Sykdom og frø må ikke spres

Foto: Kow d.e. 01022011 © Klikk på bildene for å se større versjon

Kaprifol, gullklematis og Jackmani-klematis skal beskjæres, men det må skje i stille vær for å hindre at frø og syke blader spres med vinden.

Jeg har tenkt å ta sjansen på å være litt tidlig ute i år. Klematisplantene våre - som står i vestveggen hvor det tidlig blir godt og varmt - begynner gjerne så smått å utvikle nye skudd før snøen har gått.

For å ødelegge minst mulig, prøver jeg å foreta beskjæringen så tidlig som mulig.

Sykdom og frø

Når jeg beskjærer, må det være mest mulig vindstille.

Jackmani-klematisen (clematis jackmani) plages av meldugg.

Visne blader, kronblader og avklipte greiner putter jeg direkte i søppelsekker for å unngå at de sprer seg og drar smitten med til andre planter som er mottakelige for denne plagsomme sykdommen.

Gullklamatisen (clematis tangutica) omgir Jackmani-klematisen på alle kanter - ja, den vokser til og med inne blant Jackmani-stenglene - men den blir merkelig nok ikke smittet.

Det er ikke antydning til meldugg på den.

Derimot har den tusentalls spirekåte frø som jeg nødig vil ha spredd i hagen - eller fraktet med vinden over til naboene.

Avklippet fra gullklematisen går derfor også korteste vegen opp i søppelsekkene - hvis jeg klarer å stappe det unna før vinden tar det.

Livskraftig kaprifol

Kaprifolen (lonicera caprifoliaceae) har heller ikke latt seg smitte. Enda den delvis vokser bak gullklamatisen. Den er frodig og livskraftig og vokser med imponerende fart.

I bredden og høyden - og inn under bordkledningen.

Jeg klipper den nokså hardhendt tilbake om våren.

Og så stusser jeg den to-tre ganger i vekstsesongen.

Det har den tydeligvis ikke vondt av, for den blomstrer og vokser.

Beise

I fjor hadde jeg planer om å beise vestveggen straks klatrevekstene var beskåret.

Det ble det ikke noe av. Selv om jeg var uvanlig tidlig uten med hagesaksa.

Likevel var årsskuddene på klematisplantene blitt så lange at jeg ville hatt problemer med å holde dem ut fra veggen uten å ødelegge dem.

I år har jeg foreløpig ikke den unnskyldningen. Jeg får vel derfor bare se til å komme i gang - med beskjæringen og med beisingen. Så får snøen bare ligge der den ligger.

Mye snø som skal smeltes

Foto: Kow d.e. 27032011 © Klikk på bildene for å se større versjon

Staudebedet langs innkjørselen blir brukt som deponi når gårdsplassen måkes. Her kommer derfor våren sent.

Heller ikke her ser staudene dagens lys på en stund. I skråningen i venstre bildekant er om lag to meter dyp, ishard snø.

Heller ikke på øvre plen kan våren ventes med det første. Her er det ikke plassert snø. Nivået avspeiler vinterens snøfall.

Jeg er lei snø og kulde og vil gjerne komme i gang med hagearbeidet. Men snøen dekker hagen. I tjukt lag.

Må vente Bare den sørvendte skråningen langs innkjørselen er snøfri, men der er krokus, scilla og perleblomster gjemt i jorda. Der kan jeg ikke sette i gang med noe før disse plantene har blomstret fra seg. De stakkars plussgradene vi har midt på dagen, monner ikke. Det vi trenger, er varme hele døgnet. Og regn. Regn som løser opp snøen og får fart på snøsmeltingen.

April I slutten av uka legger vi mars bak oss, og går inn i april. Jeg håper at Bjørnstjerne Bjørnson har rett når han skriver:

Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,
- dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer,feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,
- i den blir somren til!

Hestehoven eneste vårtegn

Foto: Kow d.e. 26. og 27.03.2011 © Klikk på bildene for å se større versjon

Snøen er snart borte i den sørvendte skråningen på oversiden av innkjørselen, men bare hestehoven har våget å stikke hodet fram. Krokus, scilla og perleblomster lar vente på seg.

