Kuletistel - humlenes favoritt

Foto: Kow d. e. 25082016©
Klikk på bildet for å se større versjon.

Humlene setter pris på kuletistelen.  

Kuletistel (Echinop bannaticuss) sår seg lett.
Vi har for tiden langt flere enn vi egentlig skulle ha, men av hensyn til humlene lar vi dem stå.
Neste år blir det nok derfor enda flere.
Hvis jeg da ikke får fjernet frøhodene når humlesesongen er over.
Men det er kanskje i seineste laget.

Noen mener at kuletistel er svartelistet i Norge.
Om det er tilfelle, er det ikke lett å finne ut av.
Det er mange varianter av kuletistel.
Kuletistel står ikke oppført  på Aftenpostens oppdaterte liste per 7. juni d.å.

Jeg beholder derfor den blå kuletistelen i hagen  slik at både humlene og vi har noe å glede oss over.
For blå kuletistel er en staselig plante med stor dekorasjonsverdi.
Og altså mat for humlene - som vi skal ta vare på.
Man kan ikke fjerne maten og tro at det ikke påvirker humlebestanden.
Vi får derfor håpe at myndighetene klarer å styre sin trang til å svarteliste de plantene som humler og andre livsbevarende insekter, er avhengige av.
 

Myter om boasnegler

Foto: Kow d. e. 25082016©
Klikk på bildene for å se større versjon.

Boasneglen spiser friske blomsterblad - som bladene på denne valmuen.

Slik så valmuen ut etter at boasneglen hadde beitet på den.

Noen mener at boasneglen (limax maximus limacidae) er et nyttedyr som man bør behandle pent slik at man beholder den i hagen.
Noen vil dessten ha det til at boasneglene spiser brunsnegler og brunsnegleegg.
Og noen hevder at boasneglene ikke ødelegger friske vekster, men kun spiser råtne plantedeler.
Dessverre er dette bare myter uten hold i virkeligheten.

Spiser og ødelegger friske planter
Det er rikelig med boasnegler her vi bor.
Jeg har funnet dem beitende i mange slags planter.
De spiser blader, gnager i stykker stilker og tygger i seg blomster.
Og de lever tilsynelatende fredelig side om side med brunsnegler, svarte skogsnegler, grå små snegler uten hus og med hagesnegler og lundsnegler med hus.

Spiste av valmuen
En tidlig morgen for noen dager siden skulle jeg hente morgenavisene.
Da fikk jeg se at en boasnegle spiste av en av valmueblomstene ved garasjen.
Da jeg kom tilbake etter å ha hentet kameraet, var den i ferd med å forlate matfatet.
Det var ganske mørkt da jeg tok bildet.
Blitsen fikk sneglen til å se svart ut, men det var en boasnegle.

Massevis
Det sies at kjært barn har mange navn.
Folk kaller boasneglene både for tigersnegler, leopardsnegler - og mye annet. 
Men uansett kjælenavn, er den ikke "kjært barn" og velkommen i vår hage.
Jeg dreper alle boasnegler jeg ser - og de er ikke få - men det dukker stadig opp nye,  både på grønne friske planter og på vandring fra plante til plante.

Rabarbraen populær
Rabarbrabladene på den skyggefulle nordsiden av huset, er nesten oppspist.
På bladene finner jeg boasnegler og andre snegler om hverandre.
Det er ingen ting som tyder på at boasneglene utgjør noen trussel eller fare for snegler av andre slag.
Skulle vitenskapen likevel være i stand til å bekrefte at boasneglene spiser eggene til brunsneglene ville det jo være storartet.
Men: Foreløpig framstår påstanden som en ubekreftet myte.
Derimot framsetter jeg med dette en påstand som ikke er en myte, og som jeg har 100  prosent dekning for: Boasnegler spiser friske plantedeler og utretter stor skade i hagen!
Tro det eller ei, men slik er det.
Samme hva mytene forteller.
Jeg tror mine egne øyne.
Basta.

Agapanthusen er fin i år

Foto: Kow d. e. 07082016©
Klikk på bildene for å se større versjon.

12 blomster.

5 blomster.

8 blomster.


Vi har fire agapanthus-planter.
Tre av dem blomstrer i år.
Den fjerde har blomstret tidligere, men ikke i år.

Alle plantene tilbringer vinteren på samme sted - altså under samme vilkår.
Forskjellen er at de som blomstrer, står i relativt små og trange keramikkpotter, mens den fjerde står i en langt videre plastpotte.

Døde
I fjor høst ble et par potter med agapanthus stående ute til frosten kom.
Den ene tålte ikke påkjenningen og døde.
Den andre - som nok stod lunere - klarte seg.
At den ene døde, var overraskende, for en høst glemte jeg et par agapanthus-planter slik at de ble stående ute hele vinteren.
Den påfølgende våren blomstret de som aldri før.
Disse plantene stod riktignok i bakken, og ikke i urner.

Deler
Agapanthus-plantene utvikler et voldsomt rotsystem.
De må deles med et par års mellomrom for ikke å sprenge urnene de står i.
Mange av de plantene som er blitt "til overs" ved deling, har vi gitt bort.
Vi får stadig tilbakemeldinger om at de avdelte plantene gleder de nye eierne med rikelig blomstring.

I hus i tide
I år skal vi passe på å få de mest ømtålelige plantene i hus før frosten kommer.
Familiens gartner er blitt eldre og orker ikke så mye fysisk arbeid som tidligere.
Vi må nok derfor også redusere tallet på planter av ulike slag som tas inn til overvintring.
Men agapanthus-plantene vil vi forsøke å ta vare på.
Både de som har blomstret, og den som har tatt seg et hvileår.

Jeg klarte det!

Foto: Kow d. e. 07082016©   Klikk på bildet for å se større versjon.

Under over alle under: Ringblomstene blomstrer!

Jeg har drevet hageabeid i godt over 50 år.
Men det er et par enkle ting som jeg har problemer med.
Jeg får ikke reddikene til å "klumpe" seg, og jeg får ikke ringblomstene (calendula officinalis) til å blomstre.

Men under over alle under: I år blomstrer ringblomstene - flere samtidig, og flere etter hvert.
Jeg har gjort som jeg har gjort så mange ganger tidligere.
Jeg har sådd i en potte eller urne, krysset fingrene og håpet på det beste.

I fjor fikk jeg en blomst. 
Den kom i oktober.
I år har nye blomster avløst hverandre i tre-fire uker allerede.
Og ennå fins det lovende knopper.

Hvis noen nå tror at jeg har kjøpt nytt frø, og at det er forklaringen, kunne de ikke tatt mer feil.
Jeg har brukt frø fra samme posen som i fjor.
Frø som altså nå er ett år eldre, og som vel derfor skulle ha redusert spireevne, ikke større.

Jeg er ikke glad i avskårne blomster.
Blomster skal pynte opp i hagen.
Mener jeg.
Å hente inn mat fra hagen, er jeg derimot ikke motstander av.

I år er det såpass mange ringblomster at jeg til og med har spist et par stykker.
De fleste får imidlertid blomstre ferdig på voksestedet.
Frøene de setter, skal jeg sanke inn og bruke til neste år sammen med restene i den gamle posen.
Så får vi se om blomstringen i år er et engangsfenomen, eller om jeg klarer det en gang til.

Rosene kom og gikk

Foto: Kow d. e. © 
Klikk på bildene for å se større versjon

Vakker, men kortvarig.

Blomstrer rikest og lengst av alle, men remonterer ikke.

Skjønnheten i en roseknopp er vanskelig å overgå.

To blomster var alt vår Allotria hadde å by på i år.

I vårt rosebed er rosesesongen over for i år.
Skjønt ikke helt.
Et par-tre av rosene har utviklet noen få nye knopper.
Vi krysser fingrene og håper at de får anledning til å blomstre.

Tilfeldighetenes prinsipp
Da vi for omlag 30 år siden kjøpte og plantet roser, tenkte vi ikke på at vi burde velge roser som avøste hverandre slik at vi kunne få kontinuerlig blomstring over lang tid.
Vi hadde nettopp bygd, og økonomien var ikke den beste.
Vi kjøpte på tilbud og tok det vi fant.
Resultatet var at alle blomstret på en gang.
Bare noen av rosene remonterte.

Ikke bedre etter innplanting
Siden har noen av de opprinnelige plantene dødd ut.
For å forlenge blomstringssesongen, har vi forsøkt å erstatte dem med roser med lang eller sen blomstringstid.
Det har vi ikke fått til.
Blant annet fordi plantene ikke holder det pakningsvedlegget - altså reklamen - lover.

4 år uten blomster
Vi har f.eks. plantet Nina Weibull.
En klaserose som i følge pakningsvedlegget, skal blomstre fra juni til oktober.
Den har nå stått fire år i vårt blomsterbed uten å produsere en eneste rose.

4 blomster på 4 år
Samtidig plantet vi en Allotria.
Også det en klaserose som skal blomstre rikt fra juni til og med oktober.
Den gav oss to blomster i fjor og to i år.
Ingen klaser - og ingen lang blomstringsperiode inn i høsten.

"Ribbet" og "tomt"
De nye plantene svikter, altså.
Resultatet er at alle rosene blomstrer tidlig, og at de fleste - med noen beskjedne unntak - gjør seg ferdig på en gang.
Etter blomstring ser derfor rosebedet "ribbet" og "tomt" ut.

Hvorfor?
Hvorfor Nina Weibull og Allotria ikke holder det pakningsvedleggene lover, vet jeg ikke.
De gamle naboene som står i samme bedet, blomstrer.
Jorda har så å si hvert år fått tilførsel av egenprodusert kompost, innkjøpt kukompost og "kjøpejord".
Dessuten er det vannet - altså gjødslet - med pelletert høsegjødsel oppløst i vann.
Jeg gjødsler ikke etter midten av juli.
Plantene må ikke vokse så lenge ut over høsten at de får problemer til vinteren.

Kappløp med tiden
Nå ser vi fram til at de remonterende rosene som er i ferd med å utvikle nye knopper, skal rekke å blomstre før nattefrosten tar dem.
Eller før rådyrene kommer og forsyner seg.
Det blir et kappløp med tiden.
Et kappløp vi håper rosene vinner!

Jackmannii-klematisen holder ut

Foto: Kow d. e. 27072016 © Klikk på bildet for å se større versjon

"Lavtblomstrende" Jackmannii-klematis på vestveggen.

Det er fortsatt liv i Jackmannii-klematisen.
Den er nå vel 30 år gammel, men gleder oss fortsatt hvert år med store blå blomster.
I år har den ikke klatret oppover veggen slik den har gjort tidligere, men blomstrer i knehøyde.

Vi flyttet inn i nytt hus i 1983.
Hagen ble anlagt og beplantet snarest mulig i årene som fulgte.
Jackmannii-planta ble kjøpt på EPA i Sarpsborg på 80-tallet.
Det gjaldt å få mye for pengene, så vi handlet på tilbud.

EPA hadde hatt salg en stund, så tilbudet var begrenset.
Og de plantene som var igjen, hadde sett sin beste dager.

Jackmannii-planta kostet kr 39,80.
Siden den gang har den kledd vestveggen mot terrassen på vårt hus på Skorkeberg i Drøbak - eller i Frogn som kommunen heter.

Det gikk ikke lang tid før klematisen ble angrepet av meldugg.
Det var den i mange år, men vi lot den stå.
I stedet plukket vi befengte kronblader fra avblomstrede blomster og klipte av nedsmittede blader som vi kastet i søpla - eller restavfallet som det heter i dag.

De siste par-tre årene har Jackmannii-klematisen vært så å si fri for meldugg.
Også i år ser den fin og "ren" ut.
For sikkerhets skyld kaster vi fortsatt planterestene i restavfallet.

På tross av at vår klematis i mange år ble hemmet av meldugg, har den blomstret lenge.
Blomstringstiden varer fra august til frosten kommer, sier originalinnpakningen som vi har tatt vare på.
Men vår klematis har begynt blomstringen mye tidligere.
Ofte i begynnelsen av juli.

Jackmannii-klematisen deler plantehull og vegg med gullklematis og vivendel.
Disse "tar seg til rette" og dominerer veggen.
Men den blå, storblomstrede Jackmannii-klematisen har ikke latt seg kue.
Fortsatt utgjør den et fargesterkt innslag mot vår mørkbeisede vegg.
Det håper vi at den vil fortsette med i lang tid ennå.

Koriander

Foto: Kow d. e. 27072016 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Jeg lar korianderen blomstre og sette frø. Frøene er nesten mer anvendbare enn bladene. 

Koriander er ikke mye brukt i det norske kjøkken. 
Den har en  ganske særegen smak.
Jeg så et sted at noen mente at korianderbladene smakte såpe. 
Det er kanskje å gå vel langt, men spesiell er den. 

På engelsk kalles koriander bl.a. for "Chinese parsley" - dvs. kinessk persile.
Det er ganske misvisende, for koriander smaker over hodet ikke noe i nærheten av det persille gjør.

Vi bruker det grønne på korianderplanta hvis vi en heller sjelden gang lager mat med asiatisk preg.
Det hender dessuten at vi hakker eller klipper noen nyper grønn koriander og strør i grønn salat, grønnsakssupper eller andre supper.
Litt setter en pikant smak på salaten eller suppa.
For mye "overdøver" alle de andre ingrediensene i salaten slik at rettene nesten utelukkende smaker koriander.
Korianderblader og stilker bør derfor brukes med måte.

Godt modne og tørkede korianderfrø kan derimot brukes til litt av hvert.
Her fins noen oppskrifter. 
Jeg slipper noen korianderfrø opp i både det ene og det andre.
I grønnsakssupper og sauser - og i diverse personlige utgaver av sursild.

I oppskrifter står det gjerne at korianderfrø bør støtes i morter før bruk.
Jeg varierer.
Sammen med sild som skal ligge i lake over noe lengre tid, bruker jeg helst hele frø.
Skal man blande koriander i kjøttdeig for å gi kjøttboller eller kjøttkaker en litt pikant smak, passer det best med knuste frø.

Det gjelder samme regel for koriander som for alle andre ingredienser vi bruker i matlagingen:
Øvelse gjør mester - og det er lov til å bruke fantasien, og det er lov til å prøve seg fram.

Høsten er her

Noen mener at august er en sommermåned.
De tar feil.
I hvert fall i år.

Det blåser kraftig.
Regnet pisker om hushjørnene.
Og det er kaldt.
Riktig hustrig er det.

Trær og busker har ennå grønne blader.
Men om ikke lenge vil de begynne å gulne og falle av.
Morgentemperaturene kryper nedover mot ti grader.
Høsten er ikke i anmarsj.
Den er her.

Vi skulle gjort en masse i hagen.
Men kvir oss for å jobbe ute i regnet.
Vi er for gamle til det.
Utearbeidet blir derfor utsatt.
Mye av det blir trolig utsatt til neste år.
Hvis vi da ikke skulle få en lengre tørr, varm indian summer.

Men det er vel for mye å håpe på.
Det er nok bare å innse at den lange, varme sommeren som vi hadde så store forhåpninger til, er over.
Og at de mange planene vi hadde, ikke ble realisert i år heller.
Bringebærkratt, fagerfredløs og reinfann hersker fortsatt uutfordret i staudebedet.

Men bærene fikk vi i alle fall i hus.
Vi har spist syrlige rips rett fra buskene, kost oss med rørte rips med vaniljesaus, levert 15 kg rips på Askim Frukt- og Bærpresseri, og laget stikkelsbærgrøt, stikkelsbærgele, solbærgele og syltetøy.
Fruen i huset har plukket flere liter bringebær og laget verdens beste bringebærsyltetøy.
Dessuten har familiens "gartner" og amatørkokk plukket blåbær og syltet.
Bærene er plukket på egen tomt.
Det er derfor snakk om hagearbeid.

Om bjørnebærene rekker å bli modne i år, gjenstår å se.
Det er masse kart og blomster, men de trenger sol og varme for å bli svarte, søte bjørnebær.
Og sol og varme er det lite av akkurat nå.
Derfor er vi også bekymret for tomatplantene som vi har sådd selv og dyrket fram.
Plantene er kraftige og fine med mye blomster, men uten varme blir det verken kart eller modne tomater.

Høsten kom tidlig i år.
Veksthus har vi ikke.
Vi er derfor prisgitt været.
Og i år er det ikke "på vår side".
Det er ikke noe å gjøre med det.
Men dumt er det.

Fredløs fagerfredløs

Foto: Kow d. e. 07072016 © 
Klikk på bildet for å se større versjon


Fagerfredløs har klatret ut av bøtta og er i ferd med å overta stadig større del av staudebedet.

Det fins to slags planter med navnet fredløs -  vanlig fredløs (Lysimachia vulgaris) og fagerfredløs (Lysimachia punctata).
Den første er harmløs.
Fagerfredløs er en ustyrlig ugressplante og er svartelistet. 

Jeg kjenner fagerfredløs godt,  og har ikke plantet den på friland i blomsterbedet.
Jeg gravde ned en plastbøtte i bedet, sørget for at bøttekanten stod et godt stykke over bakken og plantet noen fagerfredløsrøtter i bøtta.
Det skulle jeg ikke gjort.
Plantene "klatret" over bøttekanten, og sprer seg nå i staudebedet hvor de fortrenger andre stauder.

 

Artsdatabanken vurderte i 2012 hvilken økologisk risiko en del "fremmede" arter representerer i Norge.
Resultatet er presentert i publikasjonen «Fremmede arter i Norge - med Norsk svarteliste 2012».

Jeg er skeptisk til deler av svartelistingen.
Jeg er imidlertid ikke skeptisk til at banken har svartelistet fagerfredløs.
Det er på sin plass.

Fagerfredløs sprer seg med skremmende fart over store områder.
Både i hager og der hvor hageeiere har kastet hageavfall.
Og de er ikke lett å bli kvitt.
Jeg har klipt av og fjernet blomster og frø, revet opp stengler og røtter, og spadd opp røtter, men året etter dukker nye planter opp i bedet.
Nå venter en ny ryddesjau.

Planterestene av fagerfredløs blir ikke kompostert.
Blomster, frø og rotstengler kastes i restavfallet for å bli destruert.

Jeg har flere svartelistede planter i hagen.
Flere av dem krever en del ekstraarbeid for ikke å spre seg i hagen - og i naturen ellers.
Men ingen er så plagsomme og arbeidskrevende som fagerfredløs.
Det måtte i så tilfelle være gravmyrt.
Disse plantene burde aldri vært sluppet inn i hagen.
Men for sent skal synderen angre.

Et råd til deg:
Vær føre var!
Ta ingen sjanser.
Å plante fagerfredløs i hagen er å plante problemer.

Den forhatte rynkerosa

Foto: Kow d. e. 2016 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Rynkerosene danner en blomstrende "vegg" mot vegen.

Blomstene er enkle, men vakre. Hver blomst står ikke lenge, men det kommer stadig nye knopper og blomster.

Nypene på rynkerose er dekorative og en sunnhetsbombe med masse vitaminer.

Rynkerose - eller rosa rugosa - tåler det meste.
De gror i all slags jord og trenger ikke annet stell enn eventuell tilbakeskjæring om våren.
Og rydding hvis de sprer seg for mye.
Nypene inneholder masser av vitaminer og er ypperlige til saft og marmelade. 

Rynkerosa (rosa rugosa) er en villstyring.
Den sprer seg uhemmet - både ved hjelp av rotskudd og nyper på avveie.
Derfor er den svartelistet.
Du skal ikke plante nye rynkerosebusker, men de rynkerosene du allerede har i hagen, kan stå.
Du bør imidlertid sørge for å ha dem under kontroll.
Og ikke under noen omstendighet kaste røtter eller nyper i naturen.

Jeg har sett hageeiere klage over rotskudd fra rynkerose i plenen og i blomsterbedene.
De som dukker opp i plenen, tar vi med gressklipperen.
Det er ikke noe problem.
Verre er det med nye rosebusker som dukker opp og vil overta blomsterbedene.
Der er det ikke nok å klippe ned de "overjordiske" plantedelene.
Røttene må fjernes.
Helst bør de dras opp, slik at man får fjernet utløperne helt bort til morplanta.

Jeg kan ikke se at rynkerosa representerer en slik fare for "genuint norske planter" som plantepolitiet vil ha det til.
Hvilke planter hører "naturlig hjemme" i norsk natur, forresten?
Etter at isen som dekket landet, forsvant, må alle planter ha blitt "importert" på en eller annen måte.
Nesten alle plantene i hagen er av hageentusiaster - eller personer med forretningssans - hentet til Norge fra andre deler av verden.
Noen riktig langt borte fra.

For en hageeier kan rynkeroser imidlertid representere problemer og ekstraarbeid.
Både vår og høst.
Plukker du nyper og kaster frøene i søpla, begrenser du spredningen.
Samtidig som du sikrer deg et verdifullt tilskudd til husholdningen i form av råmaterialer til saft og marmelade.
Nypeprodukter er både sunne og gode.
Dessuten hjelper hjemmelagede nypeprodukter på den dårlige samvittigheten som du er forventet å skulle ha fordi du har svartelistede planter i hagen.

Lavendelen i full blomst

Foto: Kow d. e. 2016 ©  Klikk på bildene for å se større versjon

4. mars: I begynnelsen av mars klipte jeg lavendelplanta på sørveggen sterkt tilbake.

27. juli: Fem måner seinere ser den slik ut. 

Lavendel (lavandula angustifolia) er en halvbusk som tåler sterk tilbakeskjæring.
Først hadde vi en plante som vi hadde kjøpt.
Nå har vi en stor plante og flere mindre som vi har laget av stiklinger fra den store.

Å formere lavendel er lett.
Når man beskjærer plantene om våren, stikker man noen av de avskårne greinene i sand - eller i jord.
Passer man på å vanne, er man neste garantert at stiklingene slår rot og gir nye livskraftige planter.

Får lavendelplantene beholde frøstandene etter blomstring, er sjansen dessuten stor for at de sår seg og formerer seg selv.
Å kjøpe mer enn en, eller et par, lavendelplanter er derfor unødvendig.
Formeringen ordner man selv.

Flere lavendelarter dufter godt.
Det kan derfor være fristende å plante dem ved sitteplassen i hagen.
Det er kanskje ikke så lurt.
Lavendel er ekstremt populært hos humler, bier, veps og annet flyende krek.
Sommerfugler av diverse slag oppsøker også gjerne lavendelplantene.
Liker man ikke å ha slike gjester flyende helt oppi kakefatet, bør man sette lavendelplantene slik at man kan nyte synet på behørig avstand.

Navnet lavendel kommer av lavare som betyr å vaske.
Lavendel virker antiseptisk.
Te av lavendel skal dessuten visstnok virke søvnframkallende og kurere fordøyelsesproblemer.