Stakkars rododéndron

Foto: Kow d.e. 23012010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Rododéndronbuskene henger med bladene og er tynget ned av snøen. Hvordan klarer de den barske vinteren, mon tro?

I fjor var de to rododéndronbuskene vi har, totalt nedtynget av snø.

Men de tok ikke skade.

Det var ingen brekkasje å snakke om. Og blomstringen var upåklagelig.

I år lider de igjen. Presset ned av snø, og utsatt for ekstrem kulde.

Ja, for 15-20 grader minus, er uvanlig kaldt - og dermed ekstremt - på våre kanter selv om folk andre steder i landet bare blåser i barten når de hører om slike temperaturer.

Forhåpentlig har snøen tatt av for den verste kulda.

Men hva med grentoppene som ikke er dekket?

Nå er det vel slik at rododéndron har et selvforsvarssystem mot kulde. At plantene produserer en slags frysevæske som hindrer at cellene fryser i stykker.

Men hvor mange grader tåler de?

Før snøen og frosten kom, stod buskene med mange lovende knopper. Både vekstknopper og blomsterknopper.

Det skal bli spennende å se hvor mange av disse som resulterer i nye skudd og blomster når våren kommer. Om noen av dem ikke har klart påkjenningen, men rett og slett har bukket under.

Ennå har vi den mest uberegnelige - og ofte kaldeste - måneden til gode.

Er vi ferdige med sprengkulda for i år, eller skal februar by på nye døgn med ekstremkulde og forlenge den allerede lange og kalde vintren til en riktig fimbulvinter?

Vi venter det verste.

Det er det tryggeste.

Da er sjansen for hyggelige overraskelser størst.

Amaryllis

Foto: Kow d.e. 181209 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

To amaryllis, av varemerket Hadeco, kjøpt for et slikk og ingen ting, gledet oss lenge med store, vakre klokker.

En stund før jul kjøpte vi to amaryllis.

De kostet kr 29,50 per stk.

Den lave prisen skyldtes trolig at plantene ikke var i rute til jul. De var kommet så langt i utviklingen at de stod i fare for å blomstre ferdig før julehelgen hadde begynt.

Så det var vel et slags utsalg. Som det er vanskelig å forstå at noen kunne tjene noe på.

Stikk i strid med rettledningen som fulgte med, satte vi plantene relativt kjølig og forsinket blomstringen så godt vi kunne.

Det var meget vellykket.

Begge blomstene begynte riktig nok å blomstre før jul, men blomstene stod lenge. Og den ene fikk fire store klokker som blomstret i rekkefølge. To av klokkene holdt seg pene til langt inn i jula.

Den andre blomstret også lenge. Den fikk to fine klokker som avløste hverandre. Og etter hvert en blomsterknopp nede ved foten. Den visnet imidlertid inn.

Begge planter levde så nær opp til navnet - som var "Miracle" - som mulig.

Nå er begge knollene satt til side for å tørke og hvile.

Om et år forsøker vi å drive dem på ny.

Så får vi se om de gjentar bedriften.

Forsythiaen blomstrer

Foto: Kow d.e. 18012010 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Forsythiakvistene blomstrer villig og sjenerøst, men står ikke lenge.

Neida, det er ikke de buskene som står utendørs, som blomstrer.

Men de kvistene vi har tatt inn.

Å "framskynde" våren ved å ta inn kvister til "driving", er en vane jeg har med meg fra mitt barndomshjem.

Faren min var slik jeg er blitt.

Han tok inn kvister av forsythia, eple og bjørk hver vår så lenge jeg var gutt og bodde hjemme.

Jeg syntes at det var hyggelig - og spennende.

Et lite naturens under, så å si.

Kirsebær hadde vi aldri i min barndoms hage.

Det har derimot min kone og jeg.

Så når jeg bare kan komme meg ut på plenen til kirsebærtreet uten å få støvlene fulle av snø, skal også det treet få en sjanse til å glede oss med blomster og blader.

Blir det bare bladverk - og det har vel hendt - tar vi det til etterretning.

Ingen stor skade skjedd.

Men det er morsomt å lykkes.

Dessuten setter man ekstra pris på blomstene nå når de er sjeldne.

Og vakre er de.

En fugl i handa ...

Foto: Kow d.e. ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Marie Camilla og dua.

Bloggeren Petunia har satt i gang en ordtak-stafett - eller sitatstafett som hun kaller det. Man skal sitere et ordtak og illustrere det, samt sende stafettpinnen videre. Klikk på lenken og se nærmere opplysninger om reglene.
Jeg har fått stafettpinnen fra Mia.
Og sender den videre til smgj og linnemi.

Due
Vi har en due. En slik som tryllekunstnere bruker til å gjøre ”trikk” med. Jeg tror den riktige betegnelsen er ”latterdue”.
Egentlig hadde vi to.
Sønnen vår fikk dem da han var 16 år gammel. I morgen fyller han 46.
Den ene dua døde etter om lag tjue års tid, men den andre lever. Og er nå altså 30 år gammel
Duene har vært populære hos barnebarna.
De har vært med på å leke – eller vært interesserte tilskuere til - både det ene og det andre som barnebarna har drevet med.
Den gjenlevende dua får besøk så snart de mindre barnebarna er kommet i hus.
Også de voksne barnebarna tar seg gjerne en tur inn på arbeidsrommet for å hilse på en gammel kamerat der den sitter i buråpningen og holder bloggeren med selskap.