I går koste hestehoven seg i vårsola slik vi ser her, men i dag blåser det kaldt, og den har - som den oppmerksomme kan se i overkant av det øverste bildet - lukket blomstene i påvente av varmere og mer vårlige dager.

Nei, det går ikke fort.

I alle fall ikke hos oss på Skorkeberg.

Selv i den solfangende, sørvendte skråningen på oversiden av innkjørselen har ingen hageblomster vist seg for å nyte solvarmen og hilse våren.

Bare hestehoven, eller leirfivelen, med det morsomme latinske navnet tussilago farfara, har vist mot nok til å trosse kalde netter og tidvis bitende vind.

Akkurat i dag er forresten sønnavinden kaldere enn den kaldeste nordavind.

Til og med den hardføre tøffingen hestehoven har derfor funnet å måtte lukke seg og vente på varmere dager.

Nede ved sjøkanten i det gamle Drøbak derimot er våren kommet lengre.

Selv om snøen også der enkelte steder ligger kald og hard, trosser krokusen alle tegn på vinter og koser seg i solveggen på Tamburbakken.

Nå venter vi - og rådyra! - på at krokus, scilla og perleblomst skal dukke fram og glede oss en stakket stund her også.

Pusekattene er kommet

Foto: Kow d.e. 15032011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

"Pusekattene" på seljetreet ved lekeplassen lar seg ikke avskrekke av nattlige kuldegrader og en vinter som stadig gjør iherdige framstøt for å hindre at våren får overtaket.

Dunbløte "pusekatter" hilser våren og bringer vårlige fornemmelser til unge og gamle.

Ved lekeplassen like nedenfor der vi bor, står det et seljetre (salix) som hvert år varsler vårens komme. Lenge før noe annet vårtegn er å spore.

Egentlig har det stått med utsprungne "pusekatter" en god stund allerede.

Det skyldes bare sommel - og en inngrodd motvilje mot den dype snøen som jeg må vampe i for å få tak i dem - at jeg ikke har tatt inn noen greiner med disse vakre "vårblomstene" for lenge siden.

Driving

Noen mener at man tradisjonelt har tatt inn kvister til driving for å få noe grønt innendørs til påske. Det kan ikke gjelde "pusekatter". Og ikke i alle deler av landet.

Når påska innfaller varierer sterkt, og ved påsketider har selja gjerne blomstret i lange tider allerede. Som f. eks. i år.

Derimot driver man gjerne bjørkekvister noe lenger ut på våren.

Lyst grønt bjørkeløv til gul påskepyt gir en fin effekt.

Og en uforfalsket vårfølelse.

Allergi
Å ta inn kvister til driving, er ikke problemfritt.
Også de vakre hannblomstene, eller hannraklene, på selje kan by på problemer for allergikere.

Vi tar dem inn tidlig, mens de er sølvblanke og lodne. Men når allergiske barnebarn skal komme på besøk, setter vi greinene vekk og lufter godt.
Når de gule pollenknappene kommer, og "pusekattene" forvandles til "gåsunger", kastes de på komposten.
I tilleg til å lage problemer for allergiske barnebarn, gjør "gåsungenes" gule blomsterstøv det nødvendige å bruke uforholdsmessig mye tid og krefter på støvtørking og støvsuging.

Tradisjon

I mitt barndomshjem ble det alltid tatt inn kvister til driving. Det var min far som tok seg av det. Det var mest bjørk han drev, men fikk han "ånden over seg" som han sa, prøvde han også andre treslag. Han likte å eksperimentere.

Den egenskapen har jeg arvet.

Solgte løv

Like etter krigen måtte vi i noen år spe på husholdsbudsjettet med ulike inntektsbringende aktiviteter.

I vaskekjelleren stod det ganske tidlig på våren et par avskjæringer med bjørkekvister til driving.

Etter hvert som de ble grønne, ble de buntet, og jeg gikk rundt og solgte nydrevet løv på dørene.

Ganske mange kjøpte - enda de jo lett kunne drevet selv til eget bruk.

Vi bodde relativt landlig til, og det var nok av spede bjørkebusker å ta greiner av i Hafslundskogene.

Hafslundselskapet og de ansvarlige for skogsdriften, var trolig glad til at de fikk hjelp til å holde undervegetasjonen nede.

"Skal de ikke slippe våren inn i stuen, da frue?"
Ikke altfor langt fra mitt barndomshjem bodde en mann som var vennlig nok, men ikke så med helt blide øyne på at jeg gikk ham i næringen.
Han drev blomsterforretning i Sarpsborg, men solgte også drevet løv ved å oppsøke folk hjemme.
Slutten av 1940-tallet var en tid da fordommene fortsatt florerte, og hvor klengenavn og nedsettende karakteristikker og betegnelser satt løst.
På grunn av sin spesielle legning, gikk blomsterhandleren under navnet "dama".
Når han skulle fallby sine vårlige varer, sa han med fistelstemme: "Skal de ikke slippe våren inn i stuen, da frue?"
Egentlig var det jo fint - og treffende - sagt.
Men folk lo og syntes at det var jålete. Og rart.
Jeg har tenkt på det ofte siden: Trolig fikk han nei av mange som p.g.a. fordommer i stedet kjøpte drevet løv av en 9-10-åring som gikk på dørene for å bidra til familiens underhold.
Men selv synes jeg at å "slippe våren inn i stuen" gir et godt og dekkende uttrykk for den samme naturgleden som driver oss hagedyrkere til å bruke tid og krefter i hagen.
Så derfor "slipper vi våren inn i stuen" ved å drive kvister av diverse trær og busker. Hvert år.
Så lenge det kan kombineres med allergiske barnebarn.

Ikke elg, men ekorn

Foto: Kow d.e. 01022011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Bomskudd. Jeg var overbevist om at det var avtrykk fra et klovdyr. Så feil kan man ta.

I min uvitenhet mente jeg at sporene som gikk gjennom gårdsplassen måtte være laget av klovdyr.

Der tok jeg grundig feil.

Det er spor etter ekorn, slår ekspertene fast.

Det kom for så vidt ikke som noen overraskelse. "Mia" og "Anonym" hadde allerede gitt meg kalt vann i blodet. "Mia" mente hun så klør, og "Anonym" tippet på gaupe - eller kanskje mår.

Det var jo ikke så langt unna.

Hvem som har fastslått identiteten?

Det har ekspertene på "Spør en biolog" gjort.

Jeg takker ydmykt for hjelpen.

Glassert hage

Foto: Kow d.e. 28022011 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Berberissen ved postkassa har iført seg et skinnende lag is. Når sola finner det for godt å presse noen solstråler fram gjennom skylaget, funkler de isbelagte greinene som diamanter.

Parkslireknens tørre bambusliknende stammer og greiner er dekorative i seg selv. Med snø og is på blir de som krystallsøyler.

Ved innkjørselen står et snøballtre. Om sommeren er det ofte angrepet av lus. Vinterstid kan det framtre som en isskulptur.

Også om vinteren kan hagen være vakker.
Hvit snø ligger som en dyne over det hvilende landskapet mens trær, vedstabler og fuglehus framstår som snøskulpturer.
Noen ganger overgår naturen seg selv.
For noen dager siden la tåka et glitrende islag på busker og trær.
Det hender av og til. Men denne gangen er det blitt værende i flere dager.
I solskinnet glitrer isen som diamanter.
Merkelig nok har ikke isen smeltet.
Fortsatt pryder den greinene og venter på mer sol.
Det gjør hageeieren også.
Fordi sola varmer og bringer våren nærmere, men også fordi den gjør isbelegget på busker og trær - som i seg selv er vakkert - enda mer funklende.

Man må få med seg de skjønnhetsopplevelsene som hagen byr på.

Uansett årstid.
Skal vi tro kalenderen, er vinteren på hell.
Vi venter på våren, men prøver å få med oss vinterens skjønnhet før den er over. For denne gang.