydbønner i rosebedet i år, og de kom sent i gang.
Om de rekker å få store, modne belger før kulda kommer, er jeg ytterst usikker på.
 
De som kjenner det engelske eventyret om "Jack og bønnestengelen", venter at prydbønner - eller prahlbønner eller blomsterbønner - som de også heter - skal vokse fort og bli imponerende store.
Men dagens prydbønner oppfyller ikke forventningene.
De blir sjelden mer enn drøyt et par meter lange.

På 1960-tallet hadde vi imidlertid en art bønner som det var fart og kraft i.
Dem kan du lese om i artikkelen "Prydbønner til hygge og nytte" fra 2008.
Slike bønner har vi ikke klart å få tak i seinere.

Men store bønnebelger med fine bønner blir det på dagens bønnestengler også.
Bønnene er spiselige.
Om de er gode, vet vi ikke.
Vi beklager å måtte si at vi ennå ikke har prøvd å spise dem.

Dronning Ingrid regjerer

Foto: Kow d. e. 20092016©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Dronning Ingrid står på trappa og tar i mot.

Også på trappa fra terrasen til verandaen er det royal mottakelse. Dronningen er nettopp renset for visne kronblad. Blomstene er derfor her enklere enn de er fra "naturens hånd".

Planta i hjørnet på verandaen viser hvordan dronningens blomster virkelig ser ut. Planta står under tak.

Planteguruen Finn Schjøll sier at Dronning Ingrid tåler vind og regn dårlig, og egentlig er en innendørsplante. Denne planta ser ikke ut til å være udelt enig i det.

Vi har mange Dronning Ingrid-pelargonier.
Planter som vi har laget selv av stiklinger fra en fordums morplante.

Mot alle råd, står de fleste av dem utendørs - utsatt for vind og vær.
Blant annet eksponert for regn som kronbladene tåler dårlig.
Kronbladene visner fra midten av blomsten.
Vi kutter ikke blomsterstengelen straks kronbladene bærer merke av forfall, men plukker av det som er vissent.
Blomstene blir da ikke så fyldige og prangende, men vi har glede av dem lenger.

Kanskje forsinker blomsterstengler med reduserte blomsterhoder dannelsen av nye blomster.
Men nye blomster vokser stadig fram.
At vi ikke er altfor ivrige med saksa, hindrer at vi får perioder hvor planta står ribbet og uten blomster og venter på neste blomstring.

På kommunens returpunkt for hageavfall ligger det fra tid til annen pelargonier av diverse slag.
Også Dronning Ingrid havner på "dynga".
Ganske tidlig på høsten ligger plantene der og forteller at enkelte avslutter hagesesongen tidlig.
Det er åpenbart at en del følger "bruk og kast-prinsippet" og kjøper nye planter hvert år.

Vi for vår del har glede av å prøve å overvintre de flerårige plantene.
Og vi tar stadig stiklinger og lager nye.
Avgangen er liten.
Selv om vi gir bort noen, øker derfor antallet fra år til år.
Før eller siden må vi sette bremsene på.

Foreløpig har vi Dronning Ingrid-pelargonier både her og der.
Sammen med røde pelargonier og fuchsia lyser de opp i hagen etter at mange av staudene har gått i frø.
De hjemmelagde pelargoniene formidler både skjønnhet og hageglede.
Og gleden ved å lage noe med egne hender.

Nye begoniaplanter fra stikling

Foto: Kow d. e. 11092016©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Den store planta ble laget ved hjelp av stikling i fjor. Den vesle er ny av året.

Vi kjøpte en begonia for et par år siden.
Nå har vi fire - morplanta og tre planter som er laget ved bruk av stiklinger.

Stammen og greinene på vår begonia går lett i stykker.
Vinden som suser rundt hushjørnene våre, brekker av og til av både blader, greiner og stengler.
Stenglene planter vi for om mulig å få flere planter.
Hittil har vi lykkes over all forventning.
 
To av stiklingplantene er nye av året.
De har tydelig slått rot og vokser bra, men har ennå ikke blomstret.


Da vi tok inn den planta vi lagde i fjor, fortsatte den å blomstre til langt ut på våren.
Nå er vi spent på hvordan årets stiklingsplanter vil tåle overvintringen og innelivet.

Hvis noen skulle spørre hva hensikten er, etter som planter er så billige at man kan kjøpe nye om våren slik at man slipper rotet og bryet med å passe på en masse avblomstrede planter i løpet av vinteren, så har de for så vidt rett i det.
Men å lage planter selv og å ta vare på dem, er en del av sjarmen ved å ha hage.
Dessuten er det økonomisk fornuftig.
Vi er motstandere av "bruk og kast".