En fugl i handa
Spesiell stas er det å holde dua.
Selv om det nok også føles som litt skummelt er det tydelig at en fugl i handa er bedre enn 10 på taket. Eller på foringsstedene utendørs.
For selv om både barnebarna og jeg er mer enn alminnelig opptatt av småfuglene, har dua en spesiell posisjon som ikke er til å rikke.
Den er en personlighet. En kamerat og et familiemedlem.
I natt ble vi besteforeldre til en liten gutt. Det er barnebarn nummer ni.
Det skal bli spennende å se om dua lever så lenge at også han kan oppleve den og bære den med seg som et av sine barndomsminner.

Kald varmkompost

Foto: Kow d.e. 29122009 ©
Klikk på bildet for å se større versjon

Selv om snøen isolerer, ble det for kaldt. Nå er innholdet i bingen frosset og prosessen stanset opp.

Varmkomposten er ikke varm lenger. Den har frosset.

Mellom 10 og 20 minusgrader ble for kaldt. Selv om jeg har måkt et godt lag med snø oppover veggene på bingen.

Det er ingen stor ulykke som har skjedd.

Faktisk gjør det ikke noe i det hele tatt. Bortsett fra at det tar litt lenger tid før omdanningen til jord er ferdig.

Erfaringsmessig kommer gjæringen og forråtnelsen i gang igjen av seg selv når temperaturen tillater det.

Og gjør den ikke det, vet jeg hvordan jeg skal "hjelpe den på traven".

Jeg har vidundermiddelet - som jeg har brukt flere ganger tidligere. Hver gang med like stort hell.

Jeg fyller på med rekeskall, rører godt rundt i topplaget for å få blandet inn rekeskallene og for å sørge for at surstoff slipper til, og da tar det ikke mange dagene før prosessen er i gang igjen.

Det finnes også midler å få kjøpt som skal hjelpe nedbrytingsprosessen i gang og holde den ved like, men å kjøpe slike spesialpreparater er bortkastede penger.

Det enkleste er ofte det beste, som det heter.

Rekeskall "gjør susen".

Men ikke akkurat nå.

Nå er det så kaldt at ingen ting hjelper.

Men kulda kan ikke vare evig. Får jeg håpe.

Når varmen kommer tilbake, starter nok forråtnelsen opp igjen.

Og for sikkerhets skyld, skal jeg sørge for at vi har et par-tre måltider med reker i mellomtiden.

Knut har jaga jula ut

Foto: Kow d.e. 06012010 ©
Klikk på bildene for å se større versjon

Øverst: Slik så det ut under treet etter at pynten var fjernet.

Nederst: Juletreet hang med greiene og så trist ut.

Se så. Nå har Knut jaget jula ut.

Hos oss i alle fall. Og det var på tide.

Juletreet hang etter hvert med greinene og så trist ut. Og nålene drysset av bare vi trakk pusten.

Dårligere juletre har vi aldri hatt. Det drysset allerede da vi satte det opp.

Vi undres på når det egentlig ble felt.

Nei, dette var en vare Plantasjen ikke har særlig ære av.

Men nå er det gått over i historien. Klipt ned, bit for bit og puttet i en stor papirsekk.

Greinene fyrer vi opp, mens barnålene tømmes i bedet der rododendronbuskene står. Der råtner de og bidrar til sur jord. I komposten legger vi dem ikke. Der er det surt nok fra før.

Gamle skikker

At Knut jager jula ut på 13. dagen - altså 6. januar - kan virke merkelig. Knut som jager jula ut, var nemlig en dansk greve, Knut Lavard som ble myrdet 7. januar 1131 og deretter kanonisert. Den egentlige Knut-dagen er altså i morgen.

Dagen i dag, 6. januar - "trettendagen" eller "helligtrekongersdag" - var juledag før man år 1700 tok den gregorianske kalenderen i bruk. Dagen ble feiret som en parallell til den nye juledagen, lenge etter at ny kalender var tatt i bruk.

Etter vært oppstod den tradisjonen at det skulle settes punktum for julefeiringa denne dagen.

Men ennå kunne det jo være mer igjen av julebrygget rundt om, så jula ble turet ut. Folk dro under ståk og styr fra gård til gård og drakk opp det som var igjen av julebrennevin og -øl.

I Setesdal ble dette kalt "tovtirus", altså "tolvteruset", forteller Ørnulf Hodne i boka "Jul i Norge - Gamle og nye tradisjoner" (Cappelen 1996).

Fuglenekene får stå

Heldigvis er avslutningen av jula roligere og mer sivilisert i våre dager. Hos oss brukes trettendagen til å kaste ut juletreet og fjerne julepynten vi har hatt framme jula over.

Etter trettendagen er det tilbake til "striskjorta og havrelefsa".

Bare julenekene får fortsatt stå. Så lenge det er korn igjen på dem.

I mange år var det sjelden eller aldri fugler i våre nek. Men de senere årene har besøket vært godt.

Så nekene må Knut la stå.

Spesielt nå i sprengkulda trenger fuglene all den maten de kan finne.

Jul eller ikke jul.