Noen planter dør om høsten.
Det er livets gang.
Men de som kan overvintre, gir vi en sjanse.
Det krever en del plass og ekstra arbeid, men når resultatet er vellykket, er det verdt anstrengelsene.

Så får vi heller lukke øynene for at det ikke ser "strøkent" ut i alle rom.

Massevis av tomater

Foto: Kow d. e. 13092016©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Dette er bare noen få av alle de tomatene som har vokst på de tomatplantene vi sådde. Men blir de modne?

Tomatplantene stod lenge med blomster, men uten kart.
Men så "løsnet" det.
Lenge dukket det opp nye kart daglig.
Nå har de fleste av dem vokst seg store.
Og de ser gledelig friske ut.
Men ingen er blitt røde.
Rekker de å bli modne før nattefrosten kommer?

"Sådde" tomatskiver
Da vi delte en tomat, så vi at den inneholdt frø som var i ferd med å spire.
For eksperimentets skyld la vi tomatskivene i jord.
Det tok ikke lang tid før det grodde fram et stort antall nye tomatplanter.
Etter at de hadde bevist sin levedyktighet, ble disse plantet ut - noen i en blomsterurne, og de fleste i tre store plastdunker.
Blomsterurna ble plassert i et hjørne på verandaen, og plastdunkene så lunt som mulig på terrasen.

Vinden herjer
Plantene ble vannet hver dag og grodde fort.
Stedene hvor vi hadde satt dem, var ikke så lune og skjermet for vinden som vi hadde håpet på.
Før vi rakk å binde dem opp, "brettet" vinden plantene utover.
For ikke å brekke noe, lot vi dem ligge.
Dessuten har vi gitt dem ly bak noen gamle dobbeltvinduer som vi har liggende.
Det var nok klokt.
Hadde vi bundet dem opp, eller ikke satt opp vindfangere, hadde nok de verste vindkastene revet plantene i stykker.
Sånn er det når man ikke har drivhus.

Ikke tynnet 
De fleste tomatkartene har "normal" størrelse, noen er store og likner bifftomater, og atter andre er relativt små - ennå.
Størrelsen spiller liten rolle for oss.
Vi har derfor ikke tynnet, dvs. plukket av kart for å gi bedre livsrom til de gjenværende.
Ikke har vi knepet av nye skudd som har dukket opp i bladhjørnene heller.
Vi har rett og slett latt naturen gå sin gang.
Resultatet er et stort antall friske tomater av fin størrelse.

Ukjent sort
Hvilken sort tomat vi har sådd og dyrket fram, vet vi ikke.
Vi kan derfor ikke gi råd om valg av frø.
Denne gangen har vi vært heldige.
Men vi har selvfølgelig ingen garanti for at vi er like heldige neste gang.
Det eneste rådet vi kan gi, er at man må prøve seg fram.
Nå krysser vi fingrene og venter på å få smake på produktene.

2. omgang

Foto: Kow d. e. 10092016©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Denne rosa - som vi kaller Hafslund-rose - pleier å få én blomst to ganger i året. Bildet viser blomst nummer to pluss en lovende knopp. I år blir det nok tre blomster.

Denne rosa skjønnheten remonterer med flere blomster. Den har flere greiner med knopper.

Heidelberg-rosa ved inngangen får mange nye knopper og blomster om høsten. Noen ganger blomstrer den helt til jul.

Først blomstrer rosene i juni-juli.
Så tar de en lang pause.
Men så, ute i september en gang, tar de remonterende rosene sats og blomstrer en gang til før de går til ro for vinteren.

Akkurat nå er det en og annen utsprungen rose, noen halvt utsprungne knopper og flere lovende grønne knopper i rosebedet ved sørveggen.

Rådyrene forsyner seg ofte grovt av rosene våre.

Bare de knoppene og blomstene på Heidelberg-rosa som sitter høyest, og som rådyra ikke får tak i, får stå i fred.

En gjenstridig myte forteller at rådyra ikke spiser gule blomster.
At det ikke har rot i virkeligheten, har vi mange eksempler på.
Vi har en gul rose i enden av rosebedet, like ved inngangen til garasjen.
Den pleier rådyrene å spise opp før vi får glede av den.
Nå står den med en stor lovende knopp.

Vi krysser fingrene og håper at de firbente holder seg borte.

Lavt henger de, og søte er de

Foto: Kow d. e. 30082016©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Modne svarte, glinsende, søte bjørnebær strutter av vitaminer.

Endelig er bjørnebærsesongen her.
Det er masser av hagebjørnebær i år.
Som i fjor.
I alle fall hos oss.

Vi kjøpte hagebjørnebær (Rubus fruticosus) uten torner.
Det gikk bra noen år, men så grodde det fram lange, kraftige greiner med torner.
Trolig kom de fra under podestedet.

Bærene på de tornefulle greinene ble akkurat like store og velsmakende som bærene på de torneløse.
Vi lot derfor naturen gå sin gang.
Vi lot dem stå.
Nå har vi et helt klunger av flere meter lange, "illsinte", tornefulle stammer og greiner med masser av kart og skinnende blåsvarte, velsmakende bjørnebær.

Bjørnebærene blomstrer etter tur.
Man blir derfor ikke ferdig med å plukke.
Det er stadig nye modne bær.
Og noen rekker erfaringsmessig ikke å bli modne før frosten kommer.
Eller de mugner og råtner når det regner for mye.
Foreløpig ser årets avling uvanlig lovende ut.

Hvis du ikke er av det pripne slaget, og hvis du har en solrik plass til overs i hagen, så plant en bjørnebærbuske.
Hvis du ikke skal dyrke for salg, klarer du deg med en.

Men hvis du er avhengig av å ha pinlig orden i hagen, er bjørnebær kanskje ikke noe for deg.
De vokser kraftig i alle retninger, og greiner med torner er det ikke hyggelig å omgås.
Tornene setter seg fast i klærne, og gjør det både ubehagelig og vanskelig å plukke bær.
Blodige fingre og "torner i kjødet" må man bare avfinne seg med.

Personlig elsker vi bjørnebær - både spist rett fra busken, og i bearbeidet stand.
Vi lager syltetøy og grøt, og vi serverer lune bjørnebær til iskrem eller i "sukkerlake" smaksatt med stjerneanis, nellik og andre krydder som vi har lyst på.
Vi syns derfor at gleden ved å ha tilgang til saftige, søte bjørnebær er større enn ulempene.

Sunne fugler

Foto: Kow d. e. 25082016©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Slik hang bærene innbydende og ventet på oss da vi foretok en inspeksjonsrunde 25. august.


Vi har en buske med Aronia Moskva - altså svartsurbær.
For snaut 14 dager siden var den full av modne, blåsvarte, saftige bær.
I går var det 29 bær igjen - med smått og stort.

Noen har vært og forsynt seg grovt.
Jeg mistenker - med god grunn! - fuglene.
Både store fugler som skjærer og diverse arter av småfugl er observert i svartsurbuska.
Og i mispelbuskene som står med røde bær i nærheten.

I grunnen gjør det ikke så mye at vi har mistet årets avling.
Vi har både saft og syltetøy fra i fjor da avlingen var usedvanlig stor.
Selv om familiens "gartner" tar 20-30 ml svartsurbærsaft på styrten som styrkedrikk hver dag, er fjorårets produksjon ikke oppbrukt.
Om resten varer hele vinteren igjennom, er heller tvilsomt, men han får ta svatsurbærdrikk så lenge det varer.
Noe er bedre enn ingen ting.

At svartsurbær inneholder antioksidanter og andre stoffer som kroppen trenger, er det neppe tvil om.
Og etter som "gartneren" er fugleesker, trøster han seg med at det nå flyr en del kjernesunne fugler omkring i hans område.
Men aller helst skulle han selvfølgelig hatt de helsegivende svartsurbærene selv.
En gammel mann må gjøre det han kan for å bevare vitaliteten.
Men det bryr ikke fuglene seg om.

Det kommer seg, det kommer seg ...

Foto: Kow d. e. 30082016©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Se nøye på denne! Liten og puslete? Det er den største reddiken jeg har dyrket - hittil. Fantastisk.

Jeg er trolig Norges dårligste reddikdyrker.
Mine reddiker "klumper" seg ikke.
I stedet for saftige, velsmakende reddiker, dyrker jeg planter med røtter som ser ut som en mellomting mellom sytråd og fyrstikker.

Noen som har lest om min misære, har luftet den tanken at jeg gir opp for fort og fjerner de mislykkede plantene for tidlig.
Hadde forklaringen bare vært så enkel.

I fjor sådde jeg i to omganger.
Andre omgang fikk stå til plantene først blomstret og deretter satte frø.
De stod til og med vinteren over.
Nei, for kort grotid er nok ikke forklarinen.

Andre mener at det må være noe galt med frøet.
Kanskje det, men det er ikke utgått på dato.

Det er ikke frø til små, runde reddiker jeg sår.
Jeg sår den avlange sorten.
Og avlange blir de.
Avlange og tynne som tråd.

Nå er det slutt på frøene - både de innkjøpte, og de egenproduserte.
Neste vår satser jeg på runde reddiker.
Kanskje de er lettere å få til.

Eller kanskje ikke.
Jeg er forberedt på flere nederlag.
Men tro endelig ikke at jeg gir meg.

Lykkes jeg ikke med runde reddiker heller, må jeg krype til korset og be min yngste datter og hennes familie om hjelp og instruksjon.
De sådde i våres og fikk store, fine reddiker på første forsøk.

Begynnerflaks?
Neppe.
De klarer det som alle andre klarer.
Det er bare jeg som mislykkes.
Gang etter gang.
Hva er det jeg gjør galt?

Kuletistel - humlenes favoritt

Foto: Kow d. e. 25082016©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Humlene setter pris på kuletistelen.  

Kuletistel (Echinop bannaticuss) sår seg lett.
Vi har for tiden langt flere enn vi egentlig skulle ha, men av hensyn til humlene lar vi dem stå.
Neste år blir det nok derfor enda flere.
Hvis jeg da ikke får fjernet frøhodene når humlesesongen er over.
Men det er kanskje i seineste laget.

Noen mener at kuletistel er svartelistet i Norge.
Om det er tilfelle, er det ikke lett å finne ut av.
Det er mange varianter av kuletistel.
Kuletistel står ikke oppført  på Aftenpostens oppdaterte liste per 7. juni d.å.

Jeg beholder derfor den blå kuletistelen i hagen  slik at både humlene og vi har noe å glede oss over.
For blå kuletistel er en staselig plante med stor dekorasjonsverdi.
Og altså mat for humlene - som vi skal ta vare på.
Man kan ikke fjerne maten og tro at det ikke påvirker humlebestanden.
Vi får derfor håpe at myndighetene klarer å styre sin trang til å svarteliste de plantene som humler og andre livsbevarende insekter, er avhengige av.
 

Myter om boasnegler

Foto: Kow d. e. 25082016©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Boasneglen spiser friske blomsterblad - som bladene på denne valmuen.

Slik så valmuen ut etter at boasneglen hadde beitet på den.

Noen mener at boasneglen (limax maximus limacidae) er et nyttedyr som man bør behandle pent slik at man beholder den i hagen.
Noen vil dessten ha det til at boasneglene spiser brunsnegler og brunsnegleegg.
Og noen hevder at boasneglene ikke ødelegger friske vekster, men kun spiser råtne plantedeler.
Dessverre er dette bare myter uten hold i virkeligheten.

Spiser og ødelegger friske planter
Det er rikelig med boasnegler her vi bor.
Jeg har funnet dem beitende i mange slags planter.
De spiser blader, gnager i stykker stilker og tygger i seg blomster.
Og de lever tilsynelatende fredelig side om side med brunsnegler, svarte skogsnegler, grå små snegler uten hus og med hagesnegler og lundsnegler med hus.

Spiste av valmuen
En tidlig morgen for noen dager siden skulle jeg hente morgenavisene.
Da fikk jeg se at en boasnegle spiste av en av valmueblomstene ved garasjen.
Da jeg kom tilbake etter å ha hentet kameraet, var den i ferd med å forlate matfatet.
Det var ganske mørkt da jeg tok bildet.
Blitsen fikk sneglen til å se svart ut, men det var en boasnegle.

Massevis
Det sies at kjært barn har mange navn.
Folk kaller boasneglene både for tigersnegler, leopardsnegler - og mye annet. 
Men uansett kjælenavn, er den ikke "kjært barn" og velkommen i vår hage.
Jeg dreper alle boasnegler jeg ser - og de er ikke få - men det dukker stadig opp nye,  både på grønne friske planter og på vandring fra plante til plante.

Rabarbraen populær
Rabarbrabladene på den skyggefulle nordsiden av huset, er nesten oppspist.
På bladene finner jeg boasnegler og andre snegler om hverandre.
Det er ingen ting som tyder på at boasneglene utgjør noen trussel eller fare for snegler av andre slag.
Skulle vitenskapen likevel være i stand til å bekrefte at boasneglene spiser eggene til brunsneglene ville det jo være storartet.
Men: Foreløpig framstår påstanden som en ubekreftet myte.
Derimot framsetter jeg med dette en påstand som ikke er en myte, og som jeg har 100  prosent dekning for: Boasnegler spiser friske plantedeler og utretter stor skade i hagen!
Tro det eller ei, men slik er det.
Samme hva mytene forteller.
Jeg tror mine egne øyne.
Basta.

Agapanthusen er fin i år

Foto: Kow d. e. 07082016©
Klikk på bildene for å se større versjon.

12 blomster.

5 blomster.

8 blomster.


Vi har fire agapanthus-planter.
Tre av dem blomstrer i år.
Den fjerde har blomstret tidligere, men ikke i år.

Alle plantene tilbringer vinteren på samme sted - altså under samme vilkår.
Forskjellen er at de som blomstrer, står i relativt små og trange keramikkpotter, mens den fjerde står i en langt videre plastpotte.

Døde
I fjor høst ble et par potter med agapanthus stående ute til frosten kom.
Den ene tålte ikke påkjenningen og døde.
Den andre - som nok stod lunere - klarte seg.
At den ene døde, var overraskende, for en høst glemte jeg et par agapanthus-planter slik at de ble stående ute hele vinteren.
Den påfølgende våren blomstret de som aldri før.
Disse plantene stod riktignok i bakken, og ikke i urner.

Deler
Agapanthus-plantene utvikler et voldsomt rotsystem.
De må deles med et par års mellomrom for ikke å sprenge urnene de står i.
Mange av de plantene som er blitt "til overs" ved deling, har vi gitt bort.
Vi får stadig tilbakemeldinger om at de avdelte plantene gleder de nye eierne med rikelig blomstring.

I hus i tide
I år skal vi passe på å få de mest ømtålelige plantene i hus før frosten kommer.
Familiens gartner er blitt eldre og orker ikke så mye fysisk arbeid som tidligere.
Vi må nok derfor også redusere tallet på planter av ulike slag som tas inn til overvintring.
Men agapanthus-plantene vil vi forsøke å ta vare på.
Både de som har blomstret, og den som har tatt seg et hvileår.

Jeg klarte det!

Foto: Kow d. e. 07082016©   Klikk på bildet for å se større versjon.

Under over alle under: Ringblomstene blomstrer!

Jeg har drevet hageabeid i godt over 50 år.
Men det er et par enkle ting som jeg har problemer med.
Jeg får ikke reddikene til å "klumpe" seg, og jeg får ikke ringblomstene (calendula officinalis) til å blomstre.

Men under over alle under: I år blomstrer ringblomstene - flere samtidig, og flere etter hvert.
Jeg har gjort som jeg har gjort så mange ganger tidligere.
Jeg har sådd i en potte eller urne, krysset fingrene og håpet på det beste.

I fjor fikk jeg en blomst. 
Den kom i oktober.
I år har nye blomster avløst hverandre i tre-fire uker allerede.
Og ennå fins det lovende knopper.

Hvis noen nå tror at jeg har kjøpt nytt frø, og at det er forklaringen, kunne de ikke tatt mer feil.
Jeg har brukt frø fra samme posen som i fjor.
Frø som altså nå er ett år eldre, og som vel derfor skulle ha redusert spireevne, ikke større.

Jeg er ikke glad i avskårne blomster.
Blomster skal pynte opp i hagen.
Mener jeg.
Å hente inn mat fra hagen, er jeg derimot ikke motstander av.

I år er det såpass mange ringblomster at jeg til og med har spist et par stykker.
De fleste får imidlertid blomstre ferdig på voksestedet.
Frøene de setter, skal jeg sanke inn og bruke til neste år sammen med restene i den gamle posen.
Så får vi se om blomstringen i år er et engangsfenomen, eller om jeg klarer det en gang til.

Rosene kom og gikk

Foto: Kow d. e. © 
Klikk på bildene for å se større versjon

Vakker, men kortvarig.

Blomstrer rikest og lengst av alle, men remonterer ikke.

Skjønnheten i en roseknopp er vanskelig å overgå.

To blomster var alt vår Allotria hadde å by på i år.

I vårt rosebed er rosesesongen over for i år.
Skjønt ikke helt.
Et par-tre av rosene har utviklet noen få nye knopper.
Vi krysser fingrene og håper at de får anledning til å blomstre.

Tilfeldighetenes prinsipp
Da vi for omlag 30 år siden kjøpte og plantet roser, tenkte vi ikke på at vi burde velge roser som avøste hverandre slik at vi kunne få kontinuerlig blomstring over lang tid.
Vi hadde nettopp bygd, og økonomien var ikke den beste.
Vi kjøpte på tilbud og tok det vi fant.
Resultatet var at alle blomstret på en gang.
Bare noen av rosene remonterte.

Ikke bedre etter innplanting
Siden har noen av de opprinnelige plantene dødd ut.
For å forlenge blomstringssesongen, har vi forsøkt å erstatte dem med roser med lang eller sen blomstringstid.
Det har vi ikke fått til.
Blant annet fordi plantene ikke holder det pakningsvedlegget - altså reklamen - lover.

4 år uten blomster
Vi har f.eks. plantet Nina Weibull.
En klaserose som i følge pakningsvedlegget, skal blomstre fra juni til oktober.
Den har nå stått fire år i vårt blomsterbed uten å produsere en eneste rose.

4 blomster på 4 år
Samtidig plantet vi en Allotria.
Også det en klaserose som skal blomstre rikt fra juni til og med oktober.
Den gav oss to blomster i fjor og to i år.
Ingen klaser - og ingen lang blomstringsperiode inn i høsten.

"Ribbet" og "tomt"
De nye plantene svikter, altså.
Resultatet er at alle rosene blomstrer tidlig, og at de fleste - med noen beskjedne unntak - gjør seg ferdig på en gang.
Etter blomstring ser derfor rosebedet "ribbet" og "tomt" ut.

Hvorfor?
Hvorfor Nina Weibull og Allotria ikke holder det pakningsvedleggene lover, vet jeg ikke.
De gamle naboene som står i samme bedet, blomstrer.
Jorda har så å si hvert år fått tilførsel av egenprodusert kompost, innkjøpt kukompost og "kjøpejord".
Dessuten er det vannet - altså gjødslet - med pelletert høsegjødsel oppløst i vann.
Jeg gjødsler ikke etter midten av juli.
Plantene må ikke vokse så lenge ut over høsten at de får problemer til vinteren.

Kappløp med tiden
Nå ser vi fram til at de remonterende rosene som er i ferd med å utvikle nye knopper, skal rekke å blomstre før nattefrosten tar dem.
Eller før rådyrene kommer og forsyner seg.
Det blir et kappløp med tiden.
Et kappløp vi håper rosene vinner!

Jackmannii-klematisen holder ut

Foto: Kow d. e. 27072016 © Klikk på bildet for å se større versjon

"Lavtblomstrende" Jackmannii-klematis på vestveggen.

Det er fortsatt liv i Jackmannii-klematisen.
Den er nå vel 30 år gammel, men gleder oss fortsatt hvert år med store blå blomster.
I år har den ikke klatret oppover veggen slik den har gjort tidligere, men blomstrer i knehøyde.

Vi flyttet inn i nytt hus i 1983.
Hagen ble anlagt og beplantet snarest mulig i årene som fulgte.
Jackmannii-planta ble kjøpt på EPA i Sarpsborg på 80-tallet.
Det gjaldt å få mye for pengene, så vi handlet på tilbud.

EPA hadde hatt salg en stund, så tilbudet var begrenset.
Og de plantene som var igjen, hadde sett sin beste dager.

Jackmannii-planta kostet kr 39,80.
Siden den gang har den kledd vestveggen mot terrassen på vårt hus på Skorkeberg i Drøbak - eller i Frogn som kommunen heter.

Det gikk ikke lang tid før klematisen ble angrepet av meldugg.
Det var den i mange år, men vi lot den stå.
I stedet plukket vi befengte kronblader fra avblomstrede blomster og klipte av nedsmittede blader som vi kastet i søpla - eller restavfallet som det heter i dag.

De siste par-tre årene har Jackmannii-klematisen vært så å si fri for meldugg.
Også i år ser den fin og "ren" ut.
For sikkerhets skyld kaster vi fortsatt planterestene i restavfallet.

På tross av at vår klematis i mange år ble hemmet av meldugg, har den blomstret lenge.
Blomstringstiden varer fra august til frosten kommer, sier originalinnpakningen som vi har tatt vare på.
Men vår klematis har begynt blomstringen mye tidligere.
Ofte i begynnelsen av juli.

Jackmannii-klematisen deler plantehull og vegg med gullklematis og vivendel.
Disse "tar seg til rette" og dominerer veggen.
Men den blå, storblomstrede Jackmannii-klematisen har ikke latt seg kue.
Fortsatt utgjør den et fargesterkt innslag mot vår mørkbeisede vegg.
Det håper vi at den vil fortsette med i lang tid ennå.

Koriander

Foto: Kow d. e. 27072016 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Jeg lar korianderen blomstre og sette frø. Frøene er nesten mer anvendbare enn bladene. 

Koriander er ikke mye brukt i det norske kjøkken. 
Den har en  ganske særegen smak.
Jeg så et sted at noen mente at korianderbladene smakte såpe. 
Det er kanskje å gå vel langt, men spesiell er den. 

På engelsk kalles koriander bl.a. for "Chinese parsley" - dvs. kinessk persile.
Det er ganske misvisende, for koriander smaker over hodet ikke noe i nærheten av det persille gjør.

Vi bruker det grønne på korianderplanta hvis vi en heller sjelden gang lager mat med asiatisk preg.
Det hender dessuten at vi hakker eller klipper noen nyper grønn koriander og strør i grønn salat, grønnsakssupper eller andre supper.
Litt setter en pikant smak på salaten eller suppa.
For mye "overdøver" alle de andre ingrediensene i salaten slik at rettene nesten utelukkende smaker koriander.
Korianderblader og stilker bør derfor brukes med måte.

Godt modne og tørkede korianderfrø kan derimot brukes til litt av hvert.
Her fins noen oppskrifter. 
Jeg slipper noen korianderfrø opp i både det ene og det andre.
I grønnsakssupper og sauser - og i diverse personlige utgaver av sursild.

I oppskrifter står det gjerne at korianderfrø bør støtes i morter før bruk.
Jeg varierer.
Sammen med sild som skal ligge i lake over noe lengre tid, bruker jeg helst hele frø.
Skal man blande koriander i kjøttdeig for å gi kjøttboller eller kjøttkaker en litt pikant smak, passer det best med knuste frø.

Det gjelder samme regel for koriander som for alle andre ingredienser vi bruker i matlagingen:
Øvelse gjør mester - og det er lov til å bruke fantasien, og det er lov til å prøve seg fram.

Høsten er her

Noen mener at august er en sommermåned.
De tar feil.
I hvert fall i år.

Det blåser kraftig.
Regnet pisker om hushjørnene.
Og det er kaldt.
Riktig hustrig er det.

Trær og busker har ennå grønne blader.
Men om ikke lenge vil de begynne å gulne og falle av.
Morgentemperaturene kryper nedover mot ti grader.
Høsten er ikke i anmarsj.
Den er her.

Vi skulle gjort en masse i hagen.
Men kvir oss for å jobbe ute i regnet.
Vi er for gamle til det.
Utearbeidet blir derfor utsatt.
Mye av det blir trolig utsatt til neste år.
Hvis vi da ikke skulle få en lengre tørr, varm indian summer.

Men det er vel for mye å håpe på.
Det er nok bare å innse at den lange, varme sommeren som vi hadde så store forhåpninger til, er over.
Og at de mange planene vi hadde, ikke ble realisert i år heller.
Bringebærkratt, fagerfredløs og reinfann hersker fortsatt uutfordret i staudebedet.

Men bærene fikk vi i alle fall i hus.
Vi har spist syrlige rips rett fra buskene, kost oss med rørte rips med vaniljesaus, levert 15 kg rips på Askim Frukt- og Bærpresseri, og laget stikkelsbærgrøt, stikkelsbærgele, solbærgele og syltetøy.
Fruen i huset har plukket flere liter bringebær og laget verdens beste bringebærsyltetøy.
Dessuten har familiens "gartner" og amatørkokk plukket blåbær og syltet.
Bærene er plukket på egen tomt.
Det er derfor snakk om hagearbeid.

Om bjørnebærene rekker å bli modne i år, gjenstår å se.
Det er masse kart og blomster, men de trenger sol og varme for å bli svarte, søte bjørnebær.
Og sol og varme er det lite av akkurat nå.
Derfor er vi også bekymret for tomatplantene som vi har sådd selv og dyrket fram.
Plantene er kraftige og fine med mye blomster, men uten varme blir det verken kart eller modne tomater.

Høsten kom tidlig i år.
Veksthus har vi ikke.
Vi er derfor prisgitt været.
Og i år er det ikke "på vår side".
Det er ikke noe å gjøre med det.
Men dumt er det.

Fredløs fagerfredløs

Foto: Kow d. e. 07072016 © 
Klikk på bildet for å se større versjon


Fagerfredløs har klatret ut av bøtta og er i ferd med å overta stadig større del av staudebedet.

Det fins to slags planter med navnet fredløs -  vanlig fredløs (Lysimachia vulgaris) og fagerfredløs (Lysimachia punctata).
Den første er harmløs.
Fagerfredløs er en ustyrlig ugressplante og er svartelistet. 

Jeg kjenner fagerfredløs godt,  og har ikke plantet den på friland i blomsterbedet.
Jeg gravde ned en plastbøtte i bedet, sørget for at bøttekanten stod et godt stykke over bakken og plantet noen fagerfredløsrøtter i bøtta.
Det skulle jeg ikke gjort.
Plantene "klatret" over bøttekanten, og sprer seg nå i staudebedet hvor de fortrenger andre stauder.

 

Artsdatabanken vurderte i 2012 hvilken økologisk risiko en del "fremmede" arter representerer i Norge.
Resultatet er presentert i publikasjonen «Fremmede arter i Norge - med Norsk svarteliste 2012».

Jeg er skeptisk til deler av svartelistingen.
Jeg er imidlertid ikke skeptisk til at banken har svartelistet fagerfredløs.
Det er på sin plass.

Fagerfredløs sprer seg med skremmende fart over store områder.
Både i hager og der hvor hageeiere har kastet hageavfall.
Og de er ikke lett å bli kvitt.
Jeg har klipt av og fjernet blomster og frø, revet opp stengler og røtter, og spadd opp røtter, men året etter dukker nye planter opp i bedet.
Nå venter en ny ryddesjau.

Planterestene av fagerfredløs blir ikke kompostert.
Blomster, frø og rotstengler kastes i restavfallet for å bli destruert.

Jeg har flere svartelistede planter i hagen.
Flere av dem krever en del ekstraarbeid for ikke å spre seg i hagen - og i naturen ellers.
Men ingen er så plagsomme og arbeidskrevende som fagerfredløs.
Det måtte i så tilfelle være gravmyrt.
Disse plantene burde aldri vært sluppet inn i hagen.
Men for sent skal synderen angre.

Et råd til deg:
Vær føre var!
Ta ingen sjanser.
Å plante fagerfredløs i hagen er å plante problemer.

Den forhatte rynkerosa

Foto: Kow d. e. 2016 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Rynkerosene danner en blomstrende "vegg" mot vegen.

Blomstene er enkle, men vakre. Hver blomst står ikke lenge, men det kommer stadig nye knopper og blomster.

Nypene på rynkerose er dekorative og en sunnhetsbombe med masse vitaminer.

Rynkerose - eller rosa rugosa - tåler det meste.
De gror i all slags jord og trenger ikke annet stell enn eventuell tilbakeskjæring om våren.
Og rydding hvis de sprer seg for mye.
Nypene inneholder masser av vitaminer og er ypperlige til saft og marmelade. 

Rynkerosa (rosa rugosa) er en villstyring.
Den sprer seg uhemmet - både ved hjelp av rotskudd og nyper på avveie.
Derfor er den svartelistet.
Du skal ikke plante nye rynkerosebusker, men de rynkerosene du allerede har i hagen, kan stå.
Du bør imidlertid sørge for å ha dem under kontroll.
Og ikke under noen omstendighet kaste røtter eller nyper i naturen.

Jeg har sett hageeiere klage over rotskudd fra rynkerose i plenen og i blomsterbedene.
De som dukker opp i plenen, tar vi med gressklipperen.
Det er ikke noe problem.
Verre er det med nye rosebusker som dukker opp og vil overta blomsterbedene.
Der er det ikke nok å klippe ned de "overjordiske" plantedelene.
Røttene må fjernes.
Helst bør de dras opp, slik at man får fjernet utløperne helt bort til morplanta.

Jeg kan ikke se at rynkerosa representerer en slik fare for "genuint norske planter" som plantepolitiet vil ha det til.
Hvilke planter hører "naturlig hjemme" i norsk natur, forresten?
Etter at isen som dekket landet, forsvant, må alle planter ha blitt "importert" på en eller annen måte.
Nesten alle plantene i hagen er av hageentusiaster - eller personer med forretningssans - hentet til Norge fra andre deler av verden.
Noen riktig langt borte fra.

For en hageeier kan rynkeroser imidlertid representere problemer og ekstraarbeid.
Både vår og høst.
Plukker du nyper og kaster frøene i søpla, begrenser du spredningen.
Samtidig som du sikrer deg et verdifullt tilskudd til husholdningen i form av råmaterialer til saft og marmelade.
Nypeprodukter er både sunne og gode.
Dessuten hjelper hjemmelagede nypeprodukter på den dårlige samvittigheten som du er forventet å skulle ha fordi du har svartelistede planter i hagen.

Lavendelen i full blomst

Foto: Kow d. e. 2016 ©  Klikk på bildene for å se større versjon

4. mars: I begynnelsen av mars klipte jeg lavendelplanta på sørveggen sterkt tilbake.

27. juli: Fem måner seinere ser den slik ut. 

Lavendel (lavandula angustifolia) er en halvbusk som tåler sterk tilbakeskjæring.
Først hadde vi en plante som vi hadde kjøpt.
Nå har vi en stor plante og flere mindre som vi har laget av stiklinger fra den store.

Å formere lavendel er lett.
Når man beskjærer plantene om våren, stikker man noen av de avskårne greinene i sand - eller i jord.
Passer man på å vanne, er man neste garantert at stiklingene slår rot og gir nye livskraftige planter.

Får lavendelplantene beholde frøstandene etter blomstring, er sjansen dessuten stor for at de sår seg og formerer seg selv.
Å kjøpe mer enn en, eller et par, lavendelplanter er derfor unødvendig.
Formeringen ordner man selv.

Flere lavendelarter dufter godt.
Det kan derfor være fristende å plante dem ved sitteplassen i hagen.
Det er kanskje ikke så lurt.
Lavendel er ekstremt populært hos humler, bier, veps og annet flyende krek.
Sommerfugler av diverse slag oppsøker også gjerne lavendelplantene.
Liker man ikke å ha slike gjester flyende helt oppi kakefatet, bør man sette lavendelplantene slik at man kan nyte synet på behørig avstand.

Navnet lavendel kommer av lavare som betyr å vaske.
Lavendel virker antiseptisk.
Te av lavendel skal dessuten visstnok virke søvnframkallende og kurere fordøyelsesproblemer